Å bli frisk fra spiseforstyrrelsen – hva betyr det, og for hvem?

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Hva betyr det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse? I dette blogginnlegget, som jeg opprinnelig publiserte på bloggen Day2andbeyond den 9. januar 2018, reflekterer jeg over min egen prosess med bedring fra spiseforstyrrelsen. Jeg diskuterer også begreper som "frisk", "tilfriskning" og "recovery". Å bli frisk er et komplekst spørsmål og det finnes ingen enkle svar. Spørsmålet er jo også: Finnes det egentlig noen i verden som er "helt frisk"?
Å-bli-frisk-fra spiseforstyrrelsen-blogg-anoreksi-bulimi
Foto: rawpixel, Unsplash.com

Å bli frisk fra spiseforstyrrelser, – hva betyr det og for hvem?


Dette er åpenbart et komplekst spørsmål, og jeg skal ikke på noe vis late som om jeg sitter med fasiten, for det gjør jeg ikke.
 Men et spørsmål jeg  stadig vender tilbake til er dette: Hvordan kan jeg vite at jeg er frisk? Og: Hvordan føler jeg meg og hva gjør jeg, i mitt daglige liv der jeg er blitt frisk? Sistnevnte spørsmål handler om mitt indre bilde av hva det vil si å være helt frisk.

I løpet av dette blogginnlegget, vil jeg dele noe om mine egne erfaringer med å bli friskere. Jeg skal gjøre dette ved å gi et eksempel på en bestemt situasjon – å spise middag –  og beskrive hva jeg følte, tenkte og gjorde da jeg var på mitt sykeste, hvordan jeg begynte å oppføre meg og ha det da jeg ble litt friskere, og hvordan jeg har det og oppfører meg, nå som jeg er enda litt friskere (men altså ikke frisk ennå).

Jeg skal også dele mitt ideelle bilde av et liv der jeg kan kalle meg frisk fra spiseforstyrrelsen. Det kan godt tenkes at du har en annen idealversjon av det å være frisk enn det jeg har. Igjen: Jeg sitter ikke med noen fasit her, for vi er alle litt forskjellige og vil derfor ha nyanser i hva det å bli frisk betyr for hver og en av oss.

AD NOTAM: dersom du lett blir trigget eller på andre måter veldig stresset av å lese om spiseforstyrret adferd, så vil jeg bare komme med en trigger advarsel for dette blogginnlegget. Jeg idealiserer ikke på noe vis det jeg gjorde omkring middagene mine; snarere viser jeg hvor grusomt det var. Allikevel: jeg vet at slik informasjon kan trigge, og jeg vil bare være tydelig på at om så er tilfellet for deg, så håper jeg du kan gjøre det som er det beste for din trygghet. Om det er å hoppe over den delen av innlegget som handler om middagene mine, eller om du bør droppe helt å lese dette blogginnlegget, lar jeg bli opp til deg. Men jeg vil uansett si i fra. Hvis du vil droppe det jeg skriver om middagene, kan du gå rett ned til den delen som har overskriften Så hva sier dette om mitt syn på hva det vil si å bli frisk(ere)?

Siden fokuset er på et særskilt tema – altså hva det vil si å bli frisk eller være frisk fra en spiseforstyrrelse – så kommer jeg til å dele om egne erfaringer og tanker om tilfriskning, men også bidra med lenker til andre som har skrevet om tilfriskning (både blogger og forskningsartikler). Nederst i dette blogginnlegget, kommer jeg derfor til å lenke til flere kilder som handler om “tilfriskning”, “recovery” og “å bli frisk fra spiseforstyrrelser”.

Den opprinnelige illustrasjonen for denne bloggposten var fra en tegning som jeg tegnet da jeg var på mitt aller sykeste.  Jeg har valgt å bruke et annet bilde nå, for tegningen var av tynne jenter, tall og en vekt, og er det noe jeg ikke ønsker så er det å forsterke oppfatningen om at man må være tynn, hvit, ung og jente for å ha en spiseforstyrrelse.

Det jeg imidlertid kan si om det bildet jeg dengang tegnet, er følgende: Jeg husker godt hvordan jeg hadde det da jeg tegnet det. Jeg husker at jeg følte meg elendig. Jeg husker hvor jeg satt. Jeg husker til og med hva jeg spiste og hva jeg drakk, samt hvilken tid på døgnet det var:  Jeg spiste en kjærlighet, drakk en øl og det var midt på natten. Ikke noe av det jeg gjorde da, er i tråd med min versjon av hva frisk vil si for meg. I dag selvmedisinerer jeg ikke med verken alkohol eller piller, jeg går inn for å sove på natten og jeg spiser mat.

Jeg har også  nådd en såkalt “normal” BMI, og jeg jobber videre med å ta livet mitt i den retningen som er meningsfull for meg. Dette gjør jeg blant annet ved å blogge om det å bli frisk. I den grad jeg ser meg tilbake til da jeg var som sykest, er det ikke med nostalgi. Jeg vil fremover. Jeg vil være til stede i livet mitt.

Jeg vil ha suksess i dagene mine. Jeg vil leve.

Fra alvorlig syk til litt friskere og frem til i dag – refleksjoner fra middagsmåltidene


Min tilfriskningsprosess begynte, slik jeg selv definerer det, sommeren 2016. Det var den sommeren jeg sluttet å drikke alkohol og også sluttet med å ta smertestillende preparater, både de jeg hadde fått foreskrevet av legene på smerteklinikken og alle andre former for legemidler. Kort sagt, sluttet jeg med fysisk inntak av sentralstimulerende, bare med unntak av kaffe

Middag en tilfeldig junidag i 2013


Juni 2013, var jeg på mitt aller sykeste hva vekt, sulting, selvskading og tvangstrening angikk. Jeg var suicidal og ble akuttinnlagt i fem dager på Gamle Oslo Hospital. Middagsmåltidene var på dette tidspunktet var ofte redusert til enten a) Ingenting, eller b) grønnsaker med cottage cheese eller c) whatever jeg kom over, som jeg kunne hive sammen og stappe i meg og deretter kvitte meg med fortest mulig, ved å kaste opp. Det eneste som sto i hodet på meg på denne tiden, var mat og bevegelse. Hvordan jeg kunne unngå det andre måtte mene at jeg skulle spise, hvordan jeg kunne spise det jeg selv tillot meg å spise, uten å legge på meg noe. Når jeg skulle få gått tur eller på andre måter beveget meg for å forbrenne kalorier. Hva jeg skulle gjøre i løpet av dagen, for i størst mulig grad å holde meg unna mat. Det gjaldt å ha noe å drive med, – noe som holdt kroppen min vekk fra mat.

De gangene jeg tillot meg selv å lage middag og valgte å beholde det jeg spiste, var det nitidig telling som gjaldt. Telling av forbrente kalorier, telling av spiste kalorier, telling av timer mellom hver gang jeg spiste noe. Hodet mitt var redusert til en kalkulator, som bare telte og telte. Hvis jeg ikke telte, fikk jeg panikk og klarte ikke tillate meg selv å spise noe, uten å kvitte meg med det etterpå, altså kaste opp. Det var grusomt. Jeg var fullstendig eid av spiseforstyrrelsen.

De middagene jeg planla å beholde, kunne trekke ut i timevis. Å lage maten, kutte opp grønnsakene, veie alt sammen, dandere det i den skåla jeg skulle spise fra, – alt dette kunne ta lang tid. Det måtte gjøres riktig. Hjertet mitt dunket hardt mens jeg laget i stand maten. Alt måtte loggføres i kalori-appen, alle kalorier måtte med, ned til det siste grammet. Noen ganger rundet jeg opp, bare for å være på den sikre siden. Da jeg endelig satte meg ned for å spise, var det med en blanding av fryd og gru. Jeg måtte spise saaaaaakte. Maten måtte vare lengst mulig.

Som regel begynte jeg på en Nettflix-dokumentar av 90 minutters varighet, og satte meg som mål å ikke fullføre maten før dokumentaren var ferdig. Det var om å gjøre å få en følelse av å spise mye, bare at “mye” var erstattet med tiden det tok å spise maten. Tid jeg brukte på å spise, ble slik et substitutt for matmengde. Jeg hadde jo spist i halvannen time, ergo hadde jeg spist mye. Og når jeg var ferdig med å spise, måtte jeg komme meg i bevegelse fortest mulig, for å få forbrent kaloriene.

Jeg kunne tillate meg å se ferdig dokumentaren dersom den ennå ikke var ferdig, men mens jeg gjorde det, måtte jeg i så fall trene på matte. Så da var det strekk og bøy og styrketrening på matte, før jeg la ut på en to-timers gåtur til og fra Maridalsvannet.

Kort sagt: Alt som sto i hodet på meg på denne tiden var mat, og jeg hadde flere økter med tvangsmessig trening i løpet av dagen. Som regel gikk jeg to mil om dagen i tillegg til at jeg trente styrke på matte hjemme. Jeg har kroniske bekkensmerter og kan derfor ikke løpe eller trene slik jeg gjorde før jeg skadet meg (dette er en lang historie, som jeg skal fortelle om en annen gang), så i mangel av spinning, aerobics, dans, klatring og selvsagt – løping – (som alltid har vært min foretrukte angst- og depresjonsdemper), ble det turgåing jeg gjorde. Husk at all aktivitet kan bedrives tvangsmessig. Å gå tur er også trening, dersom du gjør det så mye som jeg gjorde det på denne tiden.

Middag en tilfeldig septemberdag i 2016


Oktober i 2016, jobbet jeg ca 30 % stilling som seniorrådgiver på arbeidsplassen jeg har vært tilknyttet siden januar 2013. På denne tiden bodde jeg langt unna arbeidsplassen min, så reisevei til og fra jobb tok samlet sett 3-4 timer. Siden jeg både jobbet og reiste, ble antallet oppkastepisoder hver dag, kraftig redusert. I 2014 og 2015, kastet jeg gjerne opp 12-24 ganger i løpet av døgnet. Fra høsten 2016, endret dette seg.

Jeg spiste frokost hjemme før jeg dro på jobb, og jeg spiste lunsj på jobb. Det var rimelig okay kalorimengde på disse måltidene mine sammenliknet med hva som hadde vært tilfellet de foregående årene, men det var fremdeles for lite. Da jeg kom hjem etter jobb, et sted mellom klokken 13 og klokken 18, var jeg hyperstresset og hjertet raste av sted. Hva skulle jeg gjøre resten av kvelden? Det å spise og beholde maten gikk ok så lenge jeg var på jobb, men jeg visste ofte ikke hvor mange kalorier maten min inneholdt, for jeg spiste som regel salat fra kantina.

Ettersom jeg ikke hadde noe godt kaloriregnskap, og ettersom kroppen min var en blanding av ikke sulten og sulten på en gang (jeg trengte ikke føle meg sulten, men hjernen min ville konstant tenke på mat), ble jeg veldig nervøs for å beholde noe av det jeg spiste. Jeg fokuserte hardt på ikke å havne i enorme overspisinger med gjentatt oppkast, særlig dersom jeg skulle på jobb dagen etter. Jeg ville jo føle meg okay, og det gjorde jeg aldri dersom jeg hadde havnet i en gigantisk overspisings-frenzy på kvelden og gjerne da også inn i natta, slik at søvnen ble enda dårligere enn den allerede var.

Det ble ofte til at jeg laget meg en enorm skål med salat og spiste den mens jeg laget meg taco, en eller annen indisk gryterett eller spaghetti med saus. All maten som skulle spises etter salaten, måtte bli ferdig samtidig. Det var viktig, for jeg måtte ikke komme i skade for å spise noe av den før jeg var “klar”. Det var jo masse kalorier i den maten jeg laget og som jeg visste jeg kom til å kvitte meg med i do. Jeg trengte å vite hvor lang tid det hadde gått fra jeg begynte å spise til jeg “måtte” kaste opp. Ettersom jeg hadde gastroparese etter lang tids sulting, overspising og oppkast, tok det lang tid før maten beveget seg fra magesekken og ned i tynntarmen min, der mesteparten av næringen trekkes ut av maten.

Avhengig av hva jeg spiste, tok det alt fra 15 minutter til 90 minutter fra jeg begynte å spise, til jeg kastet opp. Det var ekstremt utmattende, for alt foregikk i et enormt høyt tempo. Jeg vispet med den ene hånda, spiste salat med den andre, lukket en dør til et kjøkkenskap med foten, rørte videre i gryta mens jeg helte oppi saus med den andre, og brødet, om det ikke var ferdig oppskåret i butikken, fikk en omgang av brødkniven som om jeg skulle vært min egen private brødskjæringsmaskin. Hvis du har sett Masterchef, så kan du gange mitt tempo i forhold til det, med to. Og dette vedvarte gjennom hele måltidet.

Jeg måtte jo holde meg i noenlunde bevegelse mens jeg spiste, så jeg satte ikke all maten nær meg og begynte å spise. Jeg løp frem og tilbake til kjøkkenbenken, der maten sto, et sted mellom hvert 3. og hvert 15 minutt. Frem og tilbake, frem og tilbake, mer, mer, fortere, fortere. Jeg stappa i meg maten som om jeg aldri noensinne skulle få spise igjen. Så var det til do og tømme meg. Flere ganger stappet jeg i meg så mye mat, at jeg fryktet at magesekken min kom til å sprekke.

Når jeg ser tilbake på det nå, er det et under at det ikke skjedde. Jeg spiste så mye at jeg kunne kaste opp mange, mange liter med mat, for hver runde med overspising. Det var helt sinnsykt og faktisk livsfarlig, det jeg drev med. Som regel gjorde jeg dette minst 1 gang hver kveld – altså, med “kun” en binge-purge-runde, men som oftest laget jeg så mye mat at jeg ikke ble “ferdig” på en runde. Det vanlige, var å ha et sted mellom 3 og 6 runder med oppkast hver kveld.

Og om du synes dette høres vanvittig ut, så tenk bare på de foregående to årene, da jeg hadde enda flere slik episoder hver dag, og i tillegg tok trekantmerkede smertestillende og drakk alkohol…. Når jeg ser tilbake på det i dag, innser jeg at livet mitt like gjerne kunne stoppet der, midt i en av disse episodene. Det er tragisk. Og enda mer tragisk er det å tenke på at mange – nettopp i dag – har liv der dette er en del av det de gjennomgår. Ofte lider de alene.

Jeg mangler ord.

Middag en tilfeldig januardag i 2018


Januar 2018, det er den måneden vi er i nå, det! Kort fortalt, er middagsmåltidene jeg har nå stort sett laget ferdig om morgenen. Jeg lager både lunsj og middag før jeg spiser frokost, slik at jeg slipper å stresse meg opp over “hva jeg skal spise” i løpet av dagen. Når jeg kommer til middag, har jeg for det meste spist jevnt og nok gjennom dagen, så når jeg skal spise middag, er ikke hjernen min “i det røde systemet” (altså, vettskremt) i den grad jeg var det før jeg ble innlagt på Modum Bad (som altså var fra 1. august til 20. oktober i 2017).

Hvor nervøs jeg er når jeg spiser, varierer fra dag til dag. De fleste dager er jeg ikke særlig nervøs. Jeg har jo erfaring med at den porsjonen jeg spiser er nok til å gjøre meg passe mett, og kroppen min vet den skal få mat igjen bare om noen få timer. Jeg passer på å spise nok av både fett, karbohydrater og proteiner, slik at kroppen min ikke blir i “manko” på noe og gir meg stressende mattanker. Sammenliknet med før, bruker jeg lite energi til å tenke på mat nå, men det er også fordi jeg legger til rette for ro og forutsigbarhet. Jeg merker jo hvor fort jeg blir stresset, dersom jeg spiser for lite eller uregelmessig.

Kroppen min er rimelig rolig under middag og jeg kan kose meg med maten, men jeg trenger noe å holde på med, som avleder meg. Jeg liker ikke å bare sitte rett opp og ned og spise, uten samtidig å gjøre noe. Som oftest leser jeg eller ser noe motiverende på YouTube eller en TED-talk. I blant hører jeg på podcast eller lydbok. Det går ofte i forskningsrelaterte tema, eller jeg ser på tilfriskningsvennlige ting. Jeg har totalt “detoxet” meg fra slanke- eller treningsfokuserte kanaler og profiler online.

I stedet følger jeg masse “body liberation”-folk, og det gir meg støtte og en følelse av å være en del av noe større; del av en bevegelse som viser fingeren til slankeindustrien og vender blikket inn mot hjertet og mot ekte nærvær, fremfor å zoome inn på kroppen min eller spesifikke “problemområder” (latterlig ord, for øvrig) på kroppen. I det hele tatt er middag nå noe jeg spiser i ro og mak, til noenlunde samme tid hver dag. Det er noe som gir meg energi, påfyll og som gjør at jeg kan drive denne bloggen på en helt annen måte enn jeg drev veienmot47 (altså, den bloggen jeg hadde før Modum Bad i høst).

Så hva sier dette om mitt syn på hva det vil si å bli frisk(ere)?


Illustrasjonen av hvordan middagsmåltidet mitt har endret seg fra 2013 via 2016 til 2018, viser at jeg har gått fra å tilberede og spise dette måltidet i en tilstand av kaos, angst, og binge-purge-sykluser, til å befinne meg i en tilstand der ro, velvære og å gjøre noe bra for kroppen min, er det jeg fokuserer på.

Jeg har gått fra å identifisere meg med “å være tynn”, til å identifisere meg med “body liberation”-bevegelsen. Jeg har gått fra å kun tenke på mat, og i størst mulig grad forsøke å nekte meg selv mat (inntil det ikke gikk lenger og kuliminerte i overspising og oppkast), til å tillate meg selv å spise mat og til og med oppfordre meg selv til å spise mer, dersom jeg kjenner at jeg faktisk er mer sulten.

Det at jeg nå klarer å overhøre den stemmen – som er spiseforstyrrelsen – som forteller meg at nå har du spist “nok” så nå får du ikke mer, er en stemme jeg stadig viser mer og mer fingeren. Den beste måten å få den til å holde kjeft på, er å handle på tvers av det den sier. Og det gjør jeg ved å lage maten, kose meg med den (hvilket så klart vil variere med dagsformen) og orientere meg mot andre som er blitt friske og som jobber for et samfunn som godtar og respekterer også større kropper.

Jeg har fått mer fokus, mer energi og jeg er ikke på langt nær så angstbitersk og depressiv som jeg var før. Slik sett, ser jeg med all tydelighet hvordan det å spise, er med på å føre meg nærmere det livet jeg ideelt sett vil leve. Det idéelle livet for meg, altså det livet jeg ønsker å leve som frisk, er et liv der jeg gjør meningsfulle ting, tar vare på meg selv, bidrar inn til spiseforstyrrelses-feltet på ulike vis og også bidrar til å ivareta jordkloden.

En enkel ting, som går hånd i hånd med det siste jeg nevner, er pengene jeg får når jeg panter flasker. De siste ukene, har jeg begynt å gi panten min til Røde Kors, ved å trykke “Pantelotteri” på panteautomaten. For meg er dette et symbol på min tilfriskning, for før ville jeg alltid tatt panten selv; med en svært dyr spiseforstyrrelse som eide hele lommeboka mi, hadde jeg rett og slett “ikke råd” til annet.

Nå er jeg i en så heldig situasjon økonomisk – i og med at jeg er på sykepenger og ikke lenger på AAP – at jeg har penger nok til å gi panten min til et veldedig formål. Jeg sier ikke på noe vis at dette betyr tilfriskning for deg eller andre, men det gjør det for meg. For jeg vet hvorfor jeg aldri kunne gi bort panten min før: Det var fordi jeg var mye, mye sykere og alle pengene mine gikk til mat.

Hva er da mitt ideelle bilde av å være frisk?


For meg handler tilfriskning om noe mer enn å være fri for symptomer, selv om det så klart handler om det også. Jeg er mer opptatt av hva jeg ønsker i livet mitt, enn hva jeg ikke ønsker. Jeg er opptatt av hva som er min personlige opplevelse av å ha suksess i livet mitt, og for meg spiller tilfriskning fra spiseforstyrrelsen en sentral rolle i nettopp dette. Spørsmålet om hva som er mitt idéelle bilde av å være frisk (altså, igjen, hva frisk betyr for akkurat meg), er derfor noe jeg ser i sammenheng med spørsmålet: Hvordan ville en suksessfull dag i livet mitt sett ut? Eller, for å menneskeliggjøre “suksess” litt: Hva ville suksess gjort?

Mitt ideelle bilde av å være frisk, er å – i det store og hele – ha suksess i dagene mine. Å ha suksess i dagene mine,  innebærer ha en intensjon bak handlingene mine, altså en bevissthet i hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Dette dreier seg om verdier, interesser og hva som motiverer meg, så klart. Så å ha suksess i livet mitt, dreier seg om å leve i overensstemmelse med verdiene mine.

Noen av mine viktigste verdier er skaperkraft, kjærlighet mot og fellesskap. Så et liv der jeg er frisk, vil være et liv der jeg tar valg som er i tråd med de viktigste verdiene mine. Men det vil jo si at jeg også må velge bort noe, for ingen kan være god til alt. Jeg må velge bort tidstyver, distraksjoner, rømningsveier og barrierer for det som kan hjelpe meg til å bli den jeg vil bli, – være den jeg vil være.

Spiseforstyrrelsen har vært en enorm tidstyv – for ikke å si livstyv – distraksjon, rømningsvei og barriere i mitt liv. Jeg mistet omtrent alt jeg hadde, på grunn av spiseforstyrrelsen. Jeg mistet samboeren min, katten vår, jeg mistet en jobb som forsker (på grunn av overtrening som førte til kroniske bekkensmerter), jeg mistet en bil, en leilighet med balkong og terrasse, jeg mistet muligheten for å reise rundt i verden til en rimelig billig penge (grunnet en kjæreste som hadde gullkort på flyreiser og i tillegg var nerd så det holdt, og mestret å skaffe oss billige billetter til både hotell og fly).

Jeg mistet store deler av hjernen min, i den grad at jeg helt sluttet å lære meg japansk (som var noe jeg begynte med etter en tur til Tokyo med kjæresten min). Jeg mistet masse anledninger til å være sosial, knytte relasjoner, lære andre mennesker bedre å kjenne, og jeg mistet muligheter til å skrive, delta på kurs og arrangementer. Det var bare såvidt jeg ikke mistet jobben min, etter tre år på sykemelding og Arbeidsavklaringspenger.

Hvis mitt ideelle bilde av å være frisk er å ha suksess i livet mitt, hvordan handler i så fall suksess?


Hva gjør suksess? Kanskje er det, for at du skal forstå hva jeg mener, enklere å illustrere hva suksess IKKE gjør:
Suksess sitter ikke oppe hele natta og ser på Netflix. Suksess står ikke opp klokka 10:30, spiser en lakrissnurr til frokost og går to mil. Suksess isolerer seg ikke. Suksess sulter seg ikke i mange timer, for så å bruke 500 kroner på mat som spises i hundre kilometer i timen og deretter går rett ned i Oslos kloakksystem. Suksess vier heller ikke all sin tid i et reaktivt modus, ved å sjekke Facebook og epost når som helst, bare for å ha noe å avlede seg med.

Så hva gjør suksess da, faktisk?

Suksess får nok søvn; legger seg i rimelig tid og står opp stort sett til samme tid hver dag. Suksess scanner dagens nyheter og sjekker epost og sosiale medier, men svarer kun på det som haster, og går deretter over til å fokusere på dagens arbeidsoppgaver.

Suksess spiser nok mat gjennom dagen, og er opptatt av å gi kroppen det kroppen trenger, uten å dømme det kroppen sier i fra om at den trenger. Det innebærer at suksess sover, mediterer, spiser, drikker, hviler og har et aktivitetsnivå som er tilpasset dens skiftende behov. Suksess har et meningsfylt virke, som for meg innebærer å skape (særlig å skrive), å lære og å ha samvær med menneskene jeg ser på som “
flokken min” (slik nå avdøde Per Fugelli snakket og skrev mye om). Suksess bidrar til en bedre verden på måter jeg finner meningsfulle, blant annet ved å hjelpe mennesker som strever med spiseforstyrrelser.

Suksess er til stede, har evne til å fokusere, konsentrere seg, men også slakke på tøylene, le fra magen, gråte fra hjertet og ikke minst: suksess puster.

Kan du bli frisk? Vil du bli frisk? Og i så fall, hvorfor?


Om du har en spiseforstyrrelse, eller lurer på om du har det, så har du antagelig tenkt litt på om du tør å bli frisk og hvordan frisk i så fall ser ut. For meg er dette spørsmålet – hvordan frisk “ser ut”, er spørsmål som overlapper med “hva suksess gjør”.
For deg er det kanskje noe helt annet. Kanskje handler det fremdeles mer om hvilken kropp du tror du kan “tåle” å leve med?

Kanskje handler det om hvilken mat du tror du kan “tåle” å leve med å spise? Jeg skriver “tåle” i hermetegn, for jeg vet at jeg tidligere har hatt veldig klare (og redselspregede) forestillinger om hva slags kropp og mat (og aktivitetsnivå) jeg har trodd jeg kunne tåle å leve med. Men etter hvert som jeg har sprengt grensene for hva jeg trodde jeg kunne tåle av mat, vekt og aktivitetsnivå, så har jeg innsett at det er verken vekten eller antall tilbakelagte mil som avgjør min livskvalitet og hvor bra jeg har det.

Det som avgjør hvor bra jeg har det og det som påvirker min livskvalitet, er hvorvidt jeg er tro mot meg selv og verdiene mine. Og jeg kjenner så veldig, veldig på at det ikke er i tråd med mine verdier å sulte kroppen min, tvinge den til å gå mange mil i uka og hindre den i søvn, hvile og sosialt samvær, og frata den all mulighet til å jobbe med noe den liker.

Som sagt er jeg selvsagt ikke frisk ennå, men jeg er mye, mye friskere.  Jeg vil komme dit at jeg er helt oppkastfri, men recovery er en prosess og jeg er inntilt på at jeg kan komme til å snuble igjen, selv om det er en god stund siden jeg snublet skikkelig sist. Det viktigste er uansett at det går fremover, og jeg er så motivert for å ta livet mitt i mine egne hender, at ord ikke kan beskrive det (selv om jeg har gjort et forsøk på det i dette blogginnlegget, haha;)

Recovery – hva er det, egentlig?


I dette blogginnlegget har jeg skrevet om hvorvidt jeg tror det er mulig å bli frisk, og jeg har skrevet om hvordan det å være frisk ser ut for meg. Jeg vet ikke hvordan det å bli frisk ser ut for deg, eller om det er noe du tror er mulig for deg. Jeg vet at det varierer hvorvidt mennesker med spiseforstyrrelser tror tilfriskning er mulig, og jeg vet at det eksisterer ulike forestillinger om hva det å ha blitt frisk vil si (noe forskningen i
dette blogginnlegget eksemplifiserer).

For noen innebærer det å leve slik man gjorde før man fikk spiseforstyrrelsen. For noen innebærer det å bedrive symptomhåndtering. For noen innebærer det å bli noe helt nytt, noe man ikke turde å være før man fikk en spiseforstyrrelse, og som spiseforstyrrelsen bidro til å utsette. Noen tror ikke at det er mulig å bli frisk i det hele tatt. Noen tror det er mulig å bli spontant frisk, nærmest over natta.

Også forskere og behandlere har ulike definisjoner av “frisk” (slik blant annet denne, og også denne, forskningsartikkelen snakker om). Noen fokuserer først og fremst på å dempe symptomer, få bukt med undervekt og stoppe sulting, overspising, oppkast og/eller overtrening. Noen ser også på tanker og følelser relatert til kroppsbilde og hvordan man forholder seg til kroppen sin generelt. Andre igjen, tar hele mennesket i betraktning – hvilket vil si at de har et mer holistisk perspektiv på å bli frisk. I denne sammenheng, kommer fenomener som mening, livskvalitet, gode relasjoner, å ha eierskap til tilfriskningsprosjektet sitt, verdier, spiritualitet, tilhørighet, felleskap, å få bidra og å oppleve seg selv som betydningsfull og ressurssterk, inn i bildet.

Foreløpig eksisterer det ikke noen enhetlig definisjon blant forskere eller behandlere på hva det vil si å være frisk. Av denne grunn, finnes det heller ingen standard som forskere eller behandlere kan bruke for å sammenlikne sine terapeutiske behandlingsmetoder og/eller sine forskningsdata. Men…hva ditt og mitt liv angår, så er det kanskje ikke meningsfullt egentlig, at forskere, behandlere – eller andre rundt oss, for den saks skyld  – skal definere om vi er blitt friske. Personlig tror jeg at vi innerst inne, dersom vi virkelig kjenner etter, vil vite om vi føler vi kan kalle oss friske.

Av denne grunn, vil jeg ennå ikke kalle meg frisk, for jeg føler meg ennå ikke helt frisk. Jeg føler meg bare veldig, veldig mye friskere.

På veien mot frisk, er det dette som teller for meg: Jeg føler meg friskere. Jeg jobber for å bli enda friskere. Men først og fremst, jobber jeg for suksess. For å gjøre det suksess gjør. For når jeg gjør det, – da er jeg frisk. Enhver dag jeg gjør det som suksess gjør, er en dag som er frisk nok for meg.

Hva er frisk nok for deg?

Kilder og mer lesning om det å bli frisk og forskning på recovery:


Fra bloggen scienceofeds.org

Unpacking eating disorder recovery part 1: The recovery model

How do anorexia nervosa patients define recovery and engage in treatment? The need for individualized treatment


Forskningsartikler:

Defining Recovery from an Eating Disorder: Conceptualization, Validation, and Examination of Psychosocial Functioning and Psychiatric Comorbidity

Developing shared understandings of recovery and care: a qualitative study of women with eating disorders who resist therapeutic care

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top