Å gi råd om tilfriskning. Noen refleksjoner om personlighet

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Å bli friskere av en spiseforstyrrelse er dypt personlig. Jada, det er vil alltid være fellestrekk i hva vi trenger, men det vi har som kan ta oss fremover, vil variere. Jeg har min personlighet, mine styrker og mine svakheter, akkurat som du har din personlighet, dine styrker og dine svakheter. Det er ikke noen one size fits all.
Å-gi-råd-om-tilfriskning-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay
Foto: Frame Harirak, Unsplash


Jeg har tenkt litt på hva personligheten min betyr for det å gi andre råd om tilfriskning. Ikke at jeg liker å gi råd om akkurat det, men jeg blir jo bedt om det fra tid til annen.

Hvordan ble jeg så mye bedre?


Et spørsmål jeg stiller meg selv er hvordan jeg klarte å karre meg ut av de siste fem helvetesårene, og også hvordan jeg har klart å bli så mye friskere, gitt at jeg har hatt en spiseforstyrrelse i over 25 år.

Er det omstendighetene? Nådde jeg endelig et dypt nok bunnpunkt? Er det kunnskap? Lærte jeg meg endelig nok om spiseforstyrrelser til å “skjønne” meg ut av den verste faenskapen? Er det innsikt? Forstod jeg til slutt nok om meg selv, til å begripe hva jeg trenger? Er det fordi jeg er et stabeis uten like, når jeg først bestemmer meg for noe? Er det fordi jeg har akkurat den “rette” dosen perfeksjonisme, slik at jeg klarer å innhente meg fra snubling, uten å slå meg selv ihjel for å ha snublet?

Er det bare flaks? Som så mye annet jeg har “fått til” i livet mitt, er det bare flaks?

Eller er det en dårlig spøk? Kan det når som helst hoppe frem en gremlin og velte det korthuset som er meg og tilfriskningsprosjektet mitt?

Hvor skjør er egentlig tilfriskningen min? Hvor skjør er egentlig jeg? Hvor skjørt er egentlig dette livet jeg lever? Jeg har jo så mange skader. Kanskje også skader jeg ennå ikke vet om. Er jeg hovmodig?

Tror jeg at jeg er “frisk”, når jeg egentlig ikke er det? Altså, jeg vet jo jeg ikke er frisk-frisk, men jeg mener….tenk om jeg egentlig er sykere enn jeg vil innrømme?

Later jeg som om jeg er bedre? Er det egentlig slik at jeg faktisk er like syk fremdeles, og at når jeg grunner på dette med “hvorfor jeg har klart å bli friskere”, så er det egentlig bare en illusjon?


Vi må alle gå på egne ben i tilfriskningen. Vi kan ha medvandrere som støtter oss men til syvende og sist, må vi (dessverre?) gå selv. Denne hårete krabaten holder styr på ørten ben. Selv har jeg  “bare” to. Men det holder i grunn i massevis. Recovery er hard nok å holde styr på som det er. 

Det minner meg om da jeg var veldig dårlig


Jeg var et eneste stort kaos, og bodde i et bofellesskap i Gamlebyen i Oslo, sammen med en raddis, en ung flyktning, en fyr i ulike grader av amfetaminrus og en gjeng med veggdyr. Jeg var minst like fucka som sistnevnte; altså, han med amfetaminen, ikke veggdyrene (selv om de forsåvidt var kjipe nok).

Om natta pleide jeg noen ganger å bråvåkne av at jeg drømte at jeg hadde spist. Jeg satte meg opp tvert i senga og begynte å kjenne på magen min, trykke og klemme og forsøke å rape, for å sjekke om det kom “smak” opp (ja I know, – say no more….). Jeg hadde drømt at jeg hadde spist og nå var jeg helt sikker på at jeg hadde spist, eller hadde jeg det? Kanskje hadde jeg ikke det? Men hvordan kunne jeg være sikker?

Det er litt den samme følelsen jeg av og til får på tilfriskningen min. Er dette bare en fin drøm? En drøm om å ha blitt så mye friskere?

I blant lurer jeg på om det er en vond drøm også.

Jeg tenker: Tenk om jeg kunne våkne og være Hilde 14 år, og ikke begynt å slanke meg. Tenk om jeg kunne gjort om igjen. Tenk om jeg ble frisk av spiseforstyrrelsen og fremdeles hadde en kropp som var frisk?

Ikke en med osteoporose, skoliose, bekkensmerter og varierende grad av nakkesmerter? Ikke en singel 39-åring, med manglende menstruasjon, trass i å endelig ha kommet opp i “normalvekt”?

Ikke så alene. Ikke snart på arbeidsavklaringspenger. Ikke så…. Ikke så hva?

Personlighet: styrke og akilleshæl


Samtidig som personligheten min er min styrke, så er den også min potensielle akilleshæl.

Det er personligheten min som har hjulpet meg til å oppnå det jeg har oppnådd, men den samme personligheten har en finger med i spillet hva mine tap angår.

Når jeg har trent på meg skader, kastet opp, gått mil etter mil, arbeidet lange dager for å “holde meg unna mat”, så er det den ihuga, iherdige, målretta personligheten min som har tatt overhånd. Jeg har brukt den noen ganger til mitt beste, men ofte til mitt verste.

Nå mener jeg ikke at alt koker ned til personligheten min, bare så det er sagt. Personlighet er bare en variabel i det spillet som er sykdomsutvikling og tilfriskning. Gener, familie, venner, kultur, – alt dette spiller på ulike måter inn.

To trinn i det å bli friskere av en spiseforstyrrelse


Jeg tror det jeg vil frem til er denne “todelingen”:

For det første


I første intans er det noen oppgaver som er felles for oss alle, hvis vi skal klare å liste oss ut av spiseforstyrrelsens grep.

Vi må på et eller annet vis klare å handle motsatt. Motsatt av det spiseforstyrrelsen vil vi skal gjøre. Velge å ikke være aktive når spiseforstyrrelsen vil vi skal være aktive.

Velge å spise mer mat, ikke bare den porsjonen spiseforstyrrelsen mener er greit. Velge å se etter spiseforstyrrelsen i handlinger vi gjør.

Velge å observere oss selv utenfra; legge merke til når vi har spiseforstyrrede tanker eller tar spiseforstyrrede valg, og så bevisstgjøre oss selv på det. At dette er egentlig ikke meg. Dette er ikke den jeg vil være. Dette er ikke det jeg vil bruke energien min på. Dette er spiseforstyrrelsen som har kledt seg ut som meg. Den får meg til å tro at det er jeg som tenker, men det er den.

Vi må klare å be om hjelp, samtidig som vi ikke kan forvente at noen kan gjøre oss friske. Dypest sett er det bare vi selv som kan gjøre oss friske.

For det er vi som må handle. Vi kan ha medvandrere, men vi må gå selv. Til og med om man er innlagt på tvang, så må man gå selv.

Etter innleggelsen er det jo “bare” å gå tilbake til spiseforstyrrelsen igjen. Det finnes alltid et tidspunkt der man kan velge å ikke gå selv. Så for alle, innebærer det å bli friskere å måtte gå selv. Og det er ekstremt krevende. Helt ekstremt, vanvittig, nervepirrende, forskremmende, skrekkelig på grensen til det motløse, krevende. Det er det det er, for alle som er blitt veldig syke.

For det andre


Men så er det også dette, i andre instans: For noen av oss er det kanhende allikevel mindre krevende?

Nå spekulerer jeg, og muligens bortforklarer jeg min egen fremgang her, men altså. Det jeg tenker på, er følgende:

Noen søker råd hos meg. Råd om hvordan de kan bli friskere. Og det første jeg gjør er alltid å si “be om hjelp”, eller “fortell noen om det”, dersom dette ikke er gjort ennå. Åpenhet er første steg.

Men så blir det verre. For jeg kan jo ikke bare gå ut i fra at “min metode” fungerer for alle.

Praktisk sett så fungerer det jo. Jeg mener, min tilfriskning har basert seg på prinsippene “Det du spiser, må du beholde”, og “Du må spise nok mat til å gå opp til en normal, sunn vekt” (hva nå det er).  Dette høres jo enkelt nok ut, men dersom det hadde vært så lett, så ville alle gjort det.

Selv om det er noen handlinger vi alle må gjøre, og som er krevende uansett, så er de kanskje mer krevende for noen enn for andre. Hva vet jeg? Jeg vet jo bare hvordan det har vært og er for meg, og det har virkelig vært ille nok.

Jeg tror tilfriskning er mulig for alle. Tro meg, jeg tror virkelig det. Men samtidig så tror jeg at den ferden kanskje er hardere for noen enn for andre. Kanskje er det visse personlighetstrekk og omstendigheter som gjør tilfriskning bare et lite hakk mindre forskrekkelig.

Igjen: Jeg spekulerer nå, jeg vet det. Og jeg mener ikke å si at det er på den ene eller andre måten, for jeg vet jo virkelig ikke, og det jeg vet om tilfriskning, vet jeg kun ut i fra mine egne erfaringer (og forskning, men altså…det er allikevel  noe helt annet).

Jeg vet ikke hvordan det er for deg


Derfor vet jeg heller ikke hva akkurat du trenger.

Ja, du trenger å endre atferden din, men hva som trengs for å klare å endre atferden, er jo det store cruxet.

Hva hver og en av oss trenger av støtte, hvilken type støtte vi foretrekker og responderer best på, hva slags mat vi tør begynne å spise mer av og ikke løper av oss eller kaster opp eller noe annet spiseforstyrret. Alt dette, – det er unikt for hver og en av oss.

Ja, det er masse fellestrekk, men ingen er helt like.

Jeg kan trives veldig godt med å snakke med en kontaktperson, og du kan trives med en helt annen. Jeg kan synes det er helt greit å ikke vaske hendene før jeg spiser, mens du kan ha behov for å skrubbe dem flere ganger med antibac. Jeg kan synes spisetiden er for kort, mens du kan synes den er for lang.

Spiseforstyrrelser arter seg på flere måter, og vi er unike mennesker, med våre preferanser og vår personlighet.

Det er ikke noe jeg vil mer, enn å kunne være til støtte for andre som strever med spiseforstyrrelser. Jeg hater tanken på at denne sykdommen tar så mange liv, så mye helse og så mye livsgnist. Jeg hater tanken på at så mange av oss mister år av livene våre til panisk omgang med mat; til fastlåste situasjoner; til frenetisk turgåing; til tvangshandlinger, tårer eller mangel på tårer som virkelig hadde trengt å bli grått.

Er det noe som gjør tilfriskningen meningsfull for meg, så er det å kunne bidra inn til dette feltet, på de måter jeg kan bidra. Men….

…jeg sitter ikke med løsningen. Ikke for deg


Faktisk ikke en gang for meg; ikke hele løsningen, i alle fall. For å være i tilfriskning, er litt som å være en ekstemt  kreativ oppfinner, eller en kunstner.

Vi må ta det vi har og jobbe med det, og så kan det endre seg, og så må vi jobbe med det også. Vi kan ha ulike redskaper for hånden til ulike tider.

Det en grunn til at det heter en prosess. Og ikke bare er det en prosess, det er en uforutsigbar, unik og uendelig kreativ prosess.

Er det noe vi trenger, så er det støtte, empati og medvandrere. Vi trenger at noen hjelper oss. For all del, noen kommer seg ut av spiseforstyrrelsen uten profesjonell hjelp, men selv de har hatt mennesker eller dyr i livene sine, som har spilt en viktig rolle for dem.

Men (nok et men) igjen…

dypest selv, så trenger vi først og fremst oss selv


For hver av oss, sitter med nøkkelen til hva vi trenger for å gå fra intensjon til handling.

Jeg hadde en intensjon om å bli frisk alle de fem årene jeg var så innmari syk. Jeg hadde det. Men jeg klarte ikke omsette intensjonen til handling.

Jeg skjønte ikke hva jeg trengte, for jeg måtte feile i noe før jeg forstod hva som appellerte til meg. Jeg visste ikke hvem jeg var, eller jeg turde ikke se etter. Kanskje var jeg ikke sikker på om jeg ville vite det. Jeg var vettskremt for hva jeg kunne komme til å måtte stirre inn i øynene.

Hva jeg gjorde for å få det bedre


Nå har jeg vandret i denne prosessen i snart to år, og det er først de siste fire månedene at jeg har vært “frisk” ut i fra noen kliniske parametere (les: jeg kaster ikke opp, jeg overtrener ikke og jeg har en såkalt normal vekt). Men det tok meg altså nesten halvannet år med forarbeid, før jeg kom dit jeg er nå.

  1. Først måtte jeg slutte å selvmedisinere.
  2. Så kunne jeg klare å tvangstrene mindre.
  3. Så kunne jeg klare å spise mer.
  4. Så klarte jeg å slutte å selvskade.
  5. Og så kom jeg dit at jeg klarte å beholde det jeg spiste, selv om jeg følte meg stappmett.

Det har tatt tid, og det har vært sten på sten.

By the way: Jeg har skrevet et blogginnlegg om hva som hjalp meg før jeg for siste gang ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen på Modum Bad. Det blogginnlegget finner du ved å klikke på lenken.

Men slik oppramsing hjelper jo ikke


For når noen spør meg hva som skal til for å bli friskere, eller hva som skal til for å klare å stå i tilfriskningsarbeidet, så kan jeg ikke bare ramse opp en rekke handlinger som har fungert for meg og tro at det vil fungere for deg.

Spørsmålet er jo ikke egentlig hvilke former for atferd jeg endret. Alle vet at du må slutte å kaste opp for å komme deg ut av bulimi, og at du må komme deg ut av undervekten for å bli kvitt anoreksi. Dette er jo symptomer på spiseforstyrrelsene, og så lenge man har de symptomene i et visst omfang, så har man en spiseforstyrrelse.

Spørsmålet er hva jeg gjorde for å komme dit at jeg klarte å slutte med disse destruktive handlingene. Og dette var en lang prosess, med sten på sten. Det er mat for et annet blogginnlegg heller, når jeg har kommet lenger på min egen vei og bedre er i stand til å reflektere over den.

Hva jeg kan tilby andre som strever


Jeg kan ikke fortelle deg hva du bør gjøre for å få det bedre, annet enn å søke hjelp og gjøre hva du kan for å endre atferd, tankesett og å bli mer kjent med følelsene dine.

Men jeg kan støtte og gi omsorg. Jeg kan gi vennlighet og oppfordre til å utvikle selvmedfølelse. Jeg kan heie og juble for de små, men store seierene.

Den vi er kan hjelpe oss


Den jeg er, har gjort at jeg befinner meg der jeg er. Og du er en annen person enn meg. Jeg kan ikke si hva du trenger. Bare du vet det, – og om du ikke vet det nå, så er det uansett bare du som kan komme dit at du til slutt vet det.

Kanskje trenger du mer hjelp for å finne ut av det. Hva trenger du, tror du?

Jeg vet ikke om min fremgang i tilfriskning vil fortsette, men jeg håper jo det.

Jeg vil være innmari ydmyk på tilfriskningen min, for jeg vet hvor skjør den er. Er det noe jeg tar seriøst, så er det arbeidet med tilfriskningen min. Og er det noe som vil føre til fremgang, så er det å være seriøs på tilfriskning.

For tilfriskning er uunngåelig, så lenge vi jobber for det (i alle fall liker jeg å tro det). Men livet er kort. Det er ikke for alltid. For noen kommer tilfriskningen for sent.

Er det noe jeg unner oss alle, så er det å oppleve et friskere, friere liv nå, i dette livet, og helst så snart som mulig i dette livet. For det er muligheter der. Det er håp. Selv om det ikke alltid føles sånn. Og vi som går gjennom dette; vi som kjemper, vil aldri trenge å forklare hverandre hvilken kamp det er. For vi vet.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »