Andre menneskers tilfriskning: feller og fordeler

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Andres bedringsprosesser kan virke motiverende eller skremmende, alt etter hvem man lytter til. Å sammenlikne seg med andre i tilfriskning er utfordrende, all den tid vil alle har litt ulike erfaringer med behandling og eventuell bedring. Javisst kan det være motiverende å sammenlikne seg med folk som er blitt friskere, men sier det egentlig noe om hva vis selv kan forvente av våre individuelle bedringsprosesser?
Å_sammenlikne_seg_med_andre_i_tilfriskning_fra_spiseforstyrrelsen
Foto: awpixel, Unsplash


Jeg har tenkt på noe, som jeg skal forsøke å formulere noe vettugt om, dersom jeg klarer. Det handler om å sammenlikne seg med andre i tilfriskning, altså å være opptatt av andre menneskers tilfriskning.

For eksempel å sammenlikne seg med andre, ved å lese andres recovery-blogger (slik som denne) eller se på andres recovery-YouTube-kanaler, eller lytte til andres recovery-podcasts, eller lese andres recovery-bøker, eller simpelthen samtale med en venn om hva som skjer i tilfriskningsprosessen.

For vi vil jo alle så gjerne vite hva som skjer, om det er normalt, og ikke minst, hvor lang tid det vil ta før det går over. Om det vil gå over.

Mange av oss som strever med spiseforstyrrelser har et over gjennomsnittlig stort behov for forutsigbarhet. Det er ikke bare noe jeg sier; forskning tyder på at det er slik, og jeg kjenner meg i alle fall godt igjen. Ja, jeg kan absolutt være spontan, men det er jo innenfor rammene av noe jeg allerede har et visst forhold til og gjerne har researchet eller planlagt i lengre tid. 

Faktum er dessverre at uansett hvor mye vi researcher, planlegger og pansrer rævva vår (pardon my french, uhm…jeg mener norsk), så kan vi ikke vite sikkert hva som kommer i tilfriskningsprosessen.

For selv om vi nok kan forvente, – med utgangspunkt i hva slags type spiseforstyrret atferd vi har vært fanget i, hvor lenge dette har pågått og kanskje også har noen erfaringer fra tidligere episoder med sykdom og recovery eller half-ass recovery – altså, selv om vi på grunnlag av disse faktorene kan gjøre oss noen antakelser om hva som vil komme når vi vier oss til tilfriskningsprosjektet, så VET vi jo ikke.

For vi er alle forskjellige, og vi blir alle eldre, og kroppene våre kan med det ha endret seg fra hvordan de sist oppførte seg da vi tok dem gjennom tilfriskningsprosessen. 

I dette blogginnlegget vil jeg derfor skrive litt om farer og fortrinn ved å sammenlikne våre egne tilfriskningsprosesser med andres tilfriskningsprosesser, og litt om hvordan jeg selv forsøker å bære mitt eget prosjekt som best jeg kan, både til tross for- og på grunn av hva jeg lærer om andres tilfriskning. 

Okay, nå som det er sagt, – let’s go:

Hva skjer i tilfriskningsprosessen?


Vel, som jeg allerede har vært inne på, vil jo dette være individuelt, sant.

Det kommer an på om du bestemmer deg for å begynne tilfriskningen din hjemme hos deg selv, gradvis og sakte og forsiktig, eller om du er inneliggende pasient og blir satt rett på full kostplan fra dag én, eller er inneliggende pasient og blir satt på opptrappingsplan.

Og så er det flere aspekter – fysiske, psykiske og “intellektuelle”/kognitive – ved hva som vil kunne skje og hva hver og en vil føle som mest smertefullt, skremmende og/eller frustrerende.

Og også ved hva hver og en måtte føle som positivt, om man da er så heldig å oppleve noe som positivt overhodet (det er jo ikke alle som gjør det, dessverre).

Det fysiske


La oss ta det fysiske først: Alt mulig potensielt livstruende (eller i det minste veldig smertefullt) skjer for noen, men de fleste slipper stort sett unna de verste komplikasjonene.

I verste fall kan det jo være snakk om reernæringssyndrom og organsvikt, og derfor er det så viktig å få profesjonell hjelp med reernæringen, dersom man har gått lenge uten å spise og har blitt svært underernært.

Sett bort fra disse mer uvanlige, dramatiske og livstruende komplikasjonene, kommer en rekke mer vanlige, men like fullt strevsomme og ofte triggende symptomer: Noen har et tarmsystem som knapt vil jobbe, opplever at magen står rett ut som en ballong og at det knapt er plass til lungene for å trekke inn pusten (slik jeg hadde det).

Andre går rundt med rimelig normale mager (hva nå normal måtte være) og velfungerende tarmsystemer.

Noen opplever at kroppsdeler svulmer opp av ødemer, slik at for eksempel anklene og kneskålene plutselig ikke synes lenger, og det blir så vondt å gå at man bare må sitte med føttene høyt og håpe på at det går over (slik jeg selv har opplevd).

Andre kan problemfritt ta seg en gåtur eller sågar en løpetur.

Noen opplever luftsmerter fra skulderbladene og ned til rumpa etter hvert måltid, og i alle fall etter måltider som består av mange forskjellige typer matvarer på en gang (slik jeg selv hadde). Andre vet ikke hva luftsmerter i ryggen er for noe.

Noen er nær ved å besvime både før, under og etter måltidet (noe jeg kun har sett andre måtte lide seg gjennom), mens andre ikke aner hva det er snakk om (jeg har aldri virkelig researchet dette, men det må jo ha noe med blodtrykksfall å gjøre….?).

Noen får ikke sove i det hele tatt (jeg sov selv veldig dårlig, særlig i begynnelsen) mens andre bare sover og sover, når de først har sakket ned på tempoet og gitt seg ende over (slik jeg til slutt gjorde). 

Spesifikt om vekt og form


Og så har vi det kroppslige som spesifikt angår vekt og form: For noen (av de som har vektkrav) er vektoppgangen rask og skremmende; for andre er det omtrent umulig å gå opp nok.

Noen legger på seg mer på bena og noen mer på rumpa og noen mer på magen og noen mer i ansiktet og noen mer på hoftene (selv om det vanligste etter undervekt er å legge på seg rundt magen) Og noen friker ut både innvendig og utvendig over dette, mens andre holder det primært inni seg.

Hvilket betyr at noen gjerne oppsøker personalet for å snakke (altså, deresom man er inneliggende pasient), men helst unngår å snakke om seg selv til andre pasienter, mens andre egentlig ikke snakker med noen og bare prøver å stålsette seg mot alt sammen.

For noen betyr det hyling og skriking; for andre betyr det stille tårer eller apatisk nummenhet for seg selv når ingen ser det. Og så har vi så klart destruktiv atferd. Det skjer jo det også, for noen, selv om det jo er noe vi helst vil unngå.

Det “intellektuelle” 


Og om vi går over til det mindre kroppslige, og mer “intellektuelle” som skjer i terapi (om man da går i terapi): Noen liker terapi, andre synes det er greit nok, og noen misliker det.

Noen liker undervisning, noen synes det er greit nok, og noen misliker det. Noen liker felles fysisk aktivitet, noen synes det er greit nok, og noen misliker det (og uansett er det ikke alle som får ha fysisk aktivitet, og dette vil dessuten variere mellom sykehus og etter individuelt tilpassede planer).

Det finnes så mange ulike former for terapi, men ettersom det – dessverre, vil jeg si – stort sett er kognitiv terapi som praktiseres hva angår spiseforstyrrelser, er det egentlig ikke grunnlag for å si særlig mye om akkurat dette.

Jeg kunne jo sagt at noen opplever å respondere godt på en terapiform, men ikke en annen (slik tilfellet var for meg selv), men altså…. I og med at kognitiv terapi har såpass stor hevd i dette feltet, er det begrenset grunnlag for å snakke om terapiformer som ACT, DBT, psykodynamisk terapi, traumebasert terapi, CFT og så videre.

På Modum Bad har de både CBT (kognitiv atferdsterapi) og CFT (selvmedfølelsesbasert terapi), og jeg har selv gått i begge. For mitt vedkommende hjalp ikke CBT noe særlig, men CFT hjalp en hel del. I og med at jeg hadde erfaring med meditasjon, mindfulness og buddhisme fra før, gikk det egentlig hånd i hånd med mye av det jeg allerede hadde erfaring med. 

Måltidene og det utenom-terapeutiske


Så er det så klart alt det som gjelder spisingen og det utenom-terapeutiske: Noen liker maten, noen synes den er grei nok, og noen misliker den.

Noen synes det er for lite å velge i (av mat), andre synes det holder i massevis med noen få alternativer, og blir overveldet uansett. Noen friker ut av redsel ved matbordet, andre forsøker å undertrykke redselen; noen kjenner mest redsel mens de spiser, mens andre kjenner mest redsel etter å ha spist.

Noen vil helst lide i stillhet på rommet sitt; noen vil helst ha selskap med andre. Noen vil ut og gå for at smerten skal gå over, andre blir værende inne i håp om det samme.  Noen oppsøker omtrent aldri personalet for å snakke, men kan snakke om seg selv til nære blant medpasientene.

Noen kan ikke vente til de slipper ut fra sykehuset, slik at de kan velge selv hva de skal spise når. Andre gruer seg til å slippe ut, fordi de frykter hvordan de skal klare å gå de neste skrittene i recovery uten et fullt sykehus-team rundt seg. 

Esketroll i behandlingen


Og sist, men ikke minst, har vi sånne absurd skremmende ting som bare hopper ut som troll av eske, og som vi ikke i våre villeste fantasier drømte om at skulle skje (med mindre vi har researchet oss halvt i hjelp), slik som ekstrem sult, eller “hyperfagia”, som det også kalles.

Å komme fra “hypofagia”, altså nedsatt sultfølelse og labert matinntak, til “hyperfagia” kan kjennes ikke bare skremmende, men skamfullt. Jeg husker da dette skjedde meg som tenåring. Jeg gikk fra å spise omtrent ingenting, til å spise litt mer og så enda litt mer og plutselig spiste jeg alt – liksom helt ned til sofaen og stuebordet- og mamma klagde over at maten bare forduftet fra matboden og fryseren.

Det var ikke noen hyggelig tid, for å si det sånn.

Jeg ante jo ingenting om recovery; himmel, jeg var jo ikke engang klar over at jeg var i recovery, for jeg skjønte ikke at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Og det skjønte ingen i familien min heller, for dette var på 90-tallet, og dengang var ikke spiseforstyrrelser like omtalt som de er i dag.

Men altså….nok om det. 

Alt og ingenting kan skje i behandling


Greia er at alt og ingenting kan skje i løpet av et behandlingsløp, og hvordan behandling og eventuelt bedring føles og skjer, vil avhenge av hvem du spør.

Poenget mitt er at alt og ingenting kan skje i tilfriskningsfasen, alt etter hvem som spør og hva man spør om. For hver av oss som spør andre hvordan deres tilfriskningsprosess er eller var, vil jo helst høre det vi føler at vi trenger å høre, for å tørre å gi oss i kast med vår egen tilfriskning.


Jeg vet i alle fall det om meg selv; at når jeg har lest andres recoveryblogger og sett på recovery-YouTube-kanaler, så er det fordi jeg ønsker å vite noe om “hva som kommer”.

Og selv om det i noen grad har hjulpet og forberedt meg mentalt og intellektuelt, så er det litt som når du vet at noen skal dø og forsøker å forberede deg på det. Det er umulig å forberede seg på, sånn egentlig. Sorg blir det uansett.

Det jeg ville høre om tilfriskning


Personlig ville jeg helst høre fra andre at deres vektoppgang var rask den første uka, og så flatet den ut. Og jeg ville helst høre at selv om det var ødemer den første måneden, så gikk det over etter det. Og jeg ville helst høre at mage- og tarmplager gikk over etter et par måneder. At magen bare står ut sånn de første par ukene, og så blir den bedre.

Jeg ville høre det ikke er så fryktinngytende å spise som man tror, og  at det blir bedre om jeg bare blir såkalt normalvektig.

Grunnen til at jeg helst ville høre alt dette, er for det første at jeg av erfaring vet at jeg må gjennom en del av dette, og for det andre at jeg skulle ønske jeg slapp å gå gjennom det verste en gang til.

Hva angår det første: Jeg vet om flere som har hatt problemer med å gå opp i vekt, men jeg kan love deg at det er ikke meg. Jeg går opp FORT. Altfor fort til at hodet mitt henger med. Og jeg vet jeg får væskeopphopning og at magen min står rett ut og at tarmene mine ikke virker.

Hva angår det andre: Jeg vet at jeg aldri har vært helt frisk av spiseforstyrrelsen, selv om jeg har vært normalvektig lange perioder. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne bli normal igjen, hva nå det måtte være. Altså, normal i den forstand at jeg slipper å være vektnormalisert på utsiden, men spiseforstyrra på innsiden. Jeg vil så gjerne være frisk, ikke bare semi-frisk.

Men igjen…hva dette som kalles “tilfriskning” vil innebære for meg, og hva som er “normalt” i disse dagers helse- og utseendefikserte vestlige kultur, er jo et temmelig komplekst spørsmål.

Når alt kommer til alt, vet jeg ikke hvordan andre opplever sine tilfriskningsprosesser. Jeg kan ha samme symptomer som en annen person, men den personen kan oppleve symptomene som mindre eller mer belastende enn det jeg gjør. 

Vi er forskjellige, ikke bare i kropper, men i psyke. Og det er viktig at vi gir oss selv aksept og raushet for det. Vi er modige som i det hele tatt begir oss inn på tilfriskningsprosessen, for uansett hva den vil bringe, så vet vi at vi ikke kan kontrollere den, vi vet at det vil bli skremmende og smertefullt, og vi vet at det vil komme uforutsette hindre som kan få oss til å snuble eller sette oss tilbake.

Vi trenger å gi oss selv litt ros og ikke kjefte på oss selv for å “ikke ta det med godt nok humør” eller “ikke være positive nok”. Himmel. Tilfriskningsprosessen er tøff, noe annet vil være løgn å påstå.

Det er ingen vits i å pakke det inn: Det er beinhardt, og om du er i gang med denne prosessen, eller står i startgropa nå, så er du modig og fortjener kudos for det.

For din prosess er din prosess. Og selv om våre prosesser vil ha mye til felles, så er vi unike mennesker, og hvordan vi responderer på de utfordringene som recovery kaster på oss, det vet vi ikke sikkert før vi er i gang. 

Feller ved sammenlikning


Så hvorfor kan det være en felle (eller flere feller) ved å sammenlikne oss med andres tilfriskningsprosesser?

Vel. Jeg kan jo snakke for meg selv: Når jeg sammenlikner meg med andre i recovery, kan det faktisk trigge meg. Jeg kan se på en jente og tenke at “Du er heldig som har smalt ansikt og ren kjevelinje, for jeg blir bobletryne med en gang jeg begynner å spise mat og holde den nede”.

Eller jeg kan se på en annen og tenke “Hvordan kan du ha på deg olabukse? Jeg får knapt plass til magen min i pysjbuksa mi en gang, og dette er bare fjerde dagen som innlagt! WTF?!” 

Eller jeg kan se  på de som er mer undervektige enn jeg selv var, og tenke at dersom jeg bare hadde vært så tynn, så hadde jeg sluppet å bli så “stor” så fort (spiseforstyrrelsen har absurde tanker, what can I say…).

Jeg kan tenke at det hadde vært lettere om jeg var så forskrekkelig tynn, for da hadde jeg vært en skikkelig “anorektiker”, og ikke bare en sånn halvveis “anorektiker”, som overspiser og kaster opp.

Og nå skal ikke jeg være for streng med meg selv for å idealisere andres tilfriskningsprosesser, for dette er i noen grad menneskelig. Vi sammenlikner oss så klart med andre. Og i vår vestlige kultur er dette med “tynnhet” idéer som ironisk nok blir plantet i hodene våre fordi kulturen vi lever i idealiserer anoreksien som spiseforstyrrelse.

Digresjon: Det gjelder faktisk ikke bare media, men også forskningen, ved at det skrives lang mer om anoreksi enn om andre typer spiseforstyrrelser også blant forskere. Nok et eksempel på at prestisjen ligger i det akutte, ekstreme og “avvikende”, og ikke i det “normale”, men allikevel livstappende (de fleste som har lidd av- eller lider av bulimi eller overspisingslidelse, vet hvor negativt dette påvirker livskvaliteten).  

Så faren ved å sammenlikne oss med andre, ligger både i at vi potensielt overdriver hvor “enkel” eller “pen” andres tilfriskning ser ut til å være, og også potensielt i at vi ser på hva andre har fått til i etterkant: Hun har skrevet bok! Han holder foredrag! Hun arbeider med bistand! De to der har gått sammen og dannet en egen bedrift! 

Det kan være snakk om mennesker som har jobbet i mange år med tilfriskningen sin, og jeg tar meg i å sammenlikne meg med dem allikevel.

Å sammenlikne seg med engelsktalende


Det kan være at vi sammenlikner oss med folk på andre siden av verden, som snakker engelsk og dermed når ut til langt, langt flere med sine blogger, youtube-kanaler, podcaster eller firmaer, enn det vi med vårt norske språk kan håpe på å gjøre. Jeg har selv gjort dette og gjør det i noen grad fremdeles.

Jeg vet jo heller ingenting om hva slags andre ting disse menneskene strever med. At man er friskere eller sågar helt frisk fra spiseforstyrrelsen, betyr ikke at man er forskånet for andre fysiske eller psykiske sykdommer.

Og dersom jeg ser på kroppene til andre i recovery og tenker at du er heldig som legger på deg på rumpa og ikke på magen, eller på lårene og ikke i ansiktet, så altså….hva gagner det meg, egentlig? Jeg legger jo på meg der jeg legger på meg, uansett. Det er ingenting jeg kan få gjort med det.

Jeg kan karre meg opp over det og kjefte på kroppen min, men altså….frankly så er jeg fed up av å kjefte på kroppen min. Jeg har gjort det i så mange år, og jeg har tynt den og presset den inn i helt rigide standarder, og hva har det gitt meg? Hvor har det ført meg? Har jeg lyktes?

Nope. Kroppen min er kroppen min, og det er lite jeg kan få gjort med det.

Jeg er så done med å piske den og dominere den til underkastelse. Genene mine er sterkere enn meg, og kroppen min legger på seg der den legger på seg, den har treig mage og bekkensmerter og sånn er ståa.

Kanskje kan det bli bedre, men det blir i alle fall ikke bedre av at jeg behandler den som en gatehund og fravrister den mat, drikke, søvn og mening. Kroppen min trenger alt dette.

Jeg prøver å se på kroppen min litt som et kjæledyr. Den trenger mat og drikke og kjærlighet, og det er det jeg har gitt katten min og undulaten min også. Jeg ville aldri funnet på å sulte katten min. Så jeg forsøker å behandle meg selv litt sånn, – altså, jeg er min egen katt. Det er bedre enn å være eid av spiseforstyrrelsen, tross alt. 

Fordeler med sammenlikning


Er det noen? Altså, med tanke på alt jeg til nå har skrevet, – er det egentlig noen fordeler med å sammenlikne oss med andres tilfriskningsprosesser? Ja, jeg vil faktisk si det.

Og igjen så kan jeg bare snakke for meg selv, men dette er altså hva godt jeg har fått ut av det: Ved å lese om-, lytte til- og ikke minst observere andres tilfriskningsprosesser, føler jeg at jeg har fått mer kunnskap om hva jeg selv potensielt kan komme til å måtte gå igjennom i min egen prosess.

Det har fått tilfriskningsprosjektet til å føles mer som noe jeg deler med andre, noe som knytter meg til en flokk, noe som “vi” som vet hva spiseforstyrrelser dreier seg om, må stå i, og som vi derfor deler en erkjennelse om.

Det spiller egentlig ingen rolle om våre prosesser er litt ulike, for faktum er at vi alle trenger mot og ståpåvilje så det holder, uansett.

Og faktum er at vi alle trenger og fortjener ros og kjærlighet og at noen bærer håpet og troen sammen med oss.

Jeg har alltid vært en kronisk nysgjerrig person. Helt fra jeg var liten har jeg likt å fordype meg i ting og å gå på oppdagelsesferd. Vel har jeg vært redd for mye, men det har ikke vært kreative ting og det har i liten grad vært å bevege meg rundt i verden.

Så for meg er kunnskap om hva jeg kan komme til å møte i tilfriskningsprosessen veldig styrkende for recoveryprosjektet mitt. Jeg føler meg mindre alene, jeg føler meg beroliget og jeg føler meg som del av noe større.

For vi som går gjennom dette, vi kan hjelpe og støtte andre som på sine egne tidspunkter må gå gjennom det samme.

Jeg tror ikke noen som aldri har gått gjennom dette selv, helt kan forstå hvor krevende og skremmende det faktisk er. Alle kan være medmennesker, uansett om man har hatt en spiseforstyrrelse eller ikke, men personlig har jeg opplevd det som veldig fint og betryggende å snakke med andre som har blitt friske, eller er i ferd med å bli det.

Det gir meg håp og tro på at det er mulig, for beviset står jo rett foran øynene mine. 

Bedring = frisk = alltid lykkelig?


Betyr det at å være såkalt “frisk” er å være lykkelig for alltid? Selvsagt gjør det ikke det.

For igjen, – vi aner jo ikke hva som foregår inni andres hoder eller hjerter. Å ikke være undervektig lenger, eller ikke ha spiseforstyrrelsen tjatrende inni hodet sitt hele tiden, betyr ikke at vi for alltid vil unngå andre kjipe ting i livet.

Derfor er det så innmari viktig at vi ikke bare antar hva andre føler, eller hva vi selv vil komme til å føle, når vi blir friskere.

De fleste av oss vil jo gjerne fremstå som mer “perfekte” enn vi egentlig er, det er bare slik verden er blitt, særlig på sosiale medier. Men sosiale medier er oftest et glansbilde. Det er ikke virkeligheten. Det er i alle fall ikke hverdagen. 

Det viktige er her og nå. Kan du tåle akkurat dette øyeblikket? Og om du kan det, kan du kanskje tåle et lite øyeblikk til også? Og så vil det kanskje bli bedre?

Det er ikke lett å tenke slik, men jeg har opplevd at det har hjulpet meg, både med mentale og fysiske smerter. All smerte er i noen grad i bevegelse, enten den nå er psykisk eller fysisk.

Og det å få tak i det, – altså, hvordan smerten beveger seg rundt og kanskje avtar litt, flytter seg litt, og så øker igjen og så minker igjen, kan merkelig nok gjøre smerten litt mindre farlig og overveldende. Det er bare min opplevelse, i alle fall. 

Frihet, likhet og brorskap?


Det var neppe det at vi alle skal ha identisk utseende og identiske erfaringer franskmennene tenkte på, da de under den franske revolusjonen talte så varmt for “Liberté, egalite og fraternité” (frihet, likhet og brorskap). Og godt er i grunn det, for om så skulle være, hvordan ville verden sett ut?

Tenk om vi alle var helt like? Hadde det ikke vært totalt gørrkjedelig? Tenk om alle musikere spilte samme musikk, om alle malere malte samme malerier, om alle hunder så identiske ut? Tenkt om alt var identisk, innenfor en art? 

Skjønnhet ligger i mangfoldet, – og om ikke skjønnhet, så i alle fall overlevelse.

Det at vi ikke alle er like, gjør at vi alle kan fascineres av noe i andre, som vi ikke har selv. Eller vi kan fascineres av at vi deler litt, men på andre måter er helt ulike. Det er i vår forskjellighet at vi kan bli nysgjerrige på hverandre, stille spørsmål og undre oss over verden.

Dersom alle var like, både av utseende og på innsiden, hvorfor skulle vi i det hele tatt giddet å spørre andre hvordan de har det? Stort sett ville vi jo visst det, eller i alle fall trodd at vi visste det?

Når alle er like, blir det ikke bare mindre aksept for forskjellighet, men det blir mindre undring og interesse for våre nærmeste mennesker og omgivelser. Og er det noe vi mennesker trenger, så er det undring og interesse.

Noe annet gjør livet i beste fall dørgandes kjedelig, og i verste fall lukket og fordomsfullt. Det er i alle fall slik jeg selv ser det (mulig jeg er preget av å være sosiolog med fordypning i sosial ulikhet, lol). 

Så what’s in it for you?


Ja, hva har dette blogginnlegget gitt deg, – om noe?

Vel…. Jeg vet jo ikke, men jeg vil anta at hvis du som meg er i din egen tilfriskningsprosess, eller før har vært det, eller står på terskelen til å gå inn i det, så har du antakelig tenkt noen av de samme tankene som meg.

Du har antakelig sammenliknet deg med andres kropper og andres aktiviteter og andres mat og andres reaksjoner på mat. Det er en naturlig del av det å være menneske i dagens vestlige samfunn, så det er ingenting å skamme seg over.

Allikevel: Det viktigste av alt, er å utvikle om ikke en stolthet over, så i alle fall en form for aksept eller respekt for våre egne, unike tilfriskningsprosesser.

Vi kan spørre hverandre og støtte hverandre; vi kan stå sammen og høste av hverandres mot, håp og erfaringer, – og tro meg, jeg både høster av andres erfaringer og kunnskap, og håper det kan høstes av hva nå enn jeg måtte ha å bidra med.

Og at vi både står sammen og støtter hverandre og heier på hverandre, men samtidig eier våre egne prosesser, tror jeg gjør at vi som en “flokk” kan stå sterkere samlet. For vi trenger alle å føle tilhørighet og vi søker alle til noen andre mennesker, i håp om å få speilet tilbake til oss noe av oss selv. 

Vi mennesker er flokkdyr. Vi trenger hverandre. 

Og dere som er i tilfriskning; dere som er i gang med dette prosjektet; dere som står på terskelen; dere som heier på oss; og ikke minst, dere som ennå ikke vet om dere våger, men som håper å komme dit at dere går i gang med recovery, er alle en del av en flokk jeg både ser til for håp, og tror på for styrke.

Om hver og en av oss gjør det beste vi kan for vårt eget prosjekt her og nå, så vil vi kunne være og gjøre mer både for oss selv og for andre i fremtiden. 

Jeg heier på oss. <3

—–

PS: for deg som skulle lure på hvordan det går med min tilfriskning: Det går bra (fingers crossed). Over to måneder oppkastfri og såkalt “normal” bmi. Spiser fremdeles noenlunde etter en kostliste, for å være sikker på at jeg får i meg nok mat.

Jeg har fremdeles gastroparese i noen grad, så magen min blir innmari full utover dagen, for maten bare ligger der. Men knesmertene mine er blitt litt mindre, så jeg tror jeg har mindre vann i knærne enn før. Det går opp og ned, men det går bedre.

Og jeg har fått latteren min tilbake. Det er skikkelig digg! Føler meg litt mer med i verden; litt mer delaktig i livet mitt; litt mer med i flokken min.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top