Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser
Foto: Alina Grubnyak. Unsplash
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”.

I denne bloggposten skal du få vite mer om nettopp Åpen Dialog og hvordan denne tilnærmingen til psykisk helsehjelp er mer i tråd med menneskerettighetene enn tradisjonell behandling i psykiatrien. Vi skal se på hva Åpen Dialog er, hvor hen det hittil har blitt utprøvd og hva forskerne mener er bedre med denne typen helsehjelp enn den behandlingen mange opplever å få som pasient i psykiatrien i dag. Sist men ikke minst skal jeg også drøfte litt omkring hvorvidt og hvordan Åpen Dialog kan tenkes å være aktuelt som helsehjelp for voksne med langvarige spiseforstyrrelser. 

Men før vi går inn på dette, kan du i avsnittet under lese om hva denne forskningsartikkelen – altså “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach” – handler om.

Åpen dialog og menneskerettigheter i psykisk helsevern – i korte trekk


I det innledende sammendraget til den 6 sider lange forskningsartikkelen, Open Dialogue as a human rights-aligned approach (åpent tilgjengelig for nedlasting), skriver von Peter og kolleger følgende:

«I løpet av de siste 20 årene har menneskerettighetsperspektivet i økende grad utviklet seg til et paradigme som psykisk helsevern kan vurderes og evalueres opp mot.

Denne artikkelen diskuterer i hvilken grad Åpen Dialog, slik det gjøres i den Finske tilnærmingen, er i tråd med menneskerettighetene og kan anvendes for å styrke overensstemmelsen med menneskerettighetsperspektiver i psykisk helsevern i global sammenheng.

Dette er en konseptuell artikkel som teoretisk diskuterer de strukturelle og terapeutiske prinsippene for Åpen Dialog på bakgrunn av menneskerettigheter. Rammen omkring dette er Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, FNs Konvensjon om Menneskerettigheter og de to nylige årsrapportene fra Menneskerettighetsrådet.

Artikkelens konklusjon: Åpen Dialog samsvarer med menneskerettighetene


For det meste har Åpen Dialog vist seg å samsvare godt med diskurser om menneskerettigheter. Årsaken til det er at tilnærmingen som Åpen Dialog baserer seg på, for det meste er ikke-institusjonell og ikke-medisinsk. Ved å fungere på denne måten er Åpen Dialog avhengig av lokale og kontekstbundne former for kunnskap og praksis. Samtidig fremmer metoden nettopp slike lokale og kontekstbundne kunnskaps- og praksisformer.  

Det grunnleggende nettverksperspektivet som Åpen Dialog baserer seg på, tilrettelegger dessuten for kontekstuell og relasjonell forståelse av psykisk helse (og mental velvære), slik dette vektlegges i moderne tilnærminger til menneskerettigheter.

Åpen Dialog gir rom for at alle kan få sagt sin mening, for gjensidig respekt og likhet, for autonomi, samt for å adressere maktforskjeller. Dette gjør tilnærmingen godt egnet for å forhindre tvang og andre former for menneskerettighetsbrudd.

PS: Jeg har tidligere skrevet noen bloggposter om tvangsbehandling i forbindelse med spiseforstyrrelser. En av dem finner du her: Tvangsbehandling ved anoreksi. Noen refleksjoner over bruk av tvang i behandling av anoreksi.

Artikkelens avslutning: Åpen Dialog bør testes ut bredere i psykisk helsevern


Avslutningsvis påpeker artikkelforfatterne at selv om denne formen for nettverkspraksis ikke er bredt testet ut ennå, så gir resultater fra psykosefeltet i Finland grunn til tro at Åpen Dialog også kan være en mulig vei å gå i andre områder av det psykiske helsefeltet.

Artikkelen konkluderer med at Åpen Dialog kan forstås som en tilnærming som er i tråd med menneskerettighetene.

Bakgrunn. Hvorfor trenger vi Åpen Dialog?


For ikke lenge siden vekta FNs spesialrapportør for Retten for Enhver til den Høyest Oppnåelige Helsestandard både Fysisk og Psykisk (med andre ord: enhvers rett til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende) prinsippet om «menneskerettigheter først».

Det fantastiske med dette er ikke bare at han understreker viktigheten av å ha oppmerksomhet på menneskerettigheter i psykiatrien. I tillegg innebærer det også at han unngår, som forfatterne av forskningsartikkelen påpeker det: «den overlegenheten som tradisjonelt har blitt tilskrevet vitenskapelig evidens, fremfor andre rasjonaler for å fremme og implementere helseintervensjoner.»

FNs spesialrapportør argumenterer altså for når vi skal vurdere om en form for psykisk helsehjelp (behandling/intervensjon) kan rettferdiggjøres, så kan vi ikke bare vurdre om den er i tråd med eksisterende evidens. Vi er også nødt til å undersøke om den samsvarer med- og styrker menneskerettighetene.

Artikkel forfatterne skriver [min oversettelse]:

Uten passende responsive intervensjoner kan psykiske helseproblemer ha et skadelig potensiale både for dem som berøres direkte og for deres sosiale og kulturelle omgivelser.

Allikevel, inngripen med begrunnelse i mental helse kan også føre med seg risiko for brudd på menneskerettighetene. Dette inkluderer ikke bare åpenbare overtredelser, som forvaring, isolasjon, fastholding og medisinering uten samtykke, men også mer “tause” og skjulte brudd som kan ekskludere, stigmatisere, patologisere, umenneskeliggjøre eller umyndigghøre mennesker som lever med mental nød.


Menneskerettigheter har kommet mer på agendaen ikke bare generelt i samfunnet, men også innen psykisk helse. Gitt psykiatriens historie med å utøve overgrep, tvang, frihetsberøvelse og umenneskeliggjøring av mennesker som strever og har det vondt, har forskjellige land forsøkt å utvikle reguleringer og forskrifter for å fremme menneskerettigheter også i psykiatrien.

Resultatet er sprikende regelverk og internasjonal forvirring omkring hva som bør gjøres for å hjelpe mennesker som strever psykisk, og især hva som bør gjøres når en såkalt intervensjon eller behandling av en «psykisk sykdom» ikke har vist seg å være til hjelp.

Psykisk lidelse er ikke en sykdom


Problemet, som Åpen Dialog altså tilbyr oss en alternativ innfallsvinkel til, er at psykisk smerte jo nettopp ikke er sykdom som kan reduseres til det enkeltstående individet. Det er ikke så enkelt som arv eller gener. Det er ikke så enkelt som at det kan medisineres bort, jages bort ved hjelp av tankestyring (eksempelvis positiv tenkning) eller fikses ved hjelp av standardiserte mentale «verktøy» eller «teknikker». Det lar seg ikke løse ved hjelp av en medisinsk forståelse av psykisk lidelse som en hjernesykdom.

Et menneskes mentale helse vil nødvendigvis påvirkes av den sosiale konteksten som mennesket inngår i (eksempelvis familienettverk, skole, jobb og kontakt med helsearbeidere, og ikke minst også boforhold, fattigdom, sosial eksklusjon, diskriminering og marginalisering). Av denne grunn MÅ konteksten tas i betrakting og direkte involveres i å finne individbaserte løsninger og som fungerer her og nå (og som kan måtte endres på sikt).

Individet alene kan ikke enkelt «fikse seg selv» eller tenke seg “frisk”. Psykisk smerte har en sterk sosial komponent, og disse sosiale aspektene kan ikke neglisjeres eller reduseres til enkeltindividets ansvar.

Dette – nemlig et sosialt nettverksperspektiv, der kontekstuelle elementer tas på alvor –  er et av de bærende elementene i Åpen Dialog.

Hva Åpen Dialog er og hvordan det kan være til hjelp


Okay, vel og bra sier du kanskje. Det er på sin plass med en form for helsehjelp som har som formål å involvere nettverk og ivareta menneskerettighetene også i psykiatrien, men hvordan, rent konkret er det Åpen Dialog gjør dette? Vi har jo allerede familieterapi, og arbeidsgivere kan jo bli med på møter hos NAV, så er ikke det kontekstuelle ivaretatt, egentlig?

Nei, ikke på langt nær, understreker forskerne og klinikerne bak Åpen Dialog.

For selv om det finnes andre former for helsehjelp som også tar opp i seg dialog og sosiale nettverk, så er Åpen Dialog særegen i å vektlegge nettverksperspektivet i det dialogiske perspektivet.

Hva mener de med det?

De mener at det ikke holder bare å snakke sammen, men at det må gjøres gjennom en bestemt metode. Sentrale, involverte omkringstående personer i nettverket til den som strever trenger å involveres og komme til orde, og ALLE – inkludert den som strever («klienten») må komme til orde på en likeverdig måte.

Det vil si at ingens stemme skal tillegges mer vekt, ingen skal objektiveres, og helsearbeidere skal reflektere åpent om sine synspunkter i plenum. Ingens synspunkt skal kunne tvinges ned over hodet på noen andre, og «profesjonelles» meninger har ikke høyere verdi enn andre personers meninger. Valg av mulige former for hjelp skal skje åpent gjennom dialog, og ikke i det skjulte, når “behandleren” er alene på kontoret sitt.

Sist men ikke minst: Målet med åpen dialog er ikke å komme til enighet, altså skape konsensus. Målet er snarere nettopp åpen dialog, gjennom hvilken det fremsettes synspunkter som kan hjelpe personen som strever, her og nå.

Med tanke på at det alltid vil være forskjell mellom folk, også mellom mennesker som har fått samme diagnose, så vil det nødvendigvis komme på bordet ulike synspunkter og individbaserte løsninger for ulike personer med ulike sosiale nettverk.

Jamfør von Peter og kolleger, karakteriseres Åpen Dialog av blant annet at:

  • ​​Nettverksperspektivet er den sentrale komponenten
  • Ved å fremme klientenes potensiale for selvutforskning, selvutfoldelse og selvbestemmelse, vender Åpen dialog seg bort fra en institusjonelt drevet agenda.
  • Med fokus på menneskelig respons og kommunikasjon støttes nettverket i å gi mening til en krise som en livshendelse, snarere enn som en medisinsk tilstand.
  • Det søkes pragmatiske og livsrelaterte, i stedet for medisinsk informerte eller manualiserte løsninger. Dette fremmer muligheter som er knyttet til- og innebygd i hverdagen, i menneskelige relasjoner og i gjensidig forståelse.
  • Målet er å forstå krisen som en naturlig reaksjon på en vanskelig situasjon.
  • Åpen dialogs nettverkstilnærming er preget av metodens grunnleggende åpenhet overfor mulige utfall. Det vil si at hva som utgjør løsninger på krisen, ikke er kjent på forhånd.

Forfatterne av studien påpeker at:  


Siden nettverksmøter kan involvere både familiemedlemmer og annen slekt, naboer, venner og også mer formelle aktører, som lærere, sosialarbeidere, arbeidsgiver og tradisjonelle helsearbeidere, så omfatter Åpen Dialog altså aktører fra flere ulike felt.

På denne måten, når dialog fremmes mellom aktører på tvers av sosiale felt, kan det bygges nettverk på tvers ulike livsverdener og samfunnsarenaer. Det betyr at Åpen dialog kan ses som et middel for samfunnsforbedring, for fremming av sosialt samhold og for styrking av gjensidig tillit. Dette fremmer ikke bare det enkelte individs helse, men også kollektivt velvære innen ulike sosiale arenaer.

Et slikt sosialt nettverksperspektiv forhindrer dessuten ekskludering av nettverksmedlemmer, sier artikkelforfatterne. Slik ekskludering forekommer til forskjell ofte når tradisjonelle, mer individualistiske og medisinsk orienterte behandlingslogikker anvendes.

Bærende prinsipper i Åpen Dialog


Som nevnt forholder Åpen Dialog seg tilpasningsdyktig for kontekstuell variasjon og ulike kulturelle praksiser. Av denne grunn utøves Åpen Dialog på litt forskjellige måter rundtom i verden. Eksempelvis har Kenya en noe annen samfunnsstruktur enn Finland, så det ville vært lite praktisk med en manualisert og standardisert form for dialogisk praksis.

Allikevel: De bærende elementene er de samme.

I alt er det snakk om 7 strukturelle prinispper og 12 terapeutiske prinsipper.
For oversiktelighetens skyld, er disse satt inn i en tabell, som vist under.

Tabell 1: De 7 strukturelle og 12 terapeutiske prinsipper for åpne dialogiske-praksiser

Strukturelle prinsipper Terapeutiske prinsipper
1. Øyeblikkelig hjelp (hjelp når det brenner, ikke først måneder eller år senere)1. To eller flere terapeuter i teammøtet
2. Sosialt nettverksperspektiv2. Familie og nettverk deltar
3. Fleksibilitet og mobilitet3. Å bruke åpne spørsmål
4. Ansvarlighet4. Å respondere på klientens ytringer
5. Psykologisk kontinuitet5. Å vektlegge det nåværende øyeblikket
6. Toleranse for usikkerhet6. Å fremsette ulike synspunkter
7. Dialog7. Bruk av relasjonelt fokus i dialogen
 8. Å respondere på en enkel måte, som er oppmerksom på meningsdimensjonen
 9. Å vektlegge klientens egne ord/historie, ikke symptomer
 10. Samtaler mellom de profesjonelle i behandlingsmøtene
 11. Å være transparent
 12. Å tolerere usikkerhet


Siden det å gå inn på hvert av disse prinsippene ville sprengt alle ordgrenser for denne bloggposten (det har jeg antakelig sprengt allerede….), vil jeg oppfordre deg til å lese forskningsartikkelen om du er interessert i detaljene.

Jeg har imidlertid oversatt artikkelen til norsk, så om du ikke orker å lese den på engelsk, kan du sende meg en epost og spørre om den norske versjonen.

Overordnet dekker denne bloggposten dog de fleste aspektene.

Hva vi vet om effekten av Åpen Dialog


Så langt har Åpen Dialog hovedsakelig vært utprøvd i situasjoner med mennesker som opplever det som kalles psykose. Også ved akutt psykose har Åpen Dialog vært utprøvd med hell.

Jamfør forfatterne av denne studien finnes det forskningsmessig god evidens for Åpen Dialog som en nyttig og god form for helsehjelp, som dessuten reduserer omfanget av tvang i psykisk helsevern.

Det det foreløpig vites mindre om, er dog i hvilken utstrekning og omfang tvangsbruk reduseres ved Åpen Dialog sammenliknet med mer tradisjonelle, institusjonsbaserte behandlingsformer. For eksempel: I hvilken grad reduserer det tvangsmedisinering, bruk av mekaniske tvangsmidler (eksempelvis beltelegging og tvangstrøyer), isolasjon og/eller skjerming?

Videre er det også lite kunnskap om hvorvidt Åpen Dialog rent faktisk fører til bedre ivaretakelse av menneskerettighetene generelt i samfunnet og i psykiatrien.

Noen refleksjoner omkring Åpen Dialog, slik jeg ser det


Som nevnt er Åpen Dialog foreløpig ikke bredt utprøvd innen psykisk helsevern. Helsehjelp for mennesker som strever psykisk i Norge foregår fremdeles som hovedregel innen institusjonelle rammer – altså innenfor en helseinstitusjon (DPS, døgnpost etc) der profesjonelle helsearbeidere har makt til å definere «hva som feiler pasienten» og «hvilken behandling som er den rette for pasienten».

I en slik setting får mennesket som strever sjelden komme mer enn marginalt til orde med sine synspunkt på hva som vil være til hjelp for seg.

Diagnoser kan oppleves objektiverende og stigmatiserende


Det er ikke uvanlig at den som lider opplever diagnoser som et stigma, og føler seg objektivert og fremmedgjort som følge av å ha fått påklistret seg en merkelapp, fremfor å selv få uttrykke sin levde erfaring og sitt meningsfulle perspektiv på hva som har forårsaket krisen hun eller han befinner seg i.

Selv om den som strever psykisk ikke alltid selv vil vite hva som ledet opp til krisen, eller forstår hva som var igangsettende drivere, kontra hva som nå opprettholder situasjonen, så er det allikevel et faktum at det å overkjøre meningsaspektet, rasjonalisere det bort eller redusere det til et spørsmål om irrasjonalitet, ikke akkurat bidrar til å minske skam, stigma og følelse av objektivering.

På sikt kan dette i seg selv bidra til å opprettholde eller til og med forsterke følelsen av sosial isolasjon, annerledeshet og skam, hvilket med nødvendighet vil opprettholde den psykiske smerten.

Gode intensjoner er ikke nok, dessverre


Ironisk nok kan profesjonelle helsearbeidere som ikke ønsker å gjøre noe annet enn å hjelpe, og som kun har de beste intensjoner for den som strever, komme til å objektivere, skamme og instigere en følelse av forminsket menneskeverd hos den som strever.

Dette trenger ikke ha noe annet med denne helsearbeideren å gjøre, enn at han eller hun befinner seg innenfor et hierarkisk og dominerende system, som ikke innehar de nødvendige systemene for å imøtekomme og vise nysgjerrig og åpenhjertig klinisk skjønn overfor den strevendes livsverden og meningsperspektiv.

Behandlingsmøter, journaler og epikriser


Et enkelt eksempel på dette, er det som foregår på behandlingsmøter når pasienten ikke er til stede.

For det er da de store avgjørelsene omkring behandling tas. Det er da det bestemmes om behandlingen skal opprettholdes, endres eller avsluttes. Det er da det bestemmes hva som skal stå i journalen, hvilke diagnoser pasienten skal få, og hva som skal stå i epikrisen som sendes direkte til fastlegen.

Sjelden sendes noe rett til “pasienten”, og om det gjør det er det fordi “pasienten” selv har bedt om det. Vanligvis går altså all kommunikasjon mellom helsearbeidere rett over hodet på den som strever, med mindre han eller hun spesifikt har bedt om en kopi av sin journal, eller har bedt om å få epikrisen sendt hjem til seg.

Journaler fungerer som gudegitt


Videre er det å få endret på feilaktige opplysninger i journalen en energikrevende prosess, som sjelden innebærer medhold. Beklageligvis kan dette føre til følgefeil i journalen, noe som sirkulært kan føre til forverring av helsetilstand og livsvilkår.

Satt på spissen fungerer journaler nærmest som gudegitt, i den forstand at det som er skrevet der ikke kan omgjøres, med mindre den overordnede makten går med på det.
(Beklager de eventuelle konspirasjonsvibbene du måtte få her, men det er nå engang en sannhet at å få endret på journalen er langt fra enkelt, og det til tross for at det som står skrevet kan være feilaktig).

Som pasient kan du legge ved et notat om at du ikke er enig i diagnosen du har fått, eller du kan påpeke at nei, det var ikke du som avsluttet terapien, men terapeuten din, og at dette derfor ikke kan regnes som at du droppet ut av terapien. Allikevel: Sannsynligheten for at dette blir tatt på alvor, vil avhenge mye av terapeutens evne til å vise imøtekommenhet.
I verste fall kan slike innsigelser, særlig om det er mange av dem, forsterke synspunktet om at “pasienten er vanskelig å ha med å gjøre”, lider av Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (tidligere ble dette kalt Borderline) og ikke vil dra nytte av videre behandling.

Som det sies i kretser der Åpen Dialog vektlegges og nettverk anerkjennes som veien til bedring: «Nothing about me, without me!»

Er det for mye for langt, egentlig?

Kan Åpen Dialog hjelpe mennesker som strever med spiseforstyrrelser?


Personlig har jeg aldri har deltatt i Åpen Dialog, verken som klient eller som del av et nettverk omkring en som strever psykisk.

Som nevnt har Åpen Dialog for det meste vært utprøvd i sammenheng med mennesker som strever med det som kalles psykoselidelser. Så vidt meg bekjent er Åpen Dialog ikke blitt forsøkt for mennesker som strever med det som kalles spiseforstyrrelser.

Noen refleksjoner om Åpen Dialog i forbindelse med spiseforstyrrelser


Ettersom dette blogginnlegget i hovedsak er ment å opplyse om hva Åpen Dialog er og hvordan det skiller seg fra tradisjonell, institusjonsbasert behandling for mennesker som strever psykisk, kommer jeg ikke til å utbrodere veldig om hvordan det kan tenkes å være til hjelp for voksne som har strevd lenge med det som kalles spiseforstyrrelser.

Det jeg vil si, er dog at jeg liker a) fokuset på rask hjelp, b) likhets- og likeverdighetsperspektivet (altså at alle skal få komme til orde og at alles synspunkter har like stor verdi og skal tillegges like stor vekt) c) nettverksperspektivet (især betydningen av faktorer som arbeidsforhold, familierelasjoner, boforhold, fattigdom, diskriminering og marginalisering) og d) personlig tilpasning via åpen refleksjon og dialog, fremfor forutbestemte, manualiserte «løsninger».

Med tanke på at en del av dem som har strevd lenge med alvorlige spiseforstyrrelser i utgangspunktet hadde andre ting vi strevde med (angst, for eksempel), eller over tid kan ha endt opp i en syklus av forsterkende, negative sosiale konsekvenser (eksempelvis samlivsbrudd, identitetstap, reduksjon i inntekt, usikre boforhold, dårlig fysisk helse og tap av sosialt nettverk), så kan jeg ikke annet enn å si at jeg tror Åpen Dialog vil være betydelig mer styrkende for den som strever enn det nok en innleggelse på sengepost vil være.

Det å involvere aktører som kan bidra til mer sosial tilknytning, slik som for eksempel det å ha noe å stå opp til om morgenen (tilpasset arbeid), vil kunne ha stor betydning for den enkeltes endringsvilje og driv for å stable seg selv på bena. Alene er det uhyre vanskelig.

Hva med dem som ikke havner i en spiral av sosial marginalisering?


Men, sier du kanskje:

Vel og bra med Åpen Dialog for dem som havner i slike spiraler av fattigdom og stadig forverring av helsen, men hva med dem som lever i gode forhold, klarer å holde seg (noenlunde) i arbeid og stort sett har livet sitt rimelig «på stell»?

Okay, jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke sitter med noen løsninger her.

Alt jeg har gjort er å legge frem Åpen Dialog som en mulig (bedre) modell for psykisk helsehjelp. Jeg sier ikke at det nødvendigvis skal være den eneste formen for psykisk helsehjelp som tilbys, men jeg tror jeg vil forfekte at det bør være inngangsporten.

I stedet for at det første som skjer når du faller ned i et dypt høl i psyken din, er at du (i beste fall) får time til en psykolog og tas gjennom et aldri så lite skjemahelvete av diagnostiske og kliniske intervjuer, så vil bruk av Åpen Dialog føre til at det første som skjer er at du, de viktigste personenene i ditt sosiale nettverk, samt helsearbeidere som du har fått tildelt, setter dere ned og snakker åpent og likeverdig om hva som kan gjøres for at du skal få det bedre.

Jeg kan ikke annet enn å si at det høres bedre ut enn å måtte fylle ut X antall skjemaer, få klistra på seg en diagnose og så bli stappa inn i en eller annen manualisert form for psykisk helsehjelp.

I Åpen Dialog kan du jo si at: «Jeg tror jeg vil ha nytte av Kognitiv Atferdsterapi.»

Det er ikke som om jeg mener at alle andre former for psykisk helsehjelp skal utraderes, og så skal vi bare sitte og snakke i en sirkel og klø hverandre på ryggen.

Det kan tenkes at både du og dine nærmeste uttrykker at du strever med flashbacks fra en krise og at du trenger traumeterapi. Javel da, så kan teamet sammen kanskje komme frem til hvordan det i så fall kan gjøres. Men da er det ikke bare tredt en behandlingsform nedover hodet på deg, da har du fått komme til orde selv, med din levde erfaring.

Og dersom du opplever (som jeg gjorde) at hovedproblemet ditt er at du får så angst når du skal spise at du ikke takler det ansvaret uten hjelp, – ja så må det finnes en bedre måte å få hjelp til å spise nok på, enn du atpåtil skal tvinges til å veie deg to ganger i uka, gå opp en helt bestemt vekt fra uke til uke, og spise nøyaktig X kalorier hver dag.

Intet menneske spiser nøyaktig samme antall kalorier hver dag, så hvis man er mer sulten, hvorfor skal man ikke få kunne spise mer? Eller hvis man har så store magesmerter at man hyler, hvorfor skal man ikke få kunne vente eller til og med slippe å spise akkurat det måltidet? Rom ble ikke bygget på en dag folkens, men sannelig har byer blitt bomba på kortere tid. I overført betydning: Motivasjon er ikke så lett å bygge opp, men desto lettere å ta livet av.

Et poeng her: Jeg sier ikke at alle behandlingssteder er like, for det er de ikke. Tro meg, jeg vet. Noen behandlingssteder er mer menneskelige, mens andre dessvere er så rigide at de gjør lite annet enn å bidra til følelse av krenkelse og dermed kan forsterke spiseforstyrra regler og «psyke» tankemåter.

Så… når alt annet er prøvd, hvorfor ikke forsøke noe nytt?


Mitt inntrykk, etter å ha snakket med både forskere, klinikere og ikke minst mennesker som strever med (blant annet) det som kalles spiseforstyrrelser, er at mange føler seg litt motløse og har en viss tvil på om behandling på institusjon egentlig hjelper noe særlig.

Spørsmålet er om det ikke tross alt kan tenkes å hjelpe bedre, dersom vi i første rekke har Åpen Dialog, der mennesket som strever selv kan få uttrykke hva han eller hun føler at hun trenger, samt ha reell innflytelse på hjelpen hun får (nei, ikke sånn kvasi-medbestemmelse som praktiseres i dag).

Folk som strever psykisk trenger hjelp. Å kutte ut all form for psykisk helsehjelp vil være neglisjering av en stor gruppe mennesker, og det vil bidra til betydelig tap av livskvalitet, tapt inntekt og ikke minst problemer på tvers av generasjoner.

Slik jeg ser det må det forskes mer og bredere på Åpen Dialog, ikke bare for mennesker som opplever det som kalles psykoser, men også for mennesker som strever mer generelt, med alt fra depresjon til spiseforstyrrelser.

Personlig skulle jeg gjerne ha deltatt i Åpen Dialog da jeg var alvorlig syk. Jeg tror også at min familie og min arbeidsgiver hadde hatt godt av å delta. Slik ble det imidlertid ikke. I stedet ble jeg den som måtte sjonglere alle disse ballene alene.

Den som mest av alt hjalp meg med å håndtere mine kontekstuelle vansker (relasjoner, boforhold, fattigdom), var faktisk bestevenninna mi. Og helt seriøst: Hadde det ikke vært for henne, vet jeg ikke om jeg hadde vært i live i dag.

Det – om ikke annet – viser verdien av sosiale nettverk.

Avslutning


Forskerne som har skrevet paperet jeg har drøftet rundt i denne bloggposten, altså von Peter og kolleger, påpeker at de kan hende er partiske i det de skriver om Åpen Dialog, og at de kanskje har høyere tiltro til metoden enn det som rimelig er, gitt hvor lite dialogisk praksis har vært forsøkt hittil.

Imidlertid: Som de også påpeker, gjelder ikke dette bare dem. Andre forskere og klinikere er også partiske i de behandlingsmetodene de selv praktiserer. Folk flest liker å tro at det de gjør er «best practice» og at evidens er det som bør telle tyngst.

Med tanke på menneskerettighetsperspektivet og overgrepene som er blitt gjort i psykiatrien når det gjelder retten til individuell autonomi, valgfrihet, ikke-diskriminering, full og effektiv deltakelse og inkludering i samfunnet, respekt for forskjell og mangfold, frihet til tale og uttrykk, kroppslig integritet, frihet fra vilkårlig forvaring, samt fra fastholding og tilbakeholdelse, er det grunn til å hevde – som nettopp FNs spesialrapportør gjorde – at prinsippet bør være: «menneskerettigheter først».

Åpen Dialog forholder seg også til andre menneskerettigheter som retten til adekvat bolig, rettferdige og gunstige arbeidsvilkår, lik anerkjennelse for loven og frihet fra ulike former for berøvelse.

Alle disse rettighetene er ofte sentrale bekymringer for mennesker med psykiske helseproblemer. Det å innarbeide en henvisning til dette i Åpen Dialog vil nødvendigvis utvide omfanget av den kliniske situasjonen, men kanskje er det nettopp det som må til for å gi adekvat helsehjelp til dem som har strevd lengst og blitt krenket mest.

Dagens voksne med langvarige spiseforstyrrelser


For dem av oss som er voksne og strever med mat og kropp (og identitet og sorg over tapt liv) er det et faktum at vi sjelden fikk hjelp tidlig. Vi vokste opp på en tid der helsesøster var på skolen bare et par timer i uka (om vi var heldige), der informasjon om helsestasjoner for unge var elendig (og fraværende) og der informasjon om unges psykiske helse knapt fantes. Hjelpen mange av oss fikk, dersom vi i det heletatt fikk hjelp, bar i større grad form av tvang og overgrep enn av humanisme, åpenhet og verdighet.

Vi trenger helsehjelp for folk som strever, men hjelp er sjelden til hjelp dersom den bryter menneskerettighetene. I dag brytes menneskerettighetene alt for ofte i norsk psykisk helsevern. Åpen Dialog baserer seg på samtale snarere enn instrukser fra profesjonelle, på likeverd og like rettigheter snarere enn dominans, hierarki og tvang.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes sannelig det er verdt et forsøk. 

Og det, folkens, var dagens rænt. 😉 Håper det satte i gang de små grå, om ikke annet.

Leste du helt hit? Jaggu! Vel blåst! ❤️️

Tidligere artikler i Spisforsk

traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

Evidensbasert praksis for behandling av spiseforstyrrelser

I denne utgaven av Spisforsk finner du en oversettelse av forskningsartikkelen “The three-legged stool of evidence based practice in eating disorder treatment: Research, clinical and patient perspectives“. Artikkelen ble publisert i BMC Medicine i 2016 og er skrevet av Carol B. Peterson og kolleger. I korte trekk tar artikkelen for seg hvert av de “tre bena” som inngår i det som kalles Evidensbasert praksis. Dette innebærer Evidensbasert forskning, særlig randomiserte kontrollerte studier og metastudier; klinisk ekspertise, eller med andre ord klinisk kompentanse og skjønn; og til sist altså pasienters preferanser, verdier og egenskaper ved pasientene. Artikkelen diskuterer ikke om evidensbasert praksis er den eneste eller endog den beste modellen som kan tenkes for å yte helsehjelp som pasienter finner meningsfull og hjelpsom. Med andre ord: At evidensbasert praksis er den beste modellen for psykisk helsehjelp tas som gitt.

LES MER »
Scroll to Top