Egenskaper ved “Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder” (ARFID) hos barn og ungdom: En ny lidelse i DSM-5

Foto: Hans Eiskonen, Unsplash
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter
Avoidant/restrictive food intake disorder (ARFID) er en spiseforstyrrelsesdiagnose som kom i DSM-IV og som i hovedsak blir brukt for alvorlig spiseproblematikk hos barn og ungdom (men den kan også gis til voksne). I følge forskningsartikkelen du her finner et sammendrag av, er det mye som skiller denne gruppen unge fra dem som lider av anoreksi eller bulimi. Et kjennetrekk er at fokuset på vekt og kropp ikke er til stede som en driver for spiseproblematikken. Da jeg valgte å skrive om ARFID var det for å se om det kunne tjene som en mulig inngangsport til å reflektere over spiseforstyrrelser blant mennesker med alvorlig matallergi og matintoleranse (slik som cøliaki). Imidlertid: For at diagnosen ARFID skal kunne gis, kan ikke spiseproblematikken forklares bedre av en samtidig medisinsk tilstand eller psykisk lidelse (jamfør diagnosekriteriene). Sagt med andre ord: Spiseproblematikken må være mer uttalt enn man vil kunne forvente med tanke på det ha eksempelvis matintoleranse. I forskningsartikkelen du kan lese om her, undersøker forskerne hva som karakteriserer unge som har fått diagnosen ARFID.

Hvorfor være interessert i ARFID hos barn og ungdom?


Dette er et artikkelsammendrag om ARFID hos barn og ungdom,
skrevet på bakgrunn av et spørsmål fra en leser. Spørsmålet dreide seg om hvorvidt det finnes forskning på om matallergi og/eller matintoleranse kunne føre til spiseforstyrrelser.

Jeg har valgt å gå dette spørsmålet foreløpig nærmere i sømmene ved å fokusere på ARFID hos barn og ungdom, og jeg har derfor laget et oversatt sammendrag av artikkelen “Characteristics of Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder in Children and Adolescents: A “New Disorder” in DSM-5″, skrevet av Martin M. Fisher og kolleger. Denne artikkelen ble publisert i Journal of Adolescent Health 2014, no 55, side 49 – 52

Arikkelen finner du åpent tilgjengelig HER.

Hvorfor et sammendrag av akkurat denne artikkelen?


Spørsmålet var (er) altså om det finnes forskning på om matallergi og/eller matintoleranse kan føre til spiseforstyrrelser. 

Mitt svar på det ut i fra den kunnskapen jeg har, er at det finnes forskning som viser at det er en assosiasjon mellom Diabetes 1 og spiseforstyrrelser (i Norge har Line Wisting tatt skrevet mye om dette, og blant annet tatt en doktorgrad på temaet). 

Med tanke på at både Diabetes 1 kan føre til stress omkring typer- og mengde mat, ville det ikke overraske meg om alvorlig matallergi og eller intoleranse for visse typer matvarer kan være assosiert med forstyrret spising og i noen tilfeller mer alvorlig spiseproblematikk.

Dette er dog bare spekulasjoner fra min side. For meg gir det intuitivt mening at folk kan utvikle problemer med mat og spising dersom inntak av visse matvarer oppleves å gi smerter og andre fysiske og psykiske konsekvenser. Hvorvidt de problemene som i så fall oppstår blir alvorlige nok til å betegnes som en spiseforstyrrelse, er imidlertid ikke opp til meg å avgjøre. Det er her diagnosemanualene ICD-11 og DSM-5 kommer inn i bildet. 

Men altså: Når det gjelder hva som karakteriseres diagnostisk som en “spiseforstyrrelse”, så er ikke dette hugget i sten. 

——

Note: Etter at jeg skrev dette artikkelsammendraget, skrev jeg en bloggpost om spiseforstyrrelser og cøliaki. Du kan finne denne bloggposten HER.

——

Jeg har ikke klart å finne et systematis review over temaet, ei heller prospektive studier som undersøker hvorvidt det er større tendens til spiseforstyrrelser blant dem som har vokst opp med alvorlig matallergi eller matintoleranse, enn blant dem som ikke har det.

Imidlertid finnes det forskning som – i tillegg til mye annet – omtaler matallergi i forbindelse med en av de nyere spiseforstyrrelsesdiagnosene, nemlig ARFID (avoidant/restrictive food intake disorder).

Det skal sies at kvaliteten på denne artikkelen ikke akkurat er storslagen med tanke å besvare leserens spørsmål. Imidlertid er det nok informasjon her til at det er mulig å gruble litt omkring mulige assosiasjoner og eventuelle årsaker til slike assosiasjoner.

Som artikkelen viser, var det noen barn med matallergi i dette utvalget av barn og ungdom med diagnosen ARFID. Sant nok er utvalget alt for lite til å kunne si noe sikkert, og for øvrig: selve metoden, som altså er retrospektiv og basert på tverrsnittsdata gjør det i seg selv ikke mulig å si om A (allergi) fører til B (spiseforstyrrelser/alvorlig forstyrret spising).

Dette er dog heller ikke artikkelens fokus, bare for å være tydelig på det.

Denne artikkelen handler jo ikke i hovedsak om matallergi og spiseforstyrrelser, men om hvordan ARFID kommer til uttrykk i et utvalg barn og unge, samt hvordan disse pasientene skiller seg fra barn og unge med anorexia nervosa (AN) eller bulimia nervosa (BN).

Uansett: Jeg skal la artikkelen tale for seg selv (så langt den klarer). Det jeg ønsket med denne innledningen var bare å la deg som leser få vite litt om bakgrunnen for akkurat dette artikkelsammendraget.

Som vanlig vil jeg skrive et blogginnlegg som en kommentar til denne artikkelen. Det vil du finne under lenken Blogg om et par ukers tid. Der kommer jeg også til å trekke inn mer forskning og trekke på egne erfaringer med allergi (nøtter og soya) og mage- og tarmproblemer (gastroparese).

Kort sammendrag (forfatternes eget)


Formål med artikkelen:

Å vurdere DSM-5-diagnosen “Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder” (ARFID) hos barn og ungdom med spiseproblemer som ikke er assosiert med forstyrret kroppsbilde.

Metode:

Dette er en retrospektiv case-control-studie av unge fra 8 år til 18 år. Ved hjelp av en diagnose-algoritme ble alle tilfeller av ARFID som presenterte ved syv medisinske avdelinger for spiseforstyrrelser hos barn og ungdom i 2010, sammenlignet med et tilfeldig utvalg barn og ungdom med anorexia nervosa (AN) og bulimia nervosa (BN). Demografisk og klinisk informasjon ble registrert.


Resultater:

Av 712 individer møtte 98 (13,8%) kriterier for ARFID.

Pasienter med ARFID var:

  • Yngre enn de med AN (n=98) og BN (n=66), henholdsvis 12,9 år mot 15,6 år mot 16,5 år
  • Hadde lengre sykdomsvarighet: henholdsvis 33,3 måneder for ARFID mot 14,5 måneder for AN mot 23,5 måneder for BN.
  • Det var dessuten en større andel gutter blant dem med ARFID: 29% mot 15% (AN) mot 6% (BN).
  • Median kroppsvekt blant individer med ARFID befant seg et sted mellom de med AN og de med BN (86,5 mot 81,0 og 107,5).

Pasienter med ARFID inkluderte individer med selektiv (“kresen”) spising siden tidlig barndom

(28,7%), generalisert angst (21,4%), gastrointestinale symptomer (19,4%), en historikk med oppkast/kvelningsfornemmelse (13,2%), samt matallergi (4,1%).

Pasienter med ARFID var mer sannsynlig å ha en komorbid [samtidig] medisinsk tilstand (55% ved ARFID mot 10% ved AN mot 11% ved BN) eller angstlidelse (58% ved ARFID mot 35% ved AN mot 33% ved BN) og var mindre sannsynlig å ha en stemningsforstyrrelse (19% ved ARFID mot 31% ved AN mot 58% ved BN).


Konklusjon:

Pasienter med ARFID var demografisk og klinisk forskjellig fra pasienter med AN og BN. De var betydelig undervektige med lengre sykdomsvarighet og hadde en større sannsynlighet for komorbide medisinske og/eller psykiatriske symptomer.


Implikasjoner:

Unge med ARFID er demografisk og klinisk distinkte fra dem med AN eller BN. De er betydelig undervektige, ofte med assosierte medisinske og/eller psykiatriske symptomer. Disse funnene støtter den potensielle kliniske nytteverdien av ARFID som en egen type spiseforstyrrelse og understreker behovet for ytterligere forskning for å få klarhet i utvikling, utfall og respons ved behandling.

 

Langt artikkelsammendrag

Innledning


Et betydelig antall barn og ungdom som presenterer med forstyrret spising eller spiseforstyrrelser kan ikke klassifiseres ut i fra kriterier i DSM-IV.

Pasienter som ikke oppfyller DSM-IV-kriteriene for anorexia nervosa (AN) eller bulimia nervosa (BN) ble ofte gitt spiseforstyrrelsesdiagnosen EDNOS [eating disorder not otherwise spescified, altså uspesifisert spiseforstyrrelse]

Da DSM-IV ble brukt, ble over 50% av barn og ungdom med spiseforstyrrelser diagnostisert med EDNOS. Selv om disse pasientene ikke oppfyller DSM-IV-kriteriene for en spesifikk spiseforstyrrelse, opplevde de klinisk svekkelse i utvikling og funksjon og sto i risiko for  alvorlige medisinske komplikasjoner.

EDNOS har vært en heterogen kategori som inkluderer subgrupper av pasienter som generelt er yngre enn de med AN eller BN, og som ikke har betydelig forvrengt kroppsbilde eller frykt for vektøkning.

For tiden er det ingen evidensbaserte studier som beskriver denne gruppen pasienter. Klinikere rapporterer anekdotisk at pasienter i denne subgruppen har opplevd kvelningsepisoder eller oppkast og har utviklet en frykt for å spise fast føde, at de har hatt begrenset kostinntak siden tidlig barndom, eller at de har lidd av magesmerter som har forhindret dem i å spise nok.

“The Great Ormond Street criteria” for kategorisering av spiseforstyrrelser hos yngre pasienter, inkludert funksjonell dysfagi, selektiv spising og emosjonell matunngåelseslidelse, ble funnet å være mer pålitelige, fordi disse diagnostiske kategoriene fanget presentasjonen til mange av disse barna og ungdommene.

Arbeidsgruppen for spiseforstyrrelser i utviklingen av DSM-5 var opptatt av å revidere og oppdatere de diagnostiske kriteriene i DSM-IV, for å gi kliniske retningslinjer til klinikere som jobber med mennesker som lider av spiseforstyrrelser, inkludert slike pasienter.

Dette innebar å forbedre definisjonen av spiseforstyrrelser i banr og unge, slik at denne reflekterer det kliniske uttrykket som disse lidelsene har på tvers av utviklingsspekteret og livsløpet.

Et spesifikt mål for denne arbeidsgruppen var å undersøke ulike kliniske presentasjoner hos de pasientene som tidligere var blitt diagnostisert med EDNOS, utforske den kliniske nytteverdien av DSM-IV-kategorien “Feeding Disorder of Infancy or Early Childhood”, og vurdere variasjonen i ulike kliniske presentasjoner som ikke hadde passet inn i de eksisterende kategoriene i DSM-IV (f.eks emosjonell matunngåelseslidelse og selektiv spising).

I tråd med dette målet revidert arbeidsgruppen diagnosene DSM-IV og kombinerte de tidligere seksjonene “Eating disorders” og “Feeding and Eating Disorders of Infancy or Early Childhood” i en enkeltstående del kalt “Feeding and Eating Disorders”, med “Avoidant/ Restrictive Food Intake Disorder” (ARFID) som en nylig beskrevet diagnose i denne delen (se diagnosebeskrivelsen over).

Det var forventet at inkludering av ARFID som en diagnose innen Feeding and Eating Disorders i DSM-5 ville forbedre den klinisk nytteverdien og fange opp en befolkning av unge mennesker som hadde en spiseforstyrrelse, opplevde medisinske og psykologiske problemer, og som ellers ville bli utelukket fra diagnostiske kriterier i DSM.

Formålet med denne studien var å beskrive egenskapene til unge som presenterte ved syv medisinske avdelinger for spiseforstyrrelser hos barn og ungdom, og som oppfyller DSM-5-kriteriene for ARFID. Videre var formålet å sammenligne disse pasientene med pasienter som oppfyller DSM-5-kriteriene for AN og BN.

De samme syv spiseforstyrrelsesprogrammene har for øvrig publisert en artikkel som viser den generelle fordelingen av spiseforstyrrelsesdiagnoser hos barn og ungdom ved bruk av DSM-5-kriteriene.

DSM-5 diagnosis of Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder


A.
En spiseforstyrrelse eller forstyrret spising (for eksempel tilsynelatende mangel på interesse for mat, eller for å spise; unngåelse basert på matens sensoriske kvaliteter; bekymring for negative konsekvenser av å spise) som manifesteres gjennom vedvarende manglende evne til å oppnå tilstrekkelig  ernærings- og/eller energibehov forbundet med
en (eller flere) av følgende:

  1. Vesentlig vekttap (eller manglende oppnåelse av forventet vektøkning eller svak vekst hos barn).
  2. Vesentlig ernæringsmessig mangel.
  3. Avhengighet av sondemat eller orale kosttilskudd.
  4. Markert inngripen i psykososial funksjonsevne.

B. Forstyrrelsen er ikke bedre forklart av mangel på tilgjengelig mat eller av kulturell praksis som sanksjonerer inntak av bestemte typer mat.

C. Spiseforstyrrelsen skjer ikke utelukkende i sammenheng med anoreksia nervosa eller bulimia nervosa, og det er ingen tegn på forstyrrelse i måten kroppsvekt eller kroppsform oppleves på.

D. Spiseforstyrrelsen skyldes ikke en samtidig medisinsk tilstand eller ikke bedre forklart av en annen psykisk lidelse. Når forstyrret spising oppstår i sammenheng med en annen tilstand eller lidelse, så overstiger alvorlighetsgraden av spiseforstyrrelsen det som regelmessig er forbundet med tilstanden eller lidelsen. Dette fordrer ytterligere klinisk oppmerksomhet.

Metode


En retrospektiv kartleggingsundersøkelse ble gjort for alle nye pasienter mellom 8 og 18 år som presenterte ved syv medisinske avdelinger for spiseforstyrrelser hos barn og ungdom i USA og Canada mellom januar og desember 2010.

Pasienter med ARFID- diagnosen ble identifisert på hvert sted ved hjelp av en diagnostisk sjekkliste basert på de foreslåtte diagnostiske kriteriene for DSM-5.

En tabell med tilfeldige tall ble brukt til å velge et likt antall pasienter med AN og BN. Tilfeller av AN og BN ble identifisert basert på DSM-5 kriteriene.

På enkelte steder så man færre pasienter med BN enn med ARFID. Under disse omstendighetene ble alle pasienter med BN inkludert, noe som resulterte i færre pasienter med BN enn de med ARFID og AN.

Data samlet på alle pasienter inkluderer alder, kjønn, etnisitet, vekt og høyde.

Ytterligere kliniske opplysninger inkluderer sykdomsvarighet, høyeste og laveste vekt og kroppsmasseindeks (BMI) prosentil, målinger gjort ved inntak og ved utskrivelse, henvisningskilde og tilstedeværelse av en medisinsk tilstand, stemningsforstyrrelse, angstlidelse, autismespektrum lidelse, kognitiv svekkelse, matallergi, en kvelningsepisode, problemer med å svelge eller sensoriske problemer.

Den dokumenterte årsaken til dårlig næringsinntak i ARFID-gruppen ble også avgrenset, og inkluderte:

  • selektiv (kresen) spising siden tidlig barndom
  • generell angst
  • frykt for oppkast eller kvelning
  • gastrointestinale symptomer
  • matallergier
  • samt “andre” grunner

Data ble lagt inn i EXCEL og analysert samlet av en av artikkelforfatterne.

Det ble brukt kjivadrattest og ANOVA for henholdsvis kategoriske og kontinuerlige variabler. Posthoc testing ble gjort for å undersøke statistisk signifikans mellom ARFID og AN-grupper og mellom ARFID- og BN-grupper når det var overordnet statistisk signifikans. Statistiske analyser ble gjort i Stata 12.1.

Resultater


I alt 712 nye pasienter med spiseforstyrrelser presenterte ved de syv ungdomsavdelingene for spiseforstyrrelser i løpet av 2010. Av disse oppfylte 98 pasienter (13,8%) kriterier for ARFID i DSM-5.

Omfanget av diagnosen ARFID var rimelig konsekvent på tvers av avdelinger, med unntak av en avdeling (University of Michigan).

På seks av de syv stedene varierte frekvensen av pasienter med ARFID mellom 7,2% og 17,4%, Forekomsten på det siste stedet var imidlertid 41,0%.

Antallet pasienter som møtte DSM-5-kriteriene for AN og BN og som ble anvendt i analysen for sammenlikning med pasienter med ARFID, var henholdsvis 98 og 66.

Nesten 30% av pasientene med ARFID var gutter, noe som utgjør en langt høyere prosentandel enn mannsandelen ved AN og BN.

Prosent median kroppsvekt (% MBW) for pasienter med ARFID (86,5) befant seg mellom de med AN (81,0) og de med BN (107,5).

Pasienter med ARFID var som regel yngre og hadde betydelig lengre sykdomsvarighet.

Flertallet av alle pasientene ble vurdert som ikke å ha behov for innleggelse på sengepost.

Pasienter med ARFID var også mindre tilbøyelige til selv å ha bedt om en henvisning, enn pasienter med AN eller BN.

Pasienter med ARFID hadde større sannsynlighet for å ha en medisinsk tilstand eller en angstlidelse enn de med AN eller BN, men mindre sannsynlighet for å ha en stemningslidelse [slik som depresjon].

Forfatterne grupperte ARFID pasientene i henhold til spesifikke symptomer dokumentert i journalen.


Grupperingen av ARFID-pasientene inkluderte:

  • 28 (28,7%) med selektiv (kresen) spising siden tidlig barndom
  • 21 (21,4%) med generalisert angst
  • 19 (19,4%) med gastrointestinale symptomer
  • 13 (13,1%) med frykt for å spise sekundært til frykt for kvelning eller oppkast
  • 4 (4,1%) med matallergi
  • og 13 (13,2%) med restriktiv spising av “andre” grunner

Det var ingen statistisk signifikante forskjeller etter alder eller kjønn blant pasientene i disse gruppene.

I motsetning til pasientene med ARFID, hadde pasienter med AN og BN nesten ingen av de ovenfor angitte symptomene.


Diskusjon


Dette er den første studien som er gjort for å beskrive en stor kohort av barn og ungdom som oppfyller DSM-5 diagnostiske kriterier for ARFID.

Omtrent 14% av alle nye pasienter som presenterte for syv medisinske avdelinger for spiseforstyrrelser hos barn og ungdom mellom januar og desember 2010, oppfylte disse kriteriene.

De diagnostiske kriteriene for ARFID er brede.

Bryant-Waugh har skissert en diagnostisk sjekkliste for A-kriteriet ved ARFID for å lette innsamling av riktig informasjon. Trass i at disse kriteriene er nylig utviklet, kunne klinikere som har vært ansatt ved avdelinger for spiseforstyrresbehandling anvende informasjon i medisinske journaler til å diagnostisere ARFID hos et betydelig antall barn og ungdom.


Relativt lik forekomst av ARFID på tvers av de sju behandlingsstedene

Denne multisenterstudien viste at med unntak av ett behandlingssted, så hadde alle om lag samme forekomst av pasienter med ARFID. Dette tyder på at diagnosen ARFID var pålitelig og stabil på tvers av behandlingssteder.

Årsakene til den spesielt høye frekvensen av ARFID ved det ene behandlingsstedet er uklar.

Denne avdelingen var kjent som et senter som spesialiserte seg på omsorg for yngre pasienter med spiseforstyrrelser. Det kan derfor tenkes at en høyere andel yngre pasienter har ankommet dette behandlingsstedet.

Alle data ble imidlertid analysert både med og uten dette spesifikke behandlingsstedet, men det ble ikke funnet noen forskjeller i statistiske analyser.


Barn og unge med ARFID skiller seg vesentlig fra barn og unge med AN eller BN

Denne retrospektive studien viste at barn og ungdom med ARFID var signifikant forskjellig klinisk fra dem med AN eller BN.

Selv om ARFID er en bred kategori som fanger en rekke kliniske presentasjoner, var barn og ungdom med denne diagnosen:

  • Yngre enn de med AN eller BN
  • Hadde en lengre sykdomstid før diagnosen enn de med AN eller BN
  • Inkluderte flere gutter enn det som er vanlig blant pasienter med AN eller BN.

I tillegg, selv om prosent median kroppsvekt (% MBW) for pasienter med ARFID befant seg mellom de med AN og BN, så var var den totale % MBW fortsatt lav.

Klinikere bør gjenkjenne lav median kroppsvekt som et mulig tegn på en spiseforstyrrelse.

Videre bør klinikere også være oppmerksomme på at vekttap og lav median kroppsvekt ikke bare kan forekomme hos pasienter med AN, men kan også forekomme hos barn og ungdom med ARFID.

Derfor bør barn og ungdom med ARFID vurderes på samme måte som pasienter med AN fordi de er i fare for de samme medisinske komplikasjonene.


Større sannsynlighet for en medisinsk tilstand blant barn og unge med ARFID

Pasienter med ARFID var mer sannsynlig å ha en medisinsk tilstand eller medisinsk symptom sammenlignet med pasienter med AN eller BN.

Videre var pasienter med ARFID signifikant mer sannsynlig å ha en angstlidelse enn pasienter med AN eller BN, men de hadde lavere sannsynlighet for å ha depresjon.

Et stort antall barn og ungdommer som inngikk i denne gruppen hadde en spiseforstyrrelse eller forstyrret spising som var preget av vedvarende manglende evne til å oppfylle hensiktsmessige ernærings- og/eller eller energibehov, og opplevde betydelige fysiologiske eller psykososiale problemer som følge av dette.

Noen data tyder på at andre lidelser, som angstlidelser, OCD- lidelser [obsessive compulsive disorders / tvangslidelser], oppmerksomhetsforstyrrelser og autismespektrumforstyrrelser, kan være assosiert med ARFID.

Selv om vi identifiserte barn og ungdom med psykiske lidelser, kunne vi ikke avgjøre om disse psykiske lidelsene burde betraktes som risikofaktorer for utviklingen av ARFID. Mange av pasientene opplevde generell angst og gastrointestinale symptomer.


Når bør ARFID-diagnosen gis

ARFID-diagnosen ble i denne undersøkelsen kun gitt dersom problemene med spising forårsaket betydelig klinisk svekkelse som krevde inngripen ut over det som vanligvis kreves for den øvrige tilstanden.

Siden dette var en retrospektiv kartlegging, er sykdomsforløpet for disse personene ukjent. Det er mulig at disse barna og ungdommene som nå har ARFID,  kan komme til å utvikle en annen spiseforstyrrelse, slik som AN eller BN.


Det er blitt foreslått at barn og unge med ARFID kan ha økt risiko for nedsatt sosial funksjon og familiefunksjon, spesielt hvis det er mye stress rundt måltidene.

Videre prospektive og langsiktige oppfølgingsstudier kreves for å undersøke dette.

Begrensninger ved denne studien


Denne studien har flere begrensninger. For det første er dette en retrospektiv kartleggingginsstudie gjort på tverrsnittsdata, og basert på informasjon tilgjengelig i eksisterende journaler.

For det andre ble det ikke gjort undersøkelser av påliteligheten på den diagnostiske vurderingen. I en undersøkelse sponset av “The American Psychiatric Association” i forkant av at DSM-5 ble publisert, så ble ARFID imidlertid funnet å ha god pålitelighet.

For det tredje ble denne studien utført i ungdomsmedisinske sentre på tertiært nivå. Av disse grunner bør man være forsiktig med å generalisere resultatene fra dette utvalget.  

Konklusjon


Dette er den første multisenterstudien som støtter identifisering av ARFID som en separat diagnostisk gruppe med unike kliniske egenskaper.

Barn og unge med ARFID var både demografisk og klinisk forskjellige fra de med AN eller BN.

ARFID fanger en subgruppe av pasienter som har distinkte kliniske egenskaper som tidligere enten ble inkludert i den heterogene gruppen EDNOS i DSM-IV, eller som ikke ble anerkjent å ha en spiseforstyrrelse.

Økende anerkjennelse av barn og ungdom med ARFID bør skje med klar artikulering av de diagnostiske kriteriene for denne lidelsen, slik disse er beskrevet i DSM-5. Dette vil tillate tidligere tilgang til hjelp, med rask identifisering og behandling av medisinske og psykiatriske komplikasjoner.

Det kliniske nytteverdien av denne unike diagnostiske kategorien og dens relative prognostiske og terapeutiske implikasjoner er ikke kjent og krever mer forskning.

Anerkjennelsen av ARFID i DSM-5 vil imidlertid kunne stimulere til videre forskning på de spesifikke karakteristika som inngår, og slik gi nødvendig informasjon om utvikling, prognoser og behandlingsmetoder.

Tidligere artikler i Spisforsk

Forskning på langsyke voksne med spiseforstyrrelser - punsvik eielsen

Dårlige prognoser for voksne med langvarige spiseforstyrrelser?

Tidligere i mars i år ble artikkelen “The 17‐year outcome of 62 adult patients with longstanding eating disorders—A prospective study” publisert i det velrennomerte tidsskriftet International Journal of Eating Disorders. Jeg skulle gjerne ha lest hele artikkelen, men siden den ligger bak betalingsmur og jeg ikke har fått satt opp noe nytt system for å allikevel få tilgang (jeg hadde det før), får jeg her bare skrevet om det som står i sammendraget. Med andre ord: I den grad jeg kommer med noen egne vurderinger her, så er det på veldig tynt grunnlag. Studien er skrevet av doktorgradsstipendiat Hanna Punsvik

LES MER »
traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
Scroll to Top