Argumenterer du med virkeligheten? (det gjør jeg også, men det er liten vits i)

Jeg vet veldig godt at jeg ikke burde argumentere med virkeligheten. Allikevel gjør jeg det. Gang etter gang går jeg i de samme stiene, tenker på alt jeg “burde” ha gjort og “kunne” ha gjort og “skulle” ha gjort.

For eksempel: Jeg burde ikke ha forsøkt å spise mer for å se om jeg fikk fart på magen! Hvorfor gjorde jeg det, det førte jo ikke til at jeg fikk gått på do uansett! Hvorfor skal jeg alltid være så sabla utålmodig med kroppen min? Jeg burde ikke være sånn, jeg burde ha mer tålmodighet! Himmel, er det rart jeg er forstoppa etter så mange år med sulting, overspising, oppkast og all mulig annen rovdrift på meg selv? Pokker ta, at jeg ikke bare kan tenke at “this too shall pass”!

Men så er greia er fortida er som den er. Det jeg gjorde, gjorde jeg. Det jeg sa, sa jeg. Det jeg tenkte, tenkte jeg.

Idealversjoner (og realversjoner)


Å tenke at jeg burde ha gjort noe annet, sagt noe annet, tenkt noe annet eller i det hele tatt “burde ha vært et annet menneske, som handlet slik min idealversjon av meg selv ville gjort”, er fullstendig fåfengt. Jeg er den jeg er her og nå, jeg er min nåværende realversjon av meg selv. Det nytter ikke å argumentere mot det. Den idealversjonen av meg selv som jeg har i hodet mitt – Hilde som alltid har bra fordøyelse, aldri føler seg oppblåst, aldri har luftsmerter og som får gått på do i alle fall tre ganger i uka – hun finnes ikke.

For det første slekter jeg på faren min, og kroppen hans er minst like gjerrig med dobesøkene som min kropp er (og det enda han aldri har vært utpå slankegaleien slik jeg har vært). For det andre har jeg altså vært både ekstremt restriktiv og ekstremt impulsiv med spisingen min. Så hvorfor blir jeg frustrert og får noia hver gang jeg får luftsmerter og forstoppelse? Hvorfor denne konstante debatten med virkeligheten?

“Det burde ikke være sånn!” sier jeg til meg selv. “Fordøyelsen min burde virke igjen nå, hvorfor gjør den ikke det?”

Men hva tjener det egentlig til? Ingenting.

Eller….tror jeg kanskje at det tjener til noe…?

Finnes det fordeler ved å argumentere mot virkeligheten?


Når jeg tenker etter, så er det å gremmes over ting som har skjedd og å tenke at “det burde ikke ha skjedd” fristende i all sin virkelighetsfornektelse. Det er fristende fordi det føles som om jeg løser et kommende problem. Litt som å planlegge for neste gangs “mishap”, altså en forkledt forberedelse på kommende krise eller feiltrekk. Og da er det jo en slags trøst i det, er det ikke?

Men her er greia: Hvis det å bekymre seg på forhånd kunne forhindre kriser, burde livet mitt vært blottet for kriser. Jeg har sort belte i bekymring, men livet mitt har ikke vært kriseløst.

Dessuten: Å tenke at det ikke burde ha skjedd og at jeg burde ha gjort noe annet, er veldig lite konkret. Dersom jeg virkelig ønsket å finne ut av hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, slik at jeg kunne gjøre noe annet neste gang noe liknende skjedde, ville jeg måtte sette meg ned og tenke gjennom situasjonen, øyeblikk for øyeblikk:

  • Hva var situasjonen?
  • Hva tenkte jeg?
  • Hva følte jeg?
  • Hva gjorde jeg som følge av det jeg tenkte og følte?
  • Og sist men ikke minst, hva ble resultatet av at jeg tenkte og gjorde dette?

Ved å tenke over dette, kan jeg få innsikt i hva det egentlig var som skjedde og hvordan jeg endte med å gjøre noe jeg nå føler at jeg ikke “burde” ha gjort. Men å legge bør til byrden, eller mer to the point: Å legge skyld og skam på toppen av angeren, det fører ikke til noe godt.

Det som skjedde, skjedde


“An addict needs shame like a man dying of thirst needs salt water”, skal forfatter og terapeut Terrence Real ha sagt. Og jeg vil si det gjelder uansett hva slags vane det er man har hengt seg fast i og som man nå forsøker å avlære seg.

Det å avlære seg vaner som er til skade for deg, og i stedet erstatte dem med vaner som gjør deg godt, er ikke gjort i en håndvending. Det er en grunn til at vi kaller dem “vaner” – det er blitt vanlig for oss, noe vi gjør uten å tenke oss om. Så for å avlære dette som er blitt så vanlig, men som er skadelig, må det bevisstgjøring til. Og bevisstgjøring er noe vi må velge igjen og igjen, det er ikke noe vi bare kan velge en gang for alle, og så er det gjort.

Men: Over tid vil det bli lettere. Vanens makt vil bli svekket når du gjentatte ganger, over tid, handler på tvers av gamle spor, og i stedet for å gå til badet for å kaste opp (eller drar på deg treningstøyet for å trene deg i senk/bruker avføringsmidler eller faster eller gud vet hva), finner frem fargeblyantene og fargelegger litt, ringer en du er glad i, skriver dagbok eller gjør noe annet som betyr at maten får forbli inni deg.

Poenget er dette: Å gi deg i kast med å argumentere mot virkeligheten, altså si at det som skjedde ikke “burde skjedd”, er et voldsomt energisluk. Faktum er at det som skjedde skjedde, og det siste du trenger er å føle skyld og skam over det.

Okay, så kastet du opp etter å ha holdt deg flere dager, flere uker eller til og med flere måneder. Okay, så spiste du deg for mett, eller du til og med overspiste på mat du føler at du aldri burde hatt i huset ditt.

Men sannheten er at hva det enn var som skjedde, så skjedde det. Å si at det ikke burde ha skjedd eller at du burde ha visst bedre eller burde ha kommet lengre i bedringsprosessen din, tjener ikke til noe godt. Du er der du er.

Det er lov å sørge, men ikke drikk saltvann i tillegg


Misforstå meg rett: Så klart det er lov til å sørge. Ikke bare er det lov, jeg vil si det er bra også. Men det er forskjell på å tenke “Fy søren, dette gjør så himla vondt. Jeg skulle ønske jeg slapp å oppleve dette. Jeg trenger en klem eller å gjøre noe bra for meg selv nå”, og å tenke “Fy søren, dette er så bedritent. At jeg alltid skal fucke ting opp! At jeg aldri skal lære! Pokker heller, jeg kommer aldri til å klare å komme meg ut av dette, så hva er poenget med å i det hele tatt forsøke?”

Ser du forskjellen?

Det er en forskjell på å akseptere at det å være menneske også betyr å føle smerte, å feile og å føle seg på bånn, og det å ta frem pisken og gi deg selv en overhaling nettopp fordi du er et menneske.

Ikke gjør det. Ikke straff deg selv for “mishaps”, det tjener ikke til noe godt. Det er som å forsøke å slukke tørste med saltvann.

Mer oppbyggende tanker og handlinger


Så…hva kan vi gjøre i stedet, som er mer oppbyggende og mindre selvstraffende når vi snubler?

  • For det første: Aksepter at det skjedde det som skjedde, for faktum er at det har skjedd (ingen vits i å argumentere med det).
  • For det andre: Forsøk å bli litt i den vonde følelsen, hva den enn måtte dreie seg om. Husk at “what you resist persists”. Du lærer mye mer av å sitte med vonde følelser til de ebber ut, eller i alle fall minsker i styrke, enn du gjør av å flykte fra dem. (Og sistnevnte har du antakelig lang erfaring med at ikke virker, har du ikke?)
  • Sist men ikke minst: Tenk gjennom situasjonen, tankene, følelsene, handlingene og resultatet du fikk som følge av det hele, og forsøk å dra lærdom av det. Skriv gjerne litt om det, og gjør det for hånd på papir, ikke på pc. (Å skrive for hånd er mye mer virkningsfullt for hjernen, når det kommer til læring).

Et eksempel fra livet mitt


For å illustrere hvordan det kan gjøres, la meg gi deg et eksempel fra mitt eget liv:

Jeg har en virkelig begredelig fordøyelse. Det skal ingenting til før jeg får luftsmerter og forstoppelse, og når jeg sier luftsmerter så mener jeg luftsmerter ut av en annen verden. Jeg kan gå rundt og fise i mange sekunder i strekk gjennom hele dagen; det er absurd at en kropp kan lage så mye luft og tilsynelatende aldri gå tom. Men anyhow, too much information, I know. Her kommer eksempelet:

Situasjon: Jeg har ikke vært på do på en uke og har vondt i magen

Tanke: Det er urettferdig, jeg burde fått gått på do nå!

Følelse: Mislykket.

Handling: Forsøker å spise et større måltid, for å se om det får fart på magen, men det gjør det ikke. Spiser litt til, i håp om at det skal få fart på magen, men det gjør det heller ikke. Forsøker å spise enda litt, selv om jeg tviler på at noe vil skje. Slutter å spise og venter en stund i håp om at noe skal skje. Gir opp. Går til badet og kaster opp det jeg har spist.

Resultat: Har fremdeles ikke gått på do, selv om jeg har “spist ekstra mye”. Det bekrefter overbevisningen jeg har om at det hele er urettferdig og at jeg burde fått gått på do (liksom, hva feiler det meg, hæh!?). Som konsekvens av at jeg har forsøkt å presse kroppen min til å gå på do, men mislyktes i det, føler jeg meg enda mer mislykka enn jeg gjorde før jeg startet

Merk at tanken jeg har om at jeg burde fått gått på do, overhodet ikke førte til noe godt. Det som det førte til, var at jeg forsøkte å ta kontroll over kroppen min ved å spise mer og således presse den til å gå på do, men det ga ikke resultatet jeg ønsket.

Alternative tanker


I stedet for å slå meg selv i hodet med at jeg ikke burde ha tenkt eller gjort det jeg gjorde, kan jeg i stedet tenke over hva jeg må tenke og gjøre for å få et annerledes resultat i fremtiden. Om jeg får gått på do eller ikke, får jeg ikke kontrollert. Men jeg kan kontrollere om jeg kaster opp eller ikke. Så dersom resultatet mitt skal være “Jeg kan leve med at jeg er forstoppet, og jeg kaster ikke opp”, er jeg nødt til å tenke noe mer oppbyggende enn at “jeg burde fått gått på do nå”.

En mulig tanke jeg i stedet kan tenke er “Å være forstoppet er kjipt, det er det ikke bare jeg som synes. Jeg trenger å ta vare på meg selv nå.”

Ser du hvor stor forskjell det er på å tenke de to ulike tankene? Den siste tanken vil få meg til å føle at jeg ikke er alene og at jeg er sterk som orker å stå i det, mens den første tanken får meg til å føle at jeg mislykkes i å skape en “perfekt recovery”, eller hva vi nå skal kalle det.

Den perfekte “bedringen” finnes ikke


Saken er den at ingen av oss kan kontrollere ethvert aspekt ved våre respektive bedringsprosesser. Jada, du ønsker at den skal være så lett som mulig og at du skal føle deg så bra som mulig og at du ikke skal snuble, men bare skal runde recovery på null komma svisj. Det samme ønsker jeg for meg.

Men ser vi på erfaringene folk gjør seg når de jobber med sin egen bedring og vekst, så er jo realiteten en helt annen. Det er ikke lineær fremgang, det er ett steg frem og to tilbake, og i blant faller vi ned en hel stige.

Men: vi rykker aldri helt tilbake til start.

Nei, vi gjør faktisk ikke det.

Vet du hvorfor?

Fordi du har lært noe.

Og den læringen du tar med deg hver gang du snubler, den kan du bruke til å hjelpe deg selv neste gang du står i en vanskelig situasjon. Det kommer ikke til å være lett da heller, men du har i alle fall noe å peile etter. I alle fall dersom du gjorde en liten oppsummering av hva det var som gjorde at du snubla.

Bottom line:


Hvor fristende det enn er å argumentere med virkeligheten – forsøk å la være.

Det er mye bedre å akseptere det som er gjort, forsøke å lære av det og deretter gå videre. Husk at Rom ikke ble bygget på en dag, og at du ikke trenger saltvann når du er tørst.

Så lenge du ikke gir opp, kommer det til å gå fremover. Bare se deg bakover og se hvor langt du har kommet fra da du strevde som verst, så ser du hvor sterk du er, og ikke minst ser du hvordan små fremskritt blir til sjumilssteg over tid.

Du fortjener kjærlighet og omsorg, uansett hva du har gjort, og særlig når du har snublet. Tro meg. Skam kommer vi ingen vei med.

Reflekter over idealene dine


Dersom du vil, her er to oppgaver jeg selv har hatt nytte av å gjøre.

For det første:

  • Reflekter over hva som er din idealversjon av deg selv. La oss si at du heter Tiril. Hva er din ideelle Tiril?

Poenget med denne oppgaven er å få tak i hva slags forventninger du har til deg selv, og å se på dem med åpne øyne. Har du samme forventninger til dem du er glad i? Antakelig ikke. Forventningene du har til deg selv er trolig strengere. Men gir det mening, det da? Du er jo et menneske du også, ikke en gud som trenger egne regler.

For det andre:

  • Reflekter over hva som er din “ideelle recovery”, bedringsprosess, eller hva du nå vil kalle det.

Igjen: Det er ikke meningen at du skal dømme deg selv for det, bare at du skal få det ut av hodet og se på det med åpne øyne. Antakelig er det temmelig voldsomme krav. Kan det være at du kan justere litt på dem, slik at de ikke blir så avskrekkende og vanskelige å leve opp til? Kan du ta det i litt roligere tempo? Kan du stoppe opp innimellom og feire seierne du faktisk oppnår?

Å reflektere over tankene jeg har om meg selv, er noe av det som hjelper meg mest i hverdagen. Jeg er tøff på mye, men jeg er en skikkelig pyse når det kommer til mine egne tanker; jeg er så himla naiv, tror på ethvert ord som hodet mitt sier. Så noe av det jeg øver på, hver eneste dag, er å se på hva som foregår oppi hodet mitt. Hvordan jeg dømmer meg selv. Hvordan jeg trekker meg selv ned. Og hva jeg vil tenke i stedet, for å føle meg sterk og kapabel.

Håper du også vil begynne å gjøre det. Jeg tror det kan være til hjelp for flere enn meg 😉

Jeg er glad i meg, og jeg håper du er glad i deg. Vi kan komme lang med det. Ikke hat, men kjærlighet.

Until next time, alt godt. <3

 

Hvis du vil endre livet ditt til det bedre, trenger du å få tak i hva som betyr noe for deg og hva du liker ved deg selv.

Jeg har laget en mini-bok om dette, som du kan laste ned gratis!

Dersom du gjør oppgavene og reflekterer over dem, kan det hjelpe deg med å gjøre bedre valg for deg selv!

PS: Det kan være boka havner i “Promotions”-mappa i innboksen din, så sjekk den og trekk eposten over til “Primary”, slik at alt går i orden! :-)

Siste innlegg

Scroll to Top