Å be om hjelp når det går dårligere igjen. Er det lov?

å be om hjelp - spiseforstyrrelser
Foto: Rémi Walle on Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
I noen grad vil vi alle fremstå som om det går bedre med oss enn det egentlig gjør. Å vise sårbarhet kan sette oss i en "svak" posisjon. Samtidig: Å ikke be om hjelp; å ikke åpne opp om det som er vanskelig, kan være det som gjør at vi synker dypere ned i det myrhullet som er den psykiske smerten. Så i dette blogginnlegget åpner jeg opp om noe av det jeg selv står i og har stått i den siste tiden.


Fader ass. Dette blogginnlegget har jeg utsatt å skrive. Jeg har ikke villet skrive det. Jeg har vært redd for å trigge noen. Jeg er redd for å trigge noen. Og mest av alt: Jeg har villet være frisk. For jeg synes det er så vanskelig å be om hjelp.

Det har gått ett år.

Ett år siden jeg skrev om at jeg snublet. Nå teller vi august. Den siste uka i juli var, for å være ærlig, et myrhøl av den helt sjeldne sorten. Jeg ble trukket dypt ned. Jeg sprella og prøvde å komme meg opp selv. Det gikk ikke.

Til slutt Googlet jeg min egen nettside (lol) og fant hjelpenummeret til Mental Helse.

Ringte dem og sa at jeg trengte å lufte tre problemer:

  1. Jeg har hatt anoreksi i mange år, og spiseforstyrrelser i enda flere år, men er nå i bedring. Den siste måneden har det imidlertid ikke gått så bra. Og helt siden i fjor har det vært dårlige perioder. Er det på tide å være ærlig med meg selv og be om mer hjelp, trass i skammen jeg føler…?

  2. Hva skriver jeg egentlig om dette på nettsiden min? Jeg er så redd for å trigge noen. Jeg er så redd for å frata noen håpet om at det kan bli bedre. Jeg er bare så redd. Og samtidig vet jeg at bedring ikke er en lineær prosess. Jeg vet det kommer myrhøl. Men allikevel…tenk om leserne mine føler at jeg svikter dem… Jeg skammer meg.

  3. Hva gjør jeg med jobben min? Hvis jeg skal be om mer hjelp, vil jeg ikke klare å stå 100% i jobb. Det betyr at jeg må opprettholde arbeidsavklaringspengene mine. Det betyr at kollegene mine fortsatt vil vite at «det er noe galt med henne». Igjen. Skam.

Jeg vet ikke om du ser et fellestrekk her?

Skam.

Skam. Skam. Skam.

Men jeg kan ikke la være å sette ord på det.

Ingegritet og skam, og det å be om hjelp


Det lugger innerst i sjela mi når jeg skriver dette. Det gjør det. Men allikevel. Jeg kan ikke la være å fortelle deg om dette. Om jeg gjorde det, ville jeg følt meg så ute av min egen integritet at jeg vet ikke om jeg ville klart å leve med det mye lenger.

Alternativet ville vært å slutte å skrive for en stund, fordi jeg skammet meg sånn. Men herrejemini. Dersom jeg gjorde det, ville jeg lagt lokk på noe av det viktigste ved denne nettsiden, nemlig åpenhet om at psykisk lidelse ikke er sykdom som lar seg tilhele i løpet av kort tid.

Har man vært dårlig lenge, tar det tid å komme seg på fote. Og jeg har strevd med mat siden jeg var 15 år og med angst siden jeg var enda yngre.

Hvorfor sa jeg ikke noe, tidligere?


Grunnen til at jeg har vegret meg for å snakke om at det har gått dårligere med meg – og da mener jeg ikke at jeg har gått ned i vekt – har vært at jeg hele tiden har tenkt at jeg vil klare å snu det igjen. Det har vært tidvis dårlige perioder siden i fjor sommer, men jeg har klart å hanke meg inn.

I juli har jeg imidlertid ikke klart det. Jeg tror det har å gjøre med flere ting. Uten at jeg skal gå inn på det, har det nok især med jobb og helse å gjøre. En del av meg har visst at jeg trapper opp for fort (altså, i stillingsprosent), men jeg vil så gjerne være flink. Jeg vil så gjerne fikse ting. Jeg vil så gjerne lykkes.

Men…så er jeg bare et menneske. Jeg er et menneske som forsøker å leve med alt jeg har vært gjennom, og det er ikke gjort i en håndvending.

Noen ord om blogg-etikk


På hvilken måte er jeg dårligere, lurer du kanskje?

Her vil jeg trekke inn blogg-etikeren i meg. Jeg tror ikke det vil være klokt av meg å «unloade» detaljer på deg, for jeg kan komme til å skade noen, og det er det siste jeg vil.

Men jeg kan si at jeg er i en prosess med å finne en samtaleterapeut som har ekspertise på spiseforstyrrelser. Med andre ord ber jeg om hjelp både relatert til spiseproblemer og relatert til mer generelle typer strev. Jeg må rett og slett bare snakke med noen om alt som skjer i livet mitt, akkurat nå.

Å lufte tanker med en profesjonell


På mange måter er det en god ting. Altså, å drøfte tankene sine med noen. Ikke for å drøvtygge dem og kalle dem riktige eller gale, men for å kaste lys over dem. Slik det har vært den siste tiden, har tankene mine fått avkom og slynget seg rundt i de mørkeste irrgangene av sinnet mitt. Det har ikke vært noe særlig.

Jeg trenger å snakke med en vettug person om de tingene jeg egentlig – innerst inne – ønsker å gjøre, men som jeg hele tiden utsetter fordi jeg føler at jeg må bli «friskere» først.

Problemet er at ved å utsette sider ved meg selv som er så vesentlige, så setter jeg bedringen min i fare.

For meg er skriving terapeutisk. Jeg elsker å skrive. Jeg har skrevet siden jeg var barn. Periodevis skrev jeg til og med stiler for andre i klassen min, bare fordi det lå så lett for meg. Og dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg også ønsker å skrive en bok. Og at jeg vil skrive om hvor krevende det er å få det bedre. At det tar tid.

Men…for å gjøre det, må jeg jo vise nettopp det: At det tar tid. Og det har vært så fristende å få det til å se lettere ut enn det egentlig er.

Det er lov til å be om hjelp, uansett


Jeg er såkalt normalvektig nå, og jeg kjenner at det er langt mer vanskelig å be om hjelp nå enn det var da jeg var alvorlig undervektig.

Det går fullstendig på tvers av alt jeg står for å i det hele tatt implisere at spiseforstyrrelser har noe med vekt å gjøre, for det har det virkelig ikke. Du kan veie hva som helst og fremdeles ha alvorlige og livsforringende problemer med mat. Men det er som om når det gjelder meg, så er det andre regler i spill.

Kjenner du deg igjen?

Jeg vil tro at mange av dere gjør det, for det er så ubeskrivelig vanlig å tro at det gjelder andre regler for en selv enn det gjør for andre. Som om vi selv har et gudestempel i panna, og må leve opp til den høyeste gullstandarden for alt som er, før vi har lov til å erkjenne at vi har det vondt.

What the fuck? Hvor messa opp er ikke det?

Egentlig er det også litt selvforherligende. Beklager å si det. Men hvis jeg mener at det gjelder en ekstra høy standard for meg, så impliserer jo det at jeg mener jeg er litt bedre enn alle andre. Og er det noe jeg virkelig ikke vil vedkjenne meg, så er det at jeg skulle mene noe sånt.

Oh, the irony…

Så hva nå?


Vel, dette er bare de innledende tankene om dette temaet, egentlig.

Jeg ville bare ha det «out there».

Allerede har jeg sendt epost til et par steder og forhørt meg om muligheten for samtaleterapi. Vi får se hva som skjer i så måte. Neste trinn på veien, blir å gå til fastlegen min og spørre henne om en henvisning. Det kan tenkes at jeg trenger det, dersom jeg ønsker en helt bestemt terapeut.

Strever du? Be om hjelp.


Dersom du også synes livet er tøft; dersom du også kjenner at du strever etter å ha lest dette, så vil jeg oppfordre deg til å be om hjelp.

Du kan ringe Mental Helse og drøfte tankene dine med dem først, slik jeg gjorde, eller du kan ringe en annen hjelpetelefon eller gå til fastlegen din. Du finner noen telefonnumre og også lenker til chatt nederst på forsiden av nettsiden min.

Uansett hva du står i og hva du strever med og hvilken kropp du befinner deg i, så vit dette:

Du har lov til å be om hjelp. Du er verdig hjelp.

Det er ikke sånn at bare fordi du veier mer eller har vært syk lenge, så er du uverdig hjelp eller et håpløst tilfelle. «Svingdørspasient» og «behandlingsresistent» er ord vi ikke må ta til oss. Det er alltid håp.

Dessuten: Se deg tilbake. Hvor langt har du ikke kommet, siden ditt aller dypeste?

Og dersom du er på ditt dypeste nå: Tenk på hvor lite som skal til, før det kan bli litt lysere. Du må ikke bære all smerten alene. Jeg er her med deg, jeg også. Vi kan stå sammen.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det, så er det bedre å vise sårbarhet og mot, enn å stenge alt inne. Gud vet at sinnene våre bare blir mørkere av det, og ensomheten blir bare mer omsluttende når det kun er oss alene.

Avslutning


Hvis du føler deg engstelig på mine vegne, så forstår jeg det altså. Men jeg klarer å ta vare på meg selv. Tro meg, jeg gjør det. Det bare….tar tid. Og om du vil kan du alltid kontakte meg på Instagram på DM, eller på epost om du lurer på noe.

Husk at livet ikke ville vært lyst uten at vi kjente til mørke. Og at det svinger i bedringsprosessen er helt naturlig. Det er en del av prosessen, rett og slett. Det er en del av livet. Og grunnleggende sett, er det en del av det å være menneske.

Nå skal jeg ta inn over meg sannheten i det jeg selv har sagt om hvordan jeg har det, og jobbe med å ivareta meg selv. Foran meg står det noen tøffe valg, men jeg vet jeg vil komme sterkere ut av det.

Det gjelder deg også. Fortsett å ta behovene dine på alvor. Tenk på hvor mye du har i livet, som du ikke vil gi opp, og hvor mye du ønsker å skape, som du i alle fall ikke vil stanse din søken etter.

Vi kan fortsette sammen. Vi er sterkere enn vi aner. Ingen kan rokke ved det.


Andre innlegg fra bloggen

Ikke gi opp - bedring recovery spiseforstyrrelser psykisk helse

Ikke gi opp! (Pluss et dikt fra England)

Denne bloggposten er ganske personlig. Den handler om det å ikke gi opp, om hvorfor jeg selv ikke gir opp, og om en reise til England, der venninna mi og jeg rota oss bort i Stoke on Trent. Og helt til slutt kan du lese et dikt som heter “Don’t quit”. Selv har jeg dette diktet på et laminert kort i lommeboka mi. Det minner meg om å kjempe for det jeg står for. Det minner meg på å holde ord overfor meg selv. Det minner meg om fellesskapet jeg kjemper for. For bedring handler ikke bare om meg. Det handler om håp. Og håpet, det er felleseie. Så å ikke gi opp – det handler om oss.

LES MER »
va jeg gjør for å føle meg bedre når jeg er deprimert

Hva jeg gjør for å føle meg bedre når jeg er nedstemt

For tiden er jeg ganske nedstemt. Egentlig vil noen noen si at jeg er det som kalles “deprimert”. Juli startet med tiltakende angst og så kom mangel på motivasjon og energi. Nå, fire måneder senere, innser jeg at det er ganske mørkt.  Og nei, det er ikke første gang. Jeg

LES MER »
Bullet journaling for psykisk helse - månedsoppsett for oktober 2019 på norsk

Bullet journaling for psykisk helse (og livet generelt:)

I denne bloggposten forteller jeg om hvordan du kan komme i gang med bullet journaling. Det å skrive dagbok er noe jeg har gjort mye av i min egen bedringsprosess, men bullet journaling er noe helt spesielt, som jeg for tiden finner stor glede i. Håper du kan bli inspirert! 🙂

LES MER »
Hva som hjelper meg i hverdagen - spiseforstyrrelser og recovery

Hva som hjelper meg i hverdagen (med maten, kroppen og livet:)

Å jobbe med å holde seg i bedring fra det som kalles en spiseforstyrrelse, krever en viss innsats. I dette blogginnlegget kan du lese hva jeg gjør (nå for tiden) som hjelper meg med å opprettholde drivet for bedringen min. Skriving, gode morgenritualer og ikke minst det å bruke erfaringskompetansen min til å hjelpe andre, er noe av det som betyr mye for meg.

LES MER »

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Scroll to Top