The beauty myth – Bli forbanna og ta kroppen tilbake!

he beauty myth av Naomi Wolf - Ta kroppen tilbake
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Da Naomi Wolf skrev boka «The beauty myth. How images of beauty are used against women” I 1991, tok det ikke lang tid før den havnet på bestselgerlistene i USA og resten av verden. Med detaljrikdom gir Naomi Wolf et feministisk argument for hvordan utseendefiksering og overopptatthet av mat og kropp (og i siste instans; spiseforstyrrelser) er til hinder for kvinners mulighet for å komme i maktposisjoner i samfunnet. Med andre ord gir Naomi gode argumenter for hvorfor du som kvinne bør legge ned veto mot kroppsstigmatisering og ta kroppen tilbake.

Hun gir eksempler på hvordan kravene til hvordan kvinners kropper skal se ut og viser hvordan kroppsspresset preger en rekke områder av samfunnet, fra arbeidslivet til seksuallivet. Det bidrar også til å påvirke hvordan kvinner forstår og fortolker sin egen sultfølelse, sin seksualitet og sin posisjon i arbeidslivet.

Utviklet selv anoreksi som ung


Selv utviklet Naomi Wolf anoreksi i tenårene, etter at en gutt i klassen kommenterte at hun var i ferd med å bli «chubby». Det var nok til å få unge Naomi til å bestemme seg for å gå ned noen kilo, hvorpå hun etter bare en måneds tids med slanking, ble sugd inn i anoreksien.

I følge henne selv var hun heldig som på dette tidspunkt hadde en lege som hadde hørt om anoreksi. Han sa at om hun ikke begynte å spise, kom hun til å dø. Så da bestemte hun seg for å ta kroppen tilbake, og begynte å spise.

Naomi får det til å høres lett ut, selv om hun i opptak fra ulike forfatter-arrangementer på YouTube, forteller at det – å begynne å spise igjen – var noe av det vanskeligste hun har gjort i hele sitt liv.

Men, som hun sier i begynnelsen av denne YouTube-videoen fra en forfatterfestival i Singapore (jeg parafraserer):

Da jeg hadde anoreksi klarte jeg ikke å tenke så klart som jeg vanligvis gjør. Alle tanker handlet om mat. Og da jeg begynte å spise igjen, begynte intellektet mitt å komme tilbake igjen.


Siden Naomi alltid hadde gjort det bra på skolen og identifiserte seg selv som en smart jente, var det å miste intellektet og fokuset verre enn å gå opp i vekt, om jeg forstår henne rett.

Fra spiseforstyrrelser som nevrose, til spiseforstyrrelser som undertrykkelse


Selv om Naomis beretning om sin egen erfaring med anoreksi ikke er bokas fokus, så er det verdt å nevne historien, synes jeg. Den tjener som et grunnlag for å forstå hvorfor Naomi Wolf skrev «The beauty myth», og det sier også noe om hennes kapasitet for å ikke bare å spekulere omkring sammenhenger, men også om kroppsliggjort erfaring.

Allerede som tenåring forstod Naomi at hun, ved å forbli tynn, mistet sin egen mulighet for å bli den hun ønsket å være og gjøre det hun ønsket å gjøre i verden. Som voksen og etter fullført utdannelse ved Yale og Oxford, begynte hun å ane at det som hadde rammet henne ikke handlet om at hun hadde en nevrose og dermed utviklet en spiseforstyrrelse.

I stedet, argumenterer Naomi Wolf, handler det om en systemisk kvinneundertrykkelse, som har sitt utspring i den institusjonaliserte kommersialiseringen av kvinners utseende. Denne kommersialiseringen er det ironisk nok kapitalismen og menns sterke posisjon på arbeidsmarkedet som står bak.

Men, påpeker Naomi: det er ikke den enkelte mann som har skylda. Menn flest foretrekker at kvinner er mindre sminka, ikke mer, og de foretrekker i alle fall at kvinner ikke er utsultet eller utmagrede.

Det er menn på toppene av samfunnet; de som designer klærne, de som styrer økonomien, de som utvikler markedsføringskampanjer som målrettet bryter ned kvinners selvfølelse og selvaktelse, som representerer problemet.

Menn på toppene gjør kvinners utseende til en vare (som kvinner betaler for)


Når kvinners kropper gjøres til en vare, blir det opp til kvinner å gjøre ting med kroppen sin – endre på kroppen sin – slik at den lever opp til idealet for hvordan en så perfekt som mulig kvinnekropp skal se ut, sier Naomi.

Og den perfekte kvinnekroppen er: Tynn, ung, høy, har lytefri hud, smal midje, store pupper, blondt hår og blå øyne. Og den moderne, vestlige kvinnen er en som gjør hva hun kan for å nærme seg dette idealet i så stor grad som mulig.

Naomi skriver:

The qualities that a given period calls beautiful in women are merely symbols of the female behavior that that period considers desirable: The beauty myth is always actually prescribing behavior and not appearances. [min utheving og kursivering]


Å leve opp til idealet krever altså en bestemt atferd for å oppnå det bestemte utseende, argumenterer Naomi Wolf.

Og dette er en fullstidsjobb, som fordrer at kvinner investerer både tid og penger i forsøk på å bli attraktive, i stedet for å bruke energien, tiden og pengene sine på det de brenner for.

Kvinner som lønnsmottakere = kvinner som kjøpekraft


Så…hvor fikk kvinner penger fra? Jo, fra da de sluttet å være primært husmødre og begynte å være primært lønnsarbeidere. Da fikk kvinner nemlig mer kjøpekraft!

Men…som arbeidstakere fikk de også økt selvtillit, og de ville derfor ikke være like tilbøyelige til å kjøpe bare husholdsartikler lenger. Kvinnene hadde tross alt fått et liv.

Så hvordan skape et marked som appellerte til den moderne, lønnsmottakende kvinnen?

Jo, ved å etablere reguleringer i arbeidslivet, som satte strenge rammer for kvinners utseende og ved å utvikle reklamekampanjer som snakker direkte til frykten kvinner har for å være uattraktive. Dette skremmer kvinner til underkastelse, og hindrer dem effektivt i å ville ta kroppen tilbake. Kvinner måtte jo for all del ikke bli for selvstendige og sterke.

Noe måtte altså gjøres for å få kvinner til å bli passe nevrotiske og løsslupne med kredittkortet, argumenterer Naomi.

Utseende som valuta


For å poengtere hvordan kvinners utseende ble gjort til en form for valuta etter at kvinnene gikk fra å være husmødre til å bli lønnsarbeidere, refererer Naomi til det hun kalles «Den profesjonelle skjønnhetskvalifikasjonen» (engelsk: The Professional Beauty Qualification, forkortet til «PBQ»).

Det som skjedde da kvinner gitt ut i arbeidslivet, var at alle yrkene som kvinner gikk inn i, ble transformert – i alle fall for kvinnenes del – til såkalte «display professions», sier Naomi.

Med det sikter hun til at yrker som kvinner går inn i, skaper regler for hvordan kvinner må se ut for å kunne jobbe i dem. Kvinnelige skuespillere får sjeldnere roller etter at de runder 40-50 år. Kvinnelige nyhetsankere blir erstattet med yngre, vakrere utgaver ettersom de blir eldre.

Menn kan være på TV og være både eldre, overvektige og stygge, men gud forby at det samme gjelder kvinner, sier Naomi, og viser til at da kvinner begynte å strømme ut i arbeidslivet, ble det ganske snart skapt lover og reguleringer som satte grenser for kvinners utseende.

Passe attraktiv, passe sexy


Sistnevnte slår imidlertid begge veier, påpeker Naomi. For det finnes egentlig ingen rett måte en kvinne kan se ut på, og det er menns blikk som bestemmer hva som er riktig og greit.

En kvinne kan nemlig være for pen til kunne bli tatt alvorlig som smart, eller for sexy til å kunne bli tatt for å være noe annet enn klar for å bli tafset på, men hun kan også være for usminka til å være interessant og for ujålete til å være attraktiv.

Er du for sexy kan du risikere å få høre det i en rettsal, etter at du er blitt voldtatt:

Hadde du på deg en sort, trang kjole, altså?

Ja, da ba du vel i grunn om det?

Eller om du er flyvertinne og la på deg noen kilo etter svangerskapet?

Ja, da burde du visst bedre! Tross alt står det i direktivet at kvinnelige flyvertinner må være slanke for å kunne gjøre jobben sin godt.

Også kvinnelige advokater må se passe smarte og passe attraktive, og særlig om de skal bli partner i firmaet. De må bruke mer penger på utseende sitt enn menn gjør, for å bli tatt like seriøst.

Det samme gjelder kvinner i en rekke andre yrker. Det spiller ingen rolle hvor høy utdanning du har, om den er fra Yale eller Harvard, sier Naomi.

Som kvinne må du alltid ha i bakhodet at du blir vurdert etter utseendet ditt, og det er ikke bare menn som vurderer deg, det er kvinner også.

Den manglende kvinnesolidariteten


Kvinner ender opp med å mange kvinnelige rollemodeller, fordi eldre kvinner utdefineres som uviktige og uinteressante, skriver Naomi.

Å være eldre som kvinne, er nemlig ikke noe positivt. Da mister man sin vitalitet og sitt utseende, og det går uvegerlig mot alderdommen, som gjør kvinner uinteressante som arbeidstakere og seksuelle vesener.

Naomi påpeker at fordi utseende blir sett som så viktig også blant kvinner, så er enhver kvinne som er vakrere enn hun selv, en potensiell konkurrent.

Hvis du er pen betyr det at jeg ikke er så pen.

Hvis hun er tynn betyr at det at jeg egentlig er litt lubben.

Eller?

Systemet, slik det er satt opp, gjør unge kvinner til konkurrenter og eldre kvinner blir uinteressante, hvilket betyr at kvinnefellesskapet lider. Og når kvinnefellesskapet lider, blir kvinner stående alene i kampen om makten. Det gjør det umulig for kvinner å endre systemet.

Menns posisjon blir da enda sterkere, sier Naomi.

Hvem må se ut som fotomodellene? Kun kvinner.


Naomi Wolf påpeker videre at når kvinner ser modeller i dameblader, så ser de kvinner de må forsøke å bli like pene, slanke og sexy som. Trass i at de vet at bildene er korrigert og kvinnene på bildene ikke ser ut slik vi tror de ser ut, så forsøker kvinner allikevel å emulere disse uoppnåelige og falske bildene av fotomodellers og andre modellers kropper. Her er det definitivt ikke noe rom for å ta kroppen tilbake. Kroppen designes i «Photoshop» og plastres utover glossede damemagasiner.

Til forskjell: Når menn ser mannlige modeller, opplever de færreste av dem at de bør aspirere til å bli like veltrente og maskulint kjekke som fotomodellene. Menns fokus er ikke på at deres eget utseende er elendig og at de selv burde må spise mindre og trene mer, for å nå målet om å bli seende ut som en fotomodell.

Av en eller annen grunn er det bare kvinner som internaliserer utseendefokuset, sier Naomi, og understreker at det handler om at kvinner utdefineres med en gang de blir eldre. Og når eldre kvinner utdefineres, kan ikke unge kvinner ta råd fra dem, beundre dem eller identifisere seg med dem.

Alt den ensomme kvinne har å spille på, blir da valutaen som ligger i å forvalte sitt eget utseende på best mulig måte. Men…forvaltning av utseendet koster. Ikke bare koster det penger, det koster også plass og tid.

Kvinner bruker langt mer penger enn menn på skjønnhetsprodukter, plastikkoperasjoner, klær, hår, negler, hud og alt annet som har med kropp å gjøre. Baksiden av medaljen er at når så mye penger, tid og mentalt fokus går til disse tingene, blir det mindre penger, tid og mentalt fokus til andre ting, slik som reiser, opplevelser og videreutdanning.

Skjønnhet koster; på flere måter.

Reklame som institusjonalisert løgn


Enda verre, påpeker Naomi, er det at kvinner egentlig selges en løgn. Gjennom målrettet reklame selges kvinner idéen om at alle kan bli like pene, slanke og sexy som modellene i dameblader. Men sannheten er jo at det kan alle slett ikke. Noen er bare naturlig skapt i andre kropper og med et annet utseende, som regnes som mer eller mindre pent og sexy i den tidsepoken vi befinner oss i.

Men fordi idéen kvinner selges er at alle kan skape seg akkurat den kroppen de vil, så slutter vi ikke å forsøke, og vi klandrer oss selv når vi ikke får de resultatene vi mener vi burde fått til å skape. Vi ser oss selv som mislykkede, sier til oss selv at vi ikke har nok viljestyrke til å klare å se så attraktive ut som vi ideelt sett burde.

Det faller oss ikke inn at vi kan ta kroppen tilbake; i stedet gir vi den fra oss til markedskreftene og massesuggesjonen, som etter hvert når nærmest religiøse høyder.

Naomi Wolf gir flere eksempler på dette, og trekker inn både fremveksten av slankeklubber med sine pietistiske regler, samt det voksende omfanget av skjønnhetsprodukter, som skaper nye doktriner for hvor «glødende» kvinner skal se ut.

Fuktighetskrem som lover celleforandring


Da hudpleieindustrien begynte å utvikle fuktighetskremer for kvinner, var det i begynnelsen ingen restriksjoner på hva de kunne skrive om produktenes virkning. Det ble skrevet at de kunne motvirke tegn på alderdom, ved å redusere rynker og stramme opp huden. «Cellular transformation!» ble det reklamert med, forteller Naomi.

Men, fortsetter hun: Dette er en løgn.

Fuktighetskrem kan ikke trenge inn til de innerste hudlagene og forhindre aldring. Fuktighetskrem kan ikke forandre på cellenes grunnleggende struktur. For dersom en krem kunne gjøre det, burde jo dagens aldrende kvinner se unge ut, gitt hvor mye fuktighetskrem de har kjøpt?

Sannheten er at aldring er uunngåelig!

Men alas: Det er altså ikke i tråd med det vestlige skjønnhetsidealet for kvinner. Ved å «buy into this» og bruke dyrebar tid og penger på å forsøke å motvirke en helt normal aldringsprosess, så gir vi kvinner fra oss makta over kroppene våre, og også makta over pengene våre, sier Naomi.

Og hun har jo rett i det, har hun ikke? Tross alt har vi kvinner sannelig mer enn nok av andre ting vi kunne tenkt oss å bruke tiden, pengene og energien vår på enn utseende vårt, har vi ikke? Er det ikke på tide å ta kroppen tilbake?

Hva jeg mener om Naomis syn på spiseforstyrrelser i befolkningen


Dersom du har lest tidligere bokomtaler jeg har skrevet på bloggen, vet du at det vanligvis følger en Del 2, der jeg forteller hva jeg mener om boka, mens Del 1 vanligvis forholder seg til innholdet i boka.

For denne boka kommer det dog ikke til å bli noen Del 2. Årsaken er at mine meninger om «The beauty myth» lar seg ganske kort oppsummere, og det er ingen grunn til å trekke ting så innmari ut i langdrag.

Noen drawbacks ved «The beauty myth”


Først og fremst: Jeg må starte med å si at til tross for at denne boka har hjulpet meg med å bli bedre av spiseforstyrrelsen, så betyr ikke det at jeg er helfrelst over innholdet og formidlingen til Naomi Wolf i «The beuty myth». Til det er det rett og slett litt for mange løse påstander og litt for lemfeldig omgang med fakta.

Dette gjelder især når Naomi skriver om spiseforstyrrelser. For her kommer hun med påstander om at nærmest hver femte kvinne i USA lider av en spiseforstyrrelse, og det vet vi tross alt at ikke er sant.

Omfanget av spiseforstyrrelser i befolkningen har ligget rimelig jevnt over tid, og når fluktuasjoner kommer, er det gjerne i kjølvannet av at diagnosemanualene har endret på diagnosekriterier, eller de har fjernet eller føyet til en diagnose eller to.

Noen gode sider ved «The beauty myth»


Men samtidig: Jeg er også enig med Naomi i hel del. Og hun har definitivt bidratt til å gjøre meg tilstrekkelig forbanna over mitt eget tynnhetsfokus, til å rødme på vegne av feministen i meg.

For hva pokker var det jeg drev på med, jeg som liksom skulle være smart? Jeg følte at dette – å opprettholde anoreksien – kunne jeg bare ikke stå inne for lenger. Jeg kunne ikke fortsette å drive rovdrift på kroppen min, bare fordi jeg var redd for å begynne å overspise og «bli feit» dersom jeg våget å karre meg ut av undervekten.

Jeg var nødt til å gjøre noe med det! Jeg var nødt til å stå opp for meg selv, for alle kvinner, for feministen i meg, for kvinnefellesskapet. Jeg var nødt til å ta tilbake kroppen min!

En feministisk klassiker og en forløper til dagens kroppsklemme-debatt


Dessuten: «The beauty myth» ble utgitt i 1991, og slik sett var (og er) den en foregangsbok.

I dag finnes det en hel haug av bøker på engelsk, og også en del på norsk, som påpeker hvor viktig det er at kvinner tar kroppen sin tilbake, og ikke tror at de må se ut som fotomodeller.

Vi har bøker om kroppspositivisme, kroppsfrigjøring, kroppsklemma, kroppsvennlighet, kropp meg her og kropp meg der.

Det finnes litteratur om at det er lov å spise det du har lyst til, anti-slankebøker, bøker om hvor viktig det er å hvile, gjøre ting du er glad i, og ikke minst bøker om hvordan du kan bli mer gladi deg selv.

Samtidig som disse bøkene kan ses som mer nærsynte varianter av Naomi Wolfs «The beauty myth», (og med nærsynt sikter jeg til at de ofte peker kun på skjønnhetsindustrien og media (herunder også sosiale medier)), så vil jeg si at Naomi Wolf skiller seg ut ved å være mer politisk og sosiologisk orientert.

Da Naomi skrev «The beauty myth» forsøkte hun jo ikke først og fremst å få kvinner til å slutte å slanke seg; hun forsøkte å få kvinner til å samle seg og gjøre opprør mot en kvinneundertrykkende industri, og mot mektige menn som pumper dem for penger og tapper dem for selvfølelse.

Og fordi Naomi hovedsakelig ønsket (slik jeg forstår henne) å sette «den kvinnelige idealkroppen» inn i et maktkritisk lys, så måtte hun være polemisk. Tross alt hadde hun ikke, som nåtidens «kroppspositivistiske» forfattere, vinden i ryggen.

Jeg kan tilgi Naomi


Med andre ord: Jeg er i stand til å tilgi Naomi Wolf for påstander av typen «snart hver femte kvinne på amerikanske universiteter lider av en spiseforstyrrelse».

Og jeg er også i stand til å tilgi henne for å drive med noe som grenser opp mot konspirasjonstenkning. Tross alt påpeker hun at det ikke er den enkelte mannen som vil at kvinner skal reduseres til tynn, pen, ung og sexy, men at det er det økonomiske systemet og menn på toppene, som mest av alt er opptatt av å tjene penger.

Greit nok, Naomi kan være litt lemfeldig med tall, og hun har det (på samme vis som meg selv, *rødme*) med strø om seg med lange, rabulerende analyser og diskusjoner som av og til styrer rett ut på vidda.

I en hel del tilfeller kunne halvparten av kapittelet vært kuttet bort, spør du meg. Men så har hun jo hatt en redaktør også, og dersom redaktøren mente at alt dette trengte å bli sagt, så er det antakelig en grunn til det.

Igjen: Vi må huske at «The beauty myth» ble skrevet i 1991. Og…med sosiale medier og fremveksten av fitnessindustri og kjeder av slankeprodukter, så har det ikke akkurat blitt bedre.

Avslutning


Kort opppsummert: «The beauty myth» er om lag 300 sider lang (mer om du teller med noter og kildeliste) og det sentrale innholdet dekkes i 8 kapitler, nemlig:

  • Skjønnhetsmyten
  • Arbeid
  • Kultur
  • Religion
  • Sex
  • Sult
  • Vold
  • Videre etter Skjønnhetsmyten

PS: Jeg har den engelske versjonen av boka, så dette er min oversettelse fra engelsk til norsk. Kan hende er titlene litt annerledes på norsk.

I denne gjennomgangen av boka har jeg for det meste holdt meg til kapitlene om Arbeid, kultur, sex og sult.

Med andre ord: det er mye jeg ikke har gått gjennom!

Årsaken er at kapitlene er svært detaljerte og inneholder en rekke eksempler og analyser.

Dersom du vil lese hele boka selv, så finner du den som nevnt på Amazon, her: The beauty myth.

Men jeg må advare: Boka kan være litt tunglest.

Jeg ser at flere bokanmeldere på Goodreads gir den lavere terningkast nettopp på grunn av at den er i overkant detaljrik og utflytende. En del gir den dessuten kritikk for ikke å oppføre seg forsvarlig nok rundt statistikker og tall, hvilket altså er et synspunkt jeg deler.

Jeg kan anbefale boka om du vil ta tilbake kroppen din (eller lære om feminisme!)


For min egen del vil jeg si at jeg anbefaler boka, om ikke for at du skal huske alle detaljene (det gjør ingen!). Snarere håper jeg du kan bli forbanna over måten vi kvinner ender opp med å behandle kroppene våre på, og bestemme deg for at du i alle fall vil ta tilbake kroppen din.

Ikke tro hvert ord av det Naomi skriver om tall og statistikker. Men tro Naomi når det gjelder kravene vi kvinner setter til utseende vårt! Og som sagt: bli gjerne litt forbanna! Forbanna kan være transformerende. Det kan gi driv til å ville gi slipp på mat- og trenings- og tynnhetsfanatismen. Det kan gi driv til bedring.

Kvinner må stå sammen!


Dessuten: Vi kvinner må stå sammen!

Jeg er ikke utdatert selv om jeg er 40 år, og det er ikke du heller, uansett hvilken alder du måtte ha. Vi kvinner kan lære av hverandre på tvers av alder, for vi er mennesker først, ikke alder først (akkurat som vi er mennesker først, ikke diagnoser først).

Og vi kvinner er i alle fall ikke hverandres konkurrenter. Himmel og hav, det får jaggu være måte på.

Jeg orker seriøst ikke mer konkurranse… Jeg har flinka meg til så store deler av livet mitt, og se hva det har gitt meg:

Angst, depresjon, anoreksi, bulimi, alvorlig benskjørhet, samlivsbrudd, dårlig økonomi og et angstbitersk forhold til å starte nye relasjoner. Angående sistnevnte så ja… Det funka ikke så bra for meg å date, ser det ut til. Men…. mer om det i neste ukes blogginnlegg.

For nå vil jeg bare si: «The beauty myth» er ikke utdatert, selv om den er gammel. Les og bli forbanna, og gjør hva du kan for å ta kroppen din tilbake. Greit nok, spiseproblemer skyldes ikke bare kulturen vi lever i, men allikevel: Kultur spiller også en rolle. Derfor er det viktig at vi kvinner er opplyst om skjeve maktstrukturer. Derfor er det viktig at vi står sammen. Og derfor er det viktig at vi jobber med det indre, ikke hovedsakelig det ytre.

Skål for kroppsfrigjøringen. Skål for kvinnefrigjøringen!

PS: Om du vil lese mer om feministiske bøker og hvordan tanker vi tenker kan bli en form for vold mot oss selv, så har jeg tidligere skrevet et blogginnlegg om dette her: Tankevold, mobbing og fat is a feminist issue: Slanke(u)kulturens irrganger.

PPS: Er du mann og strever med mat og kropp? I så fall: Ja, jeg vet, du også utsettes for kroppspress. Så la oss stå sammen for at mennesker kan få være mennesker, eller hva? Rigide regler skal ikke gjelde for noen, uansett hvilken kropp du befinner deg i og uansett hvilket kjønn (eller ikke noe kjønn) du opplever å ha. Vi trenger å være mer solidariske med hverandre i dette arbeidet, for det angår oss alle, ikke bare kvinner.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »