Bedring er beintøft – men kan jeg gi opp?

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Å bli bedre av en spiseforstyrrelse er forvirrende. Er jeg bedre nå, eller snubler jeg eller er det tilbakefall? En del av meg har lyst til å bare gi opp hele greia. En annen del av meg vet at jeg ikke kan det. Jeg må fortsette, hvis ikke har jeg ikke noe liv. Det er i alle fall slik det føles nå.
ikke_alltid_naken_tilfriskning_anoreksi
Foto: Helmuts Rudzitis, Unsplash


Tenkte jeg skulle oppsummere litt om hvordan de siste par ukene i recovery har vært.

Nå har det jo vært vinterferie og det betyr at jeg ikke har hatt verken terapi eller time til legen min. Denne uka har jeg vært hos coachen min, men med unntak av det, har jeg ikke gått i noen form for behandling på tre uker.

Jeg merker at det ikke er så bra for tilfriskningen min, så her er det på tide å ta tak i meg selv og riste litt løs på verdiene mine og intensjonen bak tilfriskningen min.

Pokkers spiseforstyrrelse. Den er som en veps; gir seg aldri.

Tilbakefall eller snubling?


Den siste halvannen uka har jeg merket at anoreksien har vært mer insisterende.

Jeg har spist det jeg skullet med tanke på kalorier, men spisingen har blitt litt “all over the place”. Jeg har ikke kastet opp eller overtrent, men jeg har hatt en del nedsettende tanker om kroppen min og – jeg kan ikke begripe at jeg sier dette – mangelen på knokler. Herregud.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at at jeg hver dag er like mentalt sterk, like motstandsdyktig mot anoreksien og like iherdig med kostlista, men sannheten er at jeg er et menneske og recovery er et beinhardt prosjekt. Som fransklæreren min brukte si “Dette er ingen barnehage, altså!”

Nei, så sannelig. Det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er alt annet enn barnemat. Og er det noe jeg legger merke til, så er det hva som skjer når jeg blir usystematisk med spisingen.

Usystematisk spising skaper problemer


For det første skaper det mer tanker om mat, fordi jeg jo vet at jeg ikke har gjort jobben min og dermed får dårlig samvittighet både ovenfor meg selv og den jeg er, og ovenfor de jeg er glad i (blant annet dere som er leserne mine).

For det andre gjør at det at jeg gjerne ender med å spise mer enn jeg egentlig er komfortabel med til et måltid, fordi jeg har skuslet med et annet måltid, og dermed forsøker å gjøre opp for det tapte (ref: dårlig samvittighet).

Det første er bare så irriterende. All denne romsteringen over mat og når jeg skal spise og hva jeg skal spise, gir meg mindre energi og fokus til å drive med de tingene jeg vil drive med! Mat er greit nok å tenke på når det er tid for mat, men jeg gleder meg til den dagen jeg slipper helt å tenke på det ellers.

Det andre er kjipt fordi jeg ikke liker å være for mett og det gir meg dårligere fordøyelse (og fordøyelsen min er dårlig nok fra før).

Så kan man jo spørre seg om dette representerer et tilbakefall. Det vil jeg si klart og tydelig nei til, for jeg har tross alt spist nok mat, jeg har bare spist veldig usystematisk. De spisefor

styrrede tankene har for meg ikke vunnet, så lenge jeg 1) holder vekta og 2) legger merke til hva som skjer med meg når tankene kommer.

Har jeg snublet? Ja, det vil jeg si. Har jeg falt tilbake? Nei.

Å oppdage følelser og sette spørsmål ved tanker


Jeg vil faktisk understreke punkt numer 2 over, fordi det er såpass komplekst.

Det å gå på en form for oppdagelsesferd i meg selv, – liksom forske litt i mine egne tanker, følelser og handlinger, er ganske verdifullt.

Jeg snakker ikke om dette på den rent skjemamessige måten som mange av oss med spiseforstyrrelser kjenner til fra kognitiv terapi. Det handler ikke om å sette det opp i noe skjema, eller å se det for seg som noen liste inni hodet mitt.

Faktisk er det ikke noe jeg setter meg fore å gjøre i det hele tatt, – men på ett tidspunkt så skjer det: Jeg ser tankene mine, for det de er, nemlig “fake news”.

“Hilde har blitt feit”. Fake news.

“Hilde er stygg.” Fake news.

“Hilde har dobbelthake.” No news at all.

“Hilde er lat”. Not true.

Sånn holder spiseforstyrrelsen på. Den kommer med påstander om hvem jeg er, og planter deretter idéer i hodet mitt om hva jeg må spise og gjøre for å være “god nok”. Altså…. Spiseforstyrrelsen har jo fullstendig hakk i plata. Den gjentar usanne “sannheter” som jeg ikke tror på og så tror på, alt etter hvordan jeg føler meg og kjenner meg i kroppen min.

Kroppen og kontroll


Men kroppen min har faktisk ikke en dritt med dette å gjøre. Her om dagen, etter å ha lagt merke til meg selv i speilet, og den spiseforstyrra tanken “du er stygg, feit, egosentrisk og lat” slo til, så tenkte jeg – Hilde – at: “Du skal ikke alltid gå naken.”

Det høres sikkert latterlig ut, men altså. Hvor ofte er det egentlig jeg skal gå naken?

Stort sett føler jeg meg okay nok etter å ha kledt på meg, og noen ganger føler jeg meg allright uten klær også. Andre ganger føler jeg meg crap, men dette er jo ikke unikt for meg. Alle føler vi oss crap i blant, sånn er det bare.

Og som jeg allerede har sagt: Dette handler faktisk ikke om kroppen min. Og det tenker jeg også. Grunnen til at spiseforstyrrelsen skal ha det til å handle om kroppen min, er at det er noe jeg kan ha “kontroll” over.

Når verden blir skummel og jeg ikke føler meg god nok, så kan jeg flykte inn i kontrollen.

Og det er ikke en tilfeldig valgt kontroll. Det er en god miks av gener og miljø, som så mye annet. Men det styrer meg ikke. Jeg vil ikke la meg styre. Jeg vil styre. I alle fall mer enn et liv med en spiseforstyrrelse vil tillate meg.

For hva har jeg å tape, hva har jeg å vinne?


Ja, det er akkurat det.

Hva har jeg å tape, ved å la spiseforstyrrelsen fucke opp kostlista mi? Hva har jeg å tape på å la spiseforstyrrelsen disse kroppen min, hodet mitt og selvfølelsen min? Og hva har jeg å vinne på å be spiseforstyrrelsen ta seg en velfortjent ferie og slappe av med alle reglene sine?

Jeg har masse å tape. Først og fremst my own sanity, som det heter på godt norsk. For jeg føler meg ikke som meg selv når jeg lar meg overkvinne av spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg fanget, for jeg gir etter for en stemme som setter meg og valgene mine i bur.

Jeg får smalere rammer for hva jeg kan spise, og jeg liker det ikke. Jeg vil ikke gå rundt og være redd for avocado og scones. Pokker ta. Livet er for kort. Jeg har alt å vinne på å være min egen kvinne, ta mine egne valg og spise scones om det er det jeg har lyst på.

For seriøst: Jeg skal ikke alltid gå naken.

Jeg skal ikke alltid være mett; jeg skal ikke alltid ha like dårlig fordøyelse; jeg skal ikke alltid føle meg dum og stygg; jeg skal ikke alltid tvile på meg selv; jeg skal ikke alltid være redd.

Forestillinger om stabilitet, men alt er i endring


Alle disse forestillingene om at ting aldri vil gå over…At jeg vil føle meg mett og “feit” for alltid. Det er ikke sant.

For alt går over. Vonde ting går over til å bli mindre vonde, og gode ting går over til å bli…vel, – det varierer.

Noen ganger forblir gode ting gode, og andre ganger går det bare over til noe nøytralt eller til og med til noe vondt.

Alt er i flyt og endring hele tiden, noe mer langsomt, men uansett i endring. Og en dag skal jeg dø. En dag tar dette livet slutt.

Jeg har resten av livet mitt å miste på å gi etter for spiseforstyrrelsen. Jeg vil for mye. Jeg vil være mer meg enn jeg vil “ha kontroll”. For ingen vil kunne ha kontroll alltid, og ved å tro at jeg tar kontroll over noe, så mister jeg kontroll over noe annet.

Om jeg “tar kontroll” over maten og kroppen min, så mister jeg samtidig kontrollen over begge deler, og alt annet jeg vil gjøre. Jeg klarer faktisk ikke gjøre de tingene jeg ønsker å gjøre, når jeg har hodet og kroppen full av spiseforstyrrelse.

Jeg har for mye jeg vil. Om jeg blir “feit”, får så være. Livet er fremdeles for kort. Greit nok, så får jeg veie mer da, om jeg kan få ha et liv. Jeg kan tåle det. Det eneste jeg ikke kan tåle, er å miste livet. Og livet kan jeg faktisk miste ganske lett.

Det er ikke alle gitt å leve. Sånn sett er jeg heldig for å ha fått en sjanse til. Skal jeg virkelig la den gå fra meg?

Stress som katalysator for utglidning


De siste par ukene har jeg stilt opp til to intervjuer og jeg har skrevet to tekster selv. Begge tekstene er gode nok, og om sakene som jeg har blitt intervjuet til er “gode nok”, er ikke opp til meg å vurdere. Alt jeg kan si, er at jeg har gjort mitt beste.

At det har vært vanskelig å holde seg til en strict kostliste med flere deadlines hengende over hodet, er ikke noe rart. Det er dessuten en god lakmustest på hvor solid jeg står i bedringen min.

Og jeg vil si at jeg står solid i den forstand at jeg legger bedre merke til når det begynner å skli utfor, men jeg står ikke solid i den forstand at jeg er helt fri for spiseforstyrret atferd. Det varierer med dagsformen dette, og når jeg blir presset fra flere kanter samtidig, så går det lett litt utover maten.

Å utsette spisinga


Kostlista blir forskjøvet til “etter at jeg har skrevet ferdig denne (e-posten, tekstsnutten) eller lest ferdig denne (e-posten, artikkelen, saken)”.

Men jeg kan ikke fortsette utglidningen. Jeg kan ikke bare stå og se på at et par steinsprang blir til et jordskred. Til det kjenner jeg meg selv for godt nå.

Så det jeg fortsetter med, er kostlista. Det blir å finne den frem igjen og komme meg tilbake til en fast spiserytme igjen. Jeg vil ikke la snubling bli til tilbakefall, og jeg vet at det kan skje lettere enn jeg selv vil innrømme. En sykdom forsvinner tross alt ikke over natta, ei heller med tre måneder som innlagt.

Tilfriskning er beintøft, ikke bare mens man er innlagt, men også i tiden etter innleggelse. På mange måter er det enda mer beinhardt da, for da er man som regel mer alene.

Jeg er i alle fall mer alene, og det må jeg anerkjenne at jeg er, og også ta konsekvensen av.

Planen videre


Det er all grunn til å plukke opp igjen de redskapene jeg vet virker, nemlig samtale med en allright behandler, og en kostliste med noenlunde faste spisetidspunkter. Men planen er kun et lite fragment av det som skal til for å holde på tilfriskningen.

Enhver person som har hatt eller har en spiseforstyrrelse, vet at det er ikke planen det står på, det er intensjonen bak, samt selve gjennomføringen.

Jeg har noen verdier som fungerer som intensjon for meg. Jeg har noe jeg vil bli friskere for. Noe det er verdt å leve med, som er mer meg enn spiseforstyrrelsen. Jeg må tåle meg selv såpass.

At jeg ikke alltid vil føle meg okay, er okay. Ingen føler seg alltid okay. I alle fall ikke naken.

Og tross alt: Du skal ikke alltid gå naken.

I sure hope not. ;-P

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »