Benskjørhet og anoreksi – egenerfaring og forskning

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Du kan ganske raskt utvikle benskjørhet dersom du har anoreksi. Ikke alle får det, men alt for mange ender opp med et forvitrende skjelett, noe som gjør at sannsynligheten for brudd øker. Skjelettet mineraliseres spesielt fra tenårene og opp til 20-årene. Å være undervektig i denne fasen av livet, kan ha svært alvorlige konsekvenser for skjelettet. Dersom dette gjelder deg og du ikke har fått testet bentettheten din, så be legen din om å henvise deg til en dexa-scanning, slik at du får vite om du har benskjørhet eller om du er i risikosonen. Det finnes hjelp, men det som mest av alt må til er normalisering av vekten, samt god ernæring.
Benskjørhet_anoreksi_bakgrunn_og_behandling_hildelearnstoplay
Foto: Joyce McCown, Unsplash


Ad notam: Dette blogginnlegget handler om osteoporose. Men bare så det er helt klart: Jeg vil minne om at jeg ikke er lege (jeg er sosiolog) og at ikke noe av det jeg skriver her, kan eller bør fungere som erstatning for medisinskfaglig hjelp.

Gå til legen din dersom det er noe du bekymrer deg for. Blogger finnes det massevis av, – internett er fullt av dem. Men blogger er ikke en erstatning for profesjonell hjelp.

Jeg gjør så godt jeg kan med min research og riktignok har jeg forskererfaring og er rimelig god på å drive research, men det kan uansett ikke erstatte medisinutdanning, noe jeg altså ikke har.

Okay, nå som det er sagt, – over til dagens blogginnlegg:

Hva er nytt i bedringsprosessen min?


Fint lite. Jeg fortsetter min skilpaddetur videre, og føler meg fremdeles som om jeg er 200 år, i kraft av den innsikten som prosessen faktisk byr på.

Det å lære meg å bare være med meg selv, i stedet for å skulle løpe bort, sulte bort, kutte bort, spise og kaste opp, arbeide bort, tenke bort, skamme bort (putt inn din foretrukne unnvikelsesmetode her), er noe jeg aldri har gjort før. Og nå for tiden, så lever jeg det stadig mer. Det er en ny opplevelse, som gjør at jeg føler meg nesten litt sånn….hva skal jeg si…litt zen.

Ikke at jeg glir inn i lotusstilling over å få høre at jeg har alvorlig osteoporose og denslags, – så zen kan jeg ikke skryte på meg å være, tro meg. Men på den måten at jeg blir veldig klar over menneskets mangelfulle evne til bare å tåle oss selv. Å tåle den hele og fulle rekkevidde av følelsene våre. Å bare være med det, og ikke forsøke å flykte fra det.

Anyways, nok zen-buddhistisk formula, nå over til “virkeligheten” (eller som buddhistene kaller det: Samsara, som egentlig ikke er noen objektiv virkelighet, men bare virkeligheten slik vi ser den).

Jeg visste det jo fra før, men…jeg har benskjørhet


Så altså: Forrige uke fikk jeg vite at ryggraden min er et forvitrende kapittel. Jeg visste det jo fra før, men jeg har vært for syk til å klare å virkelig ta det inn over meg. Nå som jeg er bedre, føler jeg mer.

Og ikke bare det: Både legen og hun som scannet meg så veldig triste ut da de fortalte meg hva situasjonen var. De så på meg med hundeøyne og lot til å forvente at jeg skulle ta det tungt, og det var som om det gjorde at jeg følte alvoret i situasjonen enda mer. What can I say, – mennesker speiler hverandre.

Derfor gjorde denne beskjeden meg temmelig matt og trist der og da. I ca en dag var jeg ganske på grinern. Etter det har jeg bodd på UB (universitetsbiblioteket) og lest om osteoporose og spiseforstyrrelser, og generelt om behandling av osteoporose i befolkningen.

Er det noe jeg håper, så er det jo å kunne bidra til noe positivt inn mot spiseforstyrrelses-feltet. Og i stedet for å bruke tid og energi på å noie over mitt eget skjelett, har jeg bestemt meg for å følge spesialistens råd .

Legen jeg har fått er i alle fall en av de dyktigste i landet på sitt område, og han er også god på spiseforstyrrelser, så jeg er i de beste hender, og vil trille de nødvendige pillene i håp om å bidra til en viss forbedring hva angår mitt eget skjelett.

Hva innebærer det at jeg skal ta medisin?



I første omgang betyr det for min del at jeg skal ta et preparat som kan hjelpe meg med å få i gang menstruasjonen min igjen.

Jeg er jo formelt sett vektnormalisert, men det kan hende at kroppen min egentlig trenger at jeg går opp mer i vekt, hva vet jeg. Det jeg vet, er at jeg ikke har menstruasjon. Og det vi vet, er at fravær av menstruasjon er en av de vesentligste faktorene for tap av benmasse. Så…da er det jo om å gjøre å få den i gang igjen.

Preparatet jeg har fått skal tas en gang i uken. Jeg må innrømme at jeg tok den pilla først i kveld, hvilket vil si at jeg har ventet en uke. Grunnen er at jeg leste på informasjonen om preparatet, at en av ti er funnet å utvikle osteoporose etter å ha tatt preparatet. Det er altså snakk om en ganske betydelig grad av korrelasjon mellom å ha tatt preparatet, og å få økt tap av benmasse.

Sånt er jo ikke akkurat gledelige nyheter, derfor måtte jeg researche litt. Og jeg kom frem til følgende: Mange av de som får dette preparatet, er kvinner med PCOS (altså, polycystisk ovariesyndrom) som forsøker å bli gravide. Disse kvinnene tar dette preparatet oftere enn meg (jeg tror de tar det daglig) og ofte administreres det også i større doser (jeg får 25mg, men det finnes også i 50mg).

Med andre ord, når jeg skal ta det en gang i uken i tre måneder, og slutte på det med en gang dersom jeg får noe som likner på en menstruasjon, så kan jeg vel leve med at jeg potensielt kan få mer osteoporose. Det å ikke ha menstruasjon, gir meg jo også økt tap av bentetthet, altså mer osteoporose.

Og om vi snur på flisa og ser glasset som halvfullt snarere enn halvtomt, så er det jo 90 prosent sannsynlighet (minst) for at jeg ikke får mer osteoporose av preparatet.

Worst case scenario er at jeg ikke får tilbake menstruasjonen min og at tapet av benmasse blir verre av det. Best case er at jeg får tilbake menstruasjonen min og at tapet av benmasse blir litt bedre av det.

Litt ekstra research gjorde meg tryggere


Etter å ha skrevet en e-post til en spesialist på spiseforstyrrelser her i landet og spurt vedkommende om det finnes noen eksperter på osteoporose og spiseforstyrrelser i Norge, falt jeg ned på at jeg skal stole på legen min.

Det viser seg nemlig (jamfør nevnte e-post-utveksling) at legen jeg har vært så heldig å havne hos, er den eksperten vi har i landet på dette. Navnet hans er for øvrig Erik Fink Eriksen.

Jeg tok første pille nå for et par timer siden, og det eneste som skjedde var at jeg fikk litt økt puls, svimmelhet og pustebesvær etter en times tid. Men for alt jeg vet, kan det like gjerne være en psykisk stressreaksjon fra kroppen min. Underbevisshetens veier er uransakelige.

Enda litt mer research…


Jeg skrev også en e-post til en lege jeg tidligere har skrevet om her på bloggen, nemlig Dr. Jennifer Gaudiani (bosatt i USA).

Hun har jobbet i mange år på en spesialistenhet for alvorlige spiseforstyrrelser i USA, og har i den anledning tilegnet seg en hel del kunnskap om alt fra benskjørhet til indremedisinske anliggender hos de som lider av (særlig) alvorlig anoreksi.

Det var fra Dr. Gaudiani jeg fikk tilsendt artikkelen av Misra og kolleger (se lenger nede i denne bloggposten for lenke til denne vitenskapelige artikkelen i fulltekst), som altså er en artikkel fra 2016, der “state of the art” osteoporose-behandling diskuteres.

Jamfør Dr. Gaudiani er det denne artikkelen som tjener som utgangspunkt for behandlingen av osteoporose hos barn, ungdom og voksne i hennes klinikk (hvorvidt det er slik i resten av USA også, vet jeg ikke, men mitt inntrykk er at det er tilfelle).

I stedet for å ruminisere videre omkring mitt eget skjelett, har jeg heller forsøkt å gjøre noe nyttig ut av dette. Av den grunn har jeg oversatt et av Dr. Gaudiani’s tidligere blogginnlegg, der hun skriver om osteoporose blant barn, unge og voksne med anoreksi (og merk: osteoporose rammer gutter og menn også, – og faktisk er det en del som tyder på at det rammer dem hardere enn det rammer jenter og kvinner).

Så under her setter jeg derfor inn Dr. Gaudiani’s blogginnlegg, så kan du jo selv lese og gjøre deg opp en formening om hvorvidt dette er noe du bør tenke på å gjøre noe med, dersom du ikke har gjort det allerede. Med andre ord: be legen din om å henvise deg til en bentetthets-scanning, slik at du får på det rene hvordan det står til med skjelettet ditt.

Dette gjelder særlig hvis du er undervektig, men jeg har mine mistanker om at det ikke bare rammer dem med anoreksi, men også dem med bulimi. Greit nok, det er mindre utbredt, men det er noe forskning som tyder på at det er til stede. Så please, ikke tro at bare fordi du er normalvektig så er du forskånet.

Har du bulimi og kaster opp, bør du be om å få testet benhettheten din uansett, slik jeg ser det. Du tømmer deg for masse essensielle mineraler gjennom oppkast, og det er ikke uten grunn at det heter benmineraltetthet (vi kaller det bare kort bentetthet, men ben består ikke av kalsium bare, det består av en rekke ulike mineraler).

Vel…nok babbel. Over til Dr. Gaudiani (og, forresten: Noen ganger vil du finne at jeg har satt inn noe tekst i klammer [sånn]. Dette er mine kommentarer, bare for å gjøre en del ting litt tydeligere underveis i teksten. Det er ikke alt som like lett lar seg oversette fra engelsk til norsk, og ett anliggende har Dr. Gaudiani også endret oppfatning, så derfor gjør jeg deg oppmerksom på det.)

Okay, here we go: 

Ernæring: Det gjør kroppen godt


Skrevet av Dr. Jennifer Gaudiani [min oversettelse]

Benhelse og Anorexia Nervosa hos kvinner, menn og ungdom


Denne måneden [NB: denne artikkelen ble skrevet i 2014] utgav International Journal of Eating Disorders en viktig ny studie om økt risiko for beinfrakturer hos tenåringsjenter med anoreksia nervosa.

Forfatterne identifiserer for første gang at jenter og unge kvinner med anorexia nervosa (AN) har en 60 prosents økning i brudd i forhold til aldersbestemte kontroller [det vil si jenter på samme alder, som ikke har anoreksi], selv når beinskanning ikke nødvendigvis viser redusert benmineraltetthet [bentetthet].

Den høyere risikoen for brudd ble observert så tidlig som ett år i diagnosen AN, og resultatene var uavhengige av hvor mye trening som ble utført [altså, om jentene trente eller ikke, betydde ikke noe for deres sannsynlighet for lavere bentetthet].

Dette er første gang en studie har sett på bruddrisiko hos jenter og ungdom med anorexia nervosa, og det er en stor sak. I dette innlegget skal jeg fortelle deg hvorfor.

Du som leser dette kan selv ha en spiseforstyrrelse eller være foreldre / partner / søsken / lærer / trener / besteforeldre til noen som har en spiseforstyrrelse, eller en kliniker. Uansett er alle velkommen til å lese videre, for alle som har noe å gjøre med spiseforstyrrelser, bør forstå hvorfor tap av bentetthet  og undervekt er forbundet med hverandre.

Jeg vil at du skal forstå den grunnleggende vitenskapen bak denne sammenhengen, for å forstå hva som står på spill og å bruke dette skumle eksempelet på en objektiv kroppslidelse, for å bryte gjennom syndromet “jeg har det bra” [Gaudiani sikter til tendensen folk med spiseforstyrrelser har til å svare at “det går bra”, når noen spør hvordan vi har det, selv om vi altså er alvorlig syke av anoreksi (eller andre spiseforstyrrelser, for den saks skyld)]

Så la oss starte med det grunnleggende.


I løpet av ungdomsårene blir 90 prosent av bentettheten din dannet … dette er det sunne, sterke, elastiske beinet som må bære deg rundt resten av livet ditt, så det er utrolig viktig.

Etter å ha fylt 20 år, vil vinduet for å legge ned denne bentettheten lukke seg, og du vil leve i en balanse mellom å bygge opp og bryte ned bein til (hvis du er en kvinne) overgangsalder, da vil du sannsynligvis sakte begynne å miste mer bentetthet enn du danner fordi du ikke produserer østrogen lenger.

Det er flere måter å måle bentetthet på, men den mest kjente som brukes, kalles en DXA-skanning (bendensitometri), og ungdommens score blir rapportert som en “Z-score” [NB: for voksne rapporteres T-skårer].

Generelt sett, hvis Z- poengsummen er høyere enn -1 (det er et litt merkelig skala-system), har du ganske normal bentetthet. Hvis det er mellom -1 og -2,5 (eller i noen tilfeller -2,0), er du diagnostisert med osteopeni, noe som betyr moderat tap av bentetthet. Hvis den er lavere enn -2,5 (eller -2,0), er du diagnostisert med osteoporose eller alvorlig tap av bentetthet.

NB: Her vil jeg skyte inn at Dr. Gaudiani har endret vurderingen sin i henhold til en nyere artikkel ved navn “State of the Art Systematic Review of Bone Disease in Anorexia Nervosa”, som er skrevet av Misra og kolleger i 2016 (du finner artikkelen i sin helhet HER). I denne artikkelen står det følgende: 

“[I]SCD (The Pediatric Position Development Conference) anbefaler at begrepet “osteopeni”(mildere svekkelse av bentettheten) kun brukes for å beskrive tap av benmasse hos voksne. Denne beskrivelsen bør ikke brukes blant barn og unge.” (side 278)

[Med andre ord så er dette forskningsfeltet (heldigvis, får vi si) i utvikling. Og i praksis så betyr dette at alle målinger av bentetthet som gir en Z-skåre mellom -1.1 og -4.0, betyr benskjørhet for barn og unge. For voksne er det altså snakk om T-skårer, og der vil skårer mellom -1.1 og -2.4 bety osteopeni, mens målinger fra -2.5 til -4.0 er osteoporose. Men altså, okay, tilbake til saken]: 

Hvorfor bryr vi oss om bentetthet i det hele tatt, og hvorfor i sammenheng med spiseforstyrrelser?


Vel, når du har lav bentetthet, har du en høyere risiko for brudd.

Det kan bety et stressbrudd som oppstår under normal friidrett som kan sette deg på sidelinjen, eller det kan bety et brudd når du egentlig bare skulle hatt et blåmerke, slik som ved et fall på ski.

Eller det kan bety at beinene i ryggraden sakte presser seg nedover selv uten at du har falt, men bare som et resultat av å ha gått rundtomkring, og du ender opp med kortere høyde enn du burde ha, med en permanent krum rygg, kroniske smerter, eller til og med behov for kirurgi og indre metallstøtte [i ryggen]. Ikke bra.

Her er hvordan anorexia nervosa (eller andre årsaker til undervekt, som “Female Athlete Triad” [Jorunn Sundgot-Borgen har skrevet flere artikler om the female athlete triad, derfor oversetter jeg det ikke], som er: for lite mat i forhold til hvor mye du trener, tap av menstruasjon og tap av bentetthet) knytter seg til tap av bentetthet.

[Og for ordens skyld, denne “triaden” er ikke noe som begrenser seg til toppidrettsutøvere. Det er også noe som rammer deler av “normalbefolkningen”, nemlig de som trener overdrevent mye og spiser for lite i forhold til treningsmengen. En artikkel om dette finner du HER dog ikke fulltekst.]

Hvordan benskjørhet utvikles i anoreksi


Når du er undervektig, merker din årvåkne “hulepikehjerne” (den som befinner seg under ditt bevissthetsnivå og sørger for mye av det som skjer i kroppen din) [her spiller Dr. Gaudini på konseptet “hulbeboerhjernen”, også kjent som reptilhjernen eller lillehjernen] at du ikke er på et trygt sted ernæringsmessig, og at det derfor ikke er trygt for deg å bli gravid.

Som et resultat blir hypothalamusen din skrudd tilbake i tid til et før-pubertalt nivå, noe som betyr at du slutter å produsere østrogen og andre hormoner, og du slutter å ha eggløsning og regelmessig menstruasjon. Lave østrogennivåer gjør at bentetthet tapes raskere … i essens brytes benet ned. 

Samtidig blir kroppen din stresset av sult og vekttap. Og fysiologisk stress øker stresshormonet kortisol, noe som bidrar til å reduserer bendannelse. Andre hormoner som IGF-1 [insulin growth factor 1, som er et vektsthormon] og reduksjon av testosteron, som også bidrar til stopp av bendannelse.

Resultatet? At bentettheten faller raskt og tidlig i forløpet av AN.

Mange pasienter bruker ungdomsårene, som er vesentlige for bendannelse, til å befinne seg i ulike grader av sult, undervekt, tilbakefall, kortvarig tilfriskning og enda mer tilbakefall. Det betyr at de aldri legger ned den viktige bentettheten i det hele tatt. 50 prosent av disse ungdommene kan ha osteopeni mens 25 prosent faktisk kan ha osteoporose.

[VIKTIG: Her minner jeg igjen om at Dr. Gaudiani nå har justert sin anbefaling om hvordan bentetthet skal måles hos barn og unge, slik at “osteopeni” altså ikke er noe man snakker om lenger.

Dersom barn og unge har en bentetthetsmåling som tyder på det man tidligere kalte osteopeni, så er det ikke osteopeni, men osteoporose, altså benskjørhet. Det er kun hos voksne man skiller mellom osteopeni og osteoporose, – dersom vi skal rette oss etter Misra og kollegers (2016) nyere studie som nevnt over. Dette vil jo da egentlig si at lang flere av barn og unge har osteoporose, enn det Dr. Gaudiani summerer opp her.]

Blant voksne kvinner kan 90 prosent kan ha osteopeni, og 40 prosent eller mer kan ha full osteoporose. Og osteoporose er den ene medisinske komplikasjonen til AN som aldri helt kan løses, selv når personen har vært i full tilfriskning (o’ gledelige utfall) fra AN i årevis.

Bentettheten deres var aldri blitt sjekket, selv om de var syke!


Aldri vært sjekket for benskjørhet, selv om de lenge hadde vært i risikosonen.

Det som er utrolig for meg, er hvor mange av pasientene mine – og jeg ser noen av de mest medisinsk kompliserte voksne pasientene i landet – som har aldri fått sin bentetthet kontrollert. Og spesielt mennene jeg behandler.

De er en enda mer underordnet gruppe, kanskje fordi de ikke har noe som utløser videre vurdering slik som kvinner har, nemlig tap av menstruasjon. Menn med AN får faktisk osteoporose raskere og mer alvorlig enn kvinner, og det ved høyere BMI nivåer.

Og de kan få brudd ved det som tilsynelatende er “bedre” bentetthet enn kvinner. Hvis du har vært undervektig 6-12 måneder (og for en voksen kvinne, dersom du har gått 6 måneder uten menstruasjon), bør du spørre legen din om en DXA-skanning.

Jeg finner at et unormalt DXA-resultat kan ha en dyp innvirkning på mine pasienter med AN, som kjemper minutt-for-minutt med spiseforstyrrelsesstemmen, som forteller dem at de ikke er syk nok til behandling, ikke fortjener å få det bedre og føler seg ambivalent for tilfriskning.

Når en av pasientene mine får vite at hun har osteopeni eller osteoporose, er det et uomtvistelig tegn på kroppens lidelse. Kroppen hennes har det ikke “bra” med sultingen og insisteringen på undervekt (selv om hun får 6 i snitt eller er en stjerne på jobben) ..tvert imot skjønner hun at bentettheten kan bli irreversibelt skadet av hennes AN.

Dette kan være en stor motivator for tilfriskning, eller i det minste gi den “sunne stemmen” noe å si tilbake til spiseforstyrrelsstemmen, når den er høy og smertefull.

Referanser


[altså, de referansene Dr. Gaudiani her bygger på]

Faje AT, Fazeli PK, Miller KK, Katzman DK, Ebrahimi S, Lee H, Mendes N, Snelgrove D, Meenaghan E, Misra M, Klibanski A. Fracture risk and areal bone mineral density in adolescent females with anorexia nervosa. Int J Eat Disord 2014;47(5): 458-66.

Mehler, Philip S. and Andersen, Arnold E. Eating Disorders: A Guide to Medical Care and Complications. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2010. Print.

Olmos JM et al. Time course of bone loss in patients with anorexia nervosa. Int J Eat Disord 2010;43(6):537-42

Mehler PS, Sabel AL, Watson T, Andersen AE. High risk of osteoporosis in male patients with eating disorders. Int J Eat Disord 2008;41(7):666-72

Øvrige referanser


[altså, de referansene jeg har satt inn]

Misra, M., Golden, N. H., Katzman, D. K. (2016) State of the art systematic review of bone disease in anorexia nervosa, i International Journal of Eating Disorders, vol 49(3):276-92

Torstveit, M.K., Sundgot-Borgen, J. (2005). The female athlete triad exists in both elite athletes and controls. Medicine & Science in Sports & Exercise, 37(9), 1449-1459.

Avsluttende kommentar


Okay…Jeg vet ikke om dette var noe du hadde nytte av, men jeg håper nå i alle fall det.

Og personlig så trygger jeg meg selv ved å lese forskning om det jeg gjennomgår. Det er bare sånn jeg er skrudd sammen.

Siden jeg nå en gang bosetter meg i forskningslitteraturen med jevne mellomrom, kan jeg jo like gjerne dele – som best jeg kan – det jeg finner. Men igjen: jeg vil minne om at jeg ikke er lege (jeg er sosiolog) og at ikke noe av det jeg skriver her, kan eller bør fungere som erstatning for medisinskfaglig hjelp.

Gå til legen din, dersom det er noe du bekymrer deg for.

Blogger finnes det massevis av, – internett er fullt av dem. Men blogger er ikke en erstatning for profesjonell hjelp. De kan selvsagt inspirere og gi et lite dytt i (forhåpentligvis) riktig retning. Men det er i grunn det.

Anyways. Jeg håper du fikk noe ut av dette. Tusen takk for at du leste

PS: I nyere tid har jeg laget et sammendrag av artikkelen til Misra og kolleger, og her finner du mer detaljert informasjon om hva som later til å ligge bak benskjørhet ved anoreksi og hva slags behandling som er testet ut på barn, ungdom og voksne.

Dette blogginnlegget finner du under Spisforsk (det er der jeg legger ut sammendrag av forskningsartikler) og det heter “Benskjørhet og anoreksi: kunnskap, behandling og prognoser“. Du finner det HER.



Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top