Blogge mindre og leve mer

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Jeg kommer til å blogge litt sjeldnere fremover. Ikke fordi det går dårligere med meg, men fordi det går bedre og jeg har så mange andre ting jeg holder på med, at det handler om grensesetting. Dessuten: Hvor interessant er egentlig en blogg der jeg bare skriver om det å bli bedre av spiseforstyrrelsen? Jeg føler at jeg bare gjentar meg selv og at det jeg skriver om kanskje ikke egentlig hjelper deg som leser. Jeg har en del sideshows jeg holder på med og trenger å teste det ut litt :)
blogge_mindre_leve_mer_hildelearnstoplay
Foto: Ravi Roshan, Unsplash


Jeg har gått noen runder med meg selv i det siste, og jeg har kommet frem til følgende: Jeg tar en pause fra ukes-bloggingen, fordi jeg ønsker å blogge mindre og leve mer.

Hvor lang pausen vil bli, er jeg ikke sikker på, men antakelig vil jeg blogge månedlig. Det kan også tenkes at jeg vil blogge hyppigere innimellom, dersom det skjer noen viktige hendelser i behandlingsforløpet mitt, eller dersom tilfriskningsprosessen skulle endre seg radikalt (i såfall håper jeg det vil dreie seg om “spontaneous remission”, lol)

For nå er ståa omtrent som dette:

Jeg holder meg i tilfriskning og jeg arbeider med å bygge meg opp igjen, slik at jeg etter hvert kan vende tilbake til arbeidslivet og forhåpentligvis bli der inntil jeg blir pensjonist.

Er det noe jeg ikke er gira på, så er det å la hodet mitt gå på tomgang. Lediggang er roten til alt ondt, heter et “kjent” ordspråk (vet ikke hvor kjent det er for andre, men dog, det er kjent for meg i alle fall), og er det noe jeg virkelig har erfart, så er det dette.

Jeg trenger å ha noe å drive på med, hvis ikke finner hodet mitt på noe å drive med, og det er sjelden noe godt. Men jeg trenger noe godt som gjør at jeg føler meg som en del av verden, og denne bloggen er taus som graven. Det er bare jeg som snakker her inne, og jeg trenger å snakke med folk. Det gjør jeg best ute i verden, eller innimellom på Facebook og Instagram.

Hvorfor blogge sjeldnere?


Det som gjør at jeg tar bloggingen ned noen hakk, inntil jeg eventuelt får noe betydningsfullt å melde om, er da også at jeg nå har gitt hodet mitt (og ikke minst kalenderen min) såpass mye å gjøre at jeg begynner å bli i overkant travel.

Jeg går i behandling, jobber frivillig for Spisfo, er valgt inn i styret for et feministisk tidsskrift (Fett), sitter i redaksjonen i Spisfo-bladet og ønsker å utvikle meg videre som skribent og frilansjournalist (hvem vet, kanskje kan jeg til og med tjene penger på det på sikt).

I tillegg har jeg en bandkompis som jeg skal begynne å spille litt sammen med igjen, men for øyeblikket finner vi ikke tidspunkter til å gjøre dette, fordi vi begge er så travle.

Jeg trenger å frigjøre tid til å leve mer


Gjenoppta aktiviteter som er friskere. Skue mer utover mot arbeidslivet som venter.

Bare…tenke mindre på kroppen min og mer på…vel, venner og familie og sånne aktiviteter som gjør at jeg kan være til nytte for meg selv og andre. Her inne når jeg så få. Jeg kan nå langt flere på Spisfo, eller i magasiner jeg eventuelt velger å skrive for.

Og helt ærlig, så er det begrenset festlig å blogge når det meste av det som foregår i livet mitt, er ting jeg ikke kan skrive om her.

Så mye er taushetsbelagt, eller rett og slett for personlig til at jeg synes det tilhører bloggsfæren.

Jeg begynner å få et liv igjen, og det livet er hovedsakelig orientert utover mot arbeidsmuligheter og det å jobbe videre med tilfriskningen min, og i mye mindre grad innover mot meg selv og kroppen min.

Jada, jeg har fremdeles en spiseforstyrrelse, akkurat det er det ingen vits i å nekte for.

Men kroppslig sett er jeg vektnormalisert, og jeg må tilstå at jeg er så inderlig lei av å fokusere på bare dette: vekt, mat, tilfriskning.

Ja, jeg må ha en trygg vekt, og ja, jeg må spise, og ja, jeg vil bli friskere også mentalt. Men det er så mye annet jeg ønsker også, og akkurat nå trenger jeg å fokusere mer på det, kjenner jeg.

Jeg orker ikke å være bare hun som har hatt anoreksi og bulimi, og som nå har normal vekt og whatever. Jeg er mer enn det. Jeg trenger å vokse inn i meg selv som menneske, ikke bare øke kroppsmassen min.

Veksten utover går sin gang, men vekten i meg selv, altså, hvem jeg er og hvem jeg aspirerer til å bli, er en viktig del, som krever både tid og fokus.

Grensesetting – en øvelse


Det handler nok litt om grensesetting også, dette. En blogg om å bli friskere, er ikke en blogg som har mange lesere. De fleste som har en spiseforstyrrelse, leser ikke norske blogger om tilfriskning.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette ikke handlet om mangelen på lesere, men i noen grad så gjør det jo det. På ett eller annet vis kjenner jeg de fleste av dere som leser denne bloggen, og dersom dere får noe godt ut av det jeg skriver, så er jeg virkelig ydmyk, ærbødig og takknemlig overfor det.

Jeg kommer derfor ikke til å gi meg som blogger, men jeg kommer til å blogge når det er noe å melde, og ikke hver tirsdag, som nå.

Det er jo liten vits for dere å bruke tid på å lese det jeg skriver også, når det bare er samme greiene hver gang jeg skriver. Bla bla, recovery er slitsomt og alt det der. Ja, det er det, but what else is new, liksom.

Og dersom noen ønsker kontakt med meg, er det bare å sende meg en melding på Facebook eller Instagram. Dere som kjenner meg der, vet jo hvem jeg er og hvor dere kan finne meg.

Blogge månedlig eller litt oftere


Antakelig kommer jeg som sagt til å blogge en gang i måneden, men hvem vet, det kan altså bli hyppigere også, dersom det skjer mer som jeg faktisk kan snakke om.

Personlig har jeg kommet såpass langt i tilfriskningen min, at jeg heller vil møte mennesker ute, enn å sitte alene og skrive til mennesker hjemme. Gå på kino, stikke på en kafé, treffes for å gå en tur, whatever.

Jeg trenger bare så innmari å være i kontakt med verden.

Og slik det er nå, så er jeg det mye mer, men samtidig har jeg mer å gå på. Jeg har mennesker i livet mitt jeg gjerne skulle sett oftere, og dette livet leves bare en gang.

Jeg vil gjøre så mye jeg kan ut av det, og det betyr å være mer ute i verden og treffe folk, eller skrive til medier som har noe viktig å si. Det jeg sier her inne, er liksom så blah, blah. Jeg føler at jeg bare gjentar meg selv, som sagt.

Det er ikke bra for noen. Men det sier jo en viktig ting om recovery, så klart: Det er mye blah, blah, og mye det samme.

Men også at det går fremover, at livet kommer mer tilbake, og at kalenderen derfor fylles opp på helt andre måter enn den gjorde i den verste sykdommen.

Jeg bryr meg om alle dere som leser bloggen min, og jeg er så takknemlig for at hver av dere vender tilbake til det jeg skriver med jevne mellomrom. Om du fortsetter med det, blir jeg glad så klart. Samtidig så vet jeg at jeg nok vil tape lesere på å blogge mer sjelden. Det ansvaret er kun mitt, og jeg tar det helt og holdent på min kappe.

Jeg ønsker hver av dere alt godt i deres egne kamper. Dere er noen krigere, hele gjengen!

Alt det beste til deg og dere <3 Håper det ikke blir siste gang du leser skriveriene mine!

En liten bønn:

Please, la meg få vite det, dersom det er noe du ønsker jeg skal skrive om.

Jeg blogger jo ikke bare fordi jeg liker det, men fordi jeg håper det kan være relevant for deg som leser. Men jeg er ikke den eneste som vet hvor skoen trykker når det gjelder spiseforstyrrelser.

Så om du har tips: send meg en epost til hildelearnstoplay@gmail.com, eller bruk kommentarfeltet eller skjemaet nederst på siden “Om meg”.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »