Brain over Binge – En bok om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse

brain over binge - selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Dersom du er av dem som lider av bulimi eller overspisingslidelse og som føler at terapi ikke har hjulpet deg, kan det tenkes at "Brain over Binge" kan være til hjelp. Dette er en bok skrevet som selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse. Just be aware: Kathryn Hansen kan virke hard og lite empatisk i måten hun formidler hva som skal til for "å bli frisk". Personlig har jeg mine kritiske innvendinger mot boka, men jeg vet også at den har vært til hjelp for flere. I denne "bokomtalen" som er Del 1 av 2, kan du lese om bokas hovedfokus. Mer spesifikt handler det om hvordan du, jamfør Kathryn Hansen, kan jobbe for å spille på lag med din egen hjerne, for å bryte fri fra overspising.

Dette er en bokomtale av andre bok i serien blogginnlegget 5 bøker om spiseforstyrrelser, som har hjulpet meg. Boka er skrevet av Kathryn Hansen, og den fulle tittelen er: «Brain over binge. Why I was bulimic, why conventional therapy didn’t work, and how I recovered for good”. Kathryn skrev boka for å bidra til selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse.

Dette blogginnlegget består av to deler


Jeg så meg nødt til å dele dette blogginnlegget i 2 deler, for at det ikke skulle bli så himla langt. Dette er altså del 1 av 2.

«Brain over Binge» – Blogginnlegg Del 1

Første del av denne «bokanmeldelsen» tar for seg «Brain over Binge» sitt sentrale tema, altså hvordan Kathryn selv ble frisk fra bulimi ved hjelp av en metode som har mye til felles med mindfulness, men som hun kaller «to put brain over binge». Jeg kommer også til å fortelle hva jeg mener med at «Brain over Binge» har hjulpet meg, hvem jeg tror den kan appellere til og hvem jeg tror den ikke vil kunne hjelpe. Kritikk av boka vil komme i Del 2.

«Brain over Binge» – Blogginnlegg  Del 2

Andre del av denne «bokanmeldelsen» tar for seg de mer psykiatrikritiske elementene i hvordan spiseforstyrrelser forstås (som en «sykdom») og samfunnsansvaret som ikke bare handler om å «raise awareness» om spiseforstyrrelser, men også om å aktivt forebygge. I denne delen vil jeg også komme inn på om det kan være slik at terapi tross alt har hjulpet Kathryn i noen grad (hun mener selv det ikke hjalp henne, men snarere gjorde henne verre). Jeg kommer til å kritisere boka fra et psykososialt perspektiv og også problematisere fokuset på viljestyrke. Avslutningsvis kommer jeg til å si noe om hvem Kathryn påpeker at boka ikke er for.

Del 2 er nå skrevet: Brain over Binge – en bok om å bli frisk fra bulimi og overspisingslidelse (del 2)

Innledning


Som jeg skrev i blogginnlegget «5 bøker om spiseforstyrrelser, som har hjulpet meg», kan det virke pussig at jeg sier denne boka har hjulpet meg, når den var en del av det sammensatte bildet som medførte mitt tilbakefall til anoreksi i 2013.

For å forklare dette, er jeg nødt til å presisere hva jeg mener med «bøker som har vært til hjelp».

Men!

Først – før jeg forklarer det – vil jeg vise deg bokas innledning, slik at du forstår Kathryn Hansens syn på bulimi og hennes motivasjon for å skrive boka.

Hvorfor skrev Kathryn «Brain over Binge»?


Litt forenklet sagt, så ønsket hun å skrive en bok som kunne fungere som selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse. Særlig ønsket hun å hjelpe mennesker som ikke har traumer eller lider av andre alvorlige psykiske plager, men som allikevel opplever at terapi ikke hjelper dem med overspisingen.

Kathryn selv forklarer det med et eksempel i innledningen til boka:

In November 2007, two and a half years after I recovered from bulimia, I visited my doctor about some stomach pain. I told him about my past eating disorder (…). Even though I made it very clear that I had not binged in a long time and was no longer bulimic, he asked me “Do you think your eating disorder is—” he hesitated, so I finished the sentence for him: “Gone?”

Then I answered my own question with a simple “yes”.

“That’s great”, he said. “So, I assume you sought help?”

“Yes, I did go to therapy, but then I realized it was just a habit and I quit.”

A look of interest, or perhaps doubt, came across his face. “Well,” he said, “I’m sure your bulimia was fulfilling some need.”


Fulfilling some need…the words struck me, and suddenly, I felt as if I were sitting in a therapist’s office again.

I was attempting to write this book at the time but wasn’t making much progress. I found new motivation that day. My doctor’s comment made me realize that there is a big problem with the way bulimia is viewed, not just among therapists and patients, but throughout society.

(…) I realized the view of bulimia as a coping mechanism is so pervasive in our society that it is generally accepted as fact, even by those outside of the therapy community, like my medical doctor.

I decided that a new voice was urgently needed—a voice to challenge this orthodoxy and reach those who are not being helped by this view of bulimia.


[Uthevingene og kursiveringene er gjort av meg.]

Hva forteller innledningen oss om Kathryns syn på bulimi?


Som Kathryn illustrerer i innledningen, mener hun det er en stor misforståelse at spiseforstyrrelser fyller et eller annet emosjonelt behov, eller har mening i noen videre forstand.

Mer spesifikt mener hun at fokuset på å finne ut av hvorfor spiseforstyrrelsen startet, er en avsporing.

Fokuset må være å hjelpe personen («bulimikeren» eller «overspiseren») med å slutte å overspise, mener hun.

Og fordi terapi etter hennes mening ikke gjør dette, bestemte hun seg altså for å skrive «Brain over Binge».

Hun ønsker å vise andre (som føler at terapi ikke hjelper dem) hvordan de kan bli frisk på en enkel og ukomplisert måte, som ikke krever et så enormt indre arbeid som terapi ofte gjør det til (i alle fall jamfør Kathryn).

Det eneste som kreves for at du kan kalle deg frisk, er at du slutter å overspise, poengterer Kathryn Hansen.

Hun sier at dette er mulig ved å distansere seg mentalt fra «urges to binge», på denne måten:

Indeed, the prefrontal cortex is capable of resisting urges to binge, which brings me to an important implication (…). I had to view my prefrontal cortex – my highest human brain – as extremely powerful, and fully capable of standing apart from and resisting any urge.

If I saw my highest human brain as being on the same playing field as my lower brain, there is no way I could have separated myself from my urges to binge.

But viewing my urges as neurological junk, and my highest human brain as the powerful seat of my true self, allowed me to put brain over binge.


For at du virkelig skulle forstått hele logikken bak Kathryns resonnementer, måtte jeg ha gått inn i på en haug av mer eller mindre vitenskapelige konsepter.

Men….Det er det simpelthen ikke plass til i et blogginnlegg av denne typen.

I neste avsnitt går jeg derfor inn på hvordan dette blogginnlegget er avgrenset.

Hvordan jeg avgrenser denne bokomtalen


Dersom jeg skulle ytt «Brain over Binge» rettferd, ville dette blogginnlegget fort blitt til en bok om boka.

Kathryn går inn på så mange ulike tema, deriblant:

  • nevroplastisitet, vanedannelse, avhengighet
  • betingede responser, Pavlovs hunder
  • medisinering
  • nevrotransmittere, som dopamin og serotonin, og teorien om «en kjemisk ubalanse i hjernen»
  • forskning på rotter og sult
  • forskning på obsessive-compulsive disorder (OCD)
  • egodystonisk versus egosyntonisk
  • hvordan spiseforstyrrelser defineres i DSM kontra hvordan spiseforstyrrelses defineres i terapirommet
  • slanking versus spiseforstyrrelser
  • mat med avhengighetsskapende kvaliteter (såkalt «highly palatable foods»)
  • personlighet, perfeksjonisme
  • depresjon og angst
  • hva som forårsaker spiseforstyrrelsen og hva som oppretholder den
  • familie og oppvekst
  • at «diets don’t work»
  • hvordan forebygge spiseforstyrrelser (basically: forhindre at ungdom begynner å slanke seg)
  • ulike terapeutiske former, deriblant kognitiv terapi, psykodynamisk terapi, avhengighets-behandling og anonyme overspisere
  • hvordan det å sette «brain over binge» har mye til felles med mindfulness

Sist men ikke minst tar hun for seg (her har jeg satt Kathryns meninger i parentes):

  • hva som er det definerende trekket ved bulimi (å agere på «urges to binge, ved å overspise)
  • hva som vil være et tilbakefall (å agere på «urges to binge», ved å overspise)
  • om hun kan få et tilbakefall (hypotetisk ja, men i praksis, nei!)
  • hva som er det definerende trekket for å være «recovered» fra bulimi (å ikke overspise)

Som du forstår:

Dersom jeg skulle forklart halvparten av terminologien og teoriene som Kathryn bygger sine slutninger på, ville dette blitt en forvirrende og ekstremt tunglest bloggpost.

Av den grunn skal jeg spare deg for detaljene.

Det som det er viktig for meg å gjøre deg oppmerksom på, er dog dette:


Dersom du tror Brain over Binge kan hjelpe deg, så please: Les hele boka!

Les hele boka før du gjør deg opp en mening om den.

Kathryn kan nemlig virke temmelig arrogant og lettvint i enkelte deler av boka, før hun senere kan si, nærmest i en bisetning, at joda, det er mer nyanserte måter å se dette på, og så legger hun altså ut om i alle fall noen av disse nyansene.

Blant annet vier hun deler av de siste kapitlene til å forklare hvordan hennes måte å se tilfriskning på ikke står i direkte kontrast til terapi, men kan brukes som en tilleggsmetode, for dem som synes hennes modell er meningsfull og hjelpsom. 

Okay, nå som jeg har fått sagt det, la oss gå over til mer sentrale tema i boka.


Brain over Binge bidro til at jeg fikk tilbakefall til anoreksi


Jeg leste Brain over Binge første gang i desember 2012 og ble i utgangspunktet skikkelig inspirert. Nå skulle jeg vel for pokker få slutt på mine subjektive overspisinger og oppkasten, tenkte jeg.

Men alas…

…boka hjalp meg ikke til å slutte å kaste opp, hvilket jeg altså så som mitt «hovedproblem» når det gjaldt «spiseforstyrra atferd». (Her er det på sin plass med en merknad om at jeg i så måte ikke egentlig var i bokas målgruppe. Kathryns fokus er problemet med store, objektive overspisinger, ikke små, subjektive overspisinger med oppkast, slik jeg selv hadde).

Men altså….

…når jeg tenker etter, så er det faktisk en usannhet at boka ikke hjalp meg i det heletatt:

For ved å følge teknikken som Kathryn Hanson snakker om, var jeg faktisk oppkastfri i et par måneder.

Jup. Jeg var det.

Og hvordan fikk jeg til det?

Vel.

Jeg gjorde som Kathryn skriver og «distanserte meg fra spiseforstyrrelsen», ved å «ikke lytte til det stemmen i hjernen min sa», men i stedet «se det som meningsløs, habituert støy», som hjernen min sendte ut i bestemte situasjoner der jeg tidligere hadde overspist.

Problemet var at det som skjedde…

…var at jeg ikke klarte å skille mellom

  1. hva som var «spiseforstyrrelsesstemmen» som forsøkte å få meg til å spise mer og så kaste opp (altså det Kathryn kaller «the lower brain») og

  2. hva som var meg selv og reell sult (altså det Kathryn kaller «the higher brain»)

Resultatet var at jeg gikk ned flere kilo og skled over fra det som i utgangspunktet var en uspesifikk spiseforstyrrelse, til anoreksi.

I etterpåklokskapens navn har jeg innsett at det var en temmelig stor forskjell i Kathryns og mitt symptombilde (hun hadde bulimi, mens jeg hadde en uspesifikk spiseforstyrrelse), og at dette kan forklare hvorfor jeg ikke klarte å «skille» mellom hva som var meg og hva som var «spiseforstyrrelsesstemmen». Som Kathryn sier selv, er boka hovedsakelig ment som selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse.

Men altså:

Etersom Katrhryn starter boka med å fortelle om sin egen vei inn i anoreksi og derifra til bulimi, og deretter bruker disse erfaringene til å skape en modell for hvordan man kan bryte fri fra bulimi, så er det et poeng at du vet hvordan Kathryn ser på seg selv, spiseforstyrrelser og «recovery».

Så la oss gå litt inn på dette.

Slik forklarer Kathryn Hanson hvordan hun utviklet bulimi


I utgangspunktet var Kathryn nærmest for toppidrettsutøver å regne. Hun skriver flere steder at hun har høy forbrenning og alltid har vært veldig aktiv.

Hvordan det skjedde at hun gikk fra anoreksi til bulimi, forklarer hun i tre ledd:

1. Hun fikk anoreksi fordi hun slanket seg


Hennes spiseforstyrrelse utviklet seg, sier hun, ved at hun måtte fjerne mandlene og gikk ned noen kilo. Hun satte pris på vektnedgangen og ville derfor ned noen kilo til.

På grunn av bytte av trener på lacrosse-laget hennes, bestemte hun seg for å droppe lacrosse-treningen og heller satse på langdistanseløpingen. Å være lett var til fordel for henne som løper, så i begynnelsen var det derfor ingen som reagerte på vektnedgangen hennes.

Slik ble hun altså sugd inn i anoreksien.

2. Hun begynte å overspise fordi hun var undervektig


På ett tidspunkt gjorde imidlertid kroppen «opprør» mot henne, slik at hun begynte å overspise.

Hun forsøkte å kaste opp, men fikk det ikke til. I stedet for å kaste opp, tilbragte hun dagen etter på treningssenter; gjerne 6 til 8 timer på ulike treningsapparater, for å forbrenne det hun hadde spist.

Kathryn sier for øvrig at hun er glad hun aldri klarte å kaste opp.

Hun påpeker at ettersom oppkast gir en umiddelbar lettelse, er det antakelig er mer vanedannende enn trening, hvilket kan gjøre det enda mer vanskelig å gi opp atferden. Jeg må si at jeg at jeg tror Kathryn har et poeng i det, altså. 

3. Hun fortsatte å overspise fordi det var blitt en dårlig vane


Kathryn forteller at selv etter at hun gikk opp i vekt til startvekten sin, fortsatte hun å ha «strong urges to binge», hvilket gjorde at hun fortsatte å overspise.

Mer presist forklarer hun overgangen fra anoreksi til bulimi på følgende måte:

  1. Først begynte hjernen hennes å sende ut «urges to binge» fordi hun var undervektig og underernært. Dette var helt rimelig, sier Kathryn, for hjernen hennes forsøkte bare å få henne til å overleve.

  2. Men selv da hun var vektnormalisert og til og med «overvektig», fortsatte hjernen fremdeles å sende ut «urges to binge». Dette skyldes at hun hadde gjort det (overspist) så mange ganger at det nå var blitt en dårlig vane, sier Kathryn.

Terapi hjalp ikke, kjærestens støtte hjalp ikke, men noe hjalp


Hun forteller at hennes overspisinger var store (rundt 8000 kalorier var ikke uvanlig) og at hun for det meste overspiste på såkalt kaker, godteri, kjeks og junkfood.

Hun fortsatte å overspise på samme måte, med lange treningsøkter som kompensasjon, også etter at hun fikk seg kjæreste.

Men selv med støtte fra kjæresten og mange år med ulike former for terapi, var det ingen terapi som klarte å kurerte henne for bulimien, sier Kathryn.

Eller som hun sier det selv, om kognitiv terapi:

I tried rewards for getting through a certain number of days without binge eating, like treating myself to a new CD or a movie. The problem was, the part of my brain that drove binge eating didn’t want a new CD or a movie—it wanted food, lots and lots of food.

During an urge to binge, it was as if my animal brain laughed at the idea of getting a new CD because, after all, what use did it have for it? “I” (my human brain) wanted the new CD, but when “it” (my animal brain) was in control, thinking about rewards for my true self did nothing to deter me.


Allikevel:

Til slutt klarte hun altså å bli frisk, fordi hun tok tak i det som var hovedproblemet, understreker Kathryn.

Terapi hadde nemlig ikke tatt tak i hovedproblemet, mener hun. 

Så hva var det som gjorde at Kathryn klarte å bryte fri fra overspisingen?

Hvordan Brain over Binge forklarer at man kan bli frisk fra bulimi


Uten at vi har plass til å gå inn på detaljer, så fant Kathryn en bok som het “Rational recovery“, skrevet av Jack Trimpey. Dette var ikke en bok om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse, men Kathryn fant ut at ved å bytte ut rusrelaterte ord med matrelaterte ord, så fungerte Rational recovery for henne også. Trimpeys modell for hvordan man kan bli frisk av ruslidelse, er altså kort sagt hvordan Kathryn ble frisk fra bulimi.

Dernest skrev altså Kathryn Brain over Binge, for å gi Trimpeys redskaper videre til andre som spesifikt ønsket en bok om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse.

Kort sagt mener Kathryn Hanson at hun kurerte seg for bulimi, ved å sette «brain over binge».

Hva mener hun med dette?

Vel.

For å forklare hva Kathryn legger i brain over binge, må vi ta en liten omvei:


En hjernebasert forståelse av bulimi


Enkelt sagt:  «Brain over Binge» har en 100 % hjernebasert forståelse av bulimi og overspisingslidelse.

Mer spesifikt hviler Kathryns forklaringsmodell på teorien om nevroplastisitet og habituering (vanedannelse), samt på en forståelse av hjernen som «delt inn i to», nemlig:

  1. «den rasjonelle, menneskelige hjernen» og
  2. «reptilhjernen»

Kathryn refererer til det som: «the human brain» aka «the higher brain» og «the animal brain» aka «the lower brain».

Hun sier at i bulimi oppstår det et såkalt “todelt hjerneproblem”, der man blir fanget i en syklus av overspising og renselse:

Regardless of the method of purging, the binge-purge cycle can be relentless. I have termed this the “cycle of the divided brain”.

The cycle of the divided brain is the cycle of “I” versus “it.” These aren’t just symbolic concepts—they are real, physical parts of the brain. “I” is the human brain, and “it” is the animal brain.



Kathryns forklaring på hvordan bulimi og overspisingslidelse utvikler seg, er altså at når du overspiser i visse situasjoner, så trener du opp hjernen din til å assosiere disse situasjonene med overspising.

Det vil gjøre at disse situasjonene oppleves som såkalt «triggende», ikke fordi det er noe galt med situasjonene i seg selv, men simpelthen fordi du har pleid å overspise i de situasjonene. Når du gjør det samme mange ganger i en bestemt situasjon, vil sterke nervebaner utvikle seg i hjernen (fordi “neurons that fire together, wire together”).

Kathryn mener at hun over tid hadde skapt et såkalt «binge-created brain wiring problem», altså at hun ved å overspise gjentatte ganger, hadde lært nervebanene i «the lower brain» at hun hadde et sterkt behov for å overspise.

Hun var altså blitt fanget i et «todelt hjerneproblem», sier Kathryn.

At Kathryn har kalt boka “Brain over Binge”, er altså ikke tilfeldig


Å sette «brain over binge» er en metafor på hva Kathryn mener du kan gjøre for å «bli frisk fra bulimi», nemlig å «sette den menneskelige hjernen over reptilhjernen».

Eller som Kathryn sier selv om hvordan hun «omprogrammerte» hjernen sin:

My highest human brain vetoed each and every urge, and in doing so, I rewired my lower brain. My lower brain learned that I no longer binged, and therefore stopped urging me to do so. Again, when it comes to the brain, what you no longer use, you lose.

Once the neural connections that fuelled my binge-created brain-wiring problem were no longer useful, my brain weakened them and pruned them.

In other words, once I put brain over binge, my bulimia was over.


Å bryte fri fra den destruktive vanen (overspising)


For å bryte vanen, altså komme seg ut av «the binge-created brain wiring problem», er det kun én ting som hjelper, mener Kathryn:

Å separere deg fra det nevrologiske, vanebaserte maset til «the lower brain».

Kathryn understreker at «the lower brain» vil forsøke å få deg til å gjøre som den vil, men du kan velge annerledes, fordi du har en «høyere, menneskelig hjerne».

«Brain over Binge» sitt argument er at du kan når som helst slutte å «være bulimisk», fordi du har fri vilje. Å overspise er et valg. Å lytte til «stemmen i hodet ditt», altså «the lower brain» som forteller deg at du bør overspise, er et valg. Dersom du separerer ditt høyere menneskelige selv fra «the lower brain» og altså ikke gjør som «the lower brain» sier, så overspiser du ikke, og da er du frisk fra  bulimi, sier Kathryn.

Å bli frisk fra bulimi


Å bli frisk fra bulimi eller overspising, handler altså om å velge å slutte å overspise, understreker Kathryn.

Eller som hun skriver det selv:

In light of my new definition of recovery, the answer to this question was: Stop binge eating. Done. I am recovered. I truly believe I could have recovered at any point during my years of bulimia if I had only had the right information. I didn’t know it was entirely in my power to stop binge eating at any time I chose.

Stopping binge eating was the only clear-cut and practical solution to my bulimia. Now that I am recovered, I still have many other problems—like everyone else in the world—but I do not binge eat. That’s the only true proof of recovery from bulimia.


Dette høres jo besnærende enkelt ut, eller? Bare slutt å overspise? Frisk i løpet av ett døgn da, eller?

Kanskje virker det besnærende dersom man har forsøkt terapi uten å ha blitt frisk?

Og kanskje også dersom man i tillegg kommer fra en familie som har negative holdninger til terapi?

Jeg bare spekulerer, men selv hadde jeg altså opplevd begge deler da jeg leste boka. Jeg hadde tidligere gått i kognitiv terapi, men ble ikke frisk, og terapi står ikke høyt i kurs i familien min. 

Så nå lurer du kanskje på følgende:

Hvordan i all verden kan en bok som har et så forenklet syn på bulimi og overspisingslidelse – altså «just stop!» – ha hjulpet meg?

Vel, for å svare på det, er jeg som tidligere nevnt nødt til å forklare hva jeg mener med hjelp.

Selvhjelpsbøker – hvordan hjelper de, egentlig?


Slik jeg ser det kan selvhjelpsbøker, eller for så vidt bøker generelt, være til hjelp ved enten:

  1. Å forklare deg noe, som gjør at du får til et eller annet du før ikke fikk til

  2. Å øke din selvforståelse, altså øke refleksjonsnivået ditt. Herunder kan også komme kunnskap og mestring, men det handler altså ikke hovedsakelig om å få til noe, så mye som det handler om refleksjon og innsikt.

Det første skjer som regel ganske raskt, mens det andre kan skje over tid.

Hvordan Brain over Binge har hjulpet meg


Selv om «Brain over Binge» ikke «kurerte» spiseforstyrrelsen min, så har den hjulpet meg til å forstå meg selv bedre, og den har også hjulpet meg til å bli mindre aktivert når hjernen min sender meg beskjeder som jeg egentlig ikke har lyst til å lytte til. (Dette kan være alle slags nonsense-beskjeder, ikke bare det som har med overspising å gjøre.)

Det igjen har igjen ført til at jeg utviklet en personlig og eklektisk tilnærming til det å få det bedre. Jeg forsøker ikke lenger å «kopiere» noen andres bedringsprosess. Jeg vet at jeg må finne min egen vei, som er sydd med skreddersøm for meg og min situasjon.

Mer presist har boka altså hjulpet meg til å innse at selv om én forklaringsmodell kan virke appellerende i sin tilsynelatende vitenskapelige enkelhet, så betyr ikke det at den nødvendigvis er korrekt eller virksom for alle.

Så når jeg sier at «Brain over Binge» har hjulpet meg, mener jeg at det å teste ut bokas metode på meg selv, har hjulpet meg med å innse følgende:

  1. At det ikke finnes én form for teknikk, verktøy, terapi eller behandling som hjelper alle. Ulike mennesker trenger ulike former for hjelp for å få det bedre, og den hjelpen man får (eller gir seg selv) må være individtilpasset.

  2. At jeg – med min personlighet og vitenskapelige orientering – må være ekstra bevisst om at teoretiske modeller, hvor enn «tiltrekkende» de måtte være i kraft av sin interne logikk og klare retningslinjer – er forenklinger som må tas med en stor klype salt.


Hvem appellerer «Brain over Binge» til, og hvorfor?


Personlig tror jeg at hjernebaserte forklaringsmodeller har tiltrekningskraft på bestemte typer mennesker, slik som meg selv, fordi de forenkler den komplekse virkeligheten som en spiseforstyrrelse faktisk er. En slik måte å forstå sin egen «psykiske lidelse» på kan for noen fremstå som mer agent-orientert; altså, mer handlingsorientert og mindre sykdomsfokusert, noe jeg selv foretrekker.

En bakside av medaljen er at disse teoriene hopper bukk over meningsaspektet i psykiske lidelser, og i stedet forstår dem som meningsløse, verdinøytrale mønstre i hjernen, hvilket jeg finner problematisk.

Min hypotese er at dersom man er av den analytiske og litt selvklandrende typen, som har en tendens til å tro at man selv er skyld i sine problemer, og som også liker å kondensere komplekse bilder ned til oversiktlige, «logiske» systemer, så vil en hjernebasert forståelsesmodell appellere, fordi den gir enkle retningslinjer for «recovery» og passer med ens egen selvforståelse og personlighet.

Med dette mener jeg ikke at forutsetningen for å kunne ha hjelp i denne boka er at du er selvklandrende og foretrekker logikk fremfor meningssøken, bare så det er sagt.

Hvem denne boka trolig ikke passer for


Slik jeg ser det, er det temmelig opplagt at «Brain over Binge» ikke vil ha appell til alle. Med det mener jeg ikke at aspekter av det Kathryn står for (mindfulness, for eksempel) kan være til hjelp.

Det jeg sikter til, er at boka i sin helhet vil kunne fremstå som i beste fall klandrende og i verste fall fiendtlig (og potensielt skadelig) for enkelte.

Eksempelvis:

Jeg tror ikke den vil appellere til deg som utviklet spiseforstyrrelsen i etterkant av en traumatisk livssituasjon, og heller ikke til deg som opplever at spiseforstyrrelsen har en sentral sammenheng med selvverd, identitet og meningssøken.

Jeg tror også at for deg som har hatt en større kropp og lidd av overspising siden du var barn, så er det å «bare stoppe» antakelig både mindre sannsynlig og mindre funksjonelt enn det var for Kathryn. Vi må huske at hennes overspising startet etter at hun ble undervektig. Hun hadde ingen traumer og hun sier hun har høy forbrenning og i utgangspunktet er naturlig tynn. Jeg vil tro at alt dette gjør at det å «bare stoppe» var lettere for Kathryn enn det vil være for deg som opplever stigma, fordi du har en større kropp.

Mitt inntrykk, etter å ha lest hva andre sier om denne boka (du kan lese selv på Goodreads), er at mange finner den frigjørende, inspirerende og motiverende, mens en hel del også finner den repetitiv, forenklende og arrogant.

Hvem jeg tror burde droppe å lese denne boka


Jeg har tidligere vært inne på at jeg selv endte opp med å få tilbakefall til anoreksi. Dette skjedde antakelig fordi jeg ikke klarte å skille mellom hva som var «spiseforstyrrelsesstemmen» i hodet mitt, og hva som var «mitt sanne jeg». Med det mener jeg at jeg ikke klarte å skille mellom hva som var «urges to binge» og hva som var «reell sult».

Selv tror jeg at denne typen problem vil kunne oppstå for andre som har samme type symptomuttrykk som jeg selv hadde, nemlig liten grad av overspising, men større grad av renselse.

En note om oppkast uten overspising, samt oppkast som renselse


I den siste delen av Brain over Binge skriver Kathryn blant annet om anoreksi og «purging disorder», og hvordan disse skiller seg fra bulimi og overspisingslidelse, blant annet ved å være egosyntone, i stedet for egodystone symptomuttrykk.

Bulimi oftest egodyston; anoreksi og «purging disorder» oftest egosynton?


Kathryn advarer om at hennes metode for tilfriskning trolig ikke vil hjelpe for mennesker med egosyntone symptomuttrykk, fordi motivasjon er en sentral forutsetning for å lykkes med å sette brain over binge, og for å ha motivasjon for bedring, må man vite at man har et problem.

En person med bulimi vil som oftest være klar over at hun har et problem (det vil si at lidelsen er egodyston), og hun vil ikke se seg selv som det samme som «binge urges». Til forskjell vil en person med anoreksi oftere benekte at hun har et problem (det vil si at lidelsen er egosynton), og hun vil oftere identifisere seg med stemmen i hodet som forteller henne at hun må gå ned enda mer i vekt.

Sistnevnte vil også antakelig gjelde dem som kaster opp uten egentlig å hatt noen objektiv overspising, mener Kathryn:

Purging without binge eating can be more complicated than bulimia or BED, I believe, for the same reasons that anorexia can be more complicated. If the woman sets out to lose weight, and that’s what she is doing by purging, then she will have less motivation to quit. The purging may be ego-syntonic—in line with what her true self wants.

Oppkast som renselse er en kompliserende faktor


Katryn påpeker også hvordan det å ha oppkast som renselse (snarere enn trening, slik hun selv hadde) også kan komplisere det hele, både fordi

  1. oppkast i noen grad er avhengighetsskapende (siden effekten av å kaste opp for å bli kvitt mat, skjer raskt sammenliknet med hva trening gjør), og fordi

  2. oppkast over tid kan føre til mage- og tarmproblemer, som gjør det vanskelig å holde mat nede, selv i små mengder (noe som kan gjøre det vanskeligere å beholde motivasjonen)

Kathryn sier det slik:  

[P]urging can become addicting, so that any amount of food can trigger an urge to get rid of it. Furthermore, purging can lead to severe gastrointestinal problems, which can make keeping down any food painful and the urges to purge harder to resist.


I forlengelsen av dette understreker hun at motivasjon er en forutsetning for å kunne bli frisk, men at så lenge motivasjonen er til stede, bør det være mulig for alle, uansett hvilken «type spiseforstyrrelse» man har:

Like I’ve stated previously, the first step in both traditional therapy and in my opinion is wanting to recover. Certainly, the advice I’ve given for resisting urges to binge and purge could apply to someone with purging disorder, but only once recovery is desired and the woman can see the urges as an unwanted intrusion in her life.

The same holds for anorexia: once the woman can see the desire to starve as something apart from her highest self, only then can she overcome the problem.


Med andre ord:

Jamfør Kathryn var jeg ikke egentlig i målgruppa for boka. Jeg hadde antakelig en uspesifikk spiseforstyrrelse som snarere grenset ned mot anoreksi, enn opp mot bulimi.



Avslutning: Uortodokse stemmer må også få slippe til


Brain over Binge er ikke en lang bok om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse; snarere er det en temmelig kortfattet sådan.

Gitt hvor ofte Kathryn gjentar seg selv (du kan bli temmelig lei av all messingen om «urges to binge» og «higher human self», for å si det sånn), kunne den antakelig vært betydelig kortere dersom redaktøren hadde gjort en bedre jobb med kuttingen. (Look who’s talking. Jeg er jo selv helt elendig på å kutte, det vet jeg.)

Det sagt, så kan det tenkes at Kathryn gjentar seg selv så mye nettopp fordi hun vet at budskapet hennes kan være vanskelig å svelge (no pun intended).

En «kur» for bulimi og overspisingslidelse, som simpelthen består i «just don’t binge eat», er tross alt lettere sagt enn gjort.

Allikevel:

Det finnes en del som sier at «Brain over Binge» har hjulpet dem, og dette gjelder – etter hva jeg kan se fra blant annet kommentarer på Goodreads – nettopp de menneskene som er i Kathryns målgruppe.

Med andre ord: mennesker som kan identifisere seg med Kathryns historie og som selv ikke har noen traumer eller andre alvorlige psykiske helseplager.

Personlig mener jeg det er viktig å la også uortodokse stemmer, slik som Kathryns, få slippe til på bokmarkedet, for ellers kan vi risikere å neglisjere mennesker med visse typer historier og personlighetstrekk, slik som dem som føler at de ikke kan knytte spiseforstyrrelsen opp traumer eller andre bakenforliggende psykiske helseplager.

“Brain over Binge” gir ikke konvensjonelle råd om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse, men at rådene er ukonvensjonelle, betyr ikke at de er unyttige.

Kanskje kan det redde liv


Dette minner meg om en ting, nemlig hvem jeg selv har kjent, som faller inn i Kathryns målgruppe.

En av dem, som jeg har vært innlagt sammen med, fortalte behandlingsteamet og oss i gruppa at hun følte hun ikke hadde rett til å ha en spiseforstyrrelse. Hun hadde hatt en fantastisk barndom, aldri vært utsatt for noe traume, og hadde et veldig godt forhold til foreldrene sine, fortalte hun. Jobben hun gjorde for å bryte fri fra spiseforstyrrelsen var monumental; jeg har aldri sett noen ha et så sterkt driv og jobbe så hardt.

Og så, bare et par år senere, tok hun livet sitt.

Nå skal vi være forsiktige med å generalisere fra denne ene personen, men poenget mitt er:

Ikke alle som har alvorlige spiseforstyrrelser, har traumer, en vanskelig barndom eller andre alvorlige psykiske helseplager. Noen har «bare» en spiseforstyrrelse; men det kan sannelig være vanskelig nok, spesielt fordi spiseproblemene i seg selv skaper store psykiske og sosiale ringvirkninger.

Det er vesentlig og i demokratiets og ytringsfrihetens ånd, at det finnes bøker som kan ha potensiale til å nå ut til dem som ellers ikke føler seg møtt i psykiatrien. Og psykiatrien har et ansvar å gi god hjelp til alle, uansett om det ligger «noe bak», eller ikke. Å bli fortalt at man har et bakenforliggende problem, når man selv ikke opplever det slik, kan definitivt være mer til skade enn til hjelp for noen.

Det kan også skape en historie om hvem som på et vis “har rett til” å ha en spiseforstyrrelse. En slik myte om “verdige spiseforstyrrede” vil kunne gjøre at andre som strever med alvorlige spiseforstyrrelser uten å ha traumer eller på andre vis ha “gode grunner” for å ha utviklet en spiseforstyrrelse, enten ikke tør å be om hjelp, eller takker nei til hjelp, fordi de føler at noen andre trenger den mer enn de selv gjør.

Dersom vi ikke lytter til alles historier, men i stedet spinner myter omkring spiseforstyrrelser, risikerer vi å la mennesker som faller utenfor mytens storyline forbli ensomme og syke.

Vi er nødt til å møte det enkelte mennesket der det er.

Hvis du vil lese boka for å selv vurdere om den kan fungere som selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse, så finner du Brain over Binge på Amazon.

Og hvis du i stedet vil lese forrige “bokomtale”, som var av “Wasted – Et memoar om anoreksi og bulimi”, så kan du lese det HER.



Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top