Depresjon og tvil i bedringsprosessen

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Noen ganger er det så innmari nok at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare mer. Hittil har jeg klart det, men gud vet hva som vil skje i fremtiden, om det fortsetter som dette.
spiseforstyrrelser-bedring-deprimert-vektoppgang-hildelearnstoplay
Foto: Anthony Tran, Unsplash


Himmel, noen ganger suger det skikkelig å forsøke å bli bedre av en spiseforstyrrelse. Jeg merker at jeg for tiden er preget av depresjon og tvil i bedringsprosessen min. Har jeg det i hele tatt bedre? Joda, jeg har det. Bedre enn før, men allikevel vondt.

Og sagt rett ut: akkurat nå, så har jeg det skikkelig tøft. Akkurat nå, så suger recovery store eselballer (som det heter på godt norsk).

Det er egentlig ikke noe klokt å si om saken. Problemet mitt er så enkelt og så vanskelig som at det å bestemme meg, hver eneste gang jeg spiser, for å gi anoreksien fingeren, er ekstremt energikrevende. Og jeg fortsetter å gå opp i vekt, ikke fordi jeg ikke egentlig mener at det er “nok” nå, men fordi jeg forsøker å få tilbake den pokkers menstruasjonen.

Jeg vet at sist gang jeg hadde anoreksi, måtte jeg opp i en ganske høy vekt før jeg fikk den tilbake. Det plager livet av meg, for (og ja, dette er idiotisk, I know) ikke bare synes jeg at det holder i massevis nå, men jeg er også veldig selvbevisst på hva andre måtte tro om meg, dersom jeg går opp til en høyere vekt enn den jeg startet fra.

Jeg er redd for at noen skal tro at jeg fremdeles har en aktiv spiseforstyrrelse, bare at den har endret form.


Jeg vil ikke tilbake til akuttinnleggelser. Jeg vil ikke. Jeg bare orker ikke. Så jeg spiser. Og jeg får veie det jeg veier. I alle fall er det det jeg forteller meg selv.


God ernæringssituasjon?


Her om dagen fortalte jeg en person at jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen min ennå, og han sa noe i retning av at den ville komme tilbake når jeg kom opp i en god ernæringssituasjon (ja, han har god kjennskap til spiseforstyrrelser, så han vet hva han snakker om).

Jeg følte meg innmari truffet, selv om jeg ikke egentlig har noen grunn til det. Jeg spiser jo mat, for svingende. Jeg spiser ikke lite mat heller. Og i helga var jeg og besøkte en venninne, og vi spiste taco og smågodt og potetgull og det var ikke krise, noen av delene.

Selv om jeg ikke liker å spise all mulig mat, så øver jeg meg på det. Selv om jeg synes fett er vanvittig skummelt, så spiser jeg fett. Jeg vet at jeg får i meg nok av både fett, proteiner og karbohydrater, for jeg holder en oversikt (for ikke å falle tilbake inn i spiseforstyrrelsen).

Så jeg fortalte ham at jeg spiser masse og at jeg får i meg nok av alle næringsstoffene. Men jeg turde ikke spørre ham hva han egentlig mente.

“Tjukk i trynet” – kaster opp?


Det jeg mest av følte meg selvbevisst på, er ansiktet mitt. Jeg er jo litt “tjukk i trynet”. Det er sånn jeg er; altså, jeg er arvelig “belastet”. Til og med broren min er selvbevisst på akkurat det. Han har skjegg for å skjule det at han “mangler hake” og ikke har rein kjevelinje, eller hva man nå kaller det. Og i tillegg er jeg snart 40 år gammel, så det er uunngåelig at det har begynt å henge litt, – det følger med gravitasjonskraften, tross alt.

Men jeg ble sittende og tenke (og jeg var klar over at jeg tenkte dette mens jeg tenkte det og hvor latterlig det egentlig er): Tror han at jeg kaster opp? Trekker han konklusjoner på bakgrunn av ansiktet mitt? Tenker han at jeg er litt “tjukk i trynet” fordi jeg kaster opp?

Og impliserer han at grunnen til at jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen, er at jeg kaster opp? For i så fall så er det sant at jeg da ikke ville vært i en god ernæringssituasjon, – i alle fall ville det vært sant dersom jeg kastet opp ofte. Men så gjør jeg jo ikke det.

Sist gang jeg kastet opp var 12. januar. Jeg takler bare ikke å skulle falle tilbake til den f*enskapen der. Helt seriøst. Jeg har ikke gjort denne helt ekstremt krevende jobben med å gå opp i vekt og spise mat dag ut og dag inn, bare for å bli stående med en fot i elendigheten.

Ingen skam, bare vondt


Bare så det er sagt: Dersom dette er deg; dersom du har gått opp alle de kiloene i vekt og du fremdeles står med en fot i elendigheten, ved å fremdeles kaste opp, så er jeg innmari lei meg. Jeg har vært der selv.

Sist gang jeg hadde anoreksi, gikk jeg via “feast eating” (dvs at jeg spiste veldig mye en lang periode etter anoreksiens aktive fase) og deretter over i bulimi. Så gikk det over til uspesifikk spiseforstyrrelse, med trening som renselse og med strenge regler for hva jeg kunne spise av bestemte matvarer (velig restriktivt, men altså med såkalt “normal” BMI).

Jeg mener ikke på noe vis å si at det er noe å skamme seg over, dersom du befinner deg i den situasjonen nå. Dessverre er det veldig vanlig, og hvis dette er deg, så please: Be om hjelp.

For mitt vedkommende handler det om dette: Jeg har det ganske jævlig som det er, med kroniske smerter, osteoporose og nå også skoliose kastet inn i det hele for good measure (som det også heter på godt norsk). Antakelig har jeg fått skoliose på grunn av skaden min i hofta, og det har gjort at ryggen min har blitt skeiv.

Tilfriskning er i noen grad et valg


Nå er ikke det å ha en spiseforstyrrelse noe valg, slik jeg ser det. Men det å holde seg i tilfriskning er i noen grad et valg. Det er noe jeg må velge, hver eneste dag.

Dersom jeg hadde valgt bort tilfriskning på grunn av at jeg ikke takler mer vektoppgang, ville mye av det jeg har gjennomgått nå de siste månedene føltes totalt bortkastet. Hvorfor gjøre den jobben dersom jeg ikke vil ha resultatet, liksom?

Og greit, på et vis så vil jeg ikke har resultatet, i den forstand at jeg føler meg fanget i kroppen min. Jeg kommer ikke unna kroppen min. Den gjør vondt og den er skada og den ser ut på en måte som gjør at jeg føler meg ekstremt ukomfortabel, men jeg kommer ikke unna det.

På ett eller annet vis må jeg allikevel lære meg å leve med kroppen min, og måten den kjennes og ser ut på. Og det er det jeg gjør, ved å aktivt velge, etter hvert eneste måltid (og noen ganger også før måltidet, dersom det er et skummelt måltid), å beholde maten jeg spiser.

Jeg sier til meg selv “Hvis du spiser dette, så skal du vite at da må du beholde det.” Og så beholder jeg det.

Hvorfor?

Fordi for mitt vedkommende, så gikk spiseforstyrrelsen så langt at jeg veldig lett kunne dødd av at hjertet stoppet. Eller jeg kunne tatt livet av meg. Begge deler var så nærliggende. Jeg kastet opp hver eneste dag, mange ganger om dagen, og saltene i blodet mitt, som er vitale for hjertet, var skummelt lave. I tillegg var jeg alvorlig undervektig og så deprimert og selvhatsk at jeg ikke visste om jeg orket holde liv i meg selv.

Sårbarhet og perfeksjonisme om boka


Jeg vet at jeg kan falle tilbake til alt det der. Jeg vet jeg er i en veldig sårbar fase. Og jeg vil ikke dø. Jeg vil ikke det. Men samtidig så vet jeg at dersom jeg faller tilbake, så vil det innebære et enormt tap av håp for meg.

For da vil jeg lett kunne tenke: “Se der ja, dette går ikke. Jeg trodde det gikk, jeg ga det alt, men det gikk ikke. Og jeg har ikke en tøddel mer å gi, så da vil det altså ikke gå. Jeg er skada og alene. Ingen kommer til å ville ha meg. Så hva er da poenget. Jeg vet ikke om jeg vil ha meg selv en gang. Ikke hvis det er dette som skal være livet mitt. Ikke om det blir enda verre, og det blir det sikkert, med den bentettheten jeg har, og med den graden av smerter jeg allerede lever med.”

Så grunnen til at jeg ikke kaster opp, er sagt rett ut: At hvis jeg faller tilbake til det, så er jeg faktisk redd for at jeg ikke kommer til å ville leve mer. Og jeg vil leve. For jeg vil ha et bedre liv. Og jeg vil kunne gi håp om tilfriskning. Jeg vil ha håp.

Noe av det som plager meg er at jeg tenker at: dersom jeg ikke holder meg i tilfriskning, så kan jeg ikke skrive boka jeg vil skrive. For jeg ønsker så inderlig at boka skal være skrevet fra en som har gjennomgått recovery og som har blitt frisk. Jeg tar meg i å tenke at kanskje dette er en utopi.

Kanskje finnes det så få slike bøker fordi det ikke er mulig å bli “helt frisk”. Tross alt, som jeg har skrevet om før, så er det delte meninger om definisjonen av frisk. Og spør man ulike mennesker som strever med spiseforstyrrelser, vil man også få ulike svar (jeg har spurt mange, så I should know).

Så hvorfor skulle det være annerledes for meg? Jeg er ikke spesiell. Og jeg har hatt en spiseforstyrrelse siden jeg var 15 år, og det tok 13 år før jeg fortalte det til noen.

Med andre ord: Jeg har ikke de beste prognosene for å bli “Helt frisk!” Skal jeg ikke tillate meg til å skrive om bedringsprosessen med mindre den leder frem til et fantastisk “friskt” liv? Det er jo egentlig en helt pussig tanke. Selv foretrekker jeg å lese bøker av ærlige, sårbare mennesker, ikke perfekte mennesker som får til alt.

Dog, om det blir noen bok, gjenstår å se. Gud vet. Jeg vil, men jeg er redd. Jeg er redd for alt mulig. Det er bare sånn jeg er. Jeg er modig og redd samtidig. Fanken heller, ass. Noen ganger føler jeg meg bare så svak og udugelig.

Klaging til tross – livet er jo bedre


Fy f*en hvor tøft dette er. Beklager banninga. Men det er bare så tøft. Jeg liker ikke dette, men det er ingen escape. Og jeg er så stresset.

Det er ikke rart kroppen min ikke menstruerer; stresshormonene mine er antakelig svært forhøyet. I utgangspunktet er kortisol forhøyet hos dem med anoreksi, og jeg har hatt anoreksi  i mange år. Og nå er jeg i tilfriskning og det stresser vettet av meg, – i alle fall stresser det tidvis vettet av meg.

For ja, det er bedre dager. Og ja, det er ikke bare kjipt. Det er bedre enn anoreksien, så mye kan jeg si. I anoreksien hadde jeg ikke noe liv, og jeg vil ha et liv. Nå har jeg i det minste et liv.

Jeg var deprimert i anoreksien også, og at jeg er depressiv nå, er ikke noen overraskelse, med tanke på hvor hardt det er å være i den spede begynnelse av “vektnormalisert” og i recovery. Men… jeg er bedre.

Jeg har mindre angst og mindre depresjon og jeg gjør meningsfulle ting. Jeg skriver og leser og jeg er sammen med mennesker. Jeg møter til avtalene min. Jeg får til ting. Og jeg kaster ikke opp.

Så hva med bemerkningen om god ernæring?


Helt sikkert var den kommentaren ikke rettet mot det jeg frykter at den var rettet mot, altså en implikasjon om at jeg kaster opp. Det er helt sikkert bare jeg som er sårbar på det området, på grunn av hvor oppmerksom jeg er på vektoppgangen min.

Helt sikkert var det ment bare for å støtte meg i det at jeg må fortsette å spise godt over tid. Helt sikkert var det ikke ment som noen mistenkeliggjøring, men som en støtte og håp og tro, på at om jeg bare fortsetter fremover, så vil det skje til slutt. At kroppen min til slutt vil skru på den funksjonen også, når den bare blir trygg nok på at den har det den trenger, inkludert god næring.

Dog…jeg håper så veldig, veldig, veldig (veldig!) at kroppen min kan sette i gang hormonproduksjonen snart (de riktige hormonene, vel å merke), og slutte å gå så innmari på sparebluss. For dette er en kamp og har vært en kamp i lang, lang tid. Det hadde vært fint om kroppen min kunne spille litt mer på lag med meg.

Jeg vet det er en “tall order” (igjen, som det heter på godt norsk), men pretty please, kroppen min. Sett i gang syklusen min, så jeg slipper mer av denne masingen om å måtte gå opp mer i vekt. For jeg vet ikke om jeg orker mer.

Ærlig talt. Jeg vet ikke om jeg orker mer vektoppgang. Så kom igjen.



Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »