Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser
Foto: Milan Popovic, Unsplash

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse.

Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden? Vel… La meg bare si det sånn at det er ikke fordi jeg synes det er spesielt festlig. Årene fra 2013 til 2017 var blant de vondeste og mørkeste jeg har opplevd, med unntak av årene 1996 til 1998, da jeg led i stillhet av det som ville blitt diagnostisert som bulimi, om jeg hadde våget å fortelle noen om det.

Grunnen til at jeg allikevel vil gjøre det, er at jeg tror innholdet kan være nyttig som refleksjon over dette med at bedring fra psykiske lidelser er noe som tar tid, og at det er viktig å være venn med seg selv i prosessen, – så langt det er mulig, i alle fall. Det jeg gjorde fullstendig galt, som jeg forteller om i denne bloggposten, var at jeg underspiste. Det satte meg opp for å gå totalt på trynet, slik jeg altså gjorde. Men…om ikke annet, så lærte jeg noe av det. Jeg tabba meg ut, men det er ingen vist i å klandre meg selv for det. Bedre å tilgi seg selv og å gå videre. Ja, jeg tapte år av livet mitt, men jeg lever i alle fall.

Å “bli frisk” fra “spiseforstyrrelser” er sjelden gjort i en håndvending og tilbakesteg er helt normalt. Personlig tror jeg man har større sannsynlighet for å få det bedre med seg selv dersom man er varm mot seg selv, enn dersom man pisker seg selv. For dersom pisk fungerte bedre enn omsorg og raushet, ville ledelse og “teambuilding” handlet om disiplin, splitt og hersk, kjeft og korreks, men det gjør jo ikke det, sant? Gode ledere vet å se styrkene til et menneske, de vet å se potensialet i den enkelte, rose og oppmuntre til videre utvikling, og de gir tydelige tilbakemeldinger på hva som eventuelt kan gjøres bedre, for å øke kompetanse og mestringsfølelse.

Jeg tror at det å få det bedre med seg selv – å bygge et godt liv – handler om god egenledelse, altså å lede seg selv med gulrot snarere enn pisk. Og så, over tid, når “you’ve got your own back” og du vet mer om hva du kan gjøre for å støtte og oppmuntre deg selv når du har det vondt, så vil det gå sakte men sikkert fremover, også med tanker og adferd omkring mat, kropp og selvforståelse. Det er i alle fall min erfaring. Men fy pokker så lang tid det har tatt meg å komme hit jeg er i dag. Og fremdeles vil jeg ikke kalle meg “frisk”, for mat og kropp og relasjoner og identitet kan fremdeles være skikkelig vanskelig for meg, og i blant blir det bare rør. Forskjellen er at det blir ikke lengre katastrofe, og jeg blir ikke nedtrykt over snublesteg, sånn som jeg ble før. Jeg lar meg ikke definere av det. Ingen er perfekte. Alle har sine ting de ønsker å endre ved seg selv. Og alle strever vi med det.

Så for å vende tilbake til dette med hvorfor jeg vil “relansere” fortiden min: Det handler om at jeg vil gi et bilde på hvordan vekst, tålmodighet, raushet og kanskje også en liten tøddel av modenhet kan utvikle seg over tid i bedringsprossessen. For personlig tror jeg ikke det er så enkelt som at spiseforstyrrelser – trøbbel med mat og kropp – handler kun om mat og kropp. Jeg tror ikke det kun handler om hjernen og vanedannelse. Mine psykiske problemer, om man nå skal bruke et sånt begrep, begynte før jeg fikk symptomer på det som kalles en spiseforstyrrelse. Derfor tror jeg tålmodighet og raushet og varme er så viktig. Jeg tror mye mer på vekst gjennom balansert problemløsning, enn på “å bli frisk” gjennom selvdisiplin. Det er nå bare min mening, og du står selvsagt fritt til å være fullstendig uenig med meg (that goes without saying, i grunn).

En viktig sak, da: Jeg kommer ikke ukritisk til å republisere alt jeg skrev mellom 2013 og 2017. Det jeg kommer til gjøre, er å velge ut de mest leste innleggene og så tilrettelegge dem for gjenpublisering her på “Fortid”.

I tillegg kommer jeg til å ta ut tall, altså henvisninger til antall kilo og antall kalorier. For de aller fleste vil det bare være triggende å lese det, og intensjonen min med å relansere gamle innlegg er ikke å trigge, men å (forhåpentligvis) inspirere til refleksjon over din egen prosess.



Anyways, her er det første blogginnlegget jeg noengang skrev om det som kalles spiseforstyrrelser (det som står uthevet i kursiv blå skrift er også fra det opprinnelige blogginnlegget, bare så det er klart):

Brain over binge – et nederlag


Dette blogginnlegget ble første gang publisert på veienmot47.blogspot.com, søndag 21. april 2013, klokken 23:40

Det begynte så fint. Det vil si, vi må tilbake et halvt liv for å kunne se den virkelige begynnelsen, men jeg liker å tro at livet mitt kan ha flere begynnelser, så la oss begynne med denne dagen, da det begynte så fint.

Altså, det begynte så fint. Jeg hadde nettopp lukket boka “Brain over binge. Why I was bulimic, why conventional therapy didn’t work, and how I recovered for good” (lukket boka er i grunn litt upresist, ettersom jeg leste boka på min elskede Kindle, men anyways, jeg var i alle fall ferdig med boka), og jeg følte meg tvers igjennom endret. Denne boka har endret livet mitt, tenkte jeg.

Brain over binge appellerte til intellektet mitt så til de grader; jeg kunne liksom ikke finne noen logiske feilslutninger, svakheter i metoden, eller grunner til at dette ikke skulle virke for meg når det virket for henne.


Jeg hadde gått lei av å skylde på sosiale omstendigheter når det gjelder spiseforstyrrelsene mine. Jeg ville ikke at skyldfordeling skulle komme på toppen av all dritten spiseforstyrrelsene mine fører med seg, og som det ekstreme samvittighetsmennesket jeg er (jeg får dårlig samvittighet av det aller minste – som å si nei til en arbeidsoppgave jeg egentlig ikke bør ta på meg, selv om jeg er så overbooket at jeg må jobbe ekstra i mange uker for å få kabalen til å gå opp), vil det bare føre til ekstra lidelse for meg å skulle forsøke å forklare foreldrene mine at det kan hende de har en finger med i spillet når det gjelder min nevrotiske spising. På hvilken måte skulle det hjelpe meg? På hvilken måte skulle det hjelpe dem??

Så klart foreldre påvirker barna sine, men det er forskjell på påvirkning og på å fordele skyld, og jeg vet i ennå ikke – etter mange titalls timer med kognitiv terapi – om jeg tror det er noen vits i å nevne for mine foresatte at jeg kan være påvirket av dem. Jeg er sosiolog for pokker. Det ville være å “state the obvious”. Og de ville bare bli lei seg. Og da ville jeg bli lei meg. Og så ville jeg spist og spydd.

Vel. Jeg hadde lest denne boka altså, og den holdt seg langt unna skyldfordeling. Ikke at sosiale omstendigheter ikke spiller inn, sier forfatteren, men grunnene til at man overspiser og deretter overtrener eller spyr som kompensasjon, handler om urgamle prosesser i hjernen vår (mer presist, i den eldste delen av hjernen vår) (ja, vi har faktiske nyere og eldre deler av hjernen vår – de er utviklet og har vokst i forskjellig hastighet til forskjellig tid), – ikke om at moren din gikk på Nutrilett-kur da du var 10.

I korte trekk argumenterer forfatteren – Kathryn Hansen – at spiseforstyrrelsen bulimi (anoreksi mener hun må løses på andre måter) kan løses ved å forstå lidelsen som en ekstremt dårlig vane, som over tid har nedfelt sterke mønstre i hjernen vår, noe som medfører at hjernen vår ofte påstår at vi bør spise og spy som følge av situasjoner hjernen vår gjenkjenner som spis-og-spy-situasjoner.


Det er urhjernen vår – den eldste delen av hjernen – som insisterer på at vi burde spise og spy når den gjenkjenner spis-og-spy-sitasjoner. Men den nyeste delen av hjernen vår – den menneskelige delen – kan brukes til å få urhjernen til å holde kjeft, argumenterer forfatteren (Btw, Kathryn snakker om hjernen vår på denne måten fordi den eldste delen av hjernen vår likner mer på dyrs hjerne, mens den nyeste delen av hjernen vår inneholder prosesser som er unike for mennesket – slik som selvinnsikt, selverkjennelse, identitetsfølelse, evne til å trekke slutninger på bakgrunn av mange typer ulik informasjon etc).

Med den menneskelige delen av hjernen kan du få urhjernen til å krympe seg borti et hjørne, rett og slett ved å ignorere den. Urhjernen responderer bare på en nedfelt vane – altså spising og spying – den tenker ikke logisk. Ved å ikke handle når urhjernen påstår at du burde spise og spy, kan du over tid få urhjernen til å holde kjeft, fordi vanen (spising og spying) brytes langsomt ned når man ikke utfører den. Stikkordene her er altså “dårlig vane” og “vanebryting”.

Jeg var hellig overbevist om at jeg var kurert. Mens jeg hadde lest boka hadde jeg forsøkt det forfatteren foreslo, og jeg hadde ikke overspist og spydd på en uke. Det var bra for å være meg; jeg spydde som regel tre ganger i uka (det var ikke på det verste, bare for å ha sagt det..) Jeg forsøkte opplegget i boka i flere uker til, og JEG FIKK DET TIL!!


Jeg var så overlykkelig; jeg følte meg så smart! Jeg fortalte til legene på smerteklinikken der jeg gikk (jeg lever med kroniske smerter i bekkenet, på grunn av overtrening relatert til spiseforstyrrelsen min) at jeg var kurert for bulimien, og at jeg ikke hadde kastet opp på over en måned. Overlegen var veldig støttende og positiv, og ba om navnet på boka. (Det er ikke bare jeg som har spiseforstyrrelser blant pasientene på smerteklinikken, tydeligvis..). De øvrige behandlerne mine var mer tilbakeholdne. Jeg tenkte at “Dere kan tro det eller ei, men kurert er jeg!”

Etter et par uker til bestemte jeg meg for å fortelle det også til mine aller nærmeste. Jeg var bare så happy, og strålte da jeg fortalte det. Alle ble kjempeglade, og var veldig støttende. Faren min var dog litt mer tilbakeholden, og lurte på om det virkelig gikk an å bli kvitt bulimi sånn helt plutselig. Jeg svarte bare “Tydeligvis” og levde videre i min overbevisning om at jeg var helt kurert.

Det viste seg at faren min så det hele i et klarere lys enn jeg selv gjorde. En dag kjøpte jeg Fanta zero på butikken, og mens jeg vasket gulvet hjemme, drakk jeg brusen i ro og mak. Jeg visste at den ikke inneholdt noe særlig kalorier og jeg visste at jeg dermed holdt meg godt innenfor min daglige kalorikvote, som jeg hadde begynt å sette etter at jeg friskmeldte meg selv fra bulimien. Jeg hevet flaska mot munnen, men stoppet, og så plutselig nærmere på etiketten. Det stor ikke zero!! Det var en vanlig Fanta med sukker og –  herregud – kalorier!


Jeg frika ut, gikk flere runder rundt i stua med vaskekosten mens jeg kontemplerte hva jeg skulle gjøre med disse overflødige kaloriene. Jeg klarte ikke tenke klart (trolig var det urhjernen som tok over fullstendig..). Jeg tenkte at det sikkert var for sent å kvitte seg med det allikevel, for væske går ekstremt fort gjennom systemet, og sukker tas opp i kroppen nærmest umiddelbart). Men det forhindret meg ikke fra å prøve. Jeg hadde tross alt drukket brusen relativt fort.

Jeg gikk til badet med usikre skritt, bøyde meg over doskåla og tenkte at dette blir første gang på 6 uker, og så gjorde jeg det.


Stakk hånda inn i munnen (to fingre er liksom litt i underkant for meg om jeg skal få gjort jobben raskt; jeg tilhører ikke de som bare kan lene seg frem og få det hele unna), spydde gult, og holdt på til jeg ikke så gult lenger. Så bøyde jeg meg opp igjen. Varm og opphovnet i ansiktet, og rød rundt øynene, og tenkte at “Neiiii!!! Nå har jeg brutt den gode vanen! Nei, nei, nei…!!!”

Det gode vanemønsteret jeg har begynt å etablere hadde fått seg et tilbakeslag, men viktigst av alt – min tro på at det lar seg gjøre å reparere meg selv på samme måte som forfatteren av Brain over binge gjorde, var rasert, og lå nå strødd som et teppe av sorg og fortvilelse. Vanen var brutt.

Etter dette gikk alt over styr.


Fra å ikke kaste opp i det hele tatt gikk jeg nå til å kaste opp hver eneste dag etter middag. Etter hvert begynte jeg å kaste opp enda oftere enn det også. Da min samboer og jeg skulle reise på en nesten fire ukers lang ferie, var jeg så dypt inni bulimien at jeg kastet opp så å si hver eneste dag, etter hvert eneste måltid, gjennom hele ferien. Jeg gikk fra ingenting til alt i løpet av noe som føltes som et øyeblikk.

I ettertid har jeg tenkt mye på hva som bidro til denne fatale overgangen, og jeg har kommet frem til at det må ha hatt noe å gjøre med mitt rigide spisemønster den tiden jeg ikke kastet opp.


Jeg hadde lastet ned en app fra nettet og overvåket med den all min aktivitet og kaloriene i alt jeg fikk i meg, og jeg summerte det hele opp til ikke å skulle overskride mer enn et visst antall kalorier per dag. Som følge av dette gikk jeg selvsagt ned i vekt. Jeg vil tro det lave kaloriinntaket mitt bidro til å trigge bulimien, ettersom jeg jo var relativt sulten til tider.

Etter at jeg kom hjem fra ferie veide jeg meg, og da veide jeg enda mindre. Jeg regnet med at mye av det var vanntap, og dessuten hadde jeg hatt magetrøbbel de siste dagene. Sist gang jeg veide meg, veide jeg hadde jeg gått ned enda mer. Det var for en uke siden. I morgen er det ny veiing, og jeg håper den er enda lavere.

Jeg vet at jeg ikke burde gå mer ned nå. Jeg har alle symptomer på underernæring: jeg er deprimert, har null lyst på intimitet, er asosial og lite interessert i annet enn å være alene og lese bøker, jeg er blitt veldig opptatt av matoppskrifter og har stadig lyst til å lage mat, men jeg vil ikke spise den selv. Jeg sier jeg har spist når jeg ikke har det, eller jeg gir inntrykk av å spise mye, ved å spise store mengder av veldig kalorifattige matvarer.


Jeg har hatt anoreksi tidligere – fra jeg var 14 til jeg var nesten 15 – og jeg kjenner igjen tankene og følelsene. Men jeg klarer ikke, og vil ikke, stoppe! Jeg tar jeg i å lure på hvordan kroppen min egentlig ser ut. Selv ser jeg bare en enorm mage og bein med masse fett på innsiden av knærne, og dobbelthake, og total mangel på kraveben.

Samboeren min sier jeg er blitt tynnere – han la merke til det da vi var på ferie, for da måtte jeg jo ha på meg bikini; kunne ikke gå rundt i flere lag ull slik som jeg gjør i den norske kulda – og jeg vet jo at jeg må ha blitt det, for buksene mine er mye løsere, og plutselig passer jeg inn i en mindre klesstørrelse – men jeg ser det ikke i speilet! Akkurat nå tenker jeg at jeg vil ned noen kilo til, men aller helst vil jeg ned enda litt mer enn det også, for da har jeg noen kilo å gå på når jeg langsomt øker kalorikvoten min tilbake til det normale.

Men herregud, tenker du kanskje (om du leser dette), nå oppvigler du jo til anorektiske tanker og spisemønstre – sånne blogger som dette burde vært bannlyst!! Til det har jeg ikke så mye annet å si enn at det er ikke min intensjon å oppvigle til noe som helst. Dette er å lese som min egen journalføring av mine tanker og handlemønstre i en situasjon jeg gjenkjenner som potensielt anorektisk.

Det trenger ikke være det; det kan hende jeg har kontroll, men det kan også hende jeg ikke har det, og om jeg ikke har det, ønsker jeg å loggføre prosessen, for å lære noe om de tankemønstre og handlinger som fører frem til nettopp tapet av kontroll. Det er forskeren i meg, rett og slett.


Jeg klarer bare ikke å la være å granske sånt som dette, og det er ikke uetisk å forske på meg selv, men det kunne vært det om jeg forsket på andre på samme vis (man må tross alt beskytte informantene mot seg selv, og de kunne komme til å angre på ting de har sagt, og på det vis skape uorden i forskningsmaterialet).

I mitt tilfelle er N = 1, så det er begrenset hvor mye overførbarhet det har, og som sagt, det kan jo tenkes at jeg faktisk har kontroll – at jeg bare foretrekker å være tynnere enn jeg tidligere har vært.

Tiden vil vise det hele. Og i morgen er det veiing.


Og…det var altså det første blogginnlegget jeg skrev på Veien mot 47


Btw, er det en ting jeg kan love deg, så er det at jeg ikke hadde kontroll. Det gikk skikkelig, skikkelig dårlig, skal jeg love deg. Så om dette er deg nå – om du har lest Brain over binge eller planlegger å gjøre det – så vil jeg understreke en ting, og det er dette:

Det er en grunn at at Kathryn Hansen påpeker at det er essensielt å ikke underspise når du skal komme deg ut av “spise-og-rense”-syklusen. Dersom du underspiser og går ned i vekt, setter du deg selv i en ekstremt sårbar posisjon, der sannsynligheten for at det skal ende som det gjorde med meg – eller noe i retning av det – er stor. Gjør deg selv en tjeneste og spis nok mat, okay?


Kroppene våre er mye smartere enn oss. De skjønner når vi forsøker å lure dem. Dersom du underspiser og går ned i vekt, vil du jo bare opprettholde angsten for mat og vektoppgang. For å endre på tankegangen, trengs det å handle motsatt, ikke følge regler for kalorier eller typer mat, sånn som jeg gjorde.

Så hva lærer dette blogginnlegget deg? Vel…det er ikke sikkert det lærer deg noe som helst, og det må uansett bli opp til deg å reflektere over. Men jeg kan jo si hva det lærer meg, og det er dette:

Jeg har hatt gode perioder og dårlige perioder når det gjelder spesifikt dette med mat og kropp, og jeg har klart å komme meg igjen, selv etter å ha vært i skikkelig dårlige perioder. Det betyr at det er håp.


Så lenge jeg jobber med forholdet mitt til meg selv, kroppen min, hvem jeg er som menneske og – ikke minst – jobber aktivt for å skape mer mening i tilværelsen min, så vil jeg få det bedre, dersom jeg bare sørger for å gi kroppen min nok næring. Det nytter ikke å tro at jeg har klart å slutte med matregler og vektfokus dersom jeg underspiser. Da går jeg bare i ring. På ett eller annet tidspunkt vil illusjonen briste, og imens passerer livet meg hus forbi.

Det er ikke verdt det.

Seriøst.


Btw, om du vil lese om boka Brain over binge, så har jeg en bloggpost du kan lese. Den heter Brain over Binge – En bok om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse.


Tidligere artikler i "Fortid"

Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top