Dødelighet blant pasienter med anoreksi og andre spiseforstyrrelser: En meta-analyse av 36 studier

Dødelighet_anoreksi_bulimi_ednos_hildelearnstoplay
Illustrasjon: Laget av Hilde Johanne
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter
I artikkelen “Mortality rates in patients with anorexia nervosa and other eating disorders. A meta-analysis of 36 studies” (2011), gjennomgår Arcelus og kolleger dødelighet forbundet med anoreksi, bulimi og EDNOS (eating disorders not otherwise specified). Artikkelen er en meta-analyse av 36 tidligere studier på spiseforstyrrelser og dødelighet. Resultater: Alt i alt var det 17272 personer med spiseforstyrrelser på tvers av de 36 studiene, og blant disse var det 755 rapporterte dødsfall. Den standardiserte dødelighetsraten (SDR) ble funnet å være 5.86 for anoreksi, 1.93 for bulimi og 1.92 for EDNOS. Spredningen i SDR på tvers av studier var høy for anoreksi, men lav for bulimi og EDNOS.

I artikkelen “Mortality rates in patients with anorexia nervosa and other eating disorders. A meta-analysis of 36 studies” fra 2011, foretar forskerne Jon Arcelus, Alex. J. Mitchell, Jackie Wales og Søren Nielsen en systematisk gjennomgang og analyse av dødelighet forbundet med anoreksi, bulimi og EDNOS (eating disorders not otherwise specified).

Artikkelen er en meta-analyse av 36 tidligere studier på spiseforstyrrelser og dødelighet. Bakgrunnen for artikkelen er at dødeligheten og dødsratene innen spiseforstyrrelser antas å være høy, men jamfør forfatterne eksisterer det ingen eksakte tall.

Datatilfang


Det opprinnelige søket resulterte i 143 potensielt relevante artikler, men av disse ble kun 36 vurdert til å være faktisk relevante og av tilstrekkelig kvalitet for datauttrekk. Samlet sett rapporterte disse studiene resultater for anoreksi fra 166.642 person-år, for bulimi fra 32798 person-år og fra EDNOS for 22644 person-år.

Funn


Alt i alt var det 17272 personer med spiseforstyrrelser på tvers av de 36 studiene, og blant disse var det 755 rapporterte dødsfall. Basert på tall for dødelighet fra disse studiene, ble den standardiserte dødsraten (SDR) estimert å være 5.86 for anoreksi, 1.93 for bulimi og 1.92 for EDNOS. Spredningen i SDR på tvers av studier var høy for anoreksi, men lav for bulimi og EDNOS.

Tolkning


Jamfør disse tallene, har en person med anoreksi nesten seks ganger så stor sannsynlighet for å dø i løpet av et år, som en person som ikke har en spiseforstyrrelse. Individer med bulimi og EDNOS har nesten to ganger så stor sannsynlighet for å dø i løpet av et år, sammenliknet med personer som ikke har en slik spiseforstyrrelse.

Konklusjon


Individer med spiseforstyrrelser har signifikant forhøyet dødelighet sammenliknet med befolkningen for øvrig, hvorav den høyeste dødeligheten finnes blant individer med anoreksi. Siden årsaken til dødsfall ikke var kjent i alle tilfellene, kan det tenkes at dødsraten er noe overestimert (ettersom noen dødsfall kan tenkes å ha skyldtes andre forhold enn spiseforstyrrelsen). Imidlertid er det grunn til å tro at antallet selvmord kan være underestimert, siden det ikke alltid er enkelt å bestemme om et dødsfall skyldes selvmord. I anoreksi er det en sammenheng mellom lav BMI og økt dødelighet, og også mellom høyere alder og økt dødelighet. Mer forskning trengs for å identifisere hva som fører til økt dødelighet hos personer med bulimi og EDNOS.

Du kan laste ned artikkelen HER


Hvis du vil lese en lengre gjennomgang av artikkelen, kan du fortsette videre under.

Husk i så fall at artikkelen som omtales her, er en metastudie fra 2011 (jeg har ikke klart å finne noen metastudie av dødelighet i spiseforstyrrelser, som er av en nyere årgang, men si gjerne i fra om du vet om en!), og at det kan ha skjedd endringer siden den gang. Husk også at denne posten inngår i artikkelserien på Tilfriskningskollektivet, og at alt som står her, er hentet direkte fra den aktuelle forskningsartikkelen (i dette tilfellet altså Arcelus m.fl. 2011). Det er med andre ord ikke et uttrykk for mine meninger, og jeg har ingenting med forskningen å gjøre. Og sist, men ikke minst: Dette er kun et sammendrag. Les hele artikkelen online (den er gratis!) om du vil ha det totale bildet.

Dersom du vil lese en post der jeg kommenterer på funn fra Arcelus m.fl. (2011), kan du gå til bloggposten som heter “Noen refleksjoner om dødelighet i spiseforstyrrelser“.

Noen begreper du vil  finne i Arcelus m.fl. (2011):

Dødelighet: Med dødelighet menes hvor stor andel av en befolkning/gruppe mennesker – slik som i dette tilfellet, mennesker med ulike typer spiseforstyrrelser –  som dør i løpet av en periode, vanligvis et år. Dette beskrives ofte som andel døde pr 1000 individer pr år (eksempelvis 5 av 1000, altså 5 promille).

Standardisert dødelighetsrate (SDR): Den standardiserte dødsraten er forholdet mellom antall observerte dødsfall i en gitt tidsperiode i en bestemt populasjon (eksempelvis individer med anoreksi), delt på antall forventede dødsfall, dersom vi går ut i fra at dødsraten i denne populasjonen er den samme som i befolkningen generelt. Ofte beregnes dødsratene separat for ulike aldersgrupper og kjønn, ettersom det gir mer pålitelige og substansielt meningsfulle tall.

Person-år: Person-år er antall år man har informasjon fra en enkelt person i utvalget. Hvis man følger en person over flere år, vil man altså ha flere person-år med informasjon om denne personen.)

Angående diagnoser (anoreksi, bulimi og EDNOS): Denne artikkelen omtaler diagnoser slik de beskrives i DSM-IV, hvilket betyr at de omtaler diagnosen EDNOS (eating disorders not otherwise specified). I DSM-5 har vi ikke lenger denne diagnosekategorien, men i stedet OSFED (other specified feeding and eating disorders). I DSM-IV var ikke overspisingslidelse med som en egen type spiseforstyrrelse (slik den er i DSM-5) men inngikk i EDNOS. Noen egne tall for dødelighet blant individer med overspisingslidelse, finnes derfor ikke i denne artikkelen. Det er for øvrig verdt å huske på at de 36 studiene som inngår i denne meta-studien også benytter diagnosekriterier fra eldre DSM-manualer enn DSM-IV.


Bakgrunn for meta-studien


De fleste studier av dødelighet som er gjort på individer med spiseforstyrrelser, har fokusert på anoreksi. Noen forskere har foreslått at dødelighetsrisikoen for bulimi er lav. Denne konklusjonen er overraskende, gitt de medisinske komplikasjonene assosiert med oppkast, misbruk av avføringsmidler, samt andre former for renselse.

Standardisert dødsrate for anoreksi er rapportert å være mellom 0.71 og 12.8 (altså er det betydelig variasjon i dødsrater mellom studier), og selvmord er en ikke uvanlig dødsårsak i anoreksi. Det kan tenkes at selvmordsforekomsten innen spiseforstyrrelser er underestimert i dødsattestene, siden enkelte selvmord kan ha blitt forvekslet med naturlig død.

Den store variasjonen i standardisert dødsrate blant individer med spiseforstyrrelser kan ha sammenheng med en rekke forskjeller mellom studiers metode og datatilfang. Standardisert dødsrate kan blant annet påvirkes av lengden på oppfølgingen av individene i den aktuelle studien. For eksempel er det rapportert standardisert dødsrate på 9.6 etter ca 10 års oppfølging, i motsetning til 3.7 i fire studier der gjennomsnittlig oppfølgingslengde er mellom 20 og 36 år.

Andre faktorer som kan påvirke estimater for dødelighet er: hvor gamle pasientene er; hvor alvorlig syke de er (rapportert som eksempelvis BMI eller i kraft av hvorvidt pasientene er innlagt på sengepost eller går til poliklinisk behandling); hvorvidt dødelighet estimeres separat for de ulike typene spiseforstyrrelser, og hva slags behandling pasientene mottar m.m.

Gitt disse utfordringene med forskningen på dødelighet ved spiseforstyrrelser, var det overordnede målet med metastudien å foreta en systematisk gjennomgang og analyse av dødelighetsrater blant individer med spiseforstyrrelser, tatt i betraktning variasjon i utvalg, diagnoser, og oppfølgingslengde.

Arcelus m.fl. sin hypotese, var at dødelighetsraten ville være forhøyet for alle typer spiseforstyrrelser. I tillegg til å undersøke dette, ønsket forskerne også å utforske sammenhenger mellom ulike forhold (eksempelvis alder og BMI) og sannsynligheten for å dø av spiseforstyrrelsen.

Utvalg av studier


For å gjennomføre analysene ble det samlet inn tall på: antall deltakere ved oppstart i de respektive studiene, antall deltakere ved oppfølging, gjennomsnittlig alder på den studerte populasjonen ved første måling, kjønn, gjennomsnittlig kroppsmasseindeks (KMI) ved første måling, hvorvidt det studerte utvalget var inneliggende pasienter eller pasienter som ikke var innlagt, prosent avdøde individer, type spiseforstyrrelses-diagnose og — dersom mulig — andre predikatorer for dødelighet.

Studien begrenser seg til å estimere dødsraten for henholdsvis anoreksi, bulimi og EDNOS.

Av 143 artikler funnet via litteratursøket, ble 78 artikler ekskludert på grunn av utilstrekkelig studielengde (det vil si under 1 år med oppfølging, eller case-studie), eller utilstrekkelig utvalgsstørrelse (det vil si færre enn 15 pasienter i studien). Metastudier ble også ekskludert. I tillegg ble artikler ekskludert på grunn av mangel på beskrivelse av dødstilfellene, eller fordi samme datamateriale var benyttet i andre publiserte studier. I de tilfellene der artikkelforfattere hadde publisert flere studier på samme datamateriale, ble studien med lengst oppfølgingstid benyttet.

Det ble gjort et systematisk litteratursøk etter fagfellevurderte, engelskspråklige artikler som rapporterer dødelighet og/eller standardisert dødsrate for anoreksi, bulimi og/eller EDNOS, og som ble publisert mellom 1. januar 1966 og 30. september 2010. Søket ble begrenset til artikler publisert i et knippe store, helserelaterte artikkeldatabaser og fulltekstsamlinger.

Endelig utvalg av artikler: 36 studier.

Kort om metode


Basert på tall fra de 36 forskningsartiklene som søket resulterte i, ble det gjort omregninger som ble korrigert for antall observasjonsår per person og vektet for utvalgsstørrelse (altså, hvor mange mennesker som var med i den aktuelle studien).

Tallmateriale ble trukket ut som råtall eller konfidensintervaller og korrigert for observasjonsår per person (person-år), og metaanalyse av vektede andeler ble benyttet for å justere for utvalgsstørrelse.

Datatilfang


Alle studier, med unntak av én, rapporterte om dødsrate ved anoreksi. 12 studier ga informasjon om bulimi og 6 studier beskrev dødsrate blant pasienter med EDNOS. 25 studier oppga tilstrekkelige data for analyse av standardisert dødsrate blant individer med anoreksi. På tvers av studiene hadde 17272 personer en spiseforstyrrelse, og rapporterte dødsfall av disse individene var 755.

Studiene varierte betydelig i design, gruppestørrelse og metode. Få studier var prospektive. Diagnosekategorier endret seg betydelig på tvers av perioder som de 36 studiene ble publisert på. Oppfølgingstid var i noen studier vanskelig å estimere (beregne). Dette problemet oppstod blant annet på grunn av variasjon i definisjon av startpunkt.

Det var dessuten en generell mangel på kontrollvariabler og også manglende informasjon om behandlingen som pasientgruppen mottok. Ulike typer behandling og psykoterapeutiske tilnærminger ble anvendt på tvers av studiene. Mangfoldet i intervensjoner forhindret en definitiv evaluering av behandlingseffekt.

De fleste studier av anoreksi rapporterte dødsrate i råskåre (crude mortality rate) og standardisert dødsrate (standardized mortality rate). Førstnevnte kan ha blitt noe forhøyet i og med at ikke alle studier rapporterte dødsårsak, slik at andre årsaker enn spiseforstyrrelses-relaterte forhold kan ha ført til pasientens død.

Resultater: Vektet dødsrate og standardisert dødelighetsrate


Basert på vektede tall med utgangspunkt i data fra de 36 artiklene, ble følgende dødsrater estimert:

  • Vektet dødsrate, altså dødsfall per 1000 person-år: Anoreksi: 5.10 –  Bulimi: 1.74 –  EDNOS: 3.31  (Se Tabell 1 for mer detaljerte resultater fra Arcelus m.fl. sine analyser)

En av fem av de som døde av anoreksi, døde av selvmord. Tilstrekkelig pålitelige tall til å estimere hvor stor andel av dødsfallene blant individer med bulimi og EDNOS som skyldes selvmord, fantes ikke på det skrivende tidspunkt (2011).

  • Standardisert dødsrate (SDR), altså dødsraten blant individer med spiseforstyrrelser, sammenliknet med dødsraten i en referansepopulasjon:  Anoreksi: 5.86 – Bulimi: 1.93 – EDNOS: 1.92 (Se Tabell 2 for mer detaljerte resultater fra Arcelus m.fl. sine analyser)

Tabell 1: Dødsrate per person-år (vektet dødsrate)

 AnoreksiBulimiEDNOS
Antall studier35126
Antall individer1280825851879
Gjennomsnittlig oppfølging i år + (standardavvik)12,87 (7,39)9,7 (3,8)9,1 (7,7)
Antall person-år1666423279822644
Antall dødsfall6395759
Gjennomsnittlig utvalgsstørrelse360200313
Vektet årlig dødelighet pr 10005.10 (3.99 – 6.14)1.74 (1.09 – 2.44)3.31 (1.48 – 5.75)

Tabell 1 er basert på tall publisert i Arcelus m.fl. (2011)

For anoreksi ble vektet dødelighet også estimert separat for kvinner og for inneliggende pasienter. Kvinners dødsrate var noe høyere — 5.39 — enn den generelle dødsraten for anoreksi, mens inneliggende pasienter hadde en noe lavere dødsrate — 4.55 — enn pasienter som ikke var innlagt

Tabell 2: Standardisert dødelighetsrate (dsv, sammenliknet med en referansepopulasjon)

 AnoreksiBulimiEDNOS
Antall studier25124
Antall individer1218925851812
Gjennomsnittlig oppfølging (i år)14,29,3410,9
Standardisert dødsrate pr 1000 + (konfidensintervall)5.89 (4.17 – 8.26)1.93 (1.44 – 2.59)1.92 (1.46 – 2.52)

Tabell 2 er basert på tall publisert i Arcelus m.fl. (2011)

Variasjonen (heterogeniteten) i dødsrater var høy mellom studiene for anoreksi, og lav for studiene av bulimi og EDNOS. (Dette kan sees av konfidensintervallet, som står i parentes ved siden av de standardiserte dødsratene).

Det ble ikke funnet noen forskjell i observert dødelighet pr 1000 person-år mellom bulimi og EDNOS, men anoreksi hadde 2.7 ganger høyere dødelighet enn bulimi.

Det heller ikke funnet noen endring over tid i dødelighet for anoreksi og bulimi, men en negativ korrelasjon for EDNOS.

På grunn av det begrensede antallet studier, samt små utvalg i mange av studiene, ble ikke kontrollvariabler inkludert i noen særlig utstrekning. De eneste variablene det kunne kontrolleres for var betydningen av alder og BMI for dødelighet blant pasienter med anoreksi. Disse analysene indikerte en signifikant positiv sammenheng mellom alder og dødelighet, og en positiv, men ikke signifikant sammenheng mellom BMI (ved første målepunkt) og dødelighet.

Konklusjon


I tråd med hypotesen, ble det i denne metastudien funnet en generelt forhøyet dødelighetsrisiko blant pasienter med anoreksi, bulimi eller EDNOS. Dødsrisikoen var høyest for de med anoreksi, med en vektet årlig dødsrate på 5 av 1000 person-år (og med en noe høyere dødelighet blant kvinner enn blant menn), fulgt av pasienter med EDNOS på 3 per 1000 person-års oppfølging. Særlig for anoreksi var dødsraten betydelig lavere for de studiene som hadde en lang oppfølgingsperiode. Studier med færre års oppfølging viser generelt en høyere standardisert dødsrate, enn studier med lang oppfølgingstid (over 20 år). Den standardiserte dødsraten for bulimi og EDNOs er lavere enn for anoreksi (5.89), nærmere bestemt 1.92 for bulimi og 1.93 for EDNOS. Til sammenlikning har tidligere studier av andre psykiatriske lidelser, funnet en standardisert dødsrate på 2.8 og 2.5 blant henholdsvis menn og kvinner med schizofreni; 1.9 og 2.1 i henholdsvis menn og kvinner med bipolar lidelse og 1.5 og 1.6 i menn og kvinner med unipolar lidelse. Dødsratene for spiseforstyrrelser, og i særdeleshet anoreksi, er altså betydelig forhøyet.

Informasjon om dødsårsak var ikke alltid tilgjengelig, og det er sannsynlig at mange av de som døde, ikke nødvendigvis hadde anoreksi eller en spiseforstyrrelse på dødstidspunktet. Selvmordsratene ble imidlertid undersøkt separat, ettersom informasjon om dette fantes i 12 studier av anoreksi. Den vektede årlige dødeligheten grunnet selvmord i anoreksi ble estimert til å være 1,39. Dette betyr at blant de som hadde anoreksi, døde 1 av 5 personer av selvmord.

Det kan tenkes at tidligere tall på standardisert dødsrate i bulimi er selektivt forhøyet, ettersom metastudier ikke nødvendigvis inkluderer nullfunn (altså, studier der ingen av de som hadde bulimi døde). I denne metastudien ble alle forløpsstudier av pasienter med bulimi inkludert. Tre av disse studiene fant ingen dødsfall blant pasienter med bulimi, og fire studier oppga en standardisert dødsrate høyere enn 2. Det hefter imidlertid usikkerhet ved dette tallet, all den tid komorbide affektive lidelser og relatert atferd ofte akkompagnerer bulimiske symptomer.

Lite har blitt rapportert angående dødelighet assosiert med EDNOS, ettersom dette ikke var en akseptert diagnose inntil DSM-IV (selv om atypiske spiseforstyrrelser var anerkjent også før DSM-IV). Resultatene i denne metastudien antyder en noe høyere dødsrisiko for EDNOS enn for bulimi, og også høyere enn i flere tidligere studier (i denne sammenheng gjelder det studier publisert før 2011). En utfordring med EDNOS som diagnose, er at det i noen grad er en blanding av atypisk anoreksi og atypisk bulimi i diagnosemanualen ICD-10. Av denne grunn kan dødsraten tilknyttet EDNOS være vanskelige å fortolke. En forhøyet dødsrisiko i EDNOS kan muligens delvis forklares av at EDNOS noen ganger reflekterer en tidligere diagnose på AN. Mer forskning trengs før det kan trekkes mer pålitelige konklusjoner omkring dette.

Prediksjon av dødsfall i spiseforstyrrelser


Et annet siktemål med denne metastudien var å undersøke faktorer assosiert med dødsrate blant de ulike spiseforstyrrelsesdiagnosene. Informasjon angående faktorer som predikerer utfall ble trukket fra kun et håndfull studier, og resultatene var i blant motstridende. Det ble antatt at det var mulig å analysere predikatorer for dødsfall innen de ulike diagnosene. Imidlertid, fordi svært få studier inkluderte analyser som identifiserte slike risikofaktorer, var det kun mulig å undersøke slike sammenhenger blant pasienter med anoreksi. Få studier undersøkte spesifikke predikatorer for dødelighet. I stedet undersøkte flere studier predikatorer for dårlig utfall av behandling.

Tidligere forskning på anoreksi har vist en assosiasjon mellom dødelighet og a) høyere alder ved første undersøkelse; b) alkoholmisbruk og c) lav kroppsmasseindeks ved første undersøkelse.

Andre sterke predikatorer for dødelighet har tidligere blitt vist å være: komorbide lidelser slik som affektive lidelser, selvmordsatferd eller selvskading, og en forhistorie med sykehusinnleggelser for denne typen mentale lidelser. Flere studier har funnet evidens for en sammenheng mellom alkoholmisbruk og økt dødelighet i anoreksi. En av disse fant at psykiatrisk og somatisk komorbiditet forverret utfallet for pasienter med spiseforstyrrelser.

Beklageligvis, grunnet det lave antallet studier som undersøkte ulike prognostiske faktorer (slik som somatisk komorbiditet, alkohol-og stoffmisbruk og psykiatrisk komorbiditet), var det ikke mulig å gjennomføre metaregresjonsanalyser for disse faktorene.

Studiene som inngår i denne artikkelens metaanalyser gjør det kun mulig å undersøke betydningen av vekt og alder på første måletidspunkt for dødelighet i anoreksi. Imidlertid viste ikke denne studiens metaregresjonsanalyse noen statistisk signifikant sammenheng mellom dødelighet og kroppsmasseindeks ved inntak. Fordi alder ved inntakstidspunktet er kjent, brukes alder ofte som en proxyvariabel for alder ved sykdomsstart (altså, hvor gammel pasienten var da hun/han utviklet spiseforstyrrelsen). Alder ved sykdomsstart (age at onset) er imidlertid vanskelig å anslå presist i de fleste tilfeller.

Svakheter ved tidligere forskning på dødelighet i spiseforstyrrelser:


Studienes oppfølgingslengde har variert betydelig; statistisk pålitelighet er i mange tilfeller lav; studiene har et relativt lavt antall pasienter med BN eller EDNOS i analysene; definisjon og klassifisering av diagnoser har variert betydelig, og flere studier har estimert indirekte- snarere enn direkte standardiserte dødsrater (dette har å gjøre med forskjeller mellom aldersgrupper, se Fotnote 1 i slutten av artikkelen).

Problemet med migrasjon mellom diagnoser, er også viktig, men forskningen spriker angående utbredelsen av dette. For individer med anoreksi, har det blitt estimert at 20 % til 50 % vil utvikle bulimi over tid. En studie viste at ⅓ av pasienter med anoreksi som inntaksdiagnose, krysset over til bulimi i løpet av de syv årene studien forløp. I noen tilfeller krysset pasienter også tilbake (altså, de fikk tilbakefall) til anoreksi. Bevegelse fra en opprinnelig bulimidiagnose til anoreksi er imidlertid mindre vanlig. En metastude estimerte denne formen for diagnosemigrasjon til å ligge under 10 %. En annen studie anslo raten til å ligge på 14.06 % over et sjuårs forløp. Dette funnet er viktig når det undersøkes standardiserte dødsrater for spesifikke diagnoser av spiseforstyrrelser, for pasientene kan ha hatt bulimi på dødstidspunktet, selv om de hadde anoreksi på det første måletidspunktet.

Noen svakheter ved denne metastudiens analyser


Først og fremst gjelder dette kvaliteten på de inkluderte artiklene. Flere hensyn ble tatt for å gjøre integriteten i metastudiens analyser best mulig. Blant annet ble studier av forløp under 1 år og/eller med færre individer enn 15, ikke inkludert i studien.

Det eksisterer dessuten en mulighet for at noen individer inngår mer enn en gang i analysematerialet, ettersom noen studier har publisert relaterte artikler i flere ulike tidsskrifter. Dupliserte data ble forsøkt tatt hensyn til ved å ekskludere studier der populasjonskarakteristiska fremsto som nær identiske med tall publisert av samme forfatter i andre studier.

Denne metastudien er dessuten begrenset av antallet tilgjengelige publiserte data for de respektive diagnosene, og selv om det var et relativt robust antall publiseringer for anoreksi, var det færre tilgjengelige publiseringer for bulimi og EDNOS. Mangelen på konsistens i definisjoner og mål gjør sammenlikninger på tvers av studier utfordrende.

Veien videre 


Konsolidering av mål standardisering av definisjoner og rapportering av retningslinjer er kritisk for dette feltets fremtidige utvikling. I tillegg, selv om denne metastudien benyttet verdiene som ble publisert i de relevante studiene, er det mulig at ikke alle dødsfall som ble rapportert faktisk skyldes spiseforstyrrelsen selv, fordi komorbide fysiske tilstander ble ikke rapportert. Trass i antallet studier som ble undersøkt, er det derfor umulig å konkludere hvorvidt pasientenes dødsfall er et direkte resultat av spiseforstyrrelsen.

Fremtidige studier vil kun være i stand til å undersøke årsakssammenhenger og prediktive faktorer for dødsfall blant personer med spiseforstyrrelser dersom det utvikles store, nasjonale eller internasjonale databaser som inneholder informasjon om både psykiatrisk og somatisk komorbiditet, alkohol- og stoffmisbruk og personlighetsfaktorer, i tillegg til de psykopatologiske trekkene ved spiseforstyrrelser.

Denne metastudien viste at dødsratene blant individer med spiseforstyrrelser er høy ikke bare blant individer med anoreksi, men også blant de med EDNOS og bulimi, noe som understreker alvoret i disse tilstandene. Fremtidige, robuste studier bør informere leger om de prediktive faktorer assosiert med standardiserte dødsrater i pasienter med bulimi og EDNOS; enn så lenge, sen presentasjon med anoreksi later til å være den eneste klare predikatoren for død disse lidelsene.

Fotnote: Direkte og indirekte standardisering:

Direkte standardisering benyttes når den studerte populasjonen er stor nok til at aldersspesifikke rater innen populasjonen er stabile. Når populasjonen er liten, eller utfallet som undersøkes er sjeldent, kan antallet tilfeller som observeres være lite. I den sammenheng kan indirekte standardiseringsmetoder anvendes for å estimere en standardisert dødsrate. Den indirekte standardiserte dødsraten presenterer en sammenlikning med den generelle populasjonen, men det er uklart hvorvidt denne populasjonen faktisk er sammenliknbar med den til individer med spiseforstyrrelser. Jamfør Arcelus m.fl. (2011) er det kanskje like nyttig å presentere den faktiske dødsraten per person-år.

Kilde: Arcelus, Jon m.fl. (2011) Mortality Rates in Patients With Anorexia Nervosa and Other Eating Disorders. A Meta-analysis of 36 Studies, i Arch Gen Psychiatry, 68(7):724-731

Tidligere artikler i Spisforsk

Forskning på langsyke voksne med spiseforstyrrelser - punsvik eielsen

Dårlige prognoser for voksne med langvarige spiseforstyrrelser?

Tidligere i mars i år ble artikkelen “The 17‐year outcome of 62 adult patients with longstanding eating disorders—A prospective study” publisert i det velrennomerte tidsskriftet International Journal of Eating Disorders. Jeg skulle gjerne ha lest hele artikkelen, men siden den ligger bak betalingsmur og jeg ikke har fått satt opp noe nytt system for å allikevel få tilgang (jeg hadde det før), får jeg her bare skrevet om det som står i sammendraget. Med andre ord: I den grad jeg kommer med noen egne vurderinger her, så er det på veldig tynt grunnlag. Studien er skrevet av doktorgradsstipendiat Hanna Punsvik

LES MER »
traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
Scroll to Top