Du er ikke for gammel og det er aldri for sent

Siden du leser dette, går jeg ut i fra at du kontemplerer å slutte med å overspise og kaste opp. Antakelig har du forsøkt flere ganger før uten å ha fått det til, og antakelig – siden tittelen på dette blogginnlegget handler om alder – så sitter du med en tanke om at det å bli fri fra maten, ikke er mulig når man har strevd så lenge som du har gjort.

Kanskje har du overspist og kasta opp i 15-20 år eller enda mer. Du har lest selvhjelpsbøker og forsøkt ulike slankekurer og pusteteknikker, gått turer eller trent eller gjort andre aktiviteter for å flykte fra suget etter mat. Du har følt deg redd når du har vært hjemme alene, for da er det jo bare deg og maten. Du har vært innom Facebook-grupper som handler om spiseforstyrrelser, og du har delvis blitt trigga og delvis følt deg desillusjonert fordi sånne grupper – uansett hvor gode administratorer de har – er fulle av mennesker som forsøker å sulte seg og lide mest mulig.

Selv ønsker du innerst inne å bli fri fra mat-dramaet, sånn at du kan leve livet ditt med større tilstedeværelse, bedre fokus og mer energi. Du ønsker at mat bare kan få være mat, og at det ikke må være selve livet. Du ønsker deg frihet til å velge, i stedet for å handle på impuls.

Tvil holder deg der du er


Men så tviler du. Du tviler på om det er mulig for deg. “Jeg har drevet med dette så lenge”, sier du til deg selv. “Det er for sent for meg, vanens makt er blitt for sterk”. Eller “Det er ikke noe poeng. Jeg har forsøkt før og det har ikke gått da, så det kommer ikke til å gå nå heller”.

Det jeg vil gjøre deg oppmerksom på, er at du har muligheten til å tenke nye og mer inspirerende tanker. Nemlig at du kan bli fri fra mat-dramaet og det trenger ikke innebære den lidelseshistorien du har forestilt deg.

For du er i stand til mye mer enn forestiller deg, men fordi du er så redd for å feile, lar du tvilen holde deg fast. Du tar tvilen fortelle deg at du ikke vet hva du skal gjøre, så derfor kan du like godt la det være. Du lar tvilen få fortelle deg at du er for gammel, og alle på din alder kløner med mat på sine måter, de også. Du tar tvilen få fortelle deg at det er for sent for deg.

Men tvil er en form for prokrastinering og det tar deg ingen steds hen.

I motsetning: dersom du tar et bevisst valg og velger å forsøke noe nytt, så vil du lære noe av det. Du er aldri helt tilbake til start, for du vil alltid ha lært noe nytt. Jeg er temmelig sikker på at du vet dette allerede, så alt jeg gjør her, er å minne deg på det.

Det jeg vil oppfordre deg til, dersom du virkelig ønsker å slutte med å overspise og kaste opp – er å bytte ut det selvbegrensende tankesettet du har. Bytt det ut med noe som inspirerer deg til ta mer bevisste og gode valg for deg selv. Ikke bli stående i kontemplasjon lenger. Ikke la tvilen eie deg. Du er verdt mye mer enn som så, du er sterkere og mer kapabel enn du tror, og om du så er 65 år og har kastet opp i 50 av dem, så kan dette bli begynnelsen på den beste delen av livet ditt.

Det er aldri for sent. Alder er bare et tall, så ikke la det bli unnskyldningen din.

På tide å gi slipp på gamle tankesett


Kanskje tror du ikke på meg? Det er helt greit, i mange år trodde jeg det ikke selv heller. Jeg trengte å gi meg selv lov til å ikke tro det, helt til tiden var moden og jeg trengte å tro det.

For tre uker siden endra jeg på tankesettet mitt. Det var et bevisst valg. Tankesettet mitt frem til da, hadde vært følgende:

“Hva betyr det egentlig å være frisk? Det er ingen som er helt friske uansett! Og jeg har jobb og kjæreste og klarer meg bedre enn mange andre gjør, så jeg er ikke syk fordi om jeg overspiser og kaster opp innimellom! Tenk på alt alle andre gjør? Ser på TV til uti de sene nattetimer, løper på seg hjerteinfarkt eller drikker på seg skrumplever. Alle har sine greier, men det er ikke sykdom av den grunn!”

Her er greia: Dette tankesettet var til hjelp for meg en god stund. Det hjalp meg på den måten at jeg slutta å slå meg selv i hodet for det jeg drev på med. I stede for å klandre meg selv for å være viljesvak og å skamme meg for det jeg gjorde, valgte jeg å se på det som en nøytral aktivitet – noe jeg gjorde fordi jeg trengte det eller sågar ville det, siden det hjalp meg med å få ut frustrasjon og engstelse. Og ja, dette tankesettet var et steg i bedre retning sammenliknet med det jeg før hadde tenkt, nemlig at jeg var viljesvak og trengte å straffe meg selv. For det å straffe meg selv, hjalp jo egentlig aldri. Og etter å virkelig ha opplevd hvor virkningsfullt kjærlighet og tålmodighet er, har jeg aldri tenkt å gå tilbake til straff eller frykt som en måte å motivere meg selv på.

Tenk nye tanker (du kan velge hvilke tanker du vil tro på)


Men så altså, for tre uker siden, bestemte jeg meg for at jeg vil enda mer. Jeg ville mer enn å simpelthen være tilgivende overfor meg selv for det at jeg overspiste og kastet opp. Jeg ville mer enn å se på det som en nøytral handling. Jeg ville mer enn å ikke straffe meg selv.

I stedet for å velge å overspise og kaste opp for å få utløp for frustrasjon eller engstelse, eller spise simpelthen fordi jeg kjeder meg, eller for å prokrastinere slik at jeg slipper å gjøre en bestemt oppgave – i stedet for å velge å bedøve bort slike følelser med mat, bestemte jeg meg for at jeg vil lære å føle alle følelsene mine.

Jeg vil lære å sitte med engstelse og frustrasjon og kjedsomhet og rastløshet. Jeg vil lære meg å tåle alle følelsene mine, uten å måtte bedøve de bort.

Og med dette slutta jeg også å definere det (overspising/oppkast) som et spørsmål om å være syk eller frisk. I stedet definerer jeg det som et spørsmål om å være til stede i livet mitt og føle alle følelsene mine, kontra å være bedøvet.

Den virkelig nye tanken jeg tenkte – den nye tanken jeg velger å tenke – som er den drivende årsaken til at jeg nå er tre uker oppkastfri, er denne:

Jeg vil være tilstede i livet mitt og føle alle følelsene mine, så jeg vil heller være rastløs og nervøs enn å bedøve meg selv med mat og drikke.

Hvilke tanker vil du tenke, slik at du kan føle det du vil føle?


Jeg vil oppfordre deg til å tenke gjennom følgende: Siden du virkelig ønsker å bli fri fra overspising og oppkast, hva er tanken du kan tenke som er kraftfull nok til at du velger å gjøre noe nytt, i stedet for å gjøre det gamle, kjente?

Husk at tanker har evne til å fremkalle sterke følelser, så når du tenker “Jeg er for gammel, jeg har gjort dette for lenge, det er ingen vits i å forsøke”, så fremkaller det en følelse av håpløshet og avmakt.

Og tror du håpløshet og avmakt vil inspirere deg til å ta bedre valg for deg selv? Neppe.

Hvilket betyr at tanken du trenger å tenke for å ta bedre valg for deg selv, er nødt til å være en som får deg til å føle noe positivt, pirrende og/eller inspirerende.

For meg er det inspirerende å tenke at jeg blir bedre og bedre på å føle meg rastløs og nervøs. Og ironisk nok går både rastløshet og nervøsitet over fortere når jeg tillater meg selv å føle det, fremfor å forsøke å skyve følelsene unna.

Å sloss mot følelsene, funker ikke. Det som fungerer er å la de bare være der, og forsøke å kjenne på hvordan de føles. Da slutter de å være så truende. Sterke følelser er litt som troll: de sprekker når du skinner lyset på dem. Men gjem bort følelsene bakerst i skapet ditt, eller langt inne i sjela di, og de vil fortsette å presse på for å få slippe ut.

Å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente et annet resultat


Albert Einstein skal ha sagt at definisjonen på galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og å allikevel forente et annet resultat. Men sannheten er at om du fortsetter å gjøre det du alltid har gjort, så vil du fortsette å få det du alltid har fått. Eller snarere: du vil fortsette å skape det du alltid har skapt.

Så om du vil: Våg å tro at du kan skape noe nytt. Våg å tenke nye, inspirerende tanker.

Forklar for deg selv hvorfor du ønsker å slutte


Her og nå vil jeg oppfordre deg til følgende:

Finn frem noe å skrive med og på, og forklar for deg selv hvorfor du ønsker å slutte med å overspise og kaste opp. Hva er det du vil ha mer av i livet ditt, når du har slutta med det? Og hva er det du vil slippe, som følge av å ha slutta? Skriv ned alle grunnene du har og velg så ut et par av dem – de som virkelig snakker til deg og inspirerer deg til å ta nye valg. Husk at det må være noe som får deg til å føle noe positivt, så ikke forsøk å motivere deg med frykt.

Og deretter: Hver morgen, bruk noen minutter på å skrive litt om det som rører seg i deg: tanker, følelser, forhåpninger, frykter osv. Bare få det ut, så vet du at det er der. Les så gjennom grunnene dine, og skriv dem gjerne om igjen/reformuler dem/legg til eller fjern grunner som ikke appellerer til deg.

På den måten begynner du hver dag med en fornyet beslutning om å ta bedre valg for deg selv. Jeg har gjort dette selv, og gjør det fremdeles. Rom ble ikke bygget på en dag, for det tar tid å avlære seg gamle vaner og å bygge opp nye vaner.

Alt begynner med en tanke


Husk at alt begynner med en tanke. Idéen om flyvemaskiner begynte med noens tanke om å ville fly. Mange lo og sa at mennesker kan ikke fly, men se bare hva som skjedde. De som våget å kjempe for drømmene sine, gjorde drømmene til virkelighet.

I dag flyr vi, fordi noen turde å drømme.

Du kan velge hvilke tanker du vil tro på. Så hvilke tanker vil du tro? De som tynger deg og holder deg fast i tvil, eller de som løfter deg opp og kan lære deg å fly? Våg å drømme litt. Det skader deg ikke, snarere tvert i mot. For hvem vet hva som kan skje, om du går “all in”?

Jeg vet i alle fall hvilke tanker jeg velger å tenke. Og nei, det betyr ikke at det er lett å holde fokuset, for som deg er jeg et menneske og ofte ramler det nedsettende tanker inn i hodet mitt. Forskjellen fra før, er at jeg ikke lenger velger å spinne tankene rundt i hodet mitt og tro blindt på dem. I stedet sier jeg til meg selv: Vil jeg tro på dette? Gagner det meg? Nei, det gjør jo ikke det. Og dessuten er det bare en av mange mulige tanker. Det finnes mange mennesker som vil synes det er helt merkelig at jeg tenker så nedsettende om meg selv. Du er bra, Hilde. Du bare har det litt vondt akkurat, og det er lov. Det er okay å ikke ha det okay bestandig.

50/50 vondt og godt


Og så gir jeg det tid, og så blir det bedre. Det er det pussigste av alt. Det gjør fremdeles vondt, misforstå meg rett. Men jeg må ikke kaste opp lenger, selv ikke de gangene jeg føler at jeg har spist for mye. Jeg velger annerledes, siden det å føle alle følelsene mine er blitt det viktigste for meg. Jeg føler meg overbevist om at det er veien jeg er ment å gå. At bare sånn kan jeg virkelig kjenne meg selv. At bare sånn kan jeg bli klar over hva jeg trenger og hva jeg vil.

Og at bare sånn kan jeg leve det livet jeg virkelig ønsker å leve, nemlig: Et liv der jeg er i stand til å føle både det vonde og det gode.

En klok kvinne fortalte meg at uansett hvor suksessfull man blir, så fortsetter livet å bestå av omtrent 50/50 godt og vondt. Det finnes ingen mirakelkur for smerte, og dersom den hadde fantes, hadde du villet ha den? Hadde du villet føle deg lykkelig i begravelser? Hadde du villet gi avkall på å føle deg trist når en du var glad i ble syk? Hadde du kun villet føle de gode følelsene?

Trolig ikke, sant?

Dermed gir det lite mening å forsøke å bedøve oss bort fra halvparten av livene våre.

Eller, hva tenker du?

 

Hvis du vil endre livet ditt til det bedre, trenger du å få tak i hva som betyr noe for deg og hva du liker ved deg selv.

Jeg har laget en mini-bok om dette, som du kan laste ned gratis!

Dersom du gjør oppgavene og reflekterer over dem, kan det hjelpe deg med å gjøre bedre valg for deg selv!

PS: Det kan være boka havner i “Promotions”-mappa i innboksen din, så sjekk den og trekk eposten over til “Primary”, slik at alt går i orden! :-)

Siste innlegg

Scroll to Top