Dype tanker om livet i tilfriskningsprosessen

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Jeg tar meg selv i å tenke gamle tanker på en dypere måte. Tanker om livet og døden var mer overflatiske før. Jeg tror jeg begynner å få et større perspektiv på livet. Kanskje det sånt som kommer med det å få det bedre med seg selv..?
Photo by Andrew Le on Unsplash
Foto: Andrew Le, Unsplash


Hva skal jeg skrive om? Dette har aldri brukt å være et “problem” for meg før, men jeg opplever at jeg stadig skriver mindre om meg selv, men skriver desto mer om andre ting (jeg skriver for eksempel veldig lite dagbok for tiden, mens jeg har skrevet både en prosjektsøknad og et par magasin-artikler).

Å blogge om tilfriskningsprosessen kjennes så merkelig fordi….vel, fordi det er så mye på en gang. For første gang siden jeg utviklet en spiseforstyrrelse bruker jeg ikke noen strategi for å skyve følelsene mine unna.

Snakker ikke med spiseforstyrrelsen


Det høres platt ut, og det er jo egentlig ikke så enkelt. Jeg tror noe av den viktigste forskjellen jeg gjør nå, sammenliknet med tidligere, er at jeg har sluttet med å skulle erstatte såkalt negative eller irrasjonelle tanker med såkalt positive eller rasjonelle tanker, – med andre ord: Jeg har sluttet å snakke med spiseforstyrrelsen.

Og så har jeg sluttet med å klandre meg selv for å føle det jeg føler; eller, jeg går i alle fall inn for ikke å klandre meg selv, for det. Jeg er jo som alle andre mennesker, full av følelser. Følelsene er der av en grunn, og det er ikke alltid jeg trenger å “gjøre noe med dem”.

Må ikke gjøre noe med følelsene


Min erfaring er at det eneste som får følelser til å gå over, er å….vel…vente og la de gå over.

Jeg aksepterer at de er der, for jeg vet at dersom jeg forsøker å flykte fra dem ved hjelp av noen av mine tidligere teknikker (underspise, overspise, overtrene, arbeidsnarkomani, selvmedisinering etc) så forsvinner de jo ikke, det blir egentlig bare verre.

Det å klare å bare være med meg selv, og tåle meg selv trass i vonde følelser, er noe jeg aldri har “klart” før. Dog, dette er så klart en prosess og noe jeg tror vi aldri blir helt ferdige med. Med det mener jeg at jeg ikke tror det finnes noe endepunkt i livene våre der vi har kommet “i mål” med å “mestre vonde følelser”.

Det er menneskelig


Jeg tror dette er en prosess vi hele tiden befinner oss i, og noen ganger er vi mer til stede i oss selv, mens andre ganger løper vi mer hodeløse rundt og kan frike litt ut. Det er menneskelig.

Og er det noe jeg kjenner mer og mer på, så er det nettopp det: At jeg er et menneske, og det gjør at jeg har både gode og vonde følelser, både glade og triste opplevelser, både sinte og blide tanker, både lange og korte dager.

Det er greit, alt dette. Igjen, – jeg vet det høres platt ut, men altså…dette er bare der jeg er nå, i den forstand at jeg kjenner på en slags romslighet når det gjelder både meg selv og livet.

Litt sånn: Jaja, og så lever jeg nå, og så skal jeg ha et så fint og meningsfylt liv som mulig før jeg dør, og så håper jeg å være noe for noen før jeg forsvinner herifra. Det er en slags vemodighet for mitt yngre jeg, som har kjempet og løpt så mye, tror jeg. Det er en slags slitenhet.

Snart blir jeg 40 år


Til neste år fyller jeg 40 år. Tenk på det. Jeg mener ikke at jeg er gammel, eller at du er yngre enn meg eller eldre enn meg.

Jeg mener bare at jeg har tross alt ikke så mange år igjen på denne jorden, og jeg har viktigere prosjekter fore, enn å drive rovdrift på meg selv, slik jeg har gjort siden jeg var liten.

Riktignok fikk jeg ikke anoreksi før jeg var 15 år, men også før dette, særlig fra jeg var 11 til 14, drev jeg også en form for rovdrift på meg selv, ved å være kronisk redd for å skuffe noen eller ikke leve opp til forventningene jeg følte ble stilt til meg. Det å få gode karakterer i de riktige fagene, og å få et viktig og trygt yrke som ikke bare sikret lønn men også pensjon.

Slike ting er selvsagt viktige, og jeg mener ikke at det er noe vi skal ta lett på (det å være fattig er jo ikke bare ekstremt krevende økonomisk, men det er også sosiale stigma knyttet til det).

Dypest sett tror jeg allikevel det er vanskelig å føle ekte glede og mening for mestringen vår, dersom vi bare drives av jakten på ytre mål, og ikke lytter innover i oss selv.

Et større perspektiv på livet


Her opplever jeg at coachen min, som har utdanning innen mindfulness og gestaltterapi, har hjulpet meg til å se større på livet mitt.

På den ene siden er det slik at jeg har en jobb som jeg tjener godt i, som jeg har en god pensjonsordning i, og som legger opp til at jeg får bruke min kompetanse når det gjelder analyse av kvantitative data, og utredning av ulike aspekter ved utdanningssystemet vårt. Jeg bor innen kort avstand fra jobben, og det er fint.

Kanskje kan jeg fortsette å ha denne jobben og å drive med andre ting som jeg brenner mer for, i form av frivillig arbeid og frilans-virksomhet.

På den annen side har jeg mange andre egenskaper jeg ikke får brukt i den jobben jeg har nå, og som jeg gjerne skulle brukt.

Jeg skulle gjerne jobbet med andre som brenner for et bedre helsetilbud innen psykisk helse, både for unge og for voksne. Jeg skulle gjerne ha snakket mer med mennesker, og jobbet mindre med tall. Jeg skulle gjerne tatt i bruk bredden av min formidlingsevne, både muntlig og skriftlig.

Jeg skulle gjerne hjulpet andre som strever med mat og kropp, ved å tilby hjelpemidler som mindfulness, skrivekurs, yoga og meditasjon.

Jeg skulle gjerne utdannet meg mer innenfor disse tingene, slik at jeg kan få mer kredibilitet. Og kanskje skal jeg gjøre disse tingene, eller kanskje ikke. Hvem vet.

Men mitt verd, hvem jeg er som menneske, avhenger ikke av disse tingene lenger. Akkurat det er det godt å kjenne på, og ikke bare vite intellektuelt.

Det skal nok gå bra


Før var jeg mer stresset og hadde så mye ubearbeidede følelser når det gjaldt arbeidet mitt. Jeg har kommet dit nå at jeg tror det vil kunne gå bra med meg uansett hva jeg gjør.

Det er ingen systematikk i at jeg vil falle hodestups inn i spiseforstyrrelsen igjen, dersom jeg blir i den jobben jeg har nå. Det er heller ingen systematikk i at livet vil bli fullt av regnbuer og enhjørninger dersom jeg bytter beite. Jeg kan antakelig klare meg greit uansett, for livet er så mye mer enn arbeidet vi gjør (dersom vi er så heldige å kunne jobbe).

Livet er jo alt i mellom. Alle dopausene, alle kaffepausene, all tiden i sengen, alle kveldene alene meg meg selv eller sammen med noen andre. Livet er arbeid og mat og søvn og alt i mellom disse tingene.

Jeg føler på en måte at det hele er så….stort. Det kjennes nesten litt uvirkelig, – som å våkne fra en drøm. Litt sånn: Hva er det jeg har drevet med alle disse årene? Jeg har bare løpt og løpt, og fra hva? Fra hvem? Fra min egen smerte. Fra min egen frykt. Fra meg selv.

Å hvile og å feire


I håp om ikke å føle vonde følelser, har jeg bare sprintet videre. Jeg får vondt i hjertet av å tenke på hvor smertefullt jeg har ment at jeg selv bør ha det. At jeg har ment at jeg ikke var verdt en hvilepause, en sjokolade eller en skikkelig heftig og begeistra fest etter at jeg var ferdig med doktorgraden min.

Ikke en gang da – på selveste doktormiddagen min – kunne jeg tillate meg å hvile. Jeg begynte å pakke sammen festen klokka 23, mens alle de andre satt og koste seg, bare fordi jeg skulle arrangere en egen fest for noen som ikke turde komme på den store dagen min. Herregud… Jeg har tatt så mye ansvar for andres følelser.

Og nei, – jeg mener ikke at det er noe galt i å ta hensyn eller tilpasse seg eller møtes på midten.

Det jeg mener, er at jeg selv har gjort dette så mye at det har gått på bekostning av meg selv og min egen energi og livskraft. Det eneste som har gitt meg påfyll, har vært andres ros og beundring.

Jeg har vært som en lekk kopp.

Selvfølelsen min vokste når jeg fikk positive tilbakemeldinger fra andre, eller følte jeg oppfylte de forventningene jeg trodde folk hadde til meg, men i mangel av dette så var jeg….ingenting. Jeg har vært hva jeg har prestert, og har jeg ikke prestert noenting, så har jeg ikke vært noenting.

Mange av oss har det slik


Dessverre er jeg ikke alene om dette.

Så mange av oss går rundt og tror at vi må være noe spesielt eller gjøre noe spesielt for å komme noen vei i livene våre. At vi må prestere noe bestemt, tro eller mene noe spesielt, eller bare være kjærlige og opptatt av andre og ikke oss selv.

Men som med det meste ellers, er det jo denne gyldne middelveien, sant… Javisst trenger vi å fokusere ut over oss selv, og ikke trekke oss inn i vår egen navlebeskuen-het. Samtidig er det, har jeg dog lært og forstått, så innmari viktig å ta hensyn til oss selv, og å ta våre egne følelser og behov på alvor.

Det er et langt sprang fra dette, til å synes synd på oss selv, så det er ikke dette jeg mener vi skal gjøre. Men å ha empati og medfølelse for oss selv, slik vi også har det for andre, det tror jeg er helt nødvendig for å kunne føle oss som hele mennesker.

“Jeg” og “min”, “vår” og “din”


Okay, nå sier jeg “vi”, og jeg vet at jeg burde si “jeg”. Jeg vet at dette er min tilfriskningsprosess og ikke din.

Dersom du fremdeles er i sykdommen, eller står på terskelen til å skulle ta i mot hjelp, så vil jeg du skal vite dette: Du er deg, og din prosess vil være unik for deg. Vi kan så klart støtte og hjelpe og oppmuntre hverandre så godt vi kan, men like lite som du vet det fulle spekteret av mine utfordringer og min smerte, – like lite vet jeg om det fulle spekteret av dine utfordringer og din smerte.

Alt jeg vet, er at du føler smerte, og at du – som meg – trenger å føle mening, mestring og det å kunne kjenne deg verdsatt som menneske. Jeg tror dette er helt essensielt for å kunne bli friske (hva nå enn “frisk” måtte innebære).

Selvmedfølelsesbasert terapi hjalp


Personlig opplever jeg at det var ikke før jeg fikk lære meg – gjennom CFT (Compassion focused therapy/Selvmedfølelsesbasert terapi) – å behandle meg selv som en venn og å ha omsorg for meg selv, at jeg begynte å få det bedre og bli mer genuint meg.

Og med genuint meg så mener jeg ikke at det jeg har vært til å har vært falskt, men at jeg føler jeg kan stå for den jeg er som menneske, og ikke bare spille et slags “ytre spill”, der det er om å gjøre å ikke bli gjennomskuet for min dumhet, irrasjonalitet og emosjonalitet. For som alle andre, kan jeg oppføre meg både dumt, irrasjonelt og jeg har følelser.

Hva betyr så alt dette? Vel, kort sagt så betyr at det at jeg føler meg som om jeg er cirka 200 år gammel. Som om jeg har fått en sånn innsikt som på den ene siden er fantastisk, og på den andre siden er litt trist.

Vi skal alle dø


Den innebærer jo egentlig bare at vi alle skal dø en dag, og at det beste vi kan gjøre er å leve livene våre på en best mulig måte, frem til den dagen vi ikke er her lenger.

Forsåvidt så er det ikke som om jeg ikke har tenkt dette før, for det har jeg jo (antakelig har vi alle det). Det er mer….dybden i innsikten.

Det er ikke bare en sånn “Haha, en dag skal vi alle dø, så dette betyr jo ingenting!”. Det er mer sånn: “En dag skal jeg dø. Så livet mitt er nå. Og nå. Og nå. Nå. Så jeg må leve. Nå.”

Det kan kjennes skummelt, – som om det innebærer at man må få til noe stort eller leve ekstatisk hver dag. Men det er ikke det jeg mener.

Det er pausene jeg snakker om. Alle øyeblikkene. Det smilet, fra en du er glad i. En god bok.  En lunsj med en god venn. Hendene som holder dine, fordi det er en som er glad i deg. Det er latteren og gråten og alle kveldene som kommer og som etterfølges av travle eller “late” morgener. Ferier. Hektiske arbeidsdager. Lange søndager. Korte mandager. Det er alt dette.

Og jeg kan tåle livet. Jeg kan overleve meg selv.


Jeg tror det er det jeg begynner å kjenne på. At uansett hva som vil skje, så kan jeg tåle det. Jeg kan også velte, men selv det kan jeg tåle.

Ingen bedringsprosess er lineær (rettlinjet), og snuble har jeg gjort og kommer jeg til å gjøre. Men enn så lenge, gjør jeg mitt beste for å ta en dag av gangen, leve her og nå, være til stede i øyeblikket. Og takke for at jeg har livet.

Jeg var en hårsbredd fra døden, det vet jeg.

Gleden over å prestere


Men altså dette, – denne ydmykheten overfor livet, denne sorgen over smerte jeg har påført meg selv, – det er ikke forgjeves. Jeg vil bruke det så godt jeg kan, til mitt eget beste og til hjelp og støtte for saker som er større enn meg selv.

For den meningen trenger jeg i livet mitt. At jeg ikke trenger å overprestere for å ha verdi, betyr ikke at jeg kommer til å ta fra meg selv gleden over å prestere, nå mål, få til ting og kjenne på at jeg føler jeg lykkes. Det er greit. Jeg har lov. Jeg vil bare ikke drive rovdrift på meg selv og løpe fra følelsene mine, for å få det til.

Og er det en ting jeg er så grunnleggende ferdig med, så er det å skulle erstatte “negative” tanker med “positive” tanker, eller å kalle tankene mine for falske eller “feller”. Jeg har tanker. De er der. Det er greit. Vi har alle tanker. Og det er gjennom selvmedfølelse, aksept, tilstedeværelse og romslighet for mine egne tilkortkommenheter, at jeg beveger meg gjennom dagene mine.

Jeg håper flere vil kunne få den opplevelsen. At du er nok. At det er greit å ha tanker og følelser. At du ikke trenger å flykte fra deg selv lenger.

At det finnes et bedre liv, uten spiseforstyrrelsen.

Og det livet fortjener vi, alle sammen.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »