Faser i bedringsprosessen og hvordan komme videre

Faser i bedringsprosessen fra anoreksi og bulimi og hvordan få det bedre
Illustrasjon: Hilde Johanne
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Det er mange faser i bedringsprosessen fra en alvorlig spiseforstyrrelse. Prosessen minner med andre ord lite om en linjal og mye om en berg og dalbane (eller muligens en flytur i turbulens), der noen bølgedaler er dypere enn andre. Etter en lang og fin opptur kan det følge en brå nedoverbakke, fulgt av en skru, fulgt av en loop, fulgt av nok et unnarenn, der magen slår opptil flere kolbøtter og du lurer på om du noen gang kan hente deg inn igjen.

Min personlige erfaring er at: Det kan jeg. Og det tror jeg vi alle kan, så lenge vi er i live. Er det liv er det håp, tross alt.

For selv om jeg lander i unnarennet både shaken og stirred (for å si det med en dårlig pun på James Bond), så vil det flate ut. Det går ikke dårlig for alltid. Det vil gå oppover igjen. Det vil gå bedre.

Hvordan kan jeg si det? Hallo, liksom. Jeg er godt voksen og har hatt en eller annen grad av det som kalles en spiseforstyrrelse, siden jeg var 15 år gammel. Vil ikke det si at det aldri har gått oppover, egentlig?

Tja. Jeg vil si at det kommer an på hvordan du ser det.

Oioi, så dårlig det har gått! Eller?


For all del: Skulle jeg ønske at jeg hadde hatt et uproblematisk forhold til mat og kropp alle disse årene? Skulle jeg ønske at jeg ikke var så nevrotisk og har en hang å ta av og styrte om hverandre? Selvsagt.

Selvsagt skulle jeg det. Det kunne spart meg for enorme helsekostnader (både økonomiske, fysiske og psykiske), kroniske bekkensmerter etter overtrening, år på arbeidsavklaringspenger og arr på kroppen og sjela etter å ha sett, hørt og gjort ting jeg skulle ønske jeg slapp å se, høre og gjøre.

Men: Jeg har også fullført en mastergrad i sosiologi, med et karaktersnitt så høyt at jeg ble rekruttert inn i en forskergruppe og fikk betalt for å skrive masteroppgaven min for dem. Jeg har hatt to rimelig langvarige forhold, med to veldig fine fyrer, som lærte meg mye (ikke minst om meg selv). Jeg har tatt en doktorgrad, kverna utallige statistiske analyser og intervjua en drøss med fine og spennende folk til forskningsprosjekter og journalistiske artikler.

Jeg har sett månen smelte sølv i havet utenfor Hawaii, myst mot sola på en disig Tokyo-himmel, laget mønster i duggperlene på paraplydrinken på Koh Lanta, slurpet suppedumplings i Sør-Korea og – jeg har, om ikke mange, så i alle fall veldig gode venner.

Og så har jeg for håpentligvis, sånn jevnt over i alle fall, vært et rimelig godt menneske. Jeg kunne sikkert gjort det bedre, men jeg har gjort så godt jeg har kunnet.

Så summa summarum: Brorparten av de årene jeg har hatt en spiseforstyrrelse, har jeg også hatt et liv.

Okay, så bra. Men så, da?


Granted, fra 2013 til et stykke inn i 2018 var jeg stuck i et helvete som var en slags samspillseffekt av å ha flinka meg til i et par tiår, paret med Neurontin, paret med anoreksi med tvangstrening og oppkast. Men årene som ledet opp til dette var i alle fall betydelig bedre enn de påfølgende årene skulle bli.

Og da jeg omsider klarte å karre meg ut av undervekten i begynnelsen av 2018, holdt jeg meg oppkastfri i et halvt år før jeg, etter seks uker med søvnmangel, fikk mitt første av flere snubletrinn.

Kunne dette ha blitt unngått? Antakelig. Jeg tror faktisk ikke det ville skjedd om det ikke var for søvnløsheten, som gjorde meg sårbar for stress og depresjon, som igjen skapte ubalanse i spiserytmen min.

Men I digress. Poenget i dette blogginnlegget er å si noe om faser i bedringsprosessen, hva jeg gjør når det går ulike grader av «dårlig», og ikke minst: Hva ulike grader av dårlig egentlig er.

La oss starte med det siste.

Nå går det dårlig! Eller…?


Jeg skal være ærlig: Jeg er ikke noe god på å si at det går dårlig. I det hele tatt har jeg begrensa kapasitet for å kjenne hvordan det står til med meg selv, både fysisk og psykisk.

I natt for eksempel, har jeg sovet en og en halv time. Det er jo litt lite, vet jeg. Men jeg vet ikke om jeg egentlig føler meg trøtt. Jeg føler meg urolig. Som om jeg har gjort noe galt og venter på en dom.

Dommen, etter å ha sovet dårlig (eller ikke i det hele tatt) er at sulthormonene mine går «out of whack», som det heter på godt norsk. Jeg vet at det kommer. Jeg blir alltid mer sulten når jeg har sovet lite. Og når du kommer fra en alvorlig spiseforstyrrelse, er det lite som er mer skummelt enn å være sulten.

Men jeg må ta et steg tilbake. Jeg må reflektere, bedre enn jeg gjorde innledningsvis.

Okay, så er jeg ikke særlig god på å si at det går dårlig. Men det betyr ikke at jeg ikke ser når jeg snubler; ei heller betyr det at jeg ikke har vært ærlig om det til behandlerne mine når det har skjedd. Problemet, slik jeg ser det, har vært at det egentlig ikke har blitt tatt seriøst og at det igjen har styrket min egen tendens til ikke å ville ta det seriøst.

For er det egentlig så farlig?

Når blir en kort periode med restriksjon og matfokus, til et tilbakefall?

Grader av gode og dårlige faser i bedringsprosessen


Jeg vil si det er grader av alt. Som med det meste, er det et dosespørsmål. Men visse typer atferd er mer karakteristisk såkalt «spiseforstyrra» enn andre. Personlig: Når jeg blir skikkelig stressa over lengre tid og ikke gjør det jeg trenger for å ta vare på meg selv, har jeg en sårbarhet for å kaste opp.

What can I say; jeg er litt som en lama som ikke liker fremmede: Når det kommer noe nytt og truende inn i livet mitt, eller jeg møter noe som på annet vis velter den skjøre strukturen jeg har bygget opp, så spytter jeg. Ut med det! Få det ut. Kan ikke ha mat i magen og ha noia samtidig liksom, det er bare too much.

Det siste året har slike faser kommet med uregelmessige mellomrom, omtrent som mensen (jada, jeg vet at mensen helst skal være regelmessig, men jeg er 40 år og har brent ut østrogenet mitt på grunn av anoreksien).

Overordnet sett vil jeg si at mine grader av bra og dårlig i ulike faser i bedringsprosessen, har forløpt seg omtrent sånn som dette:

Alle gangene jeg har snubla i prosessen har jeg unngått crash er burn, altså det jeg ser som et tilbakefall (min definisjon av tilbakefall, er å være tilbake der jeg var da alt var «Fullstendig på trynet»).

De andre fasene derimot, har jeg så absolutt vært i. How could I not? Det er tross alt jeg som har tegna denne «grafen».

Mer detaljert om faser i bedringsprosessen


Siden jeg regner med at du ikke har sett akkurat denne fremstillingen av bedringsprosessen før, er det på sin plass med en forklaring.

La oss starte på bånn. Eller snarere:

Fullstendig på trynet


Fullstendig på trynet er det dypeste jeg noen gang har vært.

Her var jeg alvorlig undervektig, sov et sted mellom 0 og 3 timer hver natt (gjennomsnittlig antall timer søvn i løpet av en uke var om lag 20), kastet opp et sted mellom 8 og 24 ganger i døgnet, selvskadet, klarte ikke jobbe eller delta på noen sosiale arrangementer (i alle fall ikke uten samtidig å kaste opp eller sulte meg), gikk på store doser reseptbelagte smertestillende medikamenter (600 – 2700 mg Neurontin, og 0 – 100 mg Tramadol), drakk for å numme helvetet jeg befant meg i og følte meg som om jeg eksisterte uten å leve. Dette var fra februar 2013 til juni 2016.

Deretter var det sakte klatring oppover, etter en plan jeg la i juli 2016.

Max Pain, Stoisisme og Overoptimistisk


På vei opp mot overoptimistisk er det et par trinn, nemlig Max Pain og Stoisisme.

Max Pain var for meg perioden med å begynne å spise igjen. Ikke bare var jeg vettskremt beyond belief; det var som en 24/7 lang ferd gjennom sumplandskapet i Mordor, stort sett bestående av «second breakfasts», påfulgt av angstanfall, magesmerter, flatulens (hvis du ikke vet hva det er, vil Google garantert kunne opplyse deg), forstoppelse, halsbrann, søvnløshet, gastroparese, ødem og strålesmerter fra spiserøret opp i tennene, hvilket kjennes som å ha tannverk i samtlige tenner på en gang.

Jepp. Jeg kaller det Max Pain av en grunn. Det var et helvete. Faktisk bare marginalt bedre enn å være stuck i anoreksien.

Dernest fulgte en kort periode med stoisisme. Dette var det som tok meg gjennom siste halvdel av min tredje innleggelse for spiseforstyrrelsen, og bidro til at jeg fullførte alle månedene i behandling og klarte å være ærlig med behandlerne mine (trass i skam og fandens oldemor).

Den stoiske fasen varte helt jeg var såkalt vektnormalisert og ikke hadde kastet opp på noen uker.

Godt inne i noen oppkastfrie uker og fremdeles på en relativt lav BMI, fulgte den overoptimistiske fasen.

Nå var jeg skikkelig klar for å bli frisk. Jeg hadde tross alt klart både å gå opp i vekt og slutte å kaste opp, så nå var det bare å gønne på.

Ehrm.  

Gudesyndrom


Det er lett å bli cocky i visse faser i bedringsprosessen. I alle fall hvis du har en hang til perfeksjonisme.

Så hva er vel mer naturlig enn å bli rammet av Gudesyndromet? For meg varte det fra om lag februar 2018 til mai 2018. Disse månedene var jeg «på vei opp». Jeg var altså ute av undervekten, men var ennå «super lean» og følte at jeg hadde lov til å spise. Siden så mange måneder hadde gått uten oppkast, hadde jeg heller ingen oppkasttrang lenger.

 Jeg hadde sola i hodet og følte meg på toppen av verden og tenkte at nå var det straka vegen til lykkelandet.  

Things fall apart


I løpet av juli og august 2018 begynte ting sakte å falle fra hverandre.

Det var tidenes hetebølge i Oslo. Dagene med sol fulgte like tett som dagene med is og snø hadde fulgt i den like ekstreme vinteren. Med alt dette «ekstremværet» hadde jeg sannelig ikke valgt riktig år å bli såkalt «frisk» i.

Leiligheten min holdt 40 grader og det var ikke en vifte å oppdrive i mils omkrets, og jeg veide mer enn jeg hadde gjort på 10 år. Å bade var umulig. Jeg følte meg fremmed i meg selv. Hva fanken hadde skjedd? Bare tanken på å kle av seg fylte meg med vemmelse.

På dagtid lå jeg for det meste og peste i leiligheten min, uten å få sove det grann. På kveldene gikk jeg tur for å forsøke å kjøle meg ned.

Da jeg gikk til legen min og ba om hjelp, sa hun at jeg måtte forestille meg at jeg stirret på et hvitt A4-ark, slappe av i kroppen og puste dypt, for det var det hun gjorde, og hun hadde lært seg å sovne hvor som helst.

Jeg lurer på om hun hadde forsøkt å sovne i en 40 grader varm leilighet i en 25 kilo tyngre kropp enn hun var vant til, men det spurte jeg henne ikke om. I stedet dro jeg –utslitt– for å vanne plantene til foreldrene mine, for n’te gang den uka. Og så kastet jeg opp. Jeg var vel rett og slett bare for sliten og ute av meg selv til å stå imot.

By the way: Jeg har tidligere (under Fortid) skrevet om dette i blogginnlegget Snubling i bedringsprosessen – hva nå?

Meningskrise


Da jeg snubla var det sommer og behandlerne mine var på ferie. Det tok flere uker fra jeg kasta opp til jeg hadde en time hos psykologen min. I løpet av denne perioden forsøkte jeg få grepet på hva som hadde skjedd.

Hvordan i all verden kunne det være så lett for meg å kaste opp etter seks måneder uten?

Hva pokker?

Det burde jo være vanskelig?

Jeg burde ha glemt det, burde jeg ikke?

Hva var poenget med å jobbe så iherdig, dersom jeg når som helst kunne blåses av banen med et vindblaff?

Hva var poenget med å gå opp i vekt hvis jeg ikke klarte å slutte helt å kaste opp?

I det heletatt: Hva var meningen med å forsøke å bli frisk, dersom tilfriskning skulle være så sabla vanskelig?

Forsiktig håp


Ennå var ikke behandlingen min avsluttet på DPS, så da jeg omsider hadde ny time, fortalte jeg både psykologen min og den psykomotoriske fysioterapeuten om det som hadde skjedd, og sa at jeg ikke trodde det ville være noen god idé om jeg ble avsluttet akkurat nå, slik de hadde planlagt.

Jeg fikk lov til å fortsette noen timer til. Det, sammen med noe kjøligere temperatur, ga meg håp om at det var mulig å snu snublinga og komme meg på fote igjen.

Så kom det en bedre periode…

Kynisisme


…Før det igjen kom en dårligere periode, nemlig vinteren med kulde, iholke og mormor som ble dårligere.

Resultat? Ny roting med mat.

På dette tidspunktet begynte jeg å bli mer kynisk på hele prosessen. Jeg sluttet å kalle det tilfriskningsprosessen, for det ga ikke mening for meg lenger. Til. Frisk. Hva fanken var frisk?

Jeg begynte å kalle det bedringsprosessen i stedet. For hva var dette «frisk» for noe? Det var ikke fall ikke å være vektnormalisert og såkalt atferdsfri, for det hadde jeg vært i mange måneder uten at jeg av den grunn følte meg frisk.

Frisk var noe jeg hadde ventet på, som ikke kom. Så kanskje det ikke ville komme, fordi det ikke finnes. Kanskje frisk var et sunket Atlantis. Kanskje det var en illusjon.

Jeg begynte å tenke mer i retning av at det er best å ikke sprelle og styre så mye når man har falt i kvikksanda, for da bare drukner man. Bedre å ligge litt i ro og vente til man flyter opp av seg selv.

I denne perioden var det gode og ikke så bra perioder om hverandre, med et par ukers mellomrom.

Da mormor ble dårlig i jula, hoppa så klart spiseforstyrrelsen frem og beit meg i rumpa igjen. Da hun ble innlagt på sykehus og uvissheten om hvordan det ville gå vokste, ble jeg nummen.

Da hun døde, ble jeg mørk og skyldbetynget. Jeg hadde ikke fått sagt ha det til henne.

Hun døde uten at jeg var der. Faen ta meg, tenkte jeg.

Spiseforstyrrelsen var helt enig.

Pragmatisme


Etter et par uker med regelmessig bryting av håndbak med spiseforstyrrelsen klarte jeg å karre meg ut for en stund.

Whatever, tenkte jeg nå.

Fint å være ute av det mørkeste mørket, men livet er hardt, jeg har vært gjennom helvete de siste årene og frisk er en utopi. Nå er det pragmatisme som gjelder.

Så lenge jeg har det bedre enn før er det greit. Og det har jeg jo. Jeg skal bare fokusere på målet, holde øya på ballen, trappe videre opp i stilling og ta ferdig mindfulnessutdanningen, så blir det roligere.

Nummen


…Men først skulle jeg ta mindfulness-sertifiseringen min, hvilket skremte opp både meg og spiseforstyrrelsen og bidro til angstbitersk spising gjennom hele mai og halve juni. Jeg måtte holde meg på matta. Måtte gjennomføre sertifiseringen. Bare komme meg gjennom alt som var og bli ferdig med det.

Klarte ikke nyte det i det hele tatt, for det ble for mye på en gang.

Jeg sto på sertifiseringen og alt gikk bra slik sett, men selv om jeg nok så smilende ut på utsiden var jeg nummen på innsiden. Jeg måtte bare gjennomføre.

Angst, tap av mening, fremtidsfrykt


Etter at mindfulnessutdanningen var ferdig og sertifiseringen var over, var det som om all slitenheten slo inn over meg. Nå sto jeg i 60% stilling på jobb, og det var bare to måneder til jeg skulle opp til 100%. Jeg måtte klare å få orden på søvnen min, for den var igjen håpløst dårlig, hvilket gikk ut over selvtilliten min og evnen til å spise slik jeg følte at jeg “burde”.

Redselen for fremtiden begynte å snike seg innpå meg igjen. Hvor mye snubling er snubling. Når blir snubling tilbakefall? Skulle jeg få tilbakefall? Skulle jeg bli værende i en jobb jeg forsaker viktige deler av meg selv for? Skulle jeg bli ensom og for alltid singel? Skulle jeg aldri våge å leve livet, før jeg mente jeg hadde rett til det, gjennom å ha blitt såkalt «frisk»? Hva med verdiene mine? Jeg MÅ leve i pakt med dem!

Jeg ble usikker på hva jeg burde gjøre. Be om hjelp? Bare begynne å jobbe 100 % og satse på at det ville gjøre at jeg følte meg bedre, fordi jeg får noe annet å tenke på enn mat og kropp?

I denne perioden var det til enorm hjelp for meg å ha et meningsfylt arbeid med denne nettsiden. Jeg digger å jobbe med den, digger å utvikle noe som kan være til nytte for andre som strever med spiseforstyrrelser, digger å lære om webdesign og skriving som formidling.

Å skrive holder meg samlet, rett og slett. Det er min livlinje til drømmen om en enda mer stabil og meningsfull fremtid.

Forsiktig eklektisisme med kyniske innslag


Etter hver kom jeg meg noenlunde i gjenge igjen. Jeg innså at jeg har vært naiv som har ventet så lenge med å søke etter mer hjelp. Jeg vet jo at jeg kan få støtte, dersom jeg spør. Spørsmålet er om jeg spør. Så gjør jeg det?

Vel. Som jeg skrev forrige uke, er jeg i en prosess med å gjøre det. Det tar nok litt tid å få hjelp, men det haster ikke. Jeg vet jeg kan klare å karre meg på fote igjen, om jeg bare får noen gode måneder og stabil søvn. Søvn er min akilleshæl.

Gjennom hele bedringsprosessen min har jeg vært eklektisk på hvilke såkalte «verktøy» og terapeutiske metoder jeg har brukt for å holde meg selv gående og inspirert til ytterligere bedring.

Men: Innstillingen min til hva det vil si å få det bedre etter over et halvt liv med det som kalles en spiseforstyrrelse, var jeg i begynnelsen alt annet enn eklektisk på.

Når det gjaldt bedring var jeg hardnakket: Nemlig at det bare finne én endeholdeplass, og det er F.R.I.S.K.

De siste månedene har jeg blitt mer eklektisk også på dette. Det er ikke det at jeg ikke tror det går an å bli frisk, men jeg tror at hva frisk er for hver enkelt, vil variere. Mitt første mål er å komme tilbake dit at jeg er symptomfrisk, men jeg vil ikke kalle det for å være frisk.

Grunnen til at jeg ikke vil kalle det frisk, er at jeg har vært der. Jeg har vært der at jeg er symptomfrisk, og det var virkelig ikke å være frisk.

Tror jeg at det er mulig å komme ut fra symptomfriskheten og over i en stabil fase, der mat og kropp ikke lenger er noe issue (eller i alle fall ikke noe større issue enn det er for folk flest i den vestlige verden)?

Ja, det tror jeg.

Men jeg vet faktisk ikke om jeg vil kalle det for å være frisk heller.

Dersom jeg noensinne kommer dit, skal jeg så klart være særdeles glad for at jeg ikke lenger har det som defineres som en aktiv spiseforstyrrelse, men jeg vil jo fremdeles være meg, med min hang til å ta av og å styrte.

Jeg vil fremdeles måtte jobbe med å holde meg selv mentalt i vater. Og antakelig vil jeg måtte jobbe hardere med akkurat det, enn den såkalte mannen i gata må.

Frisk eller syk? The great beyond


Betyr det i så fall at jeg vil kalle meg syk selv når jeg er symptomfrisk fra spiseproblematikken?

Nei, altså, vet du hva! Jeg synes ikke det gir mening for meg å kalle meg verken syk eller frisk.

Jeg er bare så lei av kategorier. Hva som ligger bortenfor «syk» er for meg ikke frisk lenger, det er ukjent; det er «The great beyond».

Vi mennesker er mer enn det som feiler oss. Vi er mer enn psyken vår. Vi er så inderlig mye mer enn hva vi spiser og ikke spiser.

Dårlige og gode faser av bedringsprosessen – hva jeg gjør


Så hva gjør jeg, når det går ulike grader av dårlig og bra i ulike faser i bedringsprosessen min?

Vel, først og fremst gjør jeg dette:

Minner meg selv på hvor jeg har vært. Hvor dypt jeg var på mitt nedrigste, «alt-er-fucka»-tidspunkt. Det gjør alltid at jeg føler meg litt bedre.

Dernest minner jeg meg selv på alle tingene jeg tross alt har på gang; alt jeg er i stand til å bruke hjernen min til nå som jeg er bedre. Det i seg selv er bevis på hvor mye «friskere» jeg er enn før.

Og så har jeg noen strategier:

En strategi er at jeg lager mat for hele dagen når jeg står opp. Det gjør at jeg vet hva jeg skal spise, slik at jeg slipper å stresse med hva jeg skal spise og når.

Jeg vet også at når jeg er på jobb, bør jeg spise lunsj med kollegene mine, selv om det gjør meg nervøs. For det ha noen å spise sammen med, gjør at det ikke føler så kjipt å spise.

Det å spise sammen med andre, er i det hele tatt en god ting for meg. Det tar fokuset bort fra maten og over på mennesker og mening, og det er jo det jeg ønsker i livet mitt. Jeg ønsker tilhørighet og mening, ikke mat- og kroppsfokus.

Hva jeg gjør nå


Og akkurat nå i det siste, har jeg kommet til den beslutning at jeg må ta tyren ved hornene og be om mer hjelp også.

Det skal mye til før jeg gjør det, og grunnen til at jeg gjør det er ikke egentlig at det går så innmari dårlig, for det ville vært en urimelig overdrivelse. Det skjer faktisk veldig mye bra i livet mitt akkurat nå, blant annet har jeg begynt å date (som i: “to date”, ja ;), noe som er ganske fint, utrolig nok (det hadde jeg virkelig ikke trodd på forhånd, for jeg var redd jeg ikke «fungerte» på den måten lenger).

Grunnen til at jeg ber om hjelp er derfor like mye alt det jeg HAR og som jeg ikke vil miste, som det jeg føler at jeg ikke har og som jeg søker etter (altså, ytterligere bedring, tilhørighet og mening).

Og siden jeg vet at jeg er konkurranseorientert og vil gjøre det bedre i livet mitt dersom jeg har noen å stå «accountable» for (noen som ikke er meg selv), så har jeg altså bestemt meg for at det beste vil være å utnytte nettopp denne egenskapen ved meg selv.

Dersom jeg har en person jeg kan fortelle: Nå har jeg spist sånn og sånn og gjort det og det og det går slik og slik, så er det som om jeg VIL prestere bedre med det jeg gjør og spiser, rett og slett fordi det jeg driver med blir synlig for et annet menneske.

Dating i bedringsprosessen. En ny fase?


I noen grad er det jo litt slik allerede, siden jeg dater en fyr, og det å spise sammen er en helt naturlig del av det å være sammen.

Det fine er at jeg spisingen alltid går veldig bra når jeg er sammen med ham.

Slik har det faktisk alltid vært for meg: Spisingen min har bestandig gått bedre når jeg har vært i et forhold, for da har jeg følt meg mer forpliktet og dessuten trygget på at noen liker meg.

Åpenbart handler det om en blanding av at jeg er opptatt av noe annet enn meg selv, maten jeg spiser og hvordan kroppen min reagerer på maten, samt at jeg også føler meg akseptert som den jeg er.

Det får meg til å ville mer. Det får meg til å ville jobbe hardere for min egen bedring.

Samtidig er det så klart en sårbarhet i dette med å date også, for jeg vet jeg har en tendens til å forstrekke meg i forhold.

Jeg er ikke noe god på å kjenne etter hvordan jeg har det med meg selv, og blir lett opptatt av hvordan andre har det og hva jeg kan gjøre for å unngå å få den personen til føle seg dårlig.

Problemet med denne innstillingen, er at jeg glemmer det jeg selv trenger for å holde meg psykisk stabil. Det er ikke lett å balansere andres behov mot mine egne. Jeg vet ikke om det noen gang vil bli det. Men forhåpentligvis kan jeg lære å bli bedre på det.

Avslutning


Så for å oppklare: Når jeg sier at jeg vet det kan bli bedre, så er det fordi jeg vil at det skal gå bedre. Jeg har driv for at det skal gå bedre. Jeg har gode ting på gang i livet mitt, og jeg vet hvor mye jeg har å tape på å falle tilbake i gamle spor.

I stedet for å la det skure og gå lenger, vil jeg ta tak i situasjonen slik den er nå, være ærlig på hva som foregår i hode og kropp, og gjøre nok et arbeid med å få grep på mitt eget forhold til kroppen min.

Det rare er jo at han jeg dater liker at damer har former. For hans del ville det sikkert vært helt fint om jeg la på meg litt. Så når jeg har angst for mat fremdeles, har det jo ingenting med ham å gjøre; det har alt med mitt forstyrra forhold til mat og kropp å gjøre.

Fordøyelse til besvær…


En ulempe ved å ha endt opp med å innimellom trøble med mat slik jeg altså har gjort det siste året, er at fordøyelsen min er blitt dårligere igjen. Det er beklageligvis temmelig triggende, ikke bare for spiseforstyrrelsen men også for angst generelt. Jeg klarer ikke å jobbe effektivt når jeg har vondt i magen etter å ha spist.

Samtidig er jo også dette mye bedre enn før. Så igjen: Det er grader av alt. Det er et spørsmål om dose. Men nettopp derfor vil jeg også si at jeg har nådd dosen for hva jeg gidder å ta mer av denne spiseforstyrrelsen. Jeg vil så inderlig lære meg å akseptere meg selv sånn jeg er, men det later til å være et Sisyfos-arbeid av en annen verden.

Kanskje er det ikke så rart, gitt at jeg har hatt en spiseforstyrrelse i så mange år, og ikke fikk hjelp før over 10 år inn i lidelsen. Det er antakelig god grunn til ikke å være så streng med meg selv.

Sluttnote:


Dersom du blir trigget av det jeg skriver her, så ber jeg deg innstendig om å ta vare på deg selv. Ring noen, snakk med noen, be om hjelp dersom du trenger det. Du har noen strategier for hva du gjør når du har det vondt, håper jeg? For det er det lurt å ha. Ikke les blogger om spiseforstyrrelser, dersom du føler at du blir dårligere av det, for det er det siste du trenger.

Jeg skriver om det jeg selv gjennomgår, for å være mer åpen enn jeg til nå ha vært på denne bloggen. Men det betyr ikke at jeg sliter og er trist og nevrotisk, okay? Jeg kommer til å klare meg. Jeg har ikke tenkt å gi opp, for jeg vet det er mulig å få det bedre enn jeg har det nå. Jeg har tross alt klart det før, og det holder som bevis for meg.

Ikke gi deg du heller. Husk at det alltid er håp. Og om håpet kjennes langt borte i dag, eller akkurat nå, så vit at det vil glimre til igjen.

Ingenting er for alltid det samme. Det gjelder både det gode og det vonde.

Det kommer i doser. Det kommer i faser. Og før vi vet ordet av det, har vi det bedre.

Tro meg. Det er mulig. <3


PS: Hvis du ønsker å lese mer om faser i “recovery” fra spiseforstyrrelser, og kanskje i særdeleshet anoreksi, så har Gwyneth Olwyn skrevet om dette på edinstitute.org.

Andre innlegg fra bloggen

Ikke gi opp - bedring recovery spiseforstyrrelser psykisk helse

Ikke gi opp! (Pluss et dikt fra England)

Denne bloggposten er ganske personlig. Den handler om det å ikke gi opp, om hvorfor jeg selv ikke gir opp, og om en reise til England, der venninna mi og jeg rota oss bort i Stoke on Trent. Og helt til slutt kan du lese et dikt som heter “Don’t quit”. Selv har jeg dette diktet på et laminert kort i lommeboka mi. Det minner meg om å kjempe for det jeg står for. Det minner meg på å holde ord overfor meg selv. Det minner meg om fellesskapet jeg kjemper for. For bedring handler ikke bare om meg. Det handler om håp. Og håpet, det er felleseie. Så å ikke gi opp – det handler om oss.

LES MER »
va jeg gjør for å føle meg bedre når jeg er deprimert

Hva jeg gjør for å føle meg bedre når jeg er nedstemt

For tiden er jeg ganske nedstemt. Egentlig vil noen noen si at jeg er det som kalles “deprimert”. Juli startet med tiltakende angst og så kom mangel på motivasjon og energi. Nå, fire måneder senere, innser jeg at det er ganske mørkt.  Og nei, det er ikke første gang. Jeg

LES MER »
Bullet journaling for psykisk helse - månedsoppsett for oktober 2019 på norsk

Bullet journaling for psykisk helse (og livet generelt:)

I denne bloggposten forteller jeg om hvordan du kan komme i gang med bullet journaling. Det å skrive dagbok er noe jeg har gjort mye av i min egen bedringsprosess, men bullet journaling er noe helt spesielt, som jeg for tiden finner stor glede i. Håper du kan bli inspirert! 🙂

LES MER »
Hva som hjelper meg i hverdagen - spiseforstyrrelser og recovery

Hva som hjelper meg i hverdagen (med maten, kroppen og livet:)

Å jobbe med å holde seg i bedring fra det som kalles en spiseforstyrrelse, krever en viss innsats. I dette blogginnlegget kan du lese hva jeg gjør (nå for tiden) som hjelper meg med å opprettholde drivet for bedringen min. Skriving, gode morgenritualer og ikke minst det å bruke erfaringskompetansen min til å hjelpe andre, er noe av det som betyr mye for meg.

LES MER »

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Scroll to Top