Jeg har sparket ernæringsfysiologen min – litt om fett og anoreksi

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Jeg skriver dagbok og elsker lister. Lister over bøker og artikler jeg vil lese, gjøremål, arbeidsoppgaver, etc, men også lister over hva jeg spiser. Dette er nyttig for meg, for når jeg ser på matloggen min over tid, legger jeg merke til både positive og negative tendenser. En slik tendens som jeg nylig oppdaget, er at jeg spiser for lite fett. En del av meg har sikkert vær klar over dette, men spiseforstyrrelsen min har fortalt meg at det ikke er noe problem, fordi jeg tross alt går opp i vekt. Vel. Det er på tide å sparke ernæringsfysiologen min, for å si det litt enkelt.
Fett-og-tilfriskning-fra-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay
Foto: Margherita Turrin on Unsplash


Som tittelen på dette blogginnlegget sier, har jeg sparket en viss kostholdsrådgiver.

Du visste kanskje ikke at jeg har en ernæringsfysiolog en gang?

Ikke så rart, for det visste ikke jeg heller. Ikke før jeg tok en titt på et gjennomsnitt av matloggen min fra de siste månedene, og fant ut at fettinntaket mitt konsistent har ligget godt under det som er anbefalt fra Helsedirektoratet.

Det var da jeg innså at jeg har lyttet til anoreksiens kostholdsråd. Og det er jo fett?

Nope, ikke i det heletatt!

Spiseforstyrrelser er som mangehodete troll, eller som blekkspruter med stadig utvoksende armer. Dersom jeg kutter av en tentakkel, vokser det ut en ny. Og tentaklene vikler seg inn i stadig nye deler av livet mitt og hverdagen min, dersom jeg ikke holder øynene åpne.

Fettløselige vitaminer


Selv om jeg har spist nok kalorier, og fått i meg tilstrekkelig med karbohydrater og protein, så har jeg, ved å lytte til den latterlig dårlige ernæringsfysiologen min, satt helsen min i fare. For selv om anoreksien har sterke meninger om fett, og helst vil at jeg skal spise så lite som mulig av det, så trenger kroppen min fett. Kroppen trenger fett for å produsere hormoner, slik som østrogen og progesteron.

Kroppen trenger fett for å nyttegjøre seg fettløselige vitaminer, slik som D-vitamin, som er helt essensielt for at kroppen skal gjøre seg nytte av kalsiumtilskuddet jeg tar. Også A, E og K-vitamin er fettløselige, og de er viktige vitaminer! Altså, alle vitaminer er viktige, men dette er vitaminer jeg åpenbart trenger for å reparere kroppen min så godt som mulig.

Det handler om både immunforsvar, cellereperasjon, reproduksjon, muskelregenerasjon, styrking av skjelettet og mye mer. Dersom jeg ikke spiser nok fett, spiller det liten rolle om jeg spiser vitaminer. Bare å helle på med multivitamintilskudd, holder ikke (faktisk kan det være skadelig med alt for store inntak av fettløselige vitaminer). Vi kommer ikke unna fett.


Tar du også kostholdsråd fra spiseforstyrrelsen din? Du er i så fall i godt selskap… Ikke at det gjør det noe bedre., så klart… Det er litt som å ta økonomiske råd fra en person med pengespill-avhengighet. Ikke særlig gunstig for tilfriskningen, med andre ord.Kilde: Helsedirektoratets kostholdsanbefalinger (se lenke under) side 20. 


Kroppen trenger fett


I dokumentet “Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet” skriver Helsedirektoratet følgende:

Når kostens totale fettinnhold er lavere enn 20 energiprosent kan det være vanskelig å sikre et tilstrekkelig inntak av fettløselige vitaminer og essensielle fettsyrer. Det frarådes at fettinntaket begrenses til under 25 energiprosent fordi et kosthold med meget lavt fettinnhold kan redusere nivået av HDL-kolesterol, øke triglyseridnivået og forverre glukosetoleransen hos dem som er følsomme for dette.  (s 16) 

Ved å ta råd fra anoreksien, har jeg latt spiseforstyrrelsen min diktere fettinntaket mitt, og det er ikke greit. Hvem vet, kanskje skyldes fraværet av menstruasjon hos meg, at jeg over flere måneder har fått i meg langt under den anbefalte prosentandelen fett i kosten?

Dere som kjenner meg, vet jeg leser mye forskning. Men forskningen jeg har lest, har stort sett handlet om spiseforstyrrelser. Hva angår kostholdet mitt, har jeg forholdt meg litt sånn: jaja, så lenge jeg får i meg nok mat, så.

Og det er jo forsåvidt greit nok det, – altså, det er et viktig første trinn å få i seg nok mat. Men jeg vil bli frisk! Jeg vil ikke bare kødde det til videre, med å la spiseforstyrrelsen få beholde en liten del (som kan ha store, negative konsekvenser for helsen min) av kostholdet mitt. Hva så liksom, om jeg er normalvektig, men har noia for å spise fett?

Gjeninnføring av fett i kostplanen


Så nå nylig, har jeg tatt heftig grep om kostlista mi, for å sikre at jeg får i meg nok fett til å kunne nyttegjøre meg av de fettløselige vitaminene og forhåpentligvis få igjen menstruasjonen raskere.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er at jeg vet jeg ikke er alene om å ha noia for fett, eller å la spiseforstyrrelsen min få ta rollen som ernæringsfysiolog. Men altså… Honestly, så er jeg drittlei av å ha en spiseforstyrrelse. Jeg så veldig, veldig mye friskere enn jeg var, men jeg kan og vil bli enda bedre. Dette med å spise mer fett, er et viktig steg i riktig retning.

Jeg må si at hva angår fett, så er det å være del av dagens moderne samfunn, med “low fat” this and that, en alvorlig hemsko for tilfriskning. Det er så lett å tro at man bør spise lite fett, for fett fremstilles jo som folkefiende nummer en.

Nest etter fett, kommer kolesterol. Det også blir fremstilt som noe vi for guds skyld må sky unna. Men igjen: sannheten er at kroppen trenger kolesterol.  Ironisk nok, er det en del som tyder på at for lite kolesterol, like mye som for mye kolesterol, har sammenheng med blodtrykksforstyrrelser og hjertesykdom.

Så altså… Jeg skal ikke si hva noen andre skal spise, for jeg bestemmer kun over min egen tilfriskning. Men jeg kan si såpass som at jeg har gjeninnført noen matvarer jeg en god stund har sluntret unna, grunnet fettinnholdet.

Det skal sies at i flere måneder rett etter at jeg ble skrevet ut fra Modum Bad, så spiste jeg nok fett. Det er etter vektnormaliseringen at utglidningen har skjedd, sakte men sikkert.

Det er sånn spiseforstyrrelsen holder på. Den finner måter å snike tentaklene sine inn på, og det skjer så gradvis at jeg, om jeg ikke er innmari ærlig med meg selv, kan tillate meg å ignorere det inntil noe hopper opp og biter meg i rævva. Dette med menstruasjonen er en sånn vekker, for meg.

Greit nok, det kan være andre grunner til at jeg ikke har menstruasjon, men hvem vet? Det skader jo ikke å prøve? Snarere skader det å la være å prøve.

“Nye” matvarer på kostlista


Frem til dette blogginnlegget, har jeg vært veldig forsiktig med å skrive detaljer om hva jeg spiser. Og det skal sies at selv ikke dette blogginnlegget er særlig detaljert hva angår matvarer. Akkurat det kommer jeg til å fortsette med.

Men… Når/om jeg får gitt ut boka jeg skriver, så kan jeg love at dere skal få hele historien om disse fettgreiene. For det å gjennomgå tilfriskning, innebærer så mange potensielle “pitfalls”, og fett er for meg et kron-eksempel.

I tillegg til egg (jøss, for en interessant ordsammensetning, lol!), har jeg nå (gjen)innført en daglig dose nøtter og frø i kostplanen min igjen. Fra før av spiste jeg chiafrø og linfrø, men det er nødvendig med en større bredde, for å få i meg mer E-vitamin, for eksempel. Tahini er også tilbake på kostplanen min. Det består av sesamfrø, som er en kilde til kalsium.

Ved å spise salat eller grønnsaker uten tilstrekkelig med nøtter, frø, dressing eller andre kilder til fett oppi, har kroppen min antakelig hatt et langt dårligere vitaminopptak enn den kunne hatt.

Herrejemini altså…. Som om spiseforstyrrelsen ikke har forvoldt kroppen min nok skade fra før av!

Jeg har, ved å gjøre disse justeringene i kostplanen min, økt fettinntaket mitt med mange, mange gram, og over 10 prosentpoeng, slik at jeg nå spiser innenfor den anbefalte prosentandelen fett i kosten (fra 25% til 35% fett er det anbefalte jamfør Helsedirektoratet).

Det kan hende jeg øker enda mer, men det blir en vurderingssak alt etter hva konsekvensen blir av det nåværende inntaket.

Min bedring, mitt ansvar


Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg endelig hadde vett til å sette meg inn i også denne delen av kostholdet mitt, og ikke belaget meg bare på den informasjonen jeg hadde fra før av.

Og nå sier du kanskje: Jo, men jeg er hight carb low fat vegan, eller: forskning viser at 80-10-10 er det beste, eller…: Paleo er det naturlige kostholdet for mennesket! Eller: Gluten ødelegger tarmen! Eller noe annet i den retningen. Og alt jeg kan si til dette er: Det finnes forskning som viser det vi tror på.

Det var en periode jeg spiste på måter som jeg ikke lenger gjør, fordi spiseforstyrrelsen min syntes det var en innmari fin måte å unngå fett på. Jeg fant med letthet forskning som viste at dette var det beste kostholdet for mennesket.

Men her er cruxet: Jeg er i tilfriskning fra en spiseforstyrrelse! Selv om det finnes måter å spise på som fungerer for noen sunne, normalvektige mennesker, så betyr ikke det at det er det riktige for min kropp, og i alle fall ikke min kropp i denne veldig, veldig viktige fasen av livet mitt. Min ernæring av min kropp, er mitt ansvar.

Dette er min recovery, så jeg skal selvsagt ikke si at jeg sitter om sannheten om hvordan “vi” i recovery bør spise, for det gjør jeg ikke.

Alt jeg kan si, er at jeg tror det er en grunn til at vestlige land stort sett er enige om de grunnleggende kostholdsrådene de gir, deriblant hvor mye fett vi bør få i oss hver dag.

Det sagt, så er jeg ikke særlig begeistret for all demoniseringen av fett, og den stadige jamringen om at vi må spise “low fat”. For et menneske i tilfriskning fra anoreksi, kan det stikke skikkelige kjepper i hjula for tilfriskning.

Nuvel. Denne jenta (jeg skal tillate meg å kalle meg en kvinne når jeg omsider har fått tilbake den o’ salige menstruasjonen) har i alle fall gitt nevnte ernæringsfysiolog sparken (jeg antar hun kommer til å snike seg inn igjen en bakvei, så jeg må antakelig sparke henne igjen og igjen en god stund før hun tar hintet og fordufter), og akter heretter å spise fett etter helsemyndighetenes anbefalinger.

Sånn.

Da var det sagt.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »