Hva jeg gjør for å føle meg bedre når jeg er nedstemt

va jeg gjør for å føle meg bedre når jeg er deprimert
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

For tiden er jeg ganske nedstemt. Egentlig vil noen noen si at jeg er det som kalles “deprimert”. Juli startet med tiltakende angst og så kom mangel på motivasjon og energi. Nå, fire måneder senere, innser jeg at det er ganske mørkt.  Og nei, det er ikke første gang. Jeg har lang erfaring med tungsinn i perioder og jeg har lært meg at det går over. Men så klart: At jeg vet av erfaring at det blir bedre, betyr ikke at det er allright når verden kjennes som en grå masse og jeg ikke klarer å oppdrive glede for noe som helst, selv ikke ting jeg liker. Så…for å omsette dette til noe forhåpentligvis nyttig, tenkte jeg å dele litt om hva jeg gjør for å føle meg bedre når jeg føler meg slik som dette.

Men først er det på sin plass med en begrepsavklaring, altså hva jeg legger i “depresjon” og hvordan jeg ser på årsakene til langvarig nedstemthet. So let’s go.

“Depresjon”: hva, hvorfor og hva kan gjøres?


Dersom du går til legen din og og forteller at du føler deg trist, umotivert og energiløs og at du har følt det slik en stund, kan du bli diagnostisert som deprimert. I psykiatrien er depresjon en diagnose som det knytter seg visse symptomer til. Det betyr at dersom legen tester deg for det som kalles depresjon, vil du få diagnosen dersom du oppfyller et visst antall symptomer, slik som tiltaksløshet, endringer i sult og metthetsfølelse, endringer i søvnmønster, endringer i hvor mye energi du har, og så videre. 

Depresjon er altså ikke et objektivt fenomen, – det er en sosial konstruksjon, en sekkebetegnelse på symptomer som til sammen ses som noe større og mer uhåndterlig enn simpelthen å være litt nedtrykt.

Alle mennesker er nedtrykt av og til, tross alt, – det er helt naturlig. Men skal vi tro statistikken, blir de fleste faktisk også deprimert en eller flere ganger i livet, så basert på det kan vi si at å være deppa er menneskelig. Om deppa-heten varer, kan det imidlertid bli betegnet som en psykisk lidelse.

Legemidler mot depresjon


Som følge av diagnosen kan du oppleve å få forskrevet legemidler, såkalte antidepressiva, som har som funksjon å endre på kjemien i hjernen din, slik at du øyensynlig skal føle deg bedre. Hvorvidt det er legemiddelet som gjør at du føler deg bedre, eller om det er placeboeffekten, strides imidlertid de lærde om, og det finnes heller ingen bevis på at depresjon skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen. 

For de fleste gir legemidler dessuten kun en liten eller ubetydelig bedring i symptomene, og over tid har den eventuelle bedringen det med å forsvinne i bivirkninger. Bivirkningene blir større over tid, fordi du utvikler toleranse for legemiddelet og dermed må ta stadig høyere doser for å få en “effekt” på depresjonssymptomene. I mange tilfeller er det ingen effekt overhodet; det er kun bivirkninger, altså en tilleggsbelastning. 

Hvorfor jeg ikke tar legemidler mot depresjon


Selv har jeg aldri forsøkt legemidler mot depresjon, men det har ikke skortet på tilbud. Jeg vet ikke hvor mange ganger leger har foreslått at jeg burde ta såkalte “antidepressiva” eller “angstdempende” preparater, men jeg har alltid sagt nei. 

Begrunnelsen min har blant annet vært at jeg mener depresjonene mine – eller snarere nedtryktheten og meningsløsheten jeg opplever – er en naturlig konsekvens av livsomstendighetene mine. Dette er forsåvidt min mening om depresjon på generell basis. Altså: jeg ser på det å få en depresjon som en naturlig reaksjon på vonde omstendigheter, slik som ensomhet, tap av tilhørighet og tap av mening. 

Når har jeg vært mest deprimert? Gode grunner. 


Jeg har aldri vært så deprimert noensinne, som da jeg satt fast i sulting, overspising, oppkast, overtrening, selvmedisinering og alvorlige søvnproblemer. Dette kom, slik jeg ser det, som følge av identitetstap, meningstap, manglende tilhørighet og ikke minst: skam som følge av mange års hemmelighold av psykiske vansker med mat, mening og kropp.

Det å få i seg nok og regelmessig mat og drikke, hvile, passe med bevegelse og ikke minst nok søvn, er menneskelige basalbehov, i tillegg til behovet for mening i tilværelsen. 

Fordi jeg ikke klarte å jobbe og knapt nok fikk til å være sammen med familie og venner (angst for å spise bidrar ikke akkurat til gode sosiale relasjoner), følte jeg meg på toppen av det hele betydningsløs, lat og egoistisk. Jeg var helt sikker på at jeg var et forferdelig menneske og selvfølelsen min var på et lavmål. 

Depresjon er et sosialt fenomen


Det jeg forsøker å si, på en i overkant omstendelig måte, er følgende: 

Jeg ser depresjon som et i all hovedsak sosialt fenomen, og altså ikke som følge av en eller annen form for kjemisk ubalanse i hjernen

Kan det være at ensomhet og tap av mening fører til kjemiske endringer i hjernen? Jada, det kan godt tenkes. Men da er det jo ensomheten og meningstapet som er hovedproblemet. Den eventuelle kjemiske endringen i eksempelvis serotonin og dopamin, er en effekt av disse bakenforliggende sosiale problemene; de er ikke årsaken til depresjonen. 

Vi kan så klart sette på et plaster og forsøke å endre på hjernekjemien, men sannsynligheten er stor for at det i det lange løp ikke vil fungere. 

Hvorfor ikke? Jo, for dersom jeg hadde tatt et legemiddel for depresjonen min og det underliggende problemet (som er sosialt) bestod, så ville jeg etter hvert trengt stadig større doser av legemiddelet, fordi kroppen min ville utviklet toleranse for legemiddelet. Legemiddelet ville ikke løst problemet mitt, det ville bare lagt et brannteppe over. Men en dag brenner jo brannteppet opp også, og hva da? 

Slik jeg ser og selv har opplevd psykiske vansker, slik som depresjon, så er det snakk om meningsfulle symptomer på underliggende sosiale problemer. Og da vil jeg heller ta tak i det underliggende problemet, altså manglende tilhørighet, identitetstap og meningstap, enn å slenge over et brannteppe. 

Det bør være et fritt og informert valg (å ta “antidepressiva”)


Når det er sagt, mener jeg at det er opp til hver og en om man selv vil forsøke legemidler mot depresjon. Som sagt: Noen opplever en viss hjelp i det. Dessuten: Veien til felleskap og bedring er ikke å pille-skamme de som føler at legemidler hjelper dem. 

Det vi imidlertid er fullstendig avhengige av, er god, vettug og sannferdig informasjon om hvilke alternativer som finnes når det gjelder behandling for psykiske lidelser. Her er legemidler kun ett av flere alternativer, for det finnes jo også flere former for psykoterapi, deriblant kognitiv terapi og kunstterapi, som kan hjelpe. Når det gjelder legemidler bør det også være en selvfølge at leger informerer om bivirkninger som selvmordstanker, selvmordsforsøk og ytterligere nedstemthet, samt gir et anslag om hva man kan forvente når det gjelder sannsynlighet for- og omfang av bedring dersom man tar legemiddelet. 

Barn og legemidler mot depresjon – min mening


Legemidler mot depresjon bør imidlertid ikke gis til barn, det er min mening. 

Årsaken til at jeg mener det, er at barns hjerner er spesielt ømfintlige mot kjemikalier. Dessuten mener jeg barns mentale helse bør tas på alvor fra dag én, ikke forsøkt “fiksa” ved hjelp av en pille. 

Hvis barn er deprimerte, finnes det sannsynligvis en god grunn til det. 

Note: Den britiske journalisten Johan Hari har skrevet en bok om depresjon og har også en veldig interessant TED-talk om hvorfor vi har økende depresjon i Vestlige samfunn. Han mener, etter å ha snakket med anerkjente forskere og mennesker med egenerfaring verden rundt, at det for det aller meste handler om sosiale faktorer. Hvis du vil se videoen, så lenker jeg til den helt nederst i dette innlegget.

Deprimert: Hva jeg gjør for å føle meg bedre


Når jeg føler meg nedtrykt eller deprimert har jeg et lite arsenal av ting jeg kan gjøre for å føle meg bedre. Noe av utfordringen med depresjon er imidlertid at jeg ikke har lyst eller tiltak til å gjøre noe som helst, ei heller ting jeg vet jeg egentlig liker. 

Så hva er trikset?

Vel, det er faktisk (og dessverre) litt som med lekser du ikke har lyst til å gjøre: Det kjennes som et slit å åpne lekseboka, men det blir bedre når du kommer i gang, og kanskje blir det til og med hyggelig når du begynner å få det til litt. Å skape noe kan gi et mentalt løft, så lenge forventningene til hva du skal skape ikke er for høye (perfeksjon er veien til depresjon, I’m just sayin’).

Noe jeg vet kan hjelpe meg når jeg er deprimert:


Skrive dagbok


Å sette ord på det som er vondt har en veldig potent effekt på psyken min. Det er litt som å snakke med en venn, for når jeg skriver dagbok oppfører jeg meg som min egen mer eller mindre nøytrale samtalepartner. I stedet for at det er jeg som skriver dritt om meg selv, er det som om jeg argumenterer med meg selv. 

I dagboka mi kan jeg bli min egen samtalepartner omkring temaet. Jeg kan diskutere med meg selv, for og i mot ulike tema som er vanskelige.

Ved å diskutere med meg selv på denne måten kan jeg komme opp med strategier, tidsperspektiver og løsningsforslag. Selv om jeg ikke gjør et valg her og nå, så føler jeg at jeg i det minste har tatt meg bryet med å stirre meg selv i kortene. For når jeg skriver er det som om jeg får tilgang til en del av følelsesregisteret mitt, som ikke ligger oppe i dagen når jeg bare “er i hodet mitt”. 

Det å skrive er simpelthen en måte å bli bedre kjent med meg selv på, og det gir meg et grunnlag for å ta bedre og mer veloverveide valg.

Lage oppsett og strukturer i bullet journalen min


Tidligere på bloggen har jeg skrevet om hvordan jeg bruker det som kalles “bullet journal” i bedringsprosessen min. Siden jeg identifiserer meg som et veldig kreativt menneske, er det å selv utvikle ukentlige og månedlige oppsett og strategier en stor glede for meg. 

Jeg digger å lage lister og systemer, og i bullet journalen min kan jeg få utløp for det, samtidig som jeg også kan øve meg på vakre skrifttyper (kalligrafi, for eksempel) og tegninger. 

Blogge


Å blogge kan bli sett som utleverende og det kan det så klart også være, avhengig av hvor offentlig man velger å være. Her er det altså viktig å verne om seg selv og hva man føler seg fortrolig med å dele. Selv har jeg over tid (jeg har blogget siden 2013) blitt mer oppmerksom på hvem som leser det jeg skriver om, hvordan det jeg skriver kan tolkes og eventuelt skade (noe jeg virkelig ikke ønsker at det skal gjøre!) og være til hjelp. 

For at bloggingen min skal kunne være til hjelp når jeg er deprimert, må jeg føle at bloggingen kan hjelpe noen andre. Det lyder kanskje litt kontradiktorisk, men å hjelpe andre er for meg å hjelpe meg selv. Samtidig kan jeg ikke utlevere meg selv fullstendig. Det er forskjell på å dele om hva jeg gjør når jeg er deprimert og på å dele lange og tunge blogginnlegg om hvordan det kjennes å være deprimert og å ha selvmordstanker. Selv får jeg det ikke noe bedre av å gni hodet mitt ytterligere ned i skitten og tungsinnet. Jeg vil enten bare være til stede med det, eller så vil jeg forsøke å omskape det til noe meningsfullt. 

Gjøre noe jeg vet jeg har likt som barn, eksempelvis:

  • Tegne 
  • Fargelegge
  • Lage kort (scrapbooking)
  • Lage makramé
  • Skrive dikt
  • Lage musikk
  • Være med dyr

Det interessante med det du brukte å like som barn, er at det ofte ligger tett opp til din sanne natur. Som barn var i alle fall jeg mye mer i takt med kroppen min, selv om det skal sies at jeg ikke forstod at jeg hadde angst. Allikevel: Selv om jeg ikke forstod det, så håndterte jo kroppen min det selv, ved å kaste opp, så kroppen min fikk i det minste sagt i fra om at noe plaget den. Da jeg ble tenåring og voksen og begynte å undertrykke kroppens språk ved å numme bort de psykiske plagene mine med mat, trening, sulting og overarbeid, ble kroppen min skjøvet mer og mer ut i periferien. Jeg lyttet ikke lenger til den, – jeg forsøkte å få den til å holde kjeft. Over tid glemte jeg fullstendig at kroppen min kunne ha et språk. 

Men kroppen har ikke bare fysiske språk, slik som å reagere med oppkast ved angsfremkallende situasjoner. Den har også kreative språk, som kan fungere som brobygger og meningsskapede aktiviteter som hjelper oss med å finne tilbake til oss selv.

Gjennom å tegne og fargelegge finner jeg min stil og min stemme. Ved å skrive og øve meg på ulike former for skrift, finner jeg uttrykksmåter som harmonerer med mine indre stemninger. Ved å skrive dikt og lage musikk får jeg satt ord og lyd til følelser og tanker. Ved å lage smykker og kort lager jeg et lite lager av gaver som jeg kan gi bort til mennesker jeg bryr meg om. 

Når det gjelder det med å være med dyr, så må det sies at dette gjør jeg dessverre ikke nå for tiden. Jeg brukte å være en hestejente og var “alltid” i stallen som barn og tenåring, men da jeg i voksen alder ble allergisk mot dyr, ble det plutselig ikke så enkelt lenger. Jeg kan ikke ha dyr her hvor jeg bor nå, selv om jeg hadde villet, for jeg leier en liten leilighet i Oslo og jeg er ofte på farten. Det å ha et dyr krever tid og tilstedeværelse, og akkurat nå føler jeg ikke at jeg har noe særlig å gi på den fronten. Det sagt, så vet jeg av erfaring at å være med dyr er veldig bra for den psykiske helsa mi. 

Lese en god bok


…gjerne en som gir meg følelse av tilhørighet, mestring og motivasjon for å få det bedre.

Jeg leser sjelden bare en bok av gangen; som regel leser jeg et sted mellom 2 og 4 bøker samtidig, men det er gjerne litt forskjellige bøker. For øyeblikket leser jeg “Kallet” av Hanne Ørstavik, “Drøm i våken tilstand” av Gunn Helen Kristiansen, Siv Helen Rydheim og Else Merete Thyness (red.), “Will it fly” av Pat Flynn og “On writing” av Stephen King. 

På hver sine måter appellerer disse bøkene til sider ved meg som jeg trenger å oppleve mening og tilhørighet i. Og siden jeg ikke får noe særlig utløp for dette sosialt sett, blir bøkene en slags forlengelse av meg selv. Bøkene blir en bro ut til samfunnet, der andre mennesker strever med tilsvarende ting som meg. På den måten føler jeg meg i alle fall litt mindre ensom, og – dersom jeg er riktig heldig – også litt inspirert til å komme meg opp av hengemyra. 

Bevege meg, for eksempel: 

  • Gå en tur
  • Være i naturen
  • Gjøre yoga
  • Gjøre noen styrkeøvelser med strikk/vekter hjemme (lavterskel er stikkordet)

Er det noe jeg vet av erfaring, så er det at bevegelse er viktig for psyken min. Dette blir dessverre ekstra krevende når jeg får mer vondt i kroppen om høsten og vinteren, på grunn av væromslag og kulde. 

En ting jeg har lært om meg selv er imidlertid at det ikke nytter for meg å ha abonnement på et treningssenter som ligger langt unna meg. Da kommer jeg meg ikke dit, – så enkelt er det. For meg er det aller beste å kunne gjøre styrkeøvelser og yoga på matte hjemme. På den måten er jeg i bevegelse, men jeg slipper å bruke tid og energi på å reise til og fra et treningssenter. 

Jeg har ikke bil og må i mange tilfeller ta trikken, som bare går hvert 20 minutt etter klokken 20:00. Dersom jeg ikke rekker en trikk og må vente i 20 minutter har det en svært negativ effekt på helsa mi, for da begynner jeg å fryse, får mer smerter og blir rastløs og irritabel. 

Så det å trene/være aktiv bare ved å gå en tur eller gjøre øvelser på matte hjemme, er både mer helsebringende og mindre kostnadskrevende, har jeg funnet ut. 

Beklageligvis er det skikkelig vanskelig for meg å være fysisk aktiv når jeg har så mye fordøyelsesbesvær og magesmerter som jeg har. Mange år med oppkast har gjort at lukkemuskelen ned til magesekken min er pill råtten. Det skal ikke mye til før maten kommer i retur og skaper halsbrann av en annen verden. For meg er derfor regelmessige måltider en forutsetning for at jeg skal klare å implementere god bevegelse i hverdagen min. Dette er en krevende kombinasjon som jeg ennå er i ferd med å lære meg, og som jeg til nå bare er nybegynner i.  

Se på noe oppmuntrende eller kreativt på YouTube, for eksempel: 

  • Bullet journaling
  • Scrapbooking
  • Meditasjon/mindfulness
  • Yoga
  • Tegning
  • Webdesign
  • Gimp og Inkscape (dette er litt som Adobe Photoshop og Adobe Illustrator, bare at programmene er open source og gratis)
  • WordPress

Disse punktene fordrer lite forklaring, ettersom de er relatert til ting jeg liker å gjøre og som jeg føler at jeg mestrer mer eller mindre. Trikset er  å se på ting som gjør at jeg føler jeg forbedrer meg på et område, eller lærer noe nytt. 

Du har helt sikkert dine egne preferanser og tema du har lyst til å lese om, så poenget mitt her er ikke å si at du bør være kreativ sånn som jeg er det. Læring er jo kreativt i seg selv , vil jeg mene. Det viktigste er at du bruker tiden (og livet ditt) på noe du liker å drive på med og som pirrer nysgjerrigheten din. Tross alt: Dette livet er ditt. Andre får bestemme over sine liv, men du har full råderett over ditt liv. Med det kommer også et ansvar, men det lar seg bære, så lenge du handler i tråd med verdiene dine.

For meg er det å lære noe, eller forbedre meg i noe en stor boost for psyken min. Da føler jeg at jeg i det minste at det bruker hodet mitt, tiden min, pengene mine og den lille energien jeg måtte ha, til å gjøre noe mer oppbyggende enn å deppe over kropp, mat og manglende tilhørighet. 

Forsøke å bare være tilstede med smerten


Dette er vel egentlig noe av det jeg liker minst, men som jeg merker er bra for meg når jeg faktisk ender opp med å gjøre det. 

I går lå jeg for eksempel og så på en skjære i treet utenfor leiligheten min, og sånn lå jeg sikkert en halvtime og bare var med følelsen av ensomhet og tungsinn. 

Det gjorde merkelig nok at jeg følte meg litt bedre. Ikke fordi jeg gjorde noe aktivt for å føle meg bedre, men fordi følelsen av å klare å være med mine egne følelser, ga meg en innsikt i at jeg tåler jo følelsene mine, jeg må bare våge å kjenne på dem. I stedet for å hele tiden forsøke å skyve dem unna på mer eller mindre hensiktsmessige (eller uhensiktsmessige) måter, kan jeg faktisk velge å være med dem. Jeg er sterk nok til det, – jeg har bare en tendens til å tro at jeg ikke er det. 

Ringe en venn/familie


Dette er mitt svakeste punkt, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg er ekstremt privat av meg og snakker sjelden med noen om det jeg strever med; i alle fall gjør jeg det ikke før jeg føler at jeg har grep om hva det er jeg trenger hjelp med for å få det bedre. 

Å ringe en venn for å snakke om noe vanskelig, føles faktisk helt unaturlig for meg. I beste fall ringer jeg mamma, men det er jo også bare å skrape i overflaten. 

Sannheten er at når det gjelder mine mørkeste tanker og mitt dypeste psykiske strev, så forteller jeg det ikket il noen. Jeg fortalte om ting da jeg gikk til psykolog fordi jeg var diagnostisert med anoreksi, men på den tiden var jeg så syk at jeg ikke klarte å bry meg om å verne om stoltheten min. Nå som jeg har det – tross alt – betydelig bedre, tar stoltheten min igjen uforholdsmessig mye plass. 

Antakelig hadde jeg hatt godt av å bli ristet litt i, – altså snakket skikkelig med en venn eller en annen person jeg har tillit til om det som virkelig rokker ved livsbetingelsene mine. Men…jeg får det ikke til, slik det er nå. Jeg snakker ikke engang med kjæresten min om det. 

Årsaken til at jeg ikke snakker med noen, handler dog ikke bare om min egen stolthet, – det handler like mye om at jeg ikke vil uroe de som er glad i meg. Dersom folk fikk vite hvor mørkt jeg har det på mine mørkeste dager, ville de blitt redde for meg, og jeg vil ikke at mennesker jeg er glad i skal måtte bruke energi på å bekymre seg for meg. De har sine egne liv å deale med, og det har vært nok mas med meg for et tiår nå, det er sånn jeg føler det. (Skjønt, det skal sies at om det var min venn som skrev det jeg nå sier, så ville jeg sagt at jeg mye heller ville hun skulle ringe meg, enn å lide i stillhet. Det er jo klassisk, er det ikke, – at vi stiller andre krav til oss selv enn vi gjør til andre.)

Ringe en hjelpelinje 


Jeg er faktisk betydelig mer troende til å ringe en hjelpelinje enn jeg er til å ringe en venn, snakke med kjærsten min eller ringe mamma. Årsaken er at folk som sitter i en hjelpelinje er skolert (i alle fall i noen grad) eller har egne erfaringer med psykiske vansker, og de sitter der tross alt for å kunne være til hjelp for andre som strever. 

Det skal sies at jeg ikke ringer slike hjelpelinjer mer enn kanskje et par-tre ganger i året, når jeg føler at jeg virkelig trenger et annet menneske sin input. Ironisk nok får jeg nesten alltid mer ut av det enn å gå til en psykolog, i alle fall nå for tiden. 

Bestille time til en psykolog eller rådgiver av noe slag


Dette er i grunn mest et punkt jeg slang på bare for å understreke at når det virkelig blir vanskelig, kan det være en stor fordel å snakke med en profesjonell. Selv tok jeg kontakt med Villa Sult for en måneds tid siden og jeg har siden da vært i noen terapitimer der. Imidlertid bestemte jeg meg nylig for å avslutte dette, ettersom effekten på psyken min var begredelig. Når jeg betaler over 1000 kroner for en terapitime, trenger jeg jo å oppleve at terapien er virkningsfull og det gjorde jeg ikke. Så langt (eller kort) som vi kom i samtalene våre, klarte vi heller ikke lande på om problemene jeg fremdeles har med mat, hovedsakelig er somatiske (knyttet til smerter og fordøyelsesplager) eller psykiske (knyttet til matangst og kroppsforakt).

Jeg forteller ikke dette til forkleinelse for Villa Sult eller for terapi i sin alminnelighet, for er det noe jeg har tro på så er det dialog og samtaleterapi. Imidlertid innser jeg at dersom jeg skal gå i terapi nå, må det være mer aktivt og selvutviklende.

Muligens ville kunst- og uttrykksterapi eller skriveterapi vært bedre for meg. Jeg har tenkt å sjekke ut litt mer om muligheten for dette i nærmiljøet mitt, for jeg vet jeg trenger hjelp, jeg vet bare ikke akkurat hva som vil være mest til hjelp. 

Ha tålmodighet


Jepp, det er det som er den sentrale ingrediensen. Å tåle og å ha mot. Å tåle at det gjør vondt og å ha mot til å gjøre noe for å komme meg ut av det. Det er ikke gøy å være så nedtrykt og umotivert som jeg føler meg nå for tiden, men jeg vet det vil gå over. Og frem mot da, må jeg bare ha tålmodighet nok til å stå i smerten og ikke la meg drukne av den. Samtidig må jeg ha mot nok til å våge å ta ubehagelige valg. Dette kan tenkes å være valg som skremmer livskiten ut av meg, slik som å finne meg en annen jobb. Hvem vet hva som skjer dersom jeg gjør det; å få ny jobb er ingen garanti for bedre psykisk helse, selv ikke når man bytter til en jobb man føler seg mer hjemme i. 

Mest av alt føler jeg at det viktigste jeg kan gjøre for å overleve depresjonen er å drive med kreative ting. Kjenne på skaperkraften, selv om den bare er en bitteliten kraft. For jeg vet jo at den er der og at den har potensiale til å være mye, mye større enn den er når jeg er så nede som jeg har vært i det siste. 

Håpet og tålmodigheten og ikke minst kreativiteten er bærebjelker i livet mitt. De er noe jeg kan holde fast i når det stormer. Gang etter gang finner jeg meg kastet opp på tørt land, klamrende til et dikt eller en tegning eller et vakkert oppsett i bullet journalen min. Det holder meg flytende gjennom den kalde vinteren, til våren kommer. 

Så lenge det er liv er det håp, sier noen. 

Så lenge det er håp er det liv, vil jeg si. 

Hva jeg gjør for å føle meg bedre: avsluttende ord


Dersom du selv strever med nedtrykthet og meningstap så vit at du ikke er alene og vit at det finnes hjelp. Om du vil kan du sende meg en epost, det setter jeg alltid stor pris på. Hvis ikke, håper jeg at du kan finne hjelp og støtte i noe av det jeg har skrevet om her. Telefonnummer til folk du kan snakke med, finner du nederst på forsiden av denne nettsiden.

Og så vil jeg føye til at det å lytte til musikk, være i naturen og være med mennesker som gjør meg godt, så klart er ting jeg vet hjelper meg når jeg er deppa, og jeg tror dette er ganske felles for oss mennesker. 

At jeg ikke har ført dette opp i “lista” mi, betyr ikke at jeg ikke er klar over de gode effektene musikk og sosialt samvær og natur kan ha på psyken. 

For min egen del vet jeg at jeg har en tendens til å isolere meg når jeg er nedstemt, og det fører ironisk nok bare til mer nedstemthet og meningstap. Det å komme meg opp av senga, spise frokost og skrive litt og så komme meg på jobb, er for det aller meste det beste jeg kan gjøre, selv om det kjennes overveldende og strevsomt på ekstremt tunge dager. 

Dersom jeg blir i senga og bare dasser rundt hjemme, føler jeg meg som regel bare verre, så det er en Catch 22, dette. For føler jeg meg bedre av å “flinke meg til”, ta på meg maska mi og dra på jobb? Nei, ikke nødvendigvis. I blant trenger jeg et hvileskjær for å komme meg opp igjen av dumpa. Men more often than not blir det bedre bare jeg føler at jeg bidrar med noe meningsfullt. 

Forhåpentligvis har dette blogginnlegget i det minste vært litt meningsfullt for deg. Det har i alle fall vært gledelig for meg å kunne skrive noe, for jeg  fikk deppa-heten bittelitt på avstand. 

I seg selv må det jo telle litt, for det gjør at verden blir litt mindre nedstemt, sånn i gjennomsnitt (haha). 

Ah, det minner meg på en siste ting som gjør at jeg føler meg bedre: HUMOR. 


Humor er en ekstremt viktig ingrediens for å få tungsinnet litt på avstand og det er også godt egnet for å gi en følelse av mot, styrke og fellesskap, i alle fall dersom du snakker med andre som selv har strevd med psyken. 

Heldigvis ler jeg mye sammen med kjæresten min, for han kan være ganske fjollete og det er i grunn bra for meg, for jeg er veldig lite fjollete selv. Galgenhumor har jeg massevis av, men fjollethet må jeg lære.
Vi får se hvordan det går.  ;-P

By the way, her er TED-talken jeg nevnte over, av Johan Hari.
Boka hans, som du nå kan lese på norsk, heter Frakoblet – De egentlige årsakene til depresjon og de overraskende løsningene.

Kilder og mer lesestoff


Debunking the Two Chemical Imbalance Myths, Again:
https://www.psychiatrictimes.com/depression/debunking-two-chemical-imbalance-myths-again

How to help a depressed friend:
https://www.healthline.com/health/how-to-help-a-depressed-friend

Antidepressiva skaper kjemisk ubalanse i hjernen:
https://www.erfaringskompetanse.no/erfaring/antidepressiva-skaper-kjemisk-ubalanse-i-hjernen/

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top