Fortelle sjefen at jeg har en “psykisk lidelse”? Eller…?

Bør jeg fortelle sjefen at jeg har en psykisk lidelse
Foto: You X Ventures, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
For en tid tilbake, spurte en leser meg om jeg kunne skrive om hvordan man bør forholde seg til jobben når man strever psykisk.

Mer spesifikt lurte vedkommende på: Bør jeg fortelle sjefen at jeg har en “psykisk lidelse”? I denne bloggposten reflekterer jeg litt omkring dette, kommer inn på fordeler og ulemper omkring åpenhet, og deler litt av egne erfaringer. Åpenhet kan ha sin pris, og hvordan åpenheten din mottas, avhenger blant annet av din overordnedes kunnskap om hva hva “psykiske lidelser” er og hva som kan gjøres for å hjelpe den som strever. Så….det jeg har gjort er å dykke litt ned i materien som angår åpenhet om “psykiske lidelser” på arbeidsplassen. Dersom du lurer på om du bør fortelle sjefen din at du strever, så håper jeg du kan finne noen punkter å reflektere over i denne bloggposten.

Arbeid, skam og stigma ved å være “psykisk syk”


Dersom du har strevd psykisk over lengre tid, har du antakelig opplevd at konsentrasjonen og prestasjonsnivået ditt varierer mye med dagsformen, og at det kan gå ut over prestasjonsevnen din. Sånn er det så klart for alle mennesker uansett om man har en “psykisk diagnose” eller ikke, men for oss som har fått en diagnose av typden “depresjon”, “angst”, “anoreksi”, “overspisingslidelse” “bipolar lidelse” “bulimi”, “ADHD” og så videre, er børen som regel tyngre å bære.

Dette knytter seg til flere faktorer.

For det første: Bare det å ha fått en diagnose kan i seg selv gi en følelse av skam, av å ikke være god nok, av å være “feil”, eller vi kan kjenne en opplevelse av ikke å leve opp til egne krav og forventninger.

For det andre: Det eksisterer fremdeles miskunnskap og stigma omkring “psykiske lidelser” i kulturen vi lever i, og dette kan i verste fall komme til uttrykk som mistenksomhet, mistro og frykt rettet mot “den psykisk syke”.

Jada, det har blitt bedre, og befolkningen har fått mer kunnskap og større forståelse for at “psykiske lidelser” er noe som kan ramme hvem som helst, men allikevel. Det er ikke til å komme fra at mange fremdeles lever i den villfarelsen at såkalt “psykisk syke” er farlige, upålitelige og ikke vil være noe godt tilskudd til arbeidsplassen. At de kan rakne ved den minste lille “trigger”.

Jeg skulle ønske jeg kunne feid unna slik miskunnskap og manglende innsikt i menneskesinnet med et “Jaja, that’s their loss” og “Så feil tar de altså!” – men det vil være å underminere alvorligheten i det stigmaet mange faktisk møter i ulike sosiale settinger, dersom de velger å være åpne om noe av det de strever med.

Så…Bør jeg fortelle sjefen at jeg har en “psykisk lidelse”?


Eller mer spesifikt: Hva og hvor mye bør bør jeg fortelle sjefen om min psykiske helse?

Det første jeg vil si til dette spørsmålet, er at det ikke finnes noe enkelt eller entydig svar på det.

Snarere kommer det an på situasjonen din, og faktorer som:

  • Hva du strever mest med på jobben din (stress forbundet med spesifikke arbeidsoppgaver, kontorsituasjon etc)
  • Hvilken tilrettelegging på jobb som vil kunne hjelpe deg (hjemmekontor, roligere kontorplass, samtaler med bedriftslege)
  • Hvor lenge du har vært ansatt i jobben du har (har med tillit å gjøre, og kan påvirke hvordan det du forteller tas i mot)
  • Om sjefen din bærer på stigma omkring “psykiske lidelser” (kan vise seg som frykt, usikkerhet og mistillit)
  • Hva slags type arbeid du gjør (er visse arbeidsoppgaver til fare for deg eller andre, dersom du gjør dem når du er dårlig?)
  • Om du har en terapeut e.l. som du kan drøfte åpenhet og grensesetting med (og fortelle om hvordan din eventuelle åpenhet tas i mot og håndteres av arbeidsgiveren din)

Disse og en rekke andre faktorer, slik som om det du strever med vil gi deg behov for innleggelse(r), samt om du egentlig er på rett hylle i livet hva angår jobb/karriere, er spørsmål det er god grunn til å tenke rundt og snakke med noen om.

Ulike diagnoser, ulike stigma (og potensielt ulike konsekvenser av åpenhet)


Dessverre er det også slik at noen diagnoser er mer stigmatisert enn andre, hvilket vil kunne påvirke hva og hvor mye det er praktisk eller nødvendig for deg å dele om.

Selv har jeg hatt det som kalles anoreksi (diagnosen heter vel strengt tatt “anorexia nervosa”), og dette er ironisk nok en “psykisk lidelse” som det hefter en viss grad av beundring ved, i alle fall blant enkelte kvinner. Selv har jeg flere ganger møtt folk som sier at de skulle ønske de hadde “litt anoreksi”, eller som lurer på om jeg kan lære dem noen triks for å gå ned i vekt.

En person som strever med alkoholbruken sin, vil åpenbart ikke bli møtt med samme type bemerkninger. Skulle ønske jeg var “litt alkoholavhengig” liksom. Hallo. Det gir jo ikke mening. Og selv om du har vært innlagt og nå er edru, så er det allikevel større sannsynlighet for å bli mistenkeliggjort av andre dersom du strever med alkohol eller annen rus, enn om du strever med mat. Tross alt er det ikke tillat å være ruset på jobb. Til forskjell er det tillat å være undervektig, overspise på 8 muffins fra kantina, eller la være å spise noe som helst. Matproblemer er ikke illegalt, men rusproblemer kan være det, dersom du ruser deg i arbeidstiden. Naturlig nok er dette i såfall noe du er nødt til å fortelle noen om, slik at du kan få hjelp og vil kunne være på jobb.

Når det gjelder diagnoser som “Bipolar” og “Schizofren” og “Schizoaffektiv”, hefter det seg dessverre enda større stigma ved disse enn ved “depresjon” og “angst”. Personlig ville jeg ikke fortalt min arbeidsgiver om det, dersom jeg var blitt diagnostisert med Bipolar lidelse (hvilket jeg har blitt diagnostisert med to ganger, av to ulike psykiatere, som begge hadde møtt meg en eneste gang).

Grunnen til at jeg ikke ville fortalt det (og altså ikke har fortalt det), handler ikke om at jeg mener det er noe galt i å streve med energi-/humørsvingninger. Snarere handler det om at hvilke erfaringer du og jeg har med energi- og humørsvingninger, vil kunne variere betydelig, og allikevel kan vi begge ha fått diagnosen bipolar. Ordet “bipolar” er ikke særlig spesifikt. Alt det gjør er å beskrive en gruppe symptomer, som du oppfyller i større eller mindre grad. Ordet beskriver ikke hvordan du opplever hverdagen din, eller hvordan du erfarer verden. Du og jeg kan faktisk erfare verden på høyst ulike måter, selv om vi begge har blitt diagnostisert med såkalt bipolar lidelse.

Samme diagnose – ulike erfaringer og smertepunkter (diagnoser er ikke personspesifikke, de er generaliseringer)


Poenget mitt er simpelthen at jeg synes det gir mye mer mening å fortelle arbeidsgiveren min at jeg kan ha ganske store svinginger i arbeidskapasitet, fordi jeg har periodevise svingninger i hvor mye energi jeg har, hvor mye søvn jeg trenger og om jeg føler at livet er helt hurra eller temmelig meningsløst. Det vil fortelle arbeidsgiveren min noe mye mer presist om hvordan jeg har det, enn om jeg sier “jeg har blitt diagnostisert med bipolar lidelse”. Dessuten, – dersom arbeidsgiveren min ikke vet noe om hvordan psykiatriske diagnoser blir til, og ikke vet noe om den store variasjonsbredden i måten mennesker med samme diagnose kan streve på, så vil han gjøre seg opp sin egen mening, basert på stereotype forestillinger om “mennesker som har bipolar lidelse”. Og er det noe som verken vil komme meg eller ham til gode, så er det det.

Så igjen: Åpenhet? Ja, det har noe for seg! Diagnoser? Not so much. Psykiske problemer finnes, men diagnoser er sosiale konstruksjoner, som sier lite om din spesifikke situasjon, dine spesifikke smertepunkter, eller måten du opplever verden på. Hadde jeg vært noens leder (sjef) ville jeg ønsket å vite hva jeg kunne gjøre for å tilrettelegge bedre for deg i jobbhverdagen din. Da hjelper det meg mye mer å vite spesifikt hva du trenger til ulike tider, enn at du forteller meg hvilken diagnose du har.

Vi er mennesker først, og “diagnoser” sist!


Generelt sett er jeg av den oppfatning at vi alle er mennesker, og at alle mennesker har et smertepunkt. Hvem som helst kan utvikle en psykotisk tilstand, dersom de står under nok press over tid. Og det å ha fått diagnosen “Bipolar” sier ingenting om din arbeidskapasitet eller prestasjonsevne.

Hvert enkelt menneskes prestasjonsnivå og yteevne vil jo variere med en rekke faktorer, deriblant økonomi, sosialt nettverk, tilgang på helsehjelp, trygghet, og så videre. Å redusere alt til et spørsmål om å ha eller ikke ha en diagnose, er intet mindre enn korttenkt og sneversynt. Vi er mennesker først, og det å fokusere på du har en spesifikk diagnose, vil i verste fall kunne utløse frykt og mistro hos sjefen din.

Så klart: Igjen så finnes det ingen fasit på dette. Dersom du strever så mye at du vil trenge mye tilrettelegging og periodevise innleggelser for å i det heletatt stå i jobb, så er det ingen vei utenom å fortelle arbeidsgiveren om hvorfor du er så mye borte, hva du strever med, og hva du selv gjør for å bedre situasjonen. Men du trenger fremdeles ikke sette navn på diagnosen du har fått, og du trenger ikke dele detaljer som ikke er relevante for arbeidsforholdet.

Igjen: Hvorvidt, hva og hvor mye du bør fortelle, kommer an på relasjonen du har til arbeidsgiveren din, og kunnskapen som din overordnede har om “psykiske lidelser”. Noen ledere er empatiske og opptatt av å gjøre det beste ut av saken, mens andre er engstelige, – som regel fordi de har for lite kunnskap og derfor ikke vet hva de bør gjøre. Det handler sjelden om vond vilje; som oftest handler det om uvitenhet og frykt.

Fordeler med åpenhet om at du strever psykisk


Men så er det jo heldigvis slik da, at mange arbeidsgivere i dag kjenner godt til det normale i å “møte veggen”, eller på andre måter streve med den psykiske helsa. Om de ikke på noe tidspunkt selv har opplevd “depresjon”, “angst” eller andre “psykiske lidelser”, så vil en hel del av dem kjenne til andre – enten i familien sin, i vennekretsen eller i arbeidslivet – som har erfart det.

Og dersom de er virkelig gode ledere, har de kanskje tatt kurs i hvordan de best kan møte og støtte ansatte som strever psykisk.

I dag finnes det en rekke aktører som skriver om denne tematikken og målretter det mot arbeidsgiversiden. Det betyr at det finnes mye god kunnskap og hjelp der ute, også for arbeidsgivere som er usikre og til og med redde for hva de skal gjøre, dersom de får vite at en av deres ansatte er “psykisk syk”.

Å fortelle sjefen din om at du strever psykisk, kan derfor være en god idé i visse tilfeller.

For det første – om det du strever med har pågått en stund og har gått ut over arbeidskapasiteten din, kan det jo hende at lederen din eller kollegene dine allerede har oppfattet at noe ikke er helt som det pleier å være. I så fall vil det at du åpner deg litt om at ting er vanskelig for tida, kunne bidra til oppklaring og empati fra din overordnede, snarere enn usikkerhet, mistro og misforståelser.

For det andre, om det er slik at du både kan og vil jobbe, men har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen din, så er det gode sjanser for at det kan løses i samarbeid med lederen din og ansatte i HR-avdelingen. Men for at det skal kunne skje og for at tilretteleggingen skal være til hjelp for deg, er det nødvendig at du forteller hva som vil gjøre arbeidsdagen lettere for deg.

Tilpasninger på jobb kan handle om – dersom du vanligvis sitter i åpent landskap – å få tilgang på et enekontor, eller at du får lov til å jobbe mer hjemmefra en periode. Eller det kan være at det er visse typer arbeidsoppgaver som du opplever som spesielt stressende eller belastende, som du kan få slippe å gjøre.

Vit at ledere bare er mennesker, de også


Dersom det du trenger mest av alt er en full sykemelding (eller 100 prosent på Arbeidsavklaringspenger), kan det også være fint- dersom du har en god dialog med arbeidsgiveren din – å fortelle arbeidsgiveren din at du ønsker å komme tilbake til jobb så fort du klarer, men at for å få til det, trenger du å jobbe mer med den psykiske helsa di. På den måten lar du arbeidsgiveren din vite at du er løsningsorientert og vennlig innstilt.

Ledere er tross alt bare mennesker de også, og dersom det du strever med ikke er direkte relatert til jobben din, er det fint å la arbeidsgiveren din vite om det. Men altså – dersom det at du strever handler om noe på jobben (konflikter med kolleger, for eksempel), er det noe som må tas tak i av lederen din.

Som nevnt er det jo heller ikke slik at du trenger å fortelle din overordnede detaljer om hva du strever med. Det å si at ting er vanskelig for tiden, men at du får hjelp eller er i prosessen med å få det, vil være nok til å kunne betrygge lederen din.

Symptomer og detaljer – hvor mye fortalte jeg sjefen min?


Selv om det å fortelle at du strever psykisk kan bidra til forståelse, empati, tilrettelegging og støtte fra lederen din (og kanskje også kolleger, dersom du velger å fortelle litt om hvordan du har det), så er det ikke nødvendigvis uproblematisk å være åpen om at du strever psykisk. Fokus på symptomer og spesifikke handlinger, kan gi negative konsekvenser, – særlig dersom sjefen din bærer på stigma om mennesker som har en “psykisk lidelse”. Som allerede nevnt er det å fortelle spesifikt hvilken diagnose du har, eller å fortelle detaljer om alle symptomer du strever med, ikke nødvendigvis til nytte for deg eller arbeidsgiveren din.

Jeg kan jo ta meg selv som eksempel: Da jeg hadde “anoreksi” var det ofte at jeg fikk alvorlig angst etter å ha spist lunsj på jobb, noe som resulterte i at jeg gikk på do og kastet opp. Dette igjen førte til at jeg ble svimmel som følge av dehydrering, fikk blodsukkerfall og blodtrykksfall, hvilket svekket konsentrasjonsevnen min og min evne til bidra i møtevirksomhet.

Andre ville kanskje ha valgt å fortelle om dette problemet, særlig dersom han eller hun var motivert til å slutte med å kaste opp på jobb. Imidlertid følte jeg selv at jeg hadde null sjans til å slutte med det, på grunn av angsten. Og dermed så jeg heller ingen grunn til å fortelle om det. Hva skulle arbeidsgiveren min ha gjort, liksom? Låst toalettet?

…Det var jo 70 andre ansatte som trengte toalettet også. Og dersom jeg ikke kastet opp, kjentes det ut som om jeg skulle besvime; det svartnet for øynene mine og jeg så stjerner danse alle veier. Dette i seg selv gjorde det umulig for meg å konsentrere meg. Slik jeg følte det, ville jeg først klare å slutte å kaste opp hvis jeg fikk profesjonell hjelp til å gå opp i vekt. Og siden jeg hadde bedt om hjelp og visste at kom til å få en innleggelse, var jeg jo i gang med å gjøre noe med saken. Det var ikke slik at jeg stakk hodet i sanda, – jeg gjorde hva jeg kunne for å løse problemene mine. (Notabene: Nå som jeg er vektnormalisert får jeg ikke lenger slik angst av å spise lunsj, og jeg kaster ikke opp på jobb lenger. )

Burde jeg fortalt sjefen min om spesifikke symptomer?


Personlig tror jeg at hvis jeg hadde fortalt sjefen min at jeg kastet opp på jobb, så ville det ført til lite annet for ham enn bekymring og eventuelt også mistro hver gang han så meg gå til, eller komme ut av toalettet. En ulempe jeg tidligere har opplevd ved å være åpen om oppkast, er jo dessverre at den jeg har fortalt det til ble nervøs og spurte meg i tide og utide om hva jeg hadde gjort på do, selv når alt jeg hadde gjort var å tisse eller ta en dusj. (Jeg fortalte det som sagt aldri til noen på arbeidsplassen min, men jeg fortalte det til min daværende kjæreste, hvilket ikke førte noe godt med seg for noen av oss.)

Slik jeg ser det, er det liten grunn til å fortelle detaljer om hva du strever med, med mindre det er fordi noe kan gjøres på arbeidsplassen din for å bedre saken (bare husk at det ikke er din overordnedes rolle å opptre som terapeut).

Selv kastet jeg opp mye sjeldnere etter at jeg fikk enekontor, fordi stressnivået mitt ble lavere. Dette var noe jeg håpet ville skje, men begrunnelsen jeg ga for behovet for enekontor var allikevel ikke at jeg kastet opp. Det jeg begrunnet det med, var simpelthen at stressnivået mitt var veldig høyt som følge av “spiseforstyrrelsen”, og at jeg ville kunne gjøre en bedre jobb dersom jeg fikk sitte i et roligere arbeidsmiljø for en stund. Min overordnede var så klart interessert i at jeg skulle få konsentrere meg og være i stand til å gjøre en bedre jobb, så det var win-win for begge å gi meg et enekontor. Det at jeg kastet opp mindre, var en bonus for meg, som han ikke visste om.

Noen “typer symptomer” lar seg vanskelig skjule


Nå skal det sies (igjen) at ikke alle diagnoser er like enkle å være åpne om, og at “anoreksi” antakelig er en “lidelse” det er lettere å åpne seg om enn andre. Samtidig: At jeg hadde det som kalles “anoreksi” var jo egentlig ikke noe jeg kunne skjule, for det syntes av fremtoningen min.

I majoriteten av tilfellene er det imidlertid umulig å se på et menneske om han eller hun strever psykisk. Dersom du strever veldig, vil det naturlig nok vise seg over tid i handlingene dine (for eksempel ved at du sjelden smiler, at du blir stille og tilbaketrukken og dropper sosiale arrangementer og lunsj med kollegene dine), men jeg vil personlig mene at det ikke er symptomene som bør være i fokus uansett hvilken diagnose en person har fått.

En diagnose er tross alt ikke noen forklaring eller fasit på hva som “feiler” et menneske, – det er en sekkebetegnelse av symptomer som du kan streve med i større eller mindre grad i ulike faser av livet ditt. Og det som bør være i fokus da, er hva arbeidsgiver kan gjøre for å tilrettelegge for deg, slik at du får tid og rom til å jobbe med deg selv og bedre helsa di, samtidig som du kan få oppleve mening i hverdagen, ved å bidra på jobb (om du har krefter til det og det ikke er til fare for deg selv eller andre, så klart).

Litt mer om hva jeg selv fortalte sjefen om min psykiske helse


Jeg har allerede vært inne på hvordan jeg selv har håndtert dette med åpenhet (eller lukkethet) overfor min arbeidsgiver. For min del ble jeg sykemeldt med “anoreksi” seks måneder etter at jeg ble ansatt i jobben, og i løpet av den perioden hadde arbeidsgiveren min rukket å få et godt inntrykk av meg og arbeidskapasiteten min. Dette var fordelaktig for meg, for det betød at han visste hvor godt jeg egentlig kunne prestere, når jeg hadde det rimelig bra. Antakelig bidro det til at dialogen oss i mellom var bedre også, for jeg følte at han kjente meg litt, ville mitt beste, og visste at jeg ville arbeidsplassens beste også.

Selv valgte jeg å være åpen om at jeg hadde anoreksi og at jeg som følge av dette opplevde angst og depresjon, som bidro til svekket konsentrasjonsevne. Jeg fortalte også at jeg følte meg som en dårlig arbeider og at jeg hadde elendig samvittighet for å være så mye borte. Hvorvidt dette bidro til å gjøre saken noe enklere for noen av oss vet jeg lite om, men jeg tror det ga ham en visshet om at mitt fravær ikke skyldtes latskap eller vond vilje. Jeg forsøkte jo så hardt jeg bare klarte å henge sammen, men det var bare så altfor vanskelig.

Muligens ville det vært fordelaktig om jeg – i løpet av alle de årene jeg var alvorlig syk og var innlagt gang etter gang – hadde vært enda mer åpen om det jeg strevde med, men….dette har jeg aldri spurt ham om han hadde ønsket, og jeg tror egentlig ikke at det ville gjort noen forskjell.

Sjefen min er en pragmatisk type, som liker at det ikke blir for formelt og “gravalvorlig” på møter. Jeg forsøkte derfor å legge informasjonen på et nivå som lot ham få vite at jeg gjorde alt jeg kunne, og som også ga ham en følelse av at han gjorde det han kunne og at jeg verdsatte samarbeidet vårt. Samtidig sørget jeg for at det ikke ble “for mye informasjon” eller “krav” fra min side. Jeg ønsket jo mest av alt å opprettholde den gode tonen og forsøke å unngå at han skulle føle seg maktesløs og overveldet. Det ville bare ført til enda dårligere samvittighet for meg, og ville antakelig bidratt til større fravær fra min side.

Hva kan du gjøre for å få hjelp med åpenhet og grensesetting på jobb?


Når alt dette er sagt, vil jeg fremholde følgende som det aller viktigste:

Ikke fortell arbeidsgiveren din mer enn du føler at du klarer å stå inne for, og drøft det du vil fortelle med en terapeut eller liknende. Dersom du går i terapi eller en annen form for behandling, vil du også kunne fortelle om konsekvenser av det du velger å dele, og så eventuelt justere hva du deler i fremtiden.

Mitt råd vil være at det er bedre å være litt konservativ på hvor mye du deler helt innledningsvis, og å se hvordan det blir tatt i mot når du forteller noe.

Det er jo dessverre slik at det du velger å dele, deriblant om du setter navn på diagnosen du har fått, ikke kan tas tilbake når du først har sagt det. (I alle fall ikke før du blir friskmeldt fra diagnosen, hvilket så klart vil kunne skje.)

Vit også at du ikke trenger å fortelle detaljer om det du strever med og hva som skjer i behandlingen din. Det er bare du og legen din som vet om diagnosen du har fått; på arbeidsgivers eksemplar av sykemeldingen, står det kun hvem som har sykemeldt deg og i hvor stor grad du er sykemeldt.

Notabene: Dette vil bety at dersom du ble sykemeldt av en lege på sykehus, fordi du eksempelvis ble akuttinnlagt, så vil det stå navnet på institusjonen du var innlagt på. Med andre ord finnes det tilfeller der arbeidgiveren din kan komme til å forstå at du har vært sykehusinnlagt. Å lyve om innleggelser, er derfor ikke en god idé, dersom det allikevel fremkommer av sykemeldingen din.

Men så klart: Om og hvordan du eventuelt forteller arbeidsgiveren din om innleggelser, er en annen sak. Ikke alle arbeidsgivere leser sykemeldingen særlig nøye; de er mest opptatt av arbeidsprosenten din, ikke hvem som har sykemeldt deg.

Avslutning: Bør jeg fortelle sjefen at jeg har en “psykisk lidelse”?


For å gjøre et forsøk på å oppsummere:

Dersom du er i en situasjon der du strever alvorlig psykisk slik at det går ut over arbeidet og fører til gjentatte egenmeldinger eller sykemeldinger, og du nå har kommet dit at du stiller deg spørsmålet «Bør jeg fortelle sjefen min at jeg har en psykisk lidelse?», så vil mitt råd være at du bør fortelle noe og dette «noe» du forteller bør være sant. Men – du trenger ikke fortelle alle detaljer, og du trenger ikke fortelle om diagnose(r).

Husk at navn på diagnoser og hva som skal til for å få en diagnose, endrer seg over tid (det er bare å se på hvordan diagnosemanualer som DSM og ICD har endret seg de siste tiårene), men inngrodde forestillinger og stigma mot «psykisk syke» endrer seg ikke like fort.

Det kan hende du har en oppdatert og empatisk leder, som vil være forståelsesfull og bidra med støtte og tilrettelegging, men dette vil du kunne finne ut av ved å begynne med fortelle vedkommende litt om hva du strever med, og så se hvordan hun/han reagerer. Du trenger ikke fortelle alt på en gang, det er mulig å ta det litt forsiktig.

Samtidig: Hvis det er slik at du blir akuttinnlagt, har planlagt en innleggelse, sekvensielle innleggelser eller benytter deg av det som kalles «brukerstyrte senger», så er det jo nødvendig å fortelle lederen din hvorfor du har behov for å være borte fra jobben med visse mellomrom. Hva dette «noe» skal bestå i, bør du snakke med noen om.

Personlig ville jeg snakket med noen som har litt peiling på arbeidslivet, og kanskje til og med kunnskap om sektoren du jobber i, yrket du jobber i, eller arbeidsplassen du er ansatt ved. Dette kan være en terapeut, en rådgiver for mental helse i arbeidslivet, eller simpelthen en venn eller et familiemedlem som du har tillit til.

Hva du jobber med og i hvilken sektor du jobber, kan ha noe å si for hva og hvor mye du bør fortelle om hva du konkret strever med (symptomer, for eksempel). Som nevnt: Visse typer arbeidsoppgaver bør du jo fritas for en periode, dersom det kan være til fare for deg selv eller andre å gjøre dem (eksempelvis kjøre store maskiner, eller dele ut medikamenter, bare for å nevne noe).

Det aller viktigste, vil jeg si, er å ha støtte i et eller flere andre mennesker. Ikke gå alene med det du strever med. Snakk med noen, og søk hjelp hos mennesker som har profesjonell kompetanse og/eller egen erfaring fra feltet. Dersom du åpner deg om både diagnose og symptomer og det fører til negative konsekvenser for deg, trenger du noen å snakke med det om. Og dersom dialogen med lederen din (og kanskje også kollegene dine, dersom du velger å fortelle noen av dem om situasjonen din) er god, så er det jo også fint å reflektere litt over hva det har vært som har gjort at det har gått så bra. Dette er refleksjoner som kan komme andre til nytte også; du vet aldri hvem som kan komme til å spørre deg om råd, dersom de vet at du har egen erfaring.

Til slutt vil jeg legge til at jeg selv for det meste har hatt god erfaring med å være åpen og villig til å snakke om det jeg strever med. Slik jeg har opplevd det, er det større sannsynlighet for mistro og ekskludering dersom lederen min blir usikker og ikke vet hvor han har meg. Å være åpen om det som er nødvendig for et godt samarbeid med leder og kolleger, har vært en viktig del av innsatsen jeg har gjort for å komme tilbake i arbeid.

Jeg er av den oppfatning at en viss grad av åpenhet er et gode for alle parter, fordi det å bære på hemmeligheter sliter på helsa og kan føre til usikkerhet og mistro hos alle parter.

Men….jeg skulle allikevel ønske at dem som strever mest, ikke måtte stå øverst på barrikadene for å minske stigma og øke kunnskapen om psykisk helse på jobb og i befolkningen. Men slik er det jo dessverre, i alle fall til en viss grad. Dette betyr at vi må gjøre det med kløkt og klokskap. Ikke minst betyr det at vi må gjøre det sammen. Så snakk med en du har tillit til. Det er alltid en god start.

Hvor kan du få hjelp? Mental Helse har en Arbeidslivstelefon du kan ringe. Der kan du også be om videre råd og veiledning til hva du kan gjøre videre.

Andre innlegg om arbeid og psykisk helse: I denne artikkelen, skrevet av Inger (publisert på siden Helter) kan du også lese om positive erfaringer med åpenhet på jobb.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top