Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne
Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.
Det er ikke så mye annet å si om bedring fra anoreksi, enn at det er skikkelig vanskelig når andre deler av livet krever sitt. Kanskje er det ikke så mye anoreksi jeg prøver å “bli frisk fra” som det er livet jeg forsøker å lære meg å håndtere.
Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.
Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.
Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.
Jaja, som om ikke det er tøft nok å skulle bli frisk av en nærmest livslang spiseforstyrrelse, hvorfor ikke krydre det hele med litt skoliose for good measure.
Hva betyr det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse? I dette blogginnlegget, som jeg opprinnelig publiserte på bloggen Day2andbeyond den 9. januar 2018, reflekterer jeg over min egen prosess med bedring fra spiseforstyrrelsen. Jeg diskuterer også begreper som “frisk”, “tilfriskning” og “recovery”. Å bli frisk er et komplekst spørsmål og det finnes ingen enkle svar. Spørsmålet er jo også: Finnes det egentlig noen i verden som er “helt frisk”?
Jeg skriver dagbok og elsker lister. Lister over bøker og artikler jeg vil lese, gjøremål, arbeidsoppgaver, etc, men også lister over hva jeg spiser. Dette er nyttig for meg, for når jeg ser på matloggen min over tid, legger jeg merke til både positive og negative tendenser. En slik tendens som jeg nylig oppdaget, er at jeg spiser for lite fett. En del av meg har sikkert vær klar over dette, men spiseforstyrrelsen min har fortalt meg at det ikke er noe problem, fordi jeg tross alt går opp i vekt. Vel. Det er på tide å sparke ernæringsfysiologen min, for å si det litt enkelt.
Å bli friskere av en spiseforstyrrelse er dypt personlig. Jada, det er vil alltid være fellestrekk i hva vi trenger, men det vi har som kan ta oss fremover, vil variere. Jeg har min personlighet, mine styrker og mine svakheter, akkurat som du har din personlighet, dine styrker og dine svakheter. Det er ikke noen one size fits all.
Et litt all over the place blogginnlegg om NAV, forventninger og drømmer om lavterskeltilbud for mennesker som strever alene med psykisk helse. Tross alt: Ikke alle har en familie som hjelper til med alt. Jeg er heldig og har både gode venner og en fin men jeg fikser alt selv. Det tærer på kreftene.
Noen ganger er det så innmari nok at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare mer. Hittil har jeg klart det, men gud vet hva som vil skje i fremtiden, om det fortsetter som dette.
Pseudo-Bartter’s syndrom har sammenheng med ødemer og er visstnok ikke så uvanlig blant mennesker med bulimi og anoreksi som er preget av overspising og oppkast. Dette blogginnlegget handler om behandlingen av oss som strever med denne typen problematikk (altså spiseforstyrrelse med hyppig oppkast og/eller misbruk av avføringsmidler og vanndrivende).
Mindful eating og anoreksi er en krevende situasjon, fordi det å smake på maten kan oppleves nærmes som en invasjon.
Jeg kommer til å blogge litt sjeldnere fremover. Ikke fordi det går dårligere med meg, men fordi det går bedre og jeg har så mange andre ting jeg holder på med, at det handler om grensesetting. Dessuten: Hvor interessant er egentlig en blogg der jeg bare skriver om det å bli bedre av spiseforstyrrelsen? Jeg føler at jeg bare gjentar meg selv og at det jeg skriver om kanskje ikke egentlig hjelper deg som leser. Jeg har en del sideshows jeg holder på med og trenger å teste det ut litt 🙂
Det er nok av grunner til å tvile på om det er noen vits i å blogge om denne såkalte “tilfriskningsprosessen”, eller bedringsprosessen, som jeg egentlig foretrekker å kalle det. Ikke bare tviler jeg på bloggen min, jeg tviler på hele prosessen. Men så er det jo blitt bedre og jeg kan ikke helt se at det er noe alternativ å snu. Jeg jobber hardt for å ikke falle tilbake inn i gamle mønstre, men fy søren så tøft det er.
Du kan ganske raskt utvikle benskjørhet dersom du har anoreksi. Ikke alle får det, men alt for mange ender opp med et forvitrende skjelett, noe som gjør at sannsynligheten for brudd øker. Skjelettet mineraliseres spesielt fra tenårene og opp til 20-årene. Å være undervektig i denne fasen av livet, kan ha svært alvorlige konsekvenser for skjelettet. Dersom dette gjelder deg og du ikke har fått testet bentettheten din, så be legen din om å henvise deg til en dexa-scanning, slik at du får vite om du har benskjørhet eller om du er i risikosonen. Det finnes hjelp, men det som mest av alt må til er normalisering av vekten, samt god ernæring.
Selv om det er mye som er hardt og vanskelig og uperfekt i bedringsprosessen, så er det også lyspunkter. Det finnes både sinne og sorg i meg over det tapte livet; alt jeg ga avslag på, fordi spiseforstyrrelsen tvang meg. Men så finnes det mer frihet i dagens liv og det er jeg takknemlighet. Dette med følelser i bedringsprosessen er komplekst, what can I say.
Jeg tar meg selv i å tenke gamle tanker på en dypere måte. Tanker om livet og døden var mer overflatiske før. Jeg tror jeg begynner å få et større perspektiv på livet. Kanskje det sånt som kommer med det å få det bedre med seg selv..?
Kan vi lære noe av rottestudier, når det gjelder sult, tvangspreget trening og spiseforstyrrelser? I dette blogginnlegget snakker jeg om ABA (activity based anorexia), som forskerne tror kan forklare noe av sammenhengen mellom anoreksi, sult og hyperaktivet.
Andres bedringsprosesser kan virke motiverende eller skremmende, alt etter hvem man lytter til. Å sammenlikne seg med andre i tilfriskning er utfordrende, all den tid vil alle har litt ulike erfaringer med behandling og eventuell bedring. Javisst kan det være motiverende å sammenlikne seg med folk som er blitt friskere, men sier det egentlig noe om hva vis selv kan forvente av våre individuelle bedringsprosesser?
