Ett problem mindre, men fremdeles et problem

Foto: Hilde. Tatt ved arbeidsplassen min, nær der jeg før bodde, på Lysaker.

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Det er tre år siden jeg klarte å komme meg ut av den tilstanden som kalles anoreksi. Tre år siden jeg atter en gang befant meg i en såkalt normalvektig kropp. BMI på 20-tallet, utad så jeg ut som om jeg hadde “levla up” hva angår “recovery”, men enhver som har strevd med mat og følelser, vet at vekta bare er én indikator, og at det skjules mye under normalvektige fasader. Det samme gjaldt meg. 

Jeg har vært åpen om dette før, så det bør neppe komme som en overraskelse på noen. Samtidig vet jeg at ikke alle har finkjemma bloggen min for innrømmelser om å ha stått med hodet i doskåla etter å ha raida nærbutikken. Kanskje er du som leser dette helt ny her på nettsiden. Kanskje er dette ditt første møte med det jeg skriver. I så fall kan jeg oppsummere følgende:

Jeg er nå 42 år, og har hatt en eller annen grad av det som kalles en “spiseforstyrrelse” siden jeg var 15 år og utvikla “anoreksi”, deretter “bulimi” og deretter “uspesifikk spiseforstyrrelse”. Som 32-åring fikk jeg “tilbakefall” til “anoreksi”, og tilbragte det meste av 30-årene mine i alvorlig og livstruende undervekt. Jeg klarte å komme meg ut av det hele, blant annet med hjelp fra Compassion Focused Therapy, men jobben gjorde jeg selv. Og med “jobben” mener jeg: Jeg spiste meg opp i vekt, kilo for kilo, trass i magesmerter og fordøyelsesplager, trass i den begredelige følelsen av å bo i en fremmed kropp, og trass i å våkne og legge meg med angst i brystet, svett i panna. 

Og så da?


Vel. Sommeren 2018 var jeg vektnormalisert og 6 måneder inn i en oppkastfri, men overspisingsfull periode. Jeg følte meg bra, men samtidig helt jævlig. Var jeg frisk eller syk? Hadde jeg ikke lenger noe problem, siden de ville skrive meg ut fra behandlingen? Trodde de jeg forsøkte å holde på psykologen jeg gikk til, ved å begynne å kaste opp igjen? Trodde de det var med vilje? 

Det var ikke det. Det var en lang vindeltrapp, som ingen så komme. Så falt det hele sammen. Jeg tryna uti. Igjen. Forskjellen var bare at jeg denne gangen bodde i en “normalvektig” kropp.  

Enda et problem


Kanskje kjenner du til det, du også? Kanskje har du også gjort den første delen av jobben og fått ett problem mindre – du er ikke undervektig. Men du sitter like fullt igjen med et problem – du overspiser og kaster opp i skjul. Og kanskje har du gjort det så lenge at du tenker at det bare er en del av deg; noe du må finne deg i å leve med, resten av livet. Kanskje tenker du at du nok kan finne en måte å håndtere det på, selv om det spiser av sparepengene dine, ødelegger selvfølelsen din, og du mye heller skulle brukt pengene dine på noe fint til deg selv eller en du er glad i, enn å trekke de ned i do, uke etter uke. 

Er det deg? Er det du som har det sånn? 

I så fall vil jeg si bare én ting: Det behøver ikke være slik for alltid. Du kan få det bedre, bli “frisk” eller hva det nå er du foretrekker å kalle det. Du kan skape deg et liv uten både overspising og oppkast. Det er mulig. Du kan lære å like deg selv igjen. Du kan bli din egen forsvarer, stå opp for deg selv, “have your own back”. Det er mulig. 

Jo, det er mulig – det er aldri for sent!


Hvordan kan jeg påstå det? Helt enkelt: Fordi jeg har vært så “sjuk” som få har vært, og jeg har strevd lenge! Men på tross av det, er livet mitt i ferd med å snu seg. Jeg er i gang med å gjøre den andre delen av jobben, og jeg merker hvor mye det gir meg av energi, fokus og driv til å skape noe verdig ut av det jeg har gjennomgått.

Selvsagt er det hardt arbeid. Ja, det er skummelt. Ja, det er prøving og feiling og snubling underveis, og det er menneskelig. Men nå er det over en uke siden jeg kastet opp sist, og jeg har ingen intensjoner om å gjøre det igjen. Denne gangen vil jeg gjøre hele jobben, slutte med selvpisking, selvdevaluering, kroppsforakt og prestasjonsjag. Levere B minus i stedet for A pluss. Komme meg ut av den destruktive syklusen av underspising, overspising, oppkast og andre kompenserende handlinger. Gi opp å skulle kontrollere meg selv gjennom straff, og i stedet begynne å oppmuntre meg selv med kjærlighet. 

Selvhat funker ikke.


Høres det svulstig ut? Fint! Det betyr at du har en del av det samme problemet som meg – nemlig at du ikke liker deg selv noe særlig – og det igjen betyr at jeg kanskje kan hjelpe deg. Jeg har nemlig mislikt meg selv stort sett hele livet, uten at det har ført til noe godt. Er du en av dem som tror at du må hate deg selv for å fortjene noe i livet, og at bare pisk kan drive deg fremover? Har det virka? For hvis det ikke har virka til nå, tror du det plutselig vil gjøre det? Sannsynligvis ikke. Forhåpentligvis kan du lære noe av meg, akkurat som jeg selv har lært og lærer av andres. Det er lov å håpe, i alle fall. 🙂

Fokus og fleksibilitet


Dersom du strever med mat, kropp og følelser, så håper jeg at det jeg skriver her, kan gjøre deg nysgjerrig. Selv ønsker jeg helt og fullt å slutte med oppkast og overspising, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å få det til, men det krever samtidig dedikasjon OG fleksibilitet. Samtidig som jeg vil ha fokus, kan jeg ikke være så stivbeint at jeg kaller snubling for “tilbakefall”. Husk at selv om du snubler, så er du aldri helt tilbake der du var, du vil ha lært noe som du kan bygge videre på.

So what om du snubler? Det viktige er å tillate deg selv å ha to tanker i det samtidig, nemlig:

Joda, det kan skje at jeg kaster opp.

OG

Det kan hende jeg har overspist og kastet opp for siste gang i livet mitt.

Så klart: Rom ble ikke bygget på en dag, og det er helt normalt å trøble litt med å finne en måte å spise på som passer en. Vi er mennesker, og mennesker snubler, faller og reiser seg i igjen. Det er slitsomt, men det kan være en fantastisk vekst i det også, det har jeg selv fått erfare.

Det viktige er å ikke hate seg selv i denne prosessen, men å lære å støtte seg selv. I ukene som kommer, skal jeg skrive blant annet om hvordan jeg jobber med akkurat det. Følg med på Firefly om du vil vite mer. 🙂

Andre innlegg fra bloggen

Blogg-om-egne-erfaringer-bulimi-overspising

Kan mine erfaringer være viktige for deg?

Du trykka deg inn for å lese dette blogginnlegget. Jeg vet ikke om du gjorde det fordi du har sterke meninger om hva svaret er på spørsmålet jeg stiller, eller fordi du ønsker at jeg skal fortelle deg min mening. Kan hende er det begge deler? Uansett, jeg mener alvor

LES MER »
blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top