Brain over binge – En bok om å bli frisk fra bulimi og overspising (Del 2)

å bli frisk fra bulimi
Foto: Daniel Hjalmarsson, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
I dette blogginnlegget kan du lese Del 2 av 2 om boka «Brain over Binge», skrevet av Kathryn Hansen, som led av bulimi i 10 år. Del 1 tok for seg Kathryns egen bakgrunn, samt hvilke typer kunnskap og prinsipper hun anvender i sin egen metode for å bli frisk fra bulimi og overspisingslidelse. I Del 2 kan du lese mer om hva Kathryn mener er problemet med ulike terapeutiske teknikker, hvordan hun ser på spiseforstyrrelser som fenomen (hva er dette som psykiatrien kaller spiseforstyrrelser, egentlig?), hva hun mener om å forebygge spiseforstyrrelser, samt hvilke kritiske bemerkninger jeg selv har, når det gjelder boka.


Dette er Del 2 av omtalen om boka «Brain over binge. Why I was bulimic, why conventional therapy didn’t work, and how I recovered for good”, som handler om å bli frisk fra bulimi. Kathryn Hansen forteller at hun ble frisk ved hjelp av en metode som hun oppdaget i en bok om å bli frisk fra rusavhengighet (boka het Rational Recovery). Etter selv å ha vært fri fra overspising i 5 år, skrev hun «Brain over Binge», for å bidra til selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse.

Om du vil lese Del 1 først, kan du hoppe hit: Brain over Binge – En bok om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse.

Andre blogginnlegg i denne serien av bokomtaler om engelskspråklige bøker om spiseforstyrrelser, finner du i lenkene under:

  1. 5 bøker om spiseforstyrrelser, som har hjulpet meg (engelskspråklige)
  2. Wasted – Et memoar om spiseforstyrrelser (anoreksi og bulimi)
  3. Brain over Binge – En bok om selvhjelp for bulimi og overspisingslidelse

Del 1 av denne bokomtalen tok for seg hvordan Kathryn selv utviklet anoreksi og deretter bulimi, samt hvordan forteller at hun jobbet for å bli frisk fra bulimi (Kathryn kaller seg selv frisk; det er altså ikke mine ord, men hennes).

I Del 2, som er dette blogginnlegget, kan du lese mer spesifikt om Kathryns syn på spiseforstyrrelser, hva Kathryn mener er problemet med behandling av det som kalles bulimi og overspisingslidelse, hva hun mener om det å forebygge spiseforstyrrelser, samt mine kritiske bemerkninger mot boka.  

Så let’s dive in, for her er det nok å ta fatt i.

Vi skal begynne med å se litt nærmere på hva Kathryn mener ikke var til hjelp, men sågar til skade for henne, i behandlingen hun fikk for bulimi.


Selvutviklingsfokuset hindret Kathryn i å bli frisk fra bulimien


Som jeg var inne på i forrige blogginnlegg om “Brain over Binge”, mener Kathryn Hansen at mennesker som utvikler spiseforstyrrelser nærmest blir inndoktrinert med fortellingen om at spiseforstyrrelser ikke handler om mat, men er en manifestasjon av et dypereliggende emosjonelt problem.

Hun forteller at hun endte opp med å tro at det å bli frisk var en monumental oppgave, som krevde at hun endret på den hun var som menneske, ikke bare på atferden sin:

In therapy, I came to believe that I needed to travel a road of self-discovery and self-transformation in order to be fully free from my problem.

I came to believe I needed to change many aspects of my personality; find purpose and meaning in my life; find spirituality and emotional fulfilment; learn to love myself; establish my identity; cure my depression, anxiety, and perfectionism; resolve my past; and find happiness—all in order to free myself from bulimia.


Dette var en historie hun selv ikke kjente seg igjen i, men som hun etter hvert lot seg manipulere av ulike leger og terapeuter til å tro, sier Kathryn.

Sykdomsfokuset hindret henne i å bli frisk fra bulimien


Selvutviklingsfokuset gikk dessuten hånd i hånd med sykdomsfokuset, forteller Kathryn, som oppsummerer sykdomsfokuset i møter med ulike behandlere på denne måten:

She (legen) told me anorexia was an illness, and not about food and weight. She said my concern with food and weight were symptoms of more difficult life issues. (…)

Jim (terapeuten) said I was using food to cope with feelings. He said my eating disorder was an illness that had hidden benefits for me, which explained why I was unable to stop.


Selv om Kathryn initielt ikke trodde på denne historien, men følte at spiseforstyrrelsen faktisk handlet om mat, så forteller hun at hun etter hvert følte det var bedre å se seg selv som offer for en sykdom som hun trengte profesjonell hjelp til å håndtere, enn å ta inn over seg at hun selv hadde ressurser til å ta grep om livet sitt.

After an initial reluctance I embraced therapy. I felt good to learn that my binge eating wasn’t my fault, but was instead a sign of an illness. (…)

I embraced the view (…) that I was ill; that I needed professional help to get well, that I needed to get to the root of my problem before I could quit.


Til sammen la sykdomstenkningen og selvutviklingsfokuset grobunn for at hun inntok en offerrolle og trodde hun måtte ha profesjonell hjelp for bli frisk fra bulimi, sier Kathryn.

Komorbiditetsfokuset hindret henne i å bli frisk fra bulimien


Ikke nok med at hun ble fortalt at hun måtte endre på personligheten sin; men hun ble også diagnostisert med det som kalles komorbide lidelser, slik som angst og depresjon, sier Kathryn. Dette gjorde jobben med å “bli frisk” enda større, fordi hun ble fortalt at hun måtte klare å håndtere angsten og depresjonen før hun kunne bli frisk fra bulimien.

Kathryn forteller at hun gjorde alt hun kunne for å holde på motivasjonen til å jobbe med problemene sine og holde angsten og depresjonen i sjakk. Imidlertid bidro det ikke til at hun ble frisk fra bulimien:

Some days I was more motivated toward recovery than others, but day in and day out throughout college, I worked on my therapy goals, trying to better myself so that my urges to binge would go away. I tried to fix everything that I thought might be giving me those urges. I tried to improve my self-esteem, took antidepressants, practiced assertiveness, learned relaxation techniques, worked on new ways to cope with my emotions, learned to meditate, and sought spirituality.


I dag er Kathryn av den oppfatning at hun er tilbøyelig til angst og depresjon, men at det å bli frisk fra bulimi (slik hun selv definerer frisk, hvilket altså vil si «å ikke overspise») er et eget problem, som krever en egen løsning.

Hun sier:

[M]y anxiety and depressive tendencies seem to be stubborn parts of who I am (…)

I think that I may always be prone to depression and high anxiety. (…)
Bulimia is a separate problem with a separate cure.


Å ta eierskap over prosessen, hjalp henne med å bli frisk fra bulimien


Etter å ha lest boka «Rational recovery», kom Kathryn til den beslutning at hun måtte gi opp forestillingen om at hun var syk og trengte profesjonell hjelp for å bli hel igjen. Hun trengte ikke at noen andre skulle fikse henne, for hun var ikke ødelagt eller syk, understreker hun.

Kathryn forteller om denne åpenbaringen på følgende måte: 

Maybe I could get better only if I stopped believing that I was using food to deal with unsettling emotions. Maybe I could get better only if I stopped believing that I had an illness and that I needed to become whole or become happy before I could give up my bulimia.


Med andre ord: Å bli lykkelig eller “hel” ville ikke kurere henne for noe som helst, innså Kathryn. Hun kunne komme til å være både nedstemt og engstelig selv om hun ikke overspiste, men bulimien ville i alle fall være borte, og det var jo det hun mest av alt ønsket.

Klandrer ikke noen enkel terapeut for at hun ikke ble frisk


Til tross for at leger, psykologer og psykiatere på generell basis får temmelig hard medfart slik Kathryn beskriver deres uhjelpsomme «behandlingsmetoder», så understreker hun at hun ikke klandrer noen av dem.

Allikevel påpeker hun at synet de innpodet henne med, nemlig at bulimi er en sykdom som man må løse livsproblemene sine for å bli frisk fra, var skadelig for henne: 

I don’t blame any specific therapist or other professional, any specific book or resource; but the consensus seemed to be that my bulimia was complicated and recovery wouldn’t be easy, and this idea turned out to be harmful to me. 


Summa summarum kan vi vel med rimelig trygghet si at Kathryn ikke akkurat var overbegeistret for det psykoterapi, kognitiv terapi eller andre behandlingsmetoder hun forsøkte, hadde å tilby henne.

Så altså: hva er det hun mener ville ha hjulpet?

Å sagt et alvorsord kunne hjulpet henne med å bli frisk fra bulimi


Når det gjelder atferden hun utviste da hun var fanget i syklusen av overspising og renselse, sier Kathryn faktisk at hun ønsker at noen hadde konfrontert henne med valgene hun tok. I stedet behandlet folk henne som om hun var skjør og ute av stand til å kontrollere seg selv, selv om det var fullstendig feil, sier hun og oppsummerer det slik:

Those who were concerned about me approached me so delicately, as if I were fragile and had a problem I couldn’t control. I didn’t. I was strong and strong-willed. I was stubborn and deceptive. I placed exercise and weight control above most everything else in my life.


Kathryn sier at hun skulle ønske noen påpekte hvor tåpelig hun oppførte seg. Hun er riktignok usikker på om det ville ha stoppet henne, men slik hun ser det, fortjente hun en reprimande for å holde på som hun gjorde:

I wish someone would have called me out on my foolishness, as people often do with teens who are using drugs or abusing alcohol. I don’t know if it would have stopped me or not, but I certainly deserved to be reprimanded. I knew I could stop anytime I chose, but I was too good at it. I was too good at being super thin—a shallow goal that simply wasn’t worth it.


Her sammenlikner Kathryn faktisk bulimi direkte med det som kalles ruslidelser eller rusmisbruk.

I korte trekk mener hun altså, som du kanskje husker fra forrige blogginnlegg, at bulimi er en dårlig vane som må avlæres, for at man skal kunne bli frisk. Og som jeg beskrev i forrige blogginnlegg, mener hun at måten å gjøre dette på, er ved å forstå at tankene om å overspise som hjernen din sender deg, er habituert støy som du vil tape mot, dersom du går i dialog med dem.

Så hvorfor lærer man ikke å gjøre dette i terapi, egentlig?

Vel, sier Kathryn; på en måte gjør man det, men problemet er at måten man blir fortalt å gjøre det på er feil.


Eksternalisering i terapi hjalp henne ikke til å bli frisk fra bulimi


Det å separare seg fra spiseforstyrrelsen kalles gjerne eksternalisering, og teknikker for dette brukes blant annet i kognitiv terapi, forteller Kathryn. Hun mener imidlertid at teknikkene som brukes for å separare seg fra spiseforstyrelsen er preget av fem overordnede problemer. Disse gjør at eksternaliseringen ikke fungerer så godt som de burde.

1.Urealistisk separasjon mellom en selv og spiseforstyrrelsen


For de første er de urealistiske, sier hun, ettersom de baserer seg på en forestilling av spiseforstyrrelsen som en dårlig venn eller voldelig ektemann:

It can be very difficult to convince yourself that there is a monster, an evil woman named Mia, or an abusive man named Ed living in your head.


Kathryn mener det er betydelig lettere å se bulimi som en vane, som har skapt problemer med nervebanene i hjernen:

On the other hand, it is fairly easy to see bulimia or BED for what it really is: a habit—a physical expression of a binge-created brain-wiring problem.


2.Ansvarsfraskrivelse i eksternaliseringen


Hun mener dessuten at separasjonsteknikkene som brukes i terapi gjør at man unngår å selv måtte ta ansvar, men i stedet kan skylde på spiseforstyrrelsen:

“Ed made me to do it.” This can become the motto of someone who uses current separation techniques. When a woman separates her true self from Ed, she may then feel she is at the mercy of Ed and so can blame him for her actions. This does not help the woman assert control over her problem; it only helps her assign blame to something other than herself.


Men den som strever må selv ta ansvar, sier Kathryn, og påpeker at vanen kan ikke ikke tvinge henne til å gå til kjøleskapet og spise, den kan bare «urge her to do so».

3.Kampfokus i separasjonsteknikkene


Et tredje problem med separasjonsteknikker i terapi er at de krever at man kjemper, noe som er unødvendig, sier Kathryn:

Imagining an eating disorder to be an evil persona, a monster, or an abusive man living inside your head means you have to believe you need to defeat it. In my opinion, this causes unnecessary battles. (…)

As already discussed, fighting with urges to binge is useless and can therefore make the bulimic even more frustrated, more angry, more tired. In the long term, it is simply an ineffective strategy.


Ikke bare det, men slike mentale drakamper bidrar dessuten til å styrke de habituerte nervebanenen i hjernen, fordi man vier dem oppmerksomhet, understreker hun:

By fighting with the urges to binge, you are telling your brain to sharpen its awareness of that urge—to pay attention to it; and this only serves to make the urges stronger and the fight more difficult in the long run.

It is a fruitless war. You cannot simply argue your way out of urges to binge. The thoughts and feelings are so automatic that no matter what rational reason there is for not bingeing, the brain will produce a compelling counterargument.


Kathryn understreker at hun har mye mer tro på å gjøre som hun selv gjorde, altså ikke vie mentalt fokus til «urges to binge».

I believe it’s much more useful to listen to the lower brain’s seemingly logical reasons to binge without giving those thoughts any mental focus. (…)

This means not giving urges any attention and simply letting them come and go instead of allowing them to draw you in.


Bare for å slenge inn en liten bemerkning, men det Kathryn gjør her – om vi ser forbi alt snakket hennes om hjernen – er egentlig bare å anvende prinsipper fra mindfulness, noe hun faktisk selv også påpeker.

Oppmerksomt nærvær, altså å legge merke til det som er (slik som tanker) uten å dømme, sloss med det eller på andre måter emosjonelt engasjere seg i det, er noe av essensen i mindfulness. Selv praktiserer jeg dette, uten at det av den grunn betyr at jeg er enig med Kathryn i alt hun sier.

4.Manglende skille mellom ens “sanne jeg” og spiseforstyrrelsen i eksternaliseringen


Den fjerde grunnen til at separasjonsteknikker i terapi ikke fungerer godt nok, er at de ikke trekker en klar skillelinje mellom hva som er ens sanne selv og hva som er spiseforstyrrelses-stemmen, mener Kathryn. I stedet blir for mange problemer, tanker og følelser tilskrevet spiseforstyrrelsen, noe som bidrar til forvirring.

Kathryn beskriver problemet på følgende måte.

A woman may begin attributing all her negative thoughts and feelings about her body, and all of her food issues, to Ed/Mia/the Monster. (…)

This can cause constant confusion about who is talking in your head. It’s very possible to lose the abilities to trust one’s own thoughts and recognize one’s own voice.


I dette har Kathryn er poeng, må jeg si. Selv gikk jeg dessverre rett i denne fella da jeg leste boka i desember 2012. Som følge av (blant annet) det, utviklet jeg anoreksi fordi jeg endte med å tro at nærmest ethvert sultsignal som kroppen min sendte ut, var “bulimistemmen”.


5.For «lekne» separasjonsteknikker i terapien


Det femte og siste problemet med separasjonsteknikker i terapi er at de er for lekne, mener Kathryn. Spiseforstyrrelsen er ikke en venn, et barn eller et kjæledyr du trenger å ta deg av, understreker hun, og skriver at:

Giving the habit a playful name can sometimes contribute to befriending or nurturing bulimia or BED.

In reality, bulimia or BED has no personality—it is an automatic function of the lower brain. (…) It is holding her back and endangering her life.


Så, hvordan mener Kathryn at eksternalisering egentlig bør gjøres, for å kunne bli frisk fra bulimi?

Eksternalisering gjort «riktig» for å bli frisk fra bulimi


Til forskjell fra hva man lærer i terapi er Kathryn tydelig på å trekke en klar skillelinje mellom «urges to binge» på den ene siden og «ditt sanne jeg» på den andre siden, sier hun.

Riktignok kan ditt sanne jeg ha problemer utenom overspisingen, men selve overspisingen er det du trenger å få en ende på, dersom du skal bli frisk fra bulimi:

I want to draw a very clear line of separation: your urges to binge are on one side of the line, and you—your true self, your highest human brain—are on the other side.

Sure, there may be some problems on the “you” side, such as low self esteem, perfectionism, anxiety, body image and food issues, and it may be desirous to change some of these things. But to start, the binge eater needs to stay focused on the one problem she’s trying to solve, clearly drawing the line between her urges to binge and her self.


Kathryn mener dessuten at den riktige måten å skille seg fra spiseforstyrrelsen på – altså eksternalisere bulimien – er ved å ikke vise den noe oppmerksomhet.

Hun sier at dette kan gjøres på følgende måte:

1. Vit at du er «the highest human self»


Separer deg fra spiseforstyrrelsen, ved hjelp av bildet om den todelte hjernen, som består i et «higher human self» og «the lower brain».

Med andre ord, ikke gjør det ved å se på spiseforstyrrelsen som en venn eller en dårlig partner. Gjør det ved hjelp av kunnskap om at hjernen er todelt og at beskjeder fra «the lower brain» om å overspise, ikke er noe annet enn en automatisert uvane som du når som helst kan bryte fri fra.  Så velg å se på ditt høyere, menneskelige selv som noe annet, helt separat fra «the lower brain».

2. Ikke engasjer deg i støyen fra «the lower brain»


Minn deg selv på at det «the lower brain» sier kun er meningsløs støy. Med andre ord: Ikke argumenter med den lavereliggende hjernen, for det kommer du ingen vei med (det vil dessuten bidra til forsterkning av nervebanene som sender ut «spiseforstyrra tanker», sier Kathryn).

Den lavereliggende hjernen din kan ikke få deg til å gå til kjøleskapet og spise mat; det er det kun ditt høyere, menneskelige selv som kan. Du har et valg, for du har fri vilje. Så velg å ikke overspise.

3.Bli begeistret over å ha vetorett «the lower brain»


Når du står imot «the lower brain» bruker du «your highest human self» til å vetoe (ha vetorett) over det den lavereliggende hjernen sier. Bli begeistret over dette! Når du blir begeistret, forsterker det nervebanene som forbinder det å IKKE overspise med noe positivt.

Du gir deg selv en mental belønning for å stå imot det «the lower brain» forteller deg. Det vil over tid skape nye, «friske» nervebaner i hjernen, slik at du sjeldnere og sjeldnere vil oppleve at «the lower brain» sender ut signaler om at du må overspise. Velg å ikke overspise gang etter gang etter gang, og til slutt vil signalene om å overspise forsvinne helt. 

Hadde Kathryn virkelig ingen nytte av å gå i terapi for bulimi?


Nå som vi har vært gjennom det aller meste av Kathryns erfaringer og meninger omkring terapi for bulimi, er det på tide å gå over til å innta en mindre deskriptiv og en mer analytisk (eller sågar kritisk) innstilling til det Kathryn sier.

Det aller første jeg vil ta tak i denne forbindelse, er at i «Brain over Binge» savner en bevissthet omkring retrospektive synspunkt, – altså at Kathryn, etter å ha gått mange år i terapi og nå altså kaller seg frisk, sier at hun ikke hadde noen som helst nytte av terapi, men at det snarere var til skade for henne.

Jeg synes det er pussig at Kathryn, trass i at hun var i terapi i så mange år, fullstendig neglisjerer den erfaringen, læringen og veksten hun kan ha fått med seg derifra på et ubevisst plan.

Her er det grunn til refleksjon både over etterpåklokskap generelt, og over det at hukommelsen vår ofte vil spille oss puss når vi ser tilbake på noe vi har vært gjennom. 

Kathryn sier riktignok at terapi ikke hjalp henne, fordi det ikke lyktes i å gjøre henne frisk.

Men altså….

  • Hva med bare det faktum at hun ble sett og hadde noen å snakke med?
  • Hva med det faktum at hun fikk tid og rom til å reflektere over seg selv som menneske?
  • Hva med det faktum at hun fikk prøve og «feile» med ulike terapeutiske «teknikker»?
  • Hva om hun ikke på noe vis hadde fått anledning til å sette ord på egne tanker og følelser omkring spiseproblemene, med et annet menneske?

Greit nok, hun ble ikke såkalt «frisk fra bulimi», men himmel…

En parallell til mitt eget liv


Viktig informasjon her, er at Kathryn ble diagnostisert med anoreksi fordi moren hennes til slutt tok henne med til legen, samt at da hun utviklet bulimi, oppfordret foreldrene henne til å begynne i terapi. Med andre ord fikk hun støtte og forståelse av foreldrene sine, for å søke hjelp.

Bare for å dra en parallell:

Da jeg selv utviklet anoreksi som 15-åring var ingen som visste at jeg hadde en spiseforstyrrelse, og da jeg utviklet bulimi og etter hvert en såkalt uspesifikk spiseforstyrrelse, var det heller ingen som visste om det.

Det tok 12 år fra jeg utviklet en spiseforstyrrelse til jeg kom i terapi, og i alle de årene hadde jeg gått rundt og brygget på et stadig større hat mot meg selv.

I løpet av den perioden det tok meg å komme i terapi, hadde Kathryn vært i terapi i mange år og hadde til slutt altså klart å bli frisk. 

Hvor mye kan vi stole på vår egen hukommelse?


På en måte ønsker jeg jo å ta det hun sier «at face value», altså tro henne. På den annen side klarer jeg ikke la være å stille spørsmål ved det.

Både fra forskning og fra egne erfaringer vet jeg at vi husker mye dårligere om ting som har skjedd, enn det vi faktisk tror er tilfelle.

Om sin egen hukommelse sier Kathryn kun dette:

During my college years, I saw three mental health counselors, two psychologists, three nutritionists, a psychiatrist, and a medical doctor about my bulimia. I was also an avid reader of anything pertaining to eating disorders. (…)

Naturally, I don’t remember exactly where I learned each specific item of information; so when I say, for example, “my therapist told me…” or “this is what I learned in therapy,” it’s possible that the advice quoted could actually have come from a self-help book or another expert source.


Kathryn påpeker altså at hun ikke presist husker hvor informasjonen hun gjengir har kommet fra, og at den enten kan ha kommet fra behandlerne hennes, eller den kan ha kommet fra bøker hun har lest. Hun sier ikke noe om hvilket kildemateriale hun egentlig baserer seg på, annet enn sin egen hukommelse om terapi som fant sted for 5 til 15 år siden.

Jeg mener ikke å underslå det Kathryn sier om sine erfaringer fra terapi, for mine egne erfaringer (hovedsakelig fra kognitiv terapi) er ikke så ulike hennes.

Det jeg stiller spørsmål ved, er påstanden hennes om at terapi ikke på noen måte hjalp henne. Med mindre terapeutene hennes ikke lyttet til det hun sa, men i stedet kjørte med bulldoser over hennes egne refleksjoner omkring spiseproblemene, så finner jeg det litt vanskelig å tro.

For dersom hun faktisk ble lyttet til og fikk rom til å sette ord på følelsene sine, skulle man jo tro at det ville bidra til høyere refleksjonsnivå? Og dette refleksjonsnivået kan videre ha hjulpet henne til å gjøre nytte av teknikkene boka «Rational Recovery».

Skaper terapi feil type tilfriskning fra bulimi?


I noen grad anerkjenner jo Kathryn også at terapi er til hjelp for mange; eksempelvis skriver hun at kognitiv terapi (CBT) ser ut til å hjelpe omlag 30 til 50 prosent av dem som strever med overspising og renselse. 

Men så snur hun om på det og sier at vel, vel, det hjelper jo ikke alle og dessuten skaper det «feil type recovery», nemlig det hun refererer til som «temmet hysdyr-historien», der spiseforstyrrelsen egentlig ikke er borte, men snarere er som et temmet husdyr. Og som med alle husdyr kan de bite; med andre ord må du alltid være på vakt for tilbakefall.

Kathryn skriver skriver:

Binge eaters who do recover using CBT often have the type of recovery I described in this book’s introduction as the “tamed house pet story.” CBT can produce the one-day-at-a-time type of recovery, wherein the patient must perpetually stay on guard against triggers, follow a meal plan indefinitely, and constantly keep her moods and negative feelings in check to avoid relapse.


Kathryn mener at en slik definisjon av «å bli frisk» gjør at folk aldri kaller seg «recovered» men «in recovery», og dermed for alltid ser seg selv som syke og ødelagte.

Det gjør noe med ens evne til å se seg selv som et helt, normalt menneske, mener Kathryn.  

Ingen er bare «syk»


Når det gjelder sistnevnte er jeg forsåvidt enig med Kathryn.

Ingen er bare «syk», og spiseforstyrrelser er ikke «sykdommer» slik vi vanligvis forstår sykdom. Med andre ord deler jeg hennes syn på at sykdomstenkningen som råder i psykiatrien er dypt problematisk.

Allikevel:

Det er noe med måten Kathryn beskriver seg selv og historien sin på, som gjør meg litt i villrede.

Hun får det til å fremstå som om hun ville klart seg bedre dersom hun fikk være i fred med overspisingen og overtreningen sin.

Med unntak av om dersom hun ble overkjørt av terapeutene sine og egentlig aldri opplevet å faktisk bli lyttet til i terapirommet, så klarer bare ikke å tro at det er så sort-hvitt.


Bulimi som manglende viljestyrke?


Det jeg definitivt IKKE er enig med Kathryn i, er at bulimi og overspisingslidelse bare (eller spesielt) handler om mangel på viljestyrke.

Kathryn skriver:

Despite my doubts and better judgement, I, too, began believing my bulimia was an illness, not a lack of willpower.


Greit nok at hun ikke tror det er en sykdom – som sagt deler jeg synspunktet hennes angående det. Men at det derfor i stedet handler om manglende viljestyrke, mener jeg er en temmelig merkelig konklusjon. Snakk om å hoppe fra den ene ytterkanten til den andre.

I det heletatt bruker Kathryn en haug av negative ord om seg selv som «bulimiker». Grådig, dum, ekkel og uten viljestyrke, er bare noen av ordene.

Jeg er stygt redd for at slik ordbruk kan bidra til mer selvskading, selvplaging og «spiseforstyrret atferd» for mange. For min egen del kan jeg i alle fall si at å «skamme meg» ved å kalle meg svak, dum og grådig – hvilket jeg så klart har gjort i min indre samtale med meg selv – var å skyte meg selv i foten.

Personlig trengte jeg å gi meg selv omsorg, empati og varme for å komme ut av de alvorlige spiseproblemene og selvforakten jeg var fanget i.

Kan spiseforstyrrelser aldri forstås som selvskading?


Kathryn sier at hun reagerte med vantro på at noen av hennes terapeuter mente spiseforstyrrelsen var en form for selvskading, for hun opplevde det ikke slik.

For henne var den simpelthen noe hun ikke skjønte hvorfor hun drev med, og hun ville for guds skyld komme seg ut av det.

For meg, derimot, har spiseforstyrrelsen definitivt vært en form for selvskading. Ikke bare selvskading så klart, men det også.

Slike forskjeller mellom mennesker som strever med mat og kropp, viser jo med all tydelighet hvor viktig det er med skreddersøm i behandlingstilbudet. Skal det først gis såkalt «behandling for spiseforstyrrelser», så må det være hjelp som er målrettet for det enkelte mennesket, og det enkelte mennesket må da bli lyttet til i terapirommet (ellers er det tross alt temmelig umulig å gi god hjelp, for da møter man ikke mennesket der det er).

Greit nok:

Det krever definitivt viljestyrke å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, men det betyr ikke at spiseforstyrrelser kan reduseres til et spørsmål om viljestyrke. Noen valg er, både av fysiske og psykiske grunner, vanskeligere å ta enn andre.

Viljestyrke kan ta deg så langt, men for å stå løpet ut, trengs det mening. Og mening kommer blant annet fra det å ha noe å gå til, og å være del av noe.

Kathryn hadde alt dette. Hun hadde en kjæreste som elsket henne ubetinget (han visste om at hun overspiste og overtrente), hun hade jobb og hun hadde en familie som støttet henne.

Lille speil på veggen der, hvem er friskest i landet her?


Her må jeg ta en aldri så liten omvei omkring ord som frisk og syk, som Kathryn bruker ganske mye av (til tross for at hun altså ikke tror at spiseforstyrrelser er psykiske sykdommer).

Kathryns påstand er at det var naturlig og slett ikke skadelig at den såkalte «reptilhjernen» sendte henne «urges to binge», for hun hadde jo vært undervektig og hjernen hadde dessverre bare låst seg fast i den vanen, selv etter at hun ikke var undervektig lenger.

Men altså: At noe er naturlig, betyr jo ikke at det ikke kan være til skade.

Dessuten:

Ved å skape et slik skille mellom «naturlige-og-ikke-skadelige» signaler fra sin hjerne og (selv om hun ikke sier det direkte) «skadelige og unaturlige» signaler fra andre menneskers hjerner, så skaper hun samtidig et skille mellom seg selv og sin hjerne som «ikke syk», mens implikasjonen blir at andre mennesker (f.eks. dem med «alvorlige personlighetsforstyrrelser») altså har en «ekte psykisk sykdom» som de MÅ ha profesjonell hjelp for.

Eksempelvis skriver Kathryn at:

[T]the presence of any other mental or physiological disorder that affects your judgement and cognitive decision making warrants immediate professional help. Some examples are: drug or alcohol abuse, incapacitating anxiety or depression, and severe personality disorders.


Altså:

Jeg er fullstendig på det rene med at noen som lider av det som kalles spiseforstyrrelser har større mentale utfordringer og stå i et større lidelsestrykk enn andre. Dette kan stamme fra omsorgssvikt, traumer og fattigdom, ikke bare i egen kjernefamilie, men over generasjoner.

Det jeg reagerer på er ikke påstanden om at noen har det mer vanskelig enn andre, men at noen er mer «alvorlig psykisk syke» enn andre. Kathryn får det til å virke som om visse typer psykiske vansker er objektive «sykdommer», som gjør at man MÅ ha profesjonell hjelp for å klare seg.

Men hvordan vet hun egentlig det så sikkert?

Vil ikke det, akkurat som med spiseforstyrrelser, være – i alle fall i noen grad – unikt for hver person?

Kathryns metode neglisjerer den sosiale konteksten


Sant nok: Kathryn understreker at «Brain over Binge» er skrevet for dem som mener at spiseforstyrrelsen deres ikke har rot i sosiale omstendigheter, men kun handler om mat.

Men allikevel:

Hun kommer med ganske generelle påstander om at bulimi kun handler om mat og at det som trengs for å «bli frisk» er et tupp i rævva og viljestyrke. Dette impliserer at hun mener det ikke spiller noen rolle hvordan man i utgangspunktet utviklet spiseforstyrrelsen.

Som sosiolog har jeg noen innvendinger mot måten Kathryns metode forenkler den sosiale konteksten, når det gjelder hvor «enkelt» det er å få det bedre av alvorlige psykiske helseplager.

Så hvordan forenkler den?

Vel, la oss ta for oss en liste (hvorav de to første punktene er utenfor målgruppen til Kathryn, men allikevel):

  1. For det første er den ikke traumesensitiv; altså, den tar ikke opp i seg at spiseforstyrrelser kan utvikle seg som følge av vonde opplevelser og flukt fra følelser som fulgte i kjølvannet av disse opplevelsene.
  2. Den tar ikke opp i seg generasjonsperspektivet, nemlig at ens egne foreldres psyke vil kunne påvirke ens egen psyke (eksempelvis finnes det studier som tyder på at barn av mødre som lider av alvorlig depresjon eller alvorlig angst, har større sannsynlighet enn andre barn for å selv utvikle psykiske plager).
  3. Den tar ikke opp i seg den bredere sosiale konteksten (privilegier), nemlig at det er stor forskjell på et menneske som har økonomisk og sosial trygghet, og mennesker som ikke har det.
  4. Heller ikke tar den opp i seg en forståelse av det å være privilegert i kroppslig forstand. Med andre ord er den «ableist», på det vis at den ikke inneholder noen form for refleksjon over det å være «able bodied».


Jeg finner det i det hele tatt vanskelig å tro at Kathryn ville hatt en like pragmatisk og lettvint holdning til det å begynne å «spise normalt», dersom hun ikke – etter at hun sluttet å overspise – hadde endt opp tilbake på nettopp den vekta hun hadde før hun begynte å slanke seg (altså, den vekta hun hadde som 16-åring, om jeg forstår henne rett).

Kathryn forteller jo at hun hadde en velfungerende kropp (hun kunne trene) og en høy forbrenning, noe som antakelig gjorde det lettere for henne å bryte fri fra bulimien, fordi hun ikke plutselig endte opp med mange kilos «overshoot» i «recovery».

Det å ha penger til å gå i terapi, være elsket ubetinget av kjæresten sin, bo trygt, ha god utdanning, foreldre som er glad i deg, en velfungerende kropp, høy forbrenning og – tross alt – hele livet foran seg (Kathryn var i midten av 20-årene da hun ble frisk, forteller hun) er ikke alle forunt.

Viljestyrke og tupp i rævva er neppe like realistiske «verktøy» for «tilfriskning» for mennesker som har vokst opp i ustabile hjem, opplevd omsorgssvikt, traumer og kanskje utviklet spiseproblemer allerede som barn, og som nå går inn i voksenlivet som ensomme og på uføretrygd.

Det er forskjeller mellom folk.

Enda en forenkling Kathryn gjør – hjernen som todelt


For good measure skal jeg slenge inn en ting som ikke har noe med sosiologi å gjøre, men som jeg bare er nødt til å si:

Hjernen er ikke så enkel at den er delt inn i to, hvorav det ene er en såkalt “reptilhjerne” og det andre er “deg som menneske”.

Kathryn får det til å lyde som om hun som menneske kun er i den prefrontale cortexen!

Men altså:

Vi er jo summen av hele hjernen vår (og erfaringene våre!) og Kathryn ville klart seg særs dårlig som menneske om hun ikke hadde den såkalte “reptilhjernen”.

Så klart: Slike metaforer på hjernen som “Brain over Binge” er, kan nok være praktiske, all den tid de fremstår som enkle modeller å tenke omkring og handle ut fra (dersom man identifiserer seg med dem).

Samtidig er det viktig å vite at det er ekstremt mye vi ikke vet om hjernen, og at påstanden om at vi har en “reptilhjerne” ikke er uproblematisk. Jeg var selv på et foredrag med en nestor innen hjerneforskning, og han ble nærmest arg da en person i forsamlingen refererte til “reptilhjernen”. Han sa vi måtte slutte å bruke det ordet, fordi det ikke fantes noen reptilhjerne.

Nå er ikke jeg hjerneforsker (surprise, eller hva?), så jeg skal selvsagt ikke si hva vi har og ikke har oppi topplokket. Det jeg dog vil si, er at hva enn du tror på, enten det er denne modellen (Brain over Binge) eller en annen modell, så vil bare det faktum at du tror på forklaringen, bidra til at du har større sannsynlighet for å lykkes med metoden.

Kathryn trodde 100 prosent på “Brain over Binge” som modell. Jeg betviler ikke at det var med på å hjelpe henne. Placeboeffekten er en reell effekt, enten man går i terapi eller finner en form for hjelp gjennom selvutvikling.

Men okay, nok «negativitet» fra meg nå. La meg gå over til å sette ord på noe av det som jeg faktisk er enig med Kathryn i.

Hva jeg er enig med Kathryn i


1.Pasienten som aktør undertrykkes ofte i behandling


For det første deler jeg hennes synspunkt på at profesjonelle helsearbeidere ofte undervurderer det enkelte menneskes handlekraft og kapasitet til å være en aktør i eget liv.

I verste fall blir nesten alt (fra hvilken hårstrikk man bruker til hvilket transportmiddel man foretrekker) ved «pasienten» definert som «sykt», og budskapet blir at «pasienten» må fikse seg selv fra bunnen og opp, fordi hun er så himla ødelagt. Det å «bli frisk» blir dermed gjort til et spørsmål om nærmest å erstatte hele sin egen personlighet og verdensanskuelse med “noe friskere”.

Av egen erfaring vet jeg at det å bli stående i relasjon til terapeuten som «ekspert» og seg selv som «syk» gjør noe med egenverdet og troen på seg selv som kapabel.

Personlig har jeg ingen tro på at en slik ovenfra-og-ned-fokusert «hjelperelasjon» er til fordel for «pasienten» i det lange løp. Snarere tvert imot, for ved ethvert tegn til «tilbakefall» må man jo da rett inn i terapi igjen, for å «bli fiksa» av en profesjonell.

Samtidig så trenger man jo helt klart hjelp fra folk som kan noe om det man strever med! Slik sett er vi avhengige av dialog og erfaringsutveksling mellom profesjonelle helsearbeidere og mennesker som har vært/er pasienter i psykiatrien.

Som jeg har skrevet om i blogginnlegget «Hva som hjalp meg da jeg var innlagt», er det vesentlig å bli sett som menneske og ikke bare som syk, og det finnes det mange gode helsearbeidere som gjør. Det opplevde jeg jo selv i min siste innleggelse.

2.Dagens psykiske helsevern er sykdomsfokusert og hviler på en medisinsk modell


Selv om Kathryn ikke er eksplisitt på at det hun driver med egentlig er psykiatrikritikk, så skinner det tydelig gjennom i hele «Brain over Binge».

Som jeg allerede har sagt, mener jeg at hun har noen viktige poeng i kritikken mot sykdomstenkningen, og også problematiseringen av måten man blir møtt som menneske når man har en spiseforstyrrelse (nemlig som skadet, syk og uten særlig evne til å være en aktør i eget liv).

3.For å forebygge spiseforstyrrelser, må vi snakke om slanking


I den siste delen av boka skriver Kathryn noe om hvordan hun mener vi bør jobbe for å redusere sannsynligheten for at unge mennesker utvikler spiseforstyrrelser.

Kathryn anerkjenner at enkelte mennesker (les: mennesker i vanskelige livssituasjoner) har en større tilbøyelighet til å begynne å slanke seg, men hun skriver at selv om enkelte er tilbøyelige til å utvikle spiseforstyrrelser, så er det ikke gitt at man av den grunn vil utvikle en.

Det som kreves for å utvikle en spiseforstyrrelse, er derfor først og fremst en slankekur, mener Kathryn:

There are susceptibilities to eating disorders (…) but the first diet (…) is not inevitable based on those susceptibilities.


Hun fortsetter så med å si at nettopp fordi slanking er en underliggende årsak til at spiseforstyrrelsen settes i gang, så holder det ikke å jobbe med å øke oppmerksomheten om spiseforstyrrelser i befolkningen:

It’s fine to raise awareness about eating disorders, but I believe more focus should be on preventing dieting, because eating disorders are not illnesses that inexplicably happen to people. Nearly all cases of anorexia and bulimia, and a large number of cases of BED, would never occur without the initial diet (…).


Hun understreker at vi derfor må jobbe aktivt for å forhindre spiseforstyrrelser. Å slanke seg er et valg, og vi må forhindre at unge mennesker tar det valget:

It’s a choice, and one that can be prevented. When parents tell their kids not to smoke, they say, “Don’t smoke” and possibly inform them of the horrible consequences of smoking. They don’t say, “Smoking is a disease you should be aware of”.


Selv om jeg ikke deler Kathryns syn på at det alltid er slankekuren som er første beveger (min mening er at vi må fokusere også på den sosiale konteksten), så mener jeg allikevel at Kathryn har et poeng i at det ikke holder å bare øke “awareness” om spiseforstyrrelser.

Å gjøre foreldre oppmerksomme på at det finnes noe som heter spiseforstyrrelser vil ikke holde, dersom slanking og kroppsfokus ellers er noe som omtales på en stigmatiserende måte rundt middagsbordet eller på andre arenaer.

Det spiller en rolle hvordan vi snakker om slanking


Kathryn forteller at da hun begynte å slanke seg, spurte hun moren om de kunne kjøpe en slankebok.

Hvorpå moren hennes svarte:

«Nei. Du trenger ingen slankebok. Du er tynn allerede.»


Kathryn sier at dette lærte henne at så lenge hun er tynn, trenger hun ikke å slanke seg.

Slik Kathryn tolket det, betød det at det var viktig at hun holdt seg tynn, hvis ikke kunne hun måtte komme til å slanke seg.

I stedet for å si:

 «Du er allerede tynn»


…noe som indirekte påpekte at tynn er bra, så kunne moren hennes sagt noe i retning av:

«Nei, vi kjøper ikke bøker om slanking. Slanking virker ikke og dessuten kan du utvikle en spiseforstyrrelse dersom du begynner å slanke deg.»


Her mener jeg Kathryn er inne på noe viktig.

Dessverre er fokuset på vekt og kropp så gjennomsyret i hele samfunnet vårt, at selv om vi ønsker å fremstå som om vi ikke har stigma mot store kropper, så er sannheten stikk motsatt. Stigmaet er så til de grader gjennomsyret i vestlige samfunn, at selv om vi bevisstgjør oss på språkbruk, vil vi med all sannsynlighet si stigmatiserende ting innimellom.

Allikevel: Bevisstgjøring på sammenhengen mellom det å begynne å slanke seg og det å utvikle en spiseforstyrrelse trenger å løftes frem på agendaen.  


Avsluttende ord: Hva slags hjelp trenger vi mer av? (dialog!)


Som jeg tidligere har skrevet, mener jeg at Kathryns bok har en plass i selvhjelpslitteraturen for mennesker som strever med overspising. Rådene Kathryn gir vil så klart ikke passe til alle, but then again: Ingen råd om noe som helst – aller minst psykiske helseplager – vil ha appell til alle. Vi er forskjellige, har ulike forståelser av situasjonene våre og er på ulike steder i våre prosesser med å bli kjent med oss selv og i å skape bedring i livene våre. Etter å ha lest hva andre har sagt om “Brain over Binge”, for eksempel på Goodreads, ser jeg jo at det er flere som finner mening i boka.

Betydningen av levd erfaring kan ikke tilsidesettes, bare fordi historien som enkelte mennesker forteller, ikke matcher med den mer eller mindre allmenne oppfatningen av hvorfor noen utvikler en såkalt spiseforstyrrelse (eller symptomer som leder til andre diagnostiske merkelapper, for den saks skyld). Historien til Kathryn kan kanskje virke forenklet og på en måte tappet for mening, ettersom all mening tilskrives til hennes “todelte hjerneproblem”.

Min personlige oppfatning er – og dette gjelder alle psykiske helseplager, ikke bare det som kalles spiseforstyrrelser – at uansett om det finnes såkalt “naturlige og biologiske forklaringer” på hvorfor hjernen “gjør” det ene eller det andre, så er det til syvende og sist et menneske som opplever verden gjennom sine øyne, sine sanser og sin forståelse og fortolkning av hendelsesforløp, og det er denne meningen og fortolkningen av den levde erfaringen som skaper grobunn for videre handling og selvutvikling. Derfor er det også denne meningen og fortolkningen som må være utgangspunktet for hjelpen man får (eller gir seg selv).

Kathryns forståelse av seg selv hviler på en ganske mekanisk modell, der hun fokuserer på at slanking førte til energiunderskudd, som førte til overspising, som førte til en overspising som vane, som førte til et “binge created brain wiring problem” som hun måtte avlære for å bli “frisk fra bulimi”.

Et annet menneske som utvikler nøyaktig de samme symptomene, vil – selv om han eller hun deler forståelsen om at hjernen er plastisk og dermed i stand til både å lære og avlære – kunne ha en helt annen fortolkning og forståelse av de samme symptomene. Dette er det ekstremt viktig at både vi som selv strever med mentale helseplager, og ikke minst terapeuter og leger, har forståelse og respekt for.

Det er ingen “one size fits all” når det gjelder hvilken hjelp et menneske med en diagnose bør ha, for diagnoser er ikke objektive eller distinkte enheter. Enhver som har bladd litt i diagnosemanalene vet at symptomer på diagnoser overlapper i svært stor grad og at klinikere belager seg dels på skjønn når de setter diagnoser på pasientene sine.

Dette tar meg forsåvidt inn i et helt annet terreng, nemlig det som har med diagnoser og patologisering av mennesker med psykiske helseplager å gjøre, men det temaet fortjener et eget blogginnlegg. Det jeg kan si, er at jeg synes Kathryn setter ord på et stort problem i den hjelpen som i dag gis mennesker som strever med mat og kropp, nemlig at behandlere nok kan være mer opptatt av å fortelle hva de mener om deg som pasient og hva som feiler deg og hvorfor, enn å spørre deg hva du som menneske tror om problemene du har og hva du oppfatter å være den beste hjelpen du kan få, for å få det bedre.

Dersom vi skal komme oss ut av hierarkiske modeller av psykisk helsehjelp, der “pasienter” får “behandling” av klinikere som “vet best” hva som feiler deg og hva du trenger for å få det bedre, så er vi pukka nødt til å få en helt annen struktur på helsetjenestene.

Det kan for eksempel innebære utvikling av mer dialogbaserte tjenester med flat struktur, der “pasientens” mening teller like mye som “behandlerens”, og der det ikke finnes riktige eller gale svar, men snarere gis rom til samtale og løsninger som fremkommer i fellesskap.

Jeg har, som jeg tidligere har nevnt, lite til overs for Kathryns “jeg-burde-blitt-fortalt-et-alvorsord-og-fått-et-spark-bak-og-bare-brukt-viljestyrken-min!”-innstilling til overspisingen (og overtreningen) sin, men hei – det funket jo for Kathryn, og hvem er jeg til å si at hun hadde gal innstilling? Det viktigste er jo at hun har det bedre og at hun også har skrevet en bok med den klare intensjon om å hjelpe andre som identifiserer seg med hennes fortelling.

Vil den hjelpe alle?

Selvsagt ikke. Men det er det heller ingen bok som kan.

Som Kathryn selv skriver i innledningen til boka:

There are some important things to know before reading this book.

First and foremost, this book is a personal story of recovery, not a substitute for medical or nutritional advice. (…)

Although I do disagree with many aspects of mainstream eating disorder therapy, I believe medical monitoring and nutritional support are vital for some people. If you are currently undernourished or underweight, it will be necessary for you to restore calorie intake and body weight to normal levels to be successful in recovery. (…)

Although this book offers a perspective that differs from traditional therapeutic approaches, that doesn’t mean it’s incompatible with other avenues to recovery. Different ideas work for different people in different ways.

As you read, remember that your recovery will not look exactly like mine or anyone else’s. You may recover quickly, or you may see change in a more gradual way, and both are okay.


Jeg håper, som Kathryn selv sier, at boka vil kunne være frigjørende og til hjelp for mange. Og så håper jeg at den ikke er til skade for flere, slik den dessverre ble for meg.

I dag ser jeg jo at jeg ikke hadde lest godt nok det Kathryn skriver i innledningen eller bakerst i boka, om hvem boka ikke er for. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke kjente meg selv godt nok. Jeg trodde det å sparke meg selv i rumpa og klandre meg selv for manglende viljestyrke var et smart trekk. Det var det åpenbart ikke.

Dersom du, som meg, er tilbøyelig til selvforakt og selvklandring og har gått på akkord med viktige sider av deg selv helt siden du var barn, så vil jeg si følgende: Finn en annen bok!

Dersom du derimot kjenner deg igjen i Kathryns historie, så les boka og vurder selv om du tror den kan være nyttig for deg.

Uansett: Gjør deg opp din egen mening om boka. Innerst inne vet du selv best hva som vil kunne være til hjelp for deg.


Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »