Friskere motiver: Hvorfor skal jeg orke å bli frisk fra spiseforstyrrelsen når jeg ikke vet hvem jeg er?

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Hvordan kjennes det å bli friskere fra en spiseforstyrrelse, hva slags tanker tenker man på veien og hva slags erfaringer har man gjort seg? Dette vil så klart variere fra person til person, selv om det vil være en del fellestrekk også. Å bli friskere fra en spiseforstyrrelse innebærer vekst og fokus på noe større og viktigere enn mat og kropp. I alle fall gjør det det for meg. Verdier er noe jeg personlig er veldig opptatt av, for det å være meg bevisst verdiene mine, gjør meg mer forpliktet overfor valgene mine.
hilde_friskere_fra_anoreksi_2018
Foto: Bilde av meg, tatt av meg selv (selfie) i 2018.


Er det fredag allerede? Himmel, hva skjedde egentlig med uka? Kort fortalt: verdiene mine. Verdiene mine skjedde. Så dette kommer til å bli en litt annerledes forskningsfredag, der jeg vil dele med deg noen av de bøkene som har vært viktigst i min tilfriskningsprosess.

Jeg kommer ikke til å sitere eller snakke om faglige artikler. Jeg kommer bare til å forklare litt om hvordan jeg har jobbet for å endelig få min første publisering – om min egen historie – i et anerkjent magasin, nemlig Harvest. (Merk at dette er en lenke til artikkelen, og den er tatt frem fra betalingsmuren, så du kan lese den etter at du har lest dette blogginnlegget, hvis du vil).

Tilgi meg om dette virker pompøst og egosentrisk. Dette handler ikke om at jeg vil vise meg. Dette handler mest av alt, om håp.

At det er håp.

Jeg skal forklare.

På mitt sykeste….


Da jeg befant meg dypest inne i spiseforstyrrelsen og dagene mine var styrt av underspising, overspising, oppkast, selvskading, overtrening, selvhat og selvmedisinering, ante jeg ikke hvem jeg var.

Jeg følte at alt raknet; at hele identiteten min hadde gått i oppløsning, og at livet var en endeløs serie av valg, som jeg ikke var i stand til å ta på noen konsistent måte. Tross alt, hvordan er det mulig å ta konsistente valg – altså, valg som gjenspeiler den jeg er og det jeg finner meningsfylt – når jeg ikke vet hverken hvem jeg er, og heller ikke har noen tiltro til hva jeg faktisk synes er meningsfullt å gjøre?

På mitt sykeste visste jeg ingen av delene. Jeg følte ikke at jeg hadde noe entydig selv. Fra en dag til en annen, kunne det svinge veldig.

En dag følte jeg meg som et utakknemlig beist, som bare burde komme meg fortest mulig tilbake til det samme livet som jeg hadde levd før. Jeg var klar over at det i noen grad ville være å ikle meg en tvangstrøye og å stikke hodet i sanden for mine dypere problemer, men det virket bare så usigelig stort å skulle begynne å hekle meg fri fra det nettet jeg hadde spunnet meg inn i. Så mange år var jo gått, så mye utdanning var gjennomført, så mange sten var lagt på sten var lagt på sten. Skulle jeg bare rase alt sammen ned igjen?

Dagen etter kunne jeg derimot føle meg som et dyr i bur; som om det mest av alt var sjelen min som satt fast i det nettet jeg hadde spunnet for meg selv. Og sjelen min måtte fri. Men hvordan? Hvordan, hvordan, hvordan?

Det gikk år, – glem ikke det


Jeg tror at folk som leser dette, men som ikke har lest blogginnlegg fra da jeg var veldig syk, kan komme i skade for å tro at min tilfriskningsprosess fulgte en bratt oppadstigende kurve (i positiv forstand). Men altså, det vil være en sannhet med modifikasjoner.

Som jeg har sagt før (og sikkert kommer til å si igjen) så begynte tilfriskningsprosessen min sommeren 2016. Ikke glem at det er ett og et halvt år siden, altså mange, mange dager, uker og måneder. Ett og et halvt år er ganske lenge å ha jobbet sakte men sikkert med å bygge opp nye, gode vaner for å erstatte syke, vonde vaner.

Da jeg la meg inn på Modum Bad i fjor høst, hadde jeg allerede jobbet i over ett år, ut i fra flere bøker som har inspirert meg veldig, nemlig  Minihabits av Stephen Guise, The Miracle Morning av Hal Elrod, Big Magic av Elizabeth Gilbert (forfatteren av den mer kjente boka “Eat, pray, love”) og – dette kommer neppe som noen bombe for de av dere som kjenner meg og har lest bloggen min en stund – stort sett alle bøkene til Brené Brown, og da særlig The Gifts of ImperfectionDaring Grately og Rising Strong. Jeg var også – jada, jeg vet jeg fremstår som skikkelig new age nå, men sannheten kommer alltids for en dag uansett – inspirert av The Secret. (Neida, jeg tror ikke alt som står i “The secret”, men jeg tror på å visualisere, for det gjør til og med toppidrettsutøvere, og det er ikke noe hokus-pokus i det.)

Interessant nok kommer det opp et behov i meg for å forsvare at jeg var, og er, influert av sistnevnte bok, men altså…. Jeg er meg og dere får like det eller hate det (eller noe midt i mellom), så jeg skal avstå fra å bli defensiv på egne vegne.

Frykten er der fremdeles


Men det er jo egentlig interessant nå, å betrakte det behovet for å bli defensiv. Holde det behovet fremfor meg og se hvor det kommer fra. Den defensiviteten, den kommer jo fra frykten min, så klart.

Frykten for ikke å bli likt. Frykten for å fremstå som dum. Frykten for å bli stående barføtt, naken, dersom ting skulle gå galt for meg igjen. Frykten for at ved  å skrive dette, så forplikter jeg meg på ett eller annet vis til å sørge for at resten av livet mitt er i tråd med akkurat dette “manifestet” som jeg nå på et vis har tegnet opp, og at dersom jeg avviker fra det – dersom livet mitt herifra og ut ikke bare blir mer og mer “smooth sailing”, så er det fordi alt jeg har trodd på og stått for, bare var “smoke and mirrors”.

Slik er det jo ikke. Ingen av oss gjør alltid akkurat det vi har sagt vi skal gjøre. Det er simpelthen ikke mulig, fordi vi er en del av en verden hvor utforutsette ting skjer. Dette har ikke med karakterbrist eller svakhet å gjøre. Det er bare slik det er å være menneske.

Men faktum er at jeg svært ofte har latt frykt få styre valgene mine, eller holdt meg fra å klare å velge i det hele tatt. Jeg har forsøkt å “pakke inn” livet mitt på en måte som besørget at flest mulig mennesker likte meg og kunne holde med meg i valgene mine. Erklære de for logiske og veloverveide.

Skjønt, det er jo en umulighet å bli likt av alle. Det viktigste for meg, var å bli likt av de menneskene jeg satte høyest. Dersom jeg ikke klarte det, ville jeg jo ikke være verdt å elske, følte jeg. Jeg fryktet at dersom jeg sto for det jeg mest av alt ville, og ikke lyktes i det, så ville jeg bli ledd av.

Mennesker jeg brydde meg om, kunne komme til å si “Hva var det jeg sa? Du skulle hørt på meg!”, og så hadde jeg stått der duknakket med skammen min og følt meg enda mindre enn jeg allerede følte meg. Jeg tok bare ikke den sjansen. Jeg ville heller bli likt, enn å våge å være helt og fullt meg selv.

Å stå for verdiene mine, trass i frykten


I dag har jeg vært oppkastfri i 14 dager, altså to uker. Det er jo ikke mye i det hele tatt, egentlig. Men for meg markerer det en milepæl. Ikke bare fordi det er det lengste jeg har vært oppkastfri på over 5 år, men fordi jeg denne uken har opplevd fantastisk fine ting.

Ironisk nok: Før jeg ble friskere av spiseforstyrrelsen, ville det å oppleve så mye fint på en gang, kavet meg opp noe voldsomt. Jeg ville endt opp med å snu døgnet på hodet i en lang, utladende spiral av overspising, tvangstrening og oppkast.

Før jeg begynte å jobbe for alvor med meg selv – gjennom å etablere små, nye vaner – hadde jeg ingen gode redskaper for å tåle massiv energiendring. Både ting jeg opplevde som positive og ting jeg opplevde som negative, hadde den kapasitet på mitt ustabile sinn, at det bare i løpet av kort tid kunne velte meg overende.

Men denne uken føler jeg at jeg har begynt å se fruktene av den halvannet års lange innsatsen jeg nå har lagt ned. Denne uken har jeg vært i kontakt med en rekke forskere, jobbet frivillig, fått min første publikasjon i magasinet Harvest (og det var ubegripelig nok gjort til hovedoppslaget i nyhetsbrevet deres, og lå bak betalingsmur, noe jeg overhodet ikke hadde forventet), fått skriveoppdrag fra et annet tidsskrift, er engasjert i en artikkel til Spiseforstyrrelsesforeningen sitt medlemsblad, samt at jeg er primus motor for å innhente paneldeltakere og organisere rundt temakvelden som Spiseforstyrrelsesforeningen skal ha på Litteraturhuset den 3. mai (om frisk/syk i sammenheng med spiseforstyrrelser).

Jeg har også fått en forespørsel om å designe en plakat til et seminar om spiseforstyrrelser i treningssenter-bransjen, og på dette seminaret skal jeg også holde et innlegg (sistnevnte har jeg visst om lenge, så dette er ikke egentlig noe nytt).

Ting skjer! Livet skjer!

Verdiene mine fører meg fremover


Før ville jeg latt meg velte overende av et så massivt trykk på oppgaver, selv om det er oppgaver jeg digger å drive med.

Altså, til tross for at det er skriving og kreativitet og det å bruke stemmen min og energien min (for å bidra til positiv endring hva angår psykisk sykdom generelt og spiseforstyrrelser spesielt) som virkelig driver meg fremover, så ville jeg før blitt overveldet og forferdet over hvordan jeg skulle få gjort alt sammen.

Følgelig ville jeg med mye større letthet ha grepet til det eneste redskapet som har “fungert” for meg når det gjelder å “håndtere” uro og angst for å feile, nemlig spiseforstyrrelsen.

Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å gripe om spiseforstyrrelsen igjen for å håndtere uro og angst, for det ville vært både naivt, overmodig og arrogant overfor den sinnsykt tøffe prosessen jeg har vært gjennom og som jeg fremdeles også står i. Det jeg sier, er at jeg ikke på noe tidspunkt i de fem årene jeg har vært gjennom, ville ha tålt det jeg har stått i denne uka, uten å ha tydd til en eller annen destruktiv adferd.

Negative og positive formuleringer og gjøren og væren


Men det handler ikke mest av alt om hva jeg IKKE har gjort (negativt formulert). Mest av alt handler det om hva jeg HAR gjort (positivt formulert), og hvorfor jeg har gjort det.

Hvor enn åndelig man måtte synes det er med bøker som The Secret, så kan jeg ikke annet enn å erklære følgende: Min erfaring er at når jeg har fokusert på hva jeg ønsker meg mer av i livet mitt, fremfor å fokusere på hva jeg ikke vil ha, hva jeg frykter, hva jeg for all del vil unngå, så får jeg faktisk mer av det jeg ønsker meg mer av.

Årsaken?

Årsaken er at når jeg fokuserer på å fortelle meg selv hva jeg vil, og gjør dette både muntlig, skriftlig, i handling og i tanker, så blir jeg så opptatt av å få til dette som jeg vil få til (å bli frisk, være kreativ, og ikke minst: ha ro og fred i meg selv), at så å si all informasjon jeg tar inn og stadig flere handlinger jeg gjør og tanker jeg tenker, går i retning av å leve i tråd med de verdiene det innebærer.

Og med fare for å gjenta meg selv:

For meg er meditasjon, mindfulness og det å være til stede i øyeblikket, helt essensielt for å gjøre det jeg gjør. Jeg må “ikke gjøre” for å klare å gjøre. Det ene er ikke mulig uten det andre.

Jeg trenger meditasjon, tilstedeværelse og visualisering, for å holde øynene på det viktigste av alt, nemlig hvem jeg er, innerst inne. Og det er langt mer enn kroppen min, men det vet du jo så klart <3 

En øvelse jeg har gjort – for å bli mer tydelig på hvem jeg er

Mine verdier (er noe helt annet enn spiseforstyrrelsens!)

En øvelse jeg har gjort for å bli mer klar over hvem jeg er og hvordan jeg skiller meg fra spiseforstyrrelsen, er å ta et ark, brette det i to på langs, og så skrive “Mine verdier” øverst på den ene halvsiden av arket (slik som på bildet til høyre).

Deretter har jeg fylt inn det som jeg føler er “meg”. Kreativitet, samhold, kjærlighet, håp, tro, skaperkraft, mot, å være autentisk, å tørre å være sårbar, å kunne bety noe for mennesker, både familie og venner, men også andre som lider.

Bare for å gjøre det skikkelig klart for meg selv, så hopper jeg over en linje (etter å ha skrevet ned verdiene mine) og fortsetter med å kjenne etter hva som gleder meg, inspirerer meg og motiverer meg, for det sier jo også noe om hvem jeg er og hva som er mine verdier:

  • Jeg blir glad av å være kreativ, skrive og dele.
  • Jeg føler meg elsket når jeg er sammen med venner, familie og andre som tåler meg og kan se meg som det komplekse mennesket jeg er.
  • Jeg blir ydmyk og inspirert av å se mennesker som har reist seg etter å ha vært gjennom store prøvelser i livet.
  • Jeg blir motivert av andre som mestrer vanskeligheter i sine liv.
  • Jeg blir skikkelig gira over å se hva andre som før har vært syke, men som nå er friske, har klart å skape av kreativitet, samhold og kjærlighet i sine liv, og i livene til mange andre.

Tilfriskning er smittsomt, på en god måte! Jeg føler meg bedre når jeg leser recovery-blogger og ser på recovery-youtube-videoer og følger recovery-inspiratorer på Instagram og Snapchat.

Jeg blir mindre opptatt av hvor mange kalorier jeg putter i kroppen min og hvordan jeg ser ut, når jeg tenker mer på hva jeg vil få til, hvem jeg er og vil være, enn hva jeg ikke vil gjøre, hvem jeg ikke vil være, og hvem jeg ikke er.

Spiseforstyrrelsens verdier (er noe helt annet mine!)


Deretter snur jeg arket og skriver, helt øverst “Verdiene til Spiseforstyrrelsen”.

Så begynner jeg å fylle inn:

  • Å ikke gå opp i vekt, eller allerhelst gå ned i vekt.
  • At buksa ikke skal stramme. At magen min ikke skal stå ut.
  • Å gå ned i klesstørrelser.
  • Å kunne se skjelettet mitt.
  • At ansiktet mitt ikke skal være hovent.
  • Å unngå fett.
  • Å ikke spise for mange kalorier.
  • Å holde seg i aktivitet, så jeg ikke tenker på mat.
  • Å holde seg i bevegelse, så jeg ikke går opp i vekt.
  • Å forbrenne kalorier.
  • Å holde meg mest mulig opptatt av andre ting, så jeg ikke tenker på mat.
  • Å ikke tenke på mat. Etc, etc, etc….

Alt spiseforstyrrelsen vil, er IKKE, IKKE, IKKE. 


Spiseforstyrrelsen er utrolig negativ. Den har bare en haug med ikk’er for livet mitt. Jeg blir matt av bare å liste opp alle ikke’ne, og jeg kunne listet opp så mye, mye mer.

Dette er mine verdier satt opp i mot verdier til den spiseforstyrrelses-stemmen jeg har i hodet mitt. Jeg skal ikke si at du har det slik jeg har det, for det vet jeg ingenting om. Din spiseforstyrrelse er antakelig litt forskjellig fra min på flere områder, men det er ikke helt usannsynlig at det allikevel er en del likhetstrekk mellom dem (altså min og din spiseforstyrelse).

Og et fellestrekk, som jeg personlig er helt overbevist om at er felles for alle spiseforstyrrelser, er at de ikke er oss.

Jeg tror ikke at noen ER spiseforstyrrelsen sin. Vi HAR spiseforstyrrelser, vi er dem ikke.

Jeg er fundamentalt annerledes enn spiseforstyrrelsen. Det ser jeg jo, når jeg bretter ut arket så det blir helt, og mine verdier står side ved side med spiseforstyrrelsen sine verdier. Da ser jeg jo – sort på hvitt – at jeg ikke er spiseforstyrrelsen “min”. Spiseforstyrrelsen er en sykdom. Den er ikke meg. Like lite som din spiseforstyrelse er deg.

Life without Ed


I boka Life without Ed, skildrer Jennifer Schaefer hvordan det å begynne å separere seg fra spiseforstyrrelsen gjorde at hun ble friskere. Da kunne hun for alvor begynne å se hvor syk den stemmen var, som kommanderte henne til å trene mer, spise mindre og unngå festlige anledninger der det å spise ikke bare ble forventet, men nesten fremsto som et imperativ.

I løpet av boka får vi se hvordan Jennifer – gjennom terapi, egne øvelser, ved å utfordre seg selv og å stå opp i mot spiseforstyrrelsen – får stadig mer handlingsrom.

Første gang jeg leste den boka, klarte jeg ikke å ta det innover meg, for jeg var alt for dypt inne i spiseforstyrrelsen. Noe i meg lyttet så klart, for hvis ikke hadde jeg jo ikke funnet og lest boka i det hele tatt. Men innholdet var jeg allikevel ikke klar for å ta eierskap over.

Nå i nyere tid, har dette endret seg. I takt med at jeg har gjort mye av det samme som Jennifer gjorde før meg, så kan jeg tro mer og mer på at det er mulig å få et godt liv og til slutt bli helt frisk. Jeg klarte ikke tro det første gang jeg leste boka, – da hadde jeg bare et vagt håp, som minnet om å håpe på et mirakel.

Men etter hvert som jeg har erfart at jeg klarer å trosse spiseforstyrrelsen, og etter hvert som jeg ser at den har ikke så mye makt over meg som den en gang hadde, desto mer oppviglersk blir jeg.

Tenåringsopprørets frigjøringspotensiale 


Nå for tiden, føles det litt som om jeg en tenåring som begynner å nærme meg et skikkelig opprør, – et opprør mot spiseforstyrrelsen. Pokker ta, forbanna beist som har eid så mye av selvfølelsen og selvtillitten min. Pokker ta, for en livstyv. Pokker ta, for en sjelstyv. Pokker ta.

Jeg gjør opprør, men samtidig har jeg verken behov for eller lyst til å forbli i et aggresivt modus over spiseforstyrrelsen. For den har jo vært der av en grunn, sant. Den har, på sitt syke vis, beskyttet meg mot angsten og uroen jeg trodde jeg ikke kunne klare å håndtere selv.

Den har verget meg mot uforutsigbarhet, ved å tilby meg i alle fall en følelse (dog falsk) av kontroll.

Like lite som det er min skyld at jeg har en spiseforstyrrelse (for jeg har den jo fremdeles, – den tar bare mindre plass) er det spiseforstyrrelsens skyld at den har endt med å dominere livet mitt og sågar ta fra meg livsgnisten til tider. Den har gjort det jeg forventet av den, nemlig å fungere som en angstdemper.

Og det gjør den jo fremdeles, når jeg ikke klarer å avstå fra å lene meg på den. Spiseforstyrrelsen er som en følgesvenn, – en syk følgesvenn som gir med den ene hånden og tar med den andre. Bare at det jeg tror den gir, ikke varer. Og det den tar, er selve identiteten min og mitt mest autentiske selv.

Den tar det mest verdifulle jeg har.

Denne uka har fruktene av verdiene mine blomstret


I dag fikk jeg altså min første publisering om hvordan spiseforstyrrelsen har preget livet mitt. Det er en ærlig fortelling om et aspekt ved min spiseforstyrrelses-historie, – men det er så klart ikke den hele og fulle historien (da må det en bok til, git ;-).

Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger fra folk som har lest! Og jeg føler meg så utrolig takknemlig og ydmyk for at verdiene mine nå på et pussig vis, har hatt en slags vårblomstrings-uke.

Det er som om resultatet av min iherdige lesning av forskning og mine intense skrivetokter, plutselig har gått sammen og sagt “Se der ja! Nå tror jeg kanskje vi skal knytte oss sammen i en lang kjede og begynne å ta form av en helhet.”

Alt jeg har gjort frem til nå, fremstår mindre og mindre som fragmenter, og begynner mer og mer å likne på den visjonen jeg hadde, da jeg startet tilfriskningsarbeidet mitt for halvannet år siden.

Ikke at visjonen min er hundre prosent klar, – det tror jeg ingens visjoner er egentlig, men hovedanliggendet, det å være et kreativt, skapende, skrivende menneske, det skjer nå.

Så det begynner å ta form av noe, dette tilfriskningsprosjektet mitt.

Det begynner å likne noe. Jeg begynner å likne noe. Jeg tror det er meg selv. Jeg tror, faktisk, at jeg begynner å likne meg selv. How crazy is that 😛

Arroganse og ydmykhet


Hva som skjer med livet mitt fremover, er jeg ikke hersker over. Alt jeg kan gjøre, er å handle så konsistent som jeg klarer, i tråd med mine verdier, i øyeblikket.

For hvem vet hva slags utfordringer jeg kommer til å møte rundt neste sving?

Dette er ikke tiden for å bli arrogant på vegne av den fremgangen jeg til nå har vært så heldig å få erfare. Dette er tiden for å være takknemlig for alle de som har hjulpet meg fremover, og ydmyk overfor motet til alle de som har gått foran meg i sin tilfriskning, og som derved har motivert meg til å håpe og tro at det er mulig.

Og ikke minst er det tiden for å ha ydmykhet overfor den styrken som skal til, for å i det hele tatt leve med en alvorlig spiseforstyrrelse. Det er det mange som gjør, akkurat i dette øyeblikk.

Jeg skal ta meg innmari i vare for å fremstå som om jeg er en champion på recovery, for det er jeg ikke. Ei heller vet jeg noe som helst om hvordan akkurat du har det akkurat nå, med din spiseforstyrrelse. Alt jeg kan fortelle om, er hvordan jeg har hatt- og har det, med min. Og det er det jeg gjør her, på denne bloggen.

Om universet vil det sånn, om hva enn høyere makter og energier og hva enn for slags kraft som finnes inni meg og deg og det som binder oss sammen, så håper og tror jeg at dette “noe større” vil oss vel og heier på oss. At det heier på oss alle.

Jeg er ikke religiøs, men jeg er ikke troløs heller. Noe tror jeg på. Hva det er, vet jeg egentlig ikke.

Alt jeg vet, er at å tro på noe større enn oss, gir meg mening. Og det får meg til å føle at vi samarbeider, at vi står sammen, at vi kan bli hjulpet, bare vi lar oss hjelpe. 

Så jeg lener meg inn mot det ukomfortable og forsøker å vokse på smerten. Utrolig nok så har det ordnet seg rimelig bra for meg, denne uken. Egentlig har det ordnet seg rimelig bra for meg dette livet. Jeg kunne tross alt vært død nå. Men jeg lever.

Og hva er det man sier: er det liv, er det håp.

Så da håper jeg.

Jeg håper på tilfriskning. Videre. Fremover.

Sammen.

PS: Lyst til å lese den artikkelen jeg nevnte i Harvest? 
Som nevnt er den tatt frem fra betalingsmuren, så nå kan alle lese den gratis 🙂



Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »