Friskere strategier og bedring fra spiseforstyrrelsen: meditasjon, selvmedfølelse og mindfulness

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Friskere strategier, slik som meditasjon, selvmedfølelese og mindfulness, har vært og er viktige bestanddeler i min bedringsprosess. Her forteller jeg litt om disse tingene og om hvordan min bedringsprosess startet sommeren 2016.
Hilde_Pride_2015_syk_av_anoreksi
Foto: Meg i Pride-paraden sommeren 2015. Fotografen er ukjent (jeg fikk bildet tilsendt via en venninne, fra en annen kilde, i etterkant av Pride)


I dag, skal jeg innrømme, lurte jeg veldig på om jeg skulle avvike fra planen min. I gårsdagens blogginnlegg, der jeg delte noe jeg skrev mens jeg var innlagt på Modum Bad, sa jeg at jeg også i dag kom til å dele noe tekst fra lengre tid tilbake. Men fy søren altså. Etter å ha lest litt rundt på upubliserte innlegg fra den gamle bloggen min, så ser jeg bare alt for godt hvor mye sykere jeg var den gang, og det er ikke hyggelig lesning.

Tankene mine, følelsene mine, handlingene mine, – de er jo “all over the place” for å si det på godt norsk. Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke på noe vis ble trigget av mine egne anorektiske skriverier. Jeg blir bare utmattet, lei meg og faktisk litt redd. Og siden det bare er tre minutter siden jeg gikk ut av det browser-vinduet og begynte å skrive her, så er jeg fremdeles utmattet og lei meg. Men altså ikke redd. Og det er jo interessant.

For akkurat det,  representerer et skifte i hvordan jeg er i stand til å håndtere følelsene mine nå, sammenliknet med før. I det hele tatt har jeg blitt mye bedre på affektregulering – altså, å regulere følelsene mine – ved hjelp av friskere strategier.

Tilbakeblikk til 2016


Så i stedet for å krisemaksimere over at jeg ble trist, slik jeg ville gjort da jeg fremdeles var veldig aktivt i spiseforstyrrelsen, så velger jeg selvmedfølelse. Og det velger jeg, ved å kutte ned på lesningen av disse gamle gravsteinene av noen blogginnlegg.

Jeg kommer til å dele en liten snutt med tekst fra et gammel innlegg, men altså ikke hele bloggposten.  Det jeg deler, er fra høsten 2016, da jeg bestemte meg for å slutte å selvmedisinere og deretter gikk tilbake til jobben min for å karre meg videre ut av hengemyra.

At jeg gjorde dette den gang, er jeg veldig glad for i dag, for jeg føler – uansett hvor hardt det var – at det var det som skulle til for å begynne å snu livet mitt i en bedre retning igjen. Allikevel: Jeg har jo omsider begynt å komme til den erkjennelsen at jeg ikke kan holde på slik resten av livet. Det vil faktisk ikke være levedyktig å piske meg selv så mye som jeg har gjort i løpet av mine 38 leveår.

Slik sett representerer det jeg skal dele, noe av et vannskille sammenliknet med det jeg gjør nå. For det illustrerer en del av den endringen jeg for tiden står i, med tanke på arbeid og hvordan jeg forholder meg til fremtiden min.

Så without further ado, la oss se på hva jeg skrev way back den 27. august 2016 (jeg starter med sitatinnrykk og avslutter med sitatinnrykk, slik at det blir tydelig hvor det gamle innlegget begynner og slutter):

Siste time hos psykologen min

Jeg hadde min siste time hos psykologen min på Lillestrøm DPS i dag. Det begynte egentlig som en vanlig terapitime, med at psykologen spurte meg hvordan det gikk. 

Jeg sa at det gikk bra, at jeg hadde vært på jobb og kom rett derifra. Siden psykologen min ikke visste noe om at jeg forsøker å trappe opp jobbinga igjen, ble hun så klart overrasket da jeg fortalte henne at jeg har vært på jobb tre dager denne uka (ikke fulle dager så klart, bare ca 6 timer hver dag i snitt. Mandag var jeg der fra 12:30 til 18, torsdag fra 09:30 til 16:30, og i dag fra 06:30 til 11.

Målet mitt denne uka var å jobbe 30 prosent (arbeidstrening i bedrift, så jeg får ikke lønn, jeg bare møter opp og jobber ulønnet). Neste uke har jeg et litt høyere mål, uka etter et enda litt høyere mål, og så utvikler det seg derifra. Jeg vil ikke blottlegge hele planen min nå, for jeg trenger at den skal være min egen (jeg har lagt den frem for leder og nestleder for avdelingen min så klart, samt for min kontakt i HR, men det er kun de jeg har delt den med).

I alle fall. Så jeg fortalte henne i en relativt gretten, gira og innbitt tone (jeg kjenner meg selv såpass at jeg vet at jeg hørtes sånn ut, mye fordi jeg er temmelig gretten og drittlei av å være en “tung mappe” som hele tiden skyfles til nye saksbehandlere i NAV) at jeg har bestemt meg for å ta saken i egne hender og rett og slett komme meg løs fra NAV.

Jeg føler at jeg blir sykere av å være klient, ikke friskere, for jeg har så liten påvirkningskraft hva angår livet, arbeid etc. Jeg har blitt bedre av angsten og depresjonen min i sommer, pluss at jeg har begynt å gi litt blanke i hva folk måtte mene om livsstilen min (at jeg har drømmer om å bli forfatter, skribent og mindfulnesslærer – om ikke som en helt ny karriere, så i alle fall som et tilskudd til del den utdanningen jeg allerede har).

Greia er at jeg føler det har skjedd en transformasjon i energinivået mitt nå i sommer, og jeg føler meg ikke like angstbitersk og deprimert som før. Det er klart, det varierer fra dag til dag, men i det store og hele har stemningsleiet mitt endret seg i positiv retning.

Jeg føler at idéen om å prøve meg på å jobbe igjen kom litt ut av det blå, men også som en naturlig følge av at andre biter falt mer på plass. Jeg planla det ikke direkte, men det er mulig underbevisstheten min gjorde det, for plutselig merket jeg at lysten til å dra på jobb ble bare større og større, og en dag fikk jeg en mail fra sjefen min, så da tok jeg det som et tegn og ga jernet, egentlig.

Så jeg tok meg en tur på jobb og kjente veldig på at jeg overhodet ikke hadde den angsten som jeg har hatt tidligere. Det begynte å romstere en tanke i hodet mitt om å forsøke å utarbeide en plan for hvordan jeg ønsker trappe opp jobbinga mi dette året (det er gjerne slik jeg griper ting fatt: jeg lager en liste over hva, legger en plan for hvordan, og gjennomfører).

Så det var slik planen ble til, om å komme meg tilbake i jobb og ta livet mitt tilbake. Jeg la liksom bare merke til at: Pokker heller, jeg vil tilbake, sånn at jeg kan frigjøre meg fra NAV, skaffe meg et penger slik at jeg faktisk får råd til å gå i yogaterapi hos Karen Kollien Nygaard (jeg har hørt så mye positivt om henne), samt sette til side noe penger som jeg har måttet bruke fra sparekontoen av ulike duste og mindre duste grunner.

Jo mer jeg kjente på følelsen av at “jamen jeg vil jo jobbe!”, desto mer presserende ble behovet for å utarbeide en plan. Den er ganske ambisiøs, men det er jo bare sånn jeg er når jeg kommer i gang. Det handler bare om å komme i gang. 

Stemningsleiet mitt var til hjelp 


Som sagt innledningsvis: Jeg angrer ikke på at jeg gikk tilbake til jobb den gang, selv om jeg vet at det var et rotterace uten like for kroppen min. Noen ganger handler det faktisk om å komme i gang.

Jeg vet at jeg tok det valget veldig hastig, men det var fordi jeg allerede befant meg i et hastig og begeistret stemingsleie, og det var faktisk til enormt stor hjelp for meg.

På samme vis som jeg for halvannen uke siden reagerte automatisk på e-posten jeg fikk fra jobben, så reagerte jeg også den gang, i 2016, automatisk. Men responsen kom fra ulike energier.

Forrige uke, kom responsen min fra frykt: Jeg fryktet at om jeg ikke prøvde meg i jobb, så ville jeg fremstå som en lat arbeider og en dårlig pasient.

Men i 2016, var energien altså en annen. Den gang gikk jeg tilbake til jobb fordi jeg var skikkelig gira på å ta livet mitt tilbake, og jeg visste at dersom jeg ikke gjorde det da, så ville jeg antakelig komme til å miste jobben min innen året var omme.

Jeg var klar over at jeg hadde en alvorlig spiseforstyrrelse, men langt inni meg hadde jeg et håp om at jeg kunne klare å komme meg ut av den, ved å gå tilbake til jobb.

Arbeidsnarkomani: en lite gunstig strategi


Det er ikke rart at jeg i løpet av min yrkeskarriere har tydd til denne strategien – altså, å jobbe for å unngå spiseforstyrrelsen – for erfaringen min har jo vært at det har fungert. Altså, – fungert i snever forstand.

Jeg har kommet meg tilbake og opplevd mestring og økt selvtillit som følge av det, men så har jeg blitt syk igjen, fordi jeg aldri tok tak i det underliggende problemet, men bare drev med symptom-slukking. Jeg trengte friskere strategier for å håndtere følelsene mine, men i stedet løste jeg det med å bli arbeidsnarkoman.

Det å nærmest bosette meg på jobben min, har vært en av mine mest “effektive” strategier for å slippe å føle følelsene mine. Imidlertid har det også – uten at jeg har vært klar over det – bidratt til at hovedproblemet, nemlig den lave selvfølelsen min, utryggheten, den manglende evnen til grensesetting og følelsen av ikke å høre til, har fått ligge der og ulme som en mosebrann.

Det har vært en tid der jeg kunne “ta meg selv i nakken” og tvinge meg selv tilbake til jobb, fordi det var den eneste strategien jeg visste om, – det var det eneste redskapet jeg trodde jeg hadde, for å kunne overleve.


Sånn så jeg ut før anoreksien kom og tok meg igjen i 2013. Jeg ser ut som en person som har skikkelig trøbbel med selvfølelsen, sant? Nei, så klart gjør jeg ikke det. Slike ting synes jo oftest ikke på utsiden.Dette bildet er forresten fra Japan, sommeren 2012. I alle de årene spiseforstyrrelsen min har herjet siden da, har jeg omtrent ikke klart å reise. Nå som jeg begynner å bli friskere, har jeg et stort håp om å kunne reise igjen. Langt bort. Helst et sted der det er skikkelig varmt 😉 

Men det er, altså, en tid for alt. Nå som jeg har fått hjelp til å lære og erfare at det finnes mer ærlige og mye sunnere måter å håndtere følelsene mine på, begynner jeg – hvor enn langsomt og i blant motvillig – å granske og forsøke å legge ned noen av de defekte redskapene mine. Det er skummelt, det er truende, og det skremmer meg. Men alternativet skremmer meg mer. Jeg kan ikke snu nå, jeg må fremover.

Tiden for å jobbe meg halvt i hjel i et forsøk på å stagge mine indre demoner, har begynt å løpe ut. Jeg innser at det ikke er røyken, men selve mosebrannen som er problemet.

Å slukke den mentale mosebrannen 


Noe av det viktigste jeg har lært de siste månedene, er at jeg er sterkere enn jeg tror, og klokere enn jeg har gitt meg selv credit for. Jeg sier ikke det for å hevde meg selv som noe spesielt. Snarere tror jeg dette er en felles oppdagelse for mange av oss som jobber oss fremover i tilfriskningsprosessen vår:

Vi erfarer at følelser vi ikke “tålte” før – følelser vi “måtte” bruke spiseforstyrrelsen for å håndtere – de håndterer vi utrolig nok nå. Vi erfarer at det å være mett, sulten, eller å måtte holde seg i ro, er til å leve med. Og vi erfarer at magen kan stå rett ut etter kveldsmat og at det er smertefullt, men at det ubegripelig nok  kan gå over uten vår intervensjon.

Jeg tror opplevelser som dette, er det noe av det som gjør meg aller mest ydmyk med tanke på alle de menneskene som strever i livene sine, men som fortsetter å prøve, kjempe, falle og reise seg igjen, – dag etter dag, år etter år, liv etter liv. Det gjelder ikke bare tilfriskningsprosesser, dette. Det gjelder jo egentlig livet generelt.

Så mange av oss, inkludert meg, forsøker å løse uro og smerter, både psykiske og fysiske sådanne, med villfarne strategier. Det er strategier som bare flagrer om kring i kulturen vår og som vi griper til i panikk og automatikk. 

Etter hvert blir det til at vi liksom ikke kjenner til noe annet, eller i alle fall ikke får noen særlig fortrolighet med hvordan det er å bruke andre, fremmede men sunnere strategier, enn denne kjente men helseskadelige strategien.

Akkurat når mosebrannen min – altså, den dårlige selvfølelsen og følelsen av ikke å høre til – oppstod, det vet jeg ikke. Men for nå, så er det heller ikke så viktig. Det viktige nå, er at jeg gjør hva jeg kan for å handle slik at mosebrannen kan slokkes.

Det er en prosess, dette. Mosebranner er uforutsigbare saker; du kan tro du har slukket den, og så plutselig begynner det å brenne trehundre meter lengre borte.

Min erfaring, etter mange år med ulike mentale brannslukkings-apparater, er at det ikke holder. Å sprøyte litt her og litt der, rett på røyken eller rett på flammene, er å drive symptomslukking; det kan se greit ut på overflaten, inntil de indre problemene manifesterer seg i en ny form og igjen gir seg utslag i røyk og ild.

På denne måten har min indre uro manifestert seg i form av anoreksi, bulimi, EDNOS (uspesifikke spiseforstyrrelser), selvskading, overtrening, overarbeid, selvmedisinering og humor (ja, humor kan være et fint skjold å gjemme seg bak, kan det ikke?). Antakelig har jeg glemt et par mindre hensiktsmessige mestringsstrategier, men jeg tror jeg fikk frem poenget mitt, altså: Det virker ikke.

Til mitt fremtidige, eldre jeg:


Husk – vær så snill å huske – at dette virker ikke. Å løpe fra følelsene dine, – det virker ikke. Å jobbe de bort, det virker ikke. Å sulte de bort, spise de bort, rense de bort, le de bort, skjære de bort, numme de bort, det virker ikke.

“Følelser er bare følelser. De kommer alltid til å komme, og så kommer de til å gå over igjen.”

Hvor mange ganger har jeg ikke blitt fortalt dette, og jeg har blitt så sinna og lei meg.

“Hvordan kan du påstå at følelser bare er følelser, og sågar si at de ikke er farlige? Folk tar livet av seg på grunn av smerte og sorg; følelser har et enormt potensiale for at folk kan komme til å skade seg selv! Så klart følelser kan være farlige! Ikke gjør følelser mer lettvinte enn de er. Følelser er ikke “bare” følelser!”

Og jeg er enig: Følelser er ikke “bare” følelser. Følelser er noe av det mest vesentlige vi har, og de kan derfor ikke reduseres til et bare. Følelser er en form for veiskilt; de forteller oss sånn ca hvor vi er og så må vi bestemme hva vi vil gjøre med det. Føler jeg meg sulten, kan jeg velge å spise, eller jeg kan velge å la det være.

Men dette er også hvor følelsenes potensiale slutter. Følelser er noe i oss, men handlingene, er det vi som utfører.

Jeg har gjort temmelig sprø ting basert på følelsene mine, og jeg kommer antakelig til å gjøre sprø ting igjen på grunn av følelser, for det er slik vi mennesker er. Men jeg trenger ikke være en slave av følelsene mine.

Friskere strategier: Meditasjon


Det er på tide å slukke den mosebrannen. Bygge opp selvfølelsen min, ved rett og slett forholde meg rolig, ikke løpe noe sted verken mentalt eller fysisk, men bare tåle. Bruke en av mine friskere strategier, som er å sitte i meditasjon og se tankene flyte forbi inni hodet mitt, uten å måtte begynne å argumentere med de.

Sitte i meditasjon og kjenne at følelsene kommer når tankene kommer, men at de også går over når jeg klarer å slippe løs i tanken, og ikke fekter og veiver med armene for at tanken skal gå hit eller dit og gi meg det ene eller det andre resultatet.

Tro meg, meditasjon er ikke noe åndelig huba-luba. Hvem som helst som orker å sette seg ned og “se på” kaoset inni hodet sitt, kan meditere.

Det handler ikke om ikke å tenke på noenting, eller at alt skal være blidt og stille. Det handler om å akseptere at det som er nå, det er nå. Og så forsvinner det igjen.

Slik er livene våre. En serie øyeblikk, som kommer og går. Og slik er også tankene og følelsene våre, selv om det ofte oppleves langt større og mer truende enn som så. Meditasjon tar brodden av det skumle. Jeg ser det for det det er. Om noe, så er dette det redskapet jeg mest av alt vil anbefale: Mediter. Du vil ikke angre.

Friskere strategier styrker motivasjon, håp og tro 


Så hvor mye jeg enn måtte føle at jeg har blitt tygget på og spytta ut igjen i løpet av de siste ukene, så har det vært verd det. Å stå i alt dette, med vurderinger og revurderinger rundt jobb, uten å ty til spiseforstyrrelsen.

At jeg har klart det, uten å bruke spiseforstyrrelsen, er nesten ubegripelig, når jeg tenker på hvordan livet mitt var for noen år tilbake. Det å ha fylt på med friskere strategier, især meditasjon og selvmedfølelse, har gjort en stor forskjell.

Og dette er så viktig for meg å understreke, både for behandlere, pårørende og andre som lider: Å bare ta bort spiseforstyrrelsen uten å fylle på med noe annet er en oppskrift på å mislykkes, det er min erfaring. At jeg er i stand til å stå i ting jeg ikke var i stand til før, skyldes at jeg har noe som hjelper meg med å stå i det, – og det “noe” er ikke spiseforstyrrelsen.

Vi som strever med spiseforstyrrelser trenger å få lov til å fokusere på noe annet enn spiseforstyrrelsen, men både i behandling og fra dem omkring kan det lett bli til at alt dreier seg om mat, kropp og vekt.

Greit nok: Er man undervektig må man opp i vekt. Kaster man opp må man få hjelp til å slutte å kaste opp. Underspiser og overspiser man må man få hjelp med å spise nok og regelmessig.

Men alt kan ikke dreie seg om mat, kropp og vekt. Det blir bare mer av det samme. For meg har meditasjon, selvmedfølelse og mindfulness vært det som har gitt påfyll til denne såkalte “motivasjonen” som “alle” snakker om.

For her er greia: Motivasjon er IKKE en stabil størrelse!


Motivasjon svinger og det er fullstendig naturlig, uansett om du har en spiseforstyrrelse eller ikke. Når tenkte du sist at du ville begynne med å etablere en ny, god vane, og så falt du fra i løpet av kort tid fordi det var for strevsomt og motivasjonen sank? Jepp. Det skjer oss alle, det er ikke noe som karakteriserer dem som lider av spiseforstyrrelser.

Det å få hjelp (eller i alle fall muligheten) til å finne friskere strategier – og da snakker jeg ikke om å skulle endre tankene sine, men faktisk GJØRE noe annerledes (altså fylle på med positive ting som gir glede), mener jeg må stå helt sentralt i all behandling av spiseforstyrrelser.

Okay: Om man holder på å dø så må dette med praktiske strategier komme litt senere i prosessen, men det kan snikes inn på små måter og i drypp hele tiden.

Men om du ikke tar med deg noe annet i dette blogginnlegget, så ta med deg dette: Finn noe som engasjerer deg og bruk oppmerksomheten din på det. Det kan ta fokus bort fra mat, kropp og vekt, dersom det vanligvis tar all din tid, slik det gjorde for meg før.

Jeg er ikke frisk (hva nå frisk måtte være), for jeg våkner hver dag med spiseforstyrrelsen i hodet og jeg legger med den om kvelden. Den har vært der siden jeg var 15 år.

Men jeg kjenner dette: At jeg klarer å stå i det – stå i følelsene – i dag, får meg til å tro at en dag kan dvil den mentale mosebrannen kunne slukkes. En dag kan jeg forhåpentligvis komme til å tåle meg selv, slik jeg er.

Og en dag, så kan jeg komme til å jobbe med det jeg faktisk har energi til å jobbe med. Men for at det skal være mulig, så er jobben min nå, å være tålmodig, akseptere og være til stede i øyeblikket.

Noen ganger, slik som i tilfriskning fra en av livets mange syke strategier – så holder det faktisk i massevis.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »