Frykt og triggermat: Frodo og ringen, samt scones og avokado:

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Hva har Frodo og ringen med anoreksi å gjøre? En hel del, faktisk. Og det har scones og avokado også.
Anoreksi_triggermat_scones_hildelearnstoplay
Foto: Alysa Tarrant, Unsplash


This week in recovery: kostliste, scones og avokado

Haha, nå høres jeg skikkelig nyhetsoppleser ut, her. “This week in recovery”, liksom. Lol. Jaja. 😛

Vel, spøk til side. Den siste uka har jeg gjort slik jeg nevnte i forrige uke, altså tatt tilbake kostlista mi og et mer jevnlig fordelt matinntak (altså, i stedet for å skyve på mat til utover kvelden under et dekke av å skulle “få ting gjort”).

Det har vært veldig greit å ta tilbake kostlista merker jeg. Og med greit mener jeg at det bare har vært fint og betryggende.

Når jeg flyr solo på spisinga mi, blir jeg fremdeles litt utrygg på om jeg får nok i meg av de ulike vitaminene og mineralene, samt av fett, karbohydrater og proteiner. Nå som jeg har ført kostliste igjen, ser jeg jo at det gjør jeg. Jeg trodde egentlig ikke annet, men det er jo fint å få det ned på papiret i blant.

Scones – lettere å spise sammen med andre


I tillegg til å ha spist mer regelmessig, har jeg også spist scones, slik jeg også nevnte i forrige blogginnlegg. Jeg har hatt lyst på det en god stund, men på et vis ventet på et tidspunkt der jeg kunne dele øyeblikket med noen.

Søndag som var bød det seg en god anledning, da familien min samlet seg for et lite treff på en kafé i Oslo. Jeg slo til med en scone med syltetøy og en kopp cappuccino, og det gikk helt fint. Jeg kreperte ikke (det sier seg vel i grunn selv) og jeg fikk ikke noia.

Resten av familien min obsesset mer over scone’n enn det jeg selv gjorde, og alle ville smake litt. Jeg skal ærlig innrømme at anoreksien min syntes det var helt greit. Den bare “Ja, det er bra, – bare la dem smake, alle sammen! Kom igjen nå, spør om de vil ha mer!”

Herregud. Godt jeg ba om syltetøy i tillegg, så anoreksien fikk litt ekstra å tygge på. Begredelige sykdommen, altså. Den har noe å si til absolutt alt som angår mat. Enten så applauderer den, eller så ser den på meg med sort blikk.

Det deilige er at jeg gir mer og mer beng. Greit nok, den er der, men det er ikke noe jeg velger å fokusere på. Jeg registrerer den i øyenkroken, men jeg vet at den bare farer med løgn.

Forhåpentligvis, og om jeg jobber videre og aldri gir opp, så vil jeg aldri lytte til den igjen. Det farlige er å begynne å lytte og la meg besnære og trekke nærmere.

Når Frodo får på seg Ringen


Akkurat dette minner meg på et bilde jeg fikk i hodet mitt her en kveld, nemlig at når det har gått lenge siden jeg har spist, så blir forholdet mellom  spiseforstyrrelsen og meg, temmelig likt forholdet mellom det øyet over Mordor som Frodo ser når han tar på seg Ringen i filmen “Ringenes Herre”.

Jeg regner i med at alle har sett den filmen, men uansett: Når Frodo får på seg Ringen, blir alt rundt ham fjernt og bølgete og det begynner å hvisle og storme og etter hvert brøle inni hodet hans. Det blir mørkt og øyet er først lukket over flammehavet, men så åpner det seg langsomt og plutselig åpner det seg fullstendig og SER Frodo!

På dette tidspunktet er det jo vanligvis at Frodo drar av seg Ringen så kjapt han klarer, men noen ganger er det dessverre for sent, hvilket fører med seg all mulig lidelse, styggedom og mørke.

Akkurat dette er det som foregår i kroppen min dersom jeg har gått for lenge over spisetiden, og det var dette som skjedde en kveld jeg plutselig ble slått av likheten mellom meg og Frodo.

Situasjonen var som følger:


Det nærmet seg kveldsmat og jeg hadde ikke spist siden middag. Siden det fremdeles er full vinter og trikkene sliter litt med å holde seg i rute, kom jeg ikke hjem før langt over spisetiden min. Jeg satt på trikken og visste at jeg skulle spise kveldsmat når jeg kom hjem, men spiseforstyrrelsen syntes det var en innmari dårlig idé.

Den påpekte at nå var det jo så sent og at jeg kom til å få problemer med å fordøye maten før jeg skulle legge meg og at dersom jeg bare droppet å spise kveldsmat så ville jeg ligge noen hundre kalorier under det jeg skal spise, og at det vil være en god ting.

Desto lengre tid fra spisetidspunktet jeg beveget meg, desto mer begynte altså spiseforstyrrelsen å hvisle og til slutt tordne inni meg, og desto mer åpner spiseforstyrrelsen øyet sitt.

Lar jeg det foregå lenge nok, så vil anoreksien plutselige SE meg! …Og når den først har sett meg, blir det å lage maten og spise den som en krig mot en hundretusen manns armé.

Ringen må AV!


Jeg kan ikke la det gå så langt at anoreksien SER meg.

Og det skal sies at det går uker mellom hver gang dette skjer (og det skjer stadig sjeldnere), for jeg har dratt av meg “ringen” før det har kommet så langt.

I overført betydning: Jeg har spist før anoreksien har virkelig sperret opp øyet sitt og før den har begynte å tordne som en dommedagprofet inni hodet mitt.

Til forskjell fra før, merker jeg det nemlig allerede når anoreksien begynner å hvisle og det blir litt dunkelt inni meg. Og til forskjell fra før, så skremmer det meg ikke på langt nær like mye.

Greit nok, jeg registrerer jo at det begynner, og det er ikke særlig festlig, men så vet jeg jo at det går over om jeg bare følger planen, det vil si spiser på tross av hvisling og spetakkel.

Da lukker anoreksien øyet sitt igjen og det kjennes som om den tenker noe i retning av: “Seriøst ass. Nå tror jeg at jeg begynner å miste grepet her. Hun hører jo ikke på meg lenger. Noen ganger spiser hun til og med scones og syltetøy. Makan!”

Ehrm, avokado også


Ja, for ikke å glemme! Avokado har jeg nemlig også spist, flere dager på rad til og med, så hah, – ta den, anoreksien!

Jeg er bare så lei av å leve etter regler omkring hva slags type mat det er “lov” til å spise. Et liv uten scones, syltetøy og avokado, er et litt fattigere liv. Og jeg har levd “et litt fattigere liv”, litt for lenge.

Altså, by all means. Jeg mener ikke å være en drittsekk mot spiseforstyrrelsen.

Det har vært gode grunner til at den har vært der, og på et vis har den fungert helt utmerket til sitt formål. Den har sikret at jeg har kunnet fortsette å drive rovdrift på meg selv, og jeg har sluppet å sette grenser og dertil kunnet jobbe meg halvt i hjel.

Slik har jeg sluppet å kjenne på smerten over ikke å ta meg selv og den jeg ønsker å være, på alvor. Den har fungert som et plaster på et sår jeg aldri helt har villet “deale” med, og den har gjort at jeg har sluppet å ta sjansen på å gjøre en del ting jeg tror jeg vil like, men som av ulike grunner fremstår som “skummelt og utrygt”.

Men seriøst: Når jeg tryner og får et skrubbsår, vil jeg mye heller ta en pause, rense såret og behandle meg selv godt, enn å slenge på en bandasje og håpe at resten leger seg selv.

Uten rens og med en halvdårlig bandasje, har det med å hope seg opp gruff og betennelse i såret, og det gjør ikke saken bedre, men bare verre.

Rens såret og deal med smerten


Spiseforstyrrelsen har hatt en funksjon, men det er for meg på tide å deale med smerten.

Det eneste jeg vil se i øynet, er meg selv. Spiseforstyrrelsen får stirre blindt på meg om den vil det, men jeg håper den etter hvert kan ta seg en solid blund.

Spiseforstyrrelsen har tatt så mye av livet mitt, og jeg er helt enkelt trist og lei av hele greia. For problemet er faktisk ikke kroppen min. Om jeg føler meg nedfor så er ikke problemet kroppen min. Om jeg føler meg dum, så er ikke problemet kroppen min. Om jeg lurer på om jeg er “god nok”, så er ikke løsningen kroppen min.

Kroppen min er ikke problemet. Og det er ikke din heller. Kropper gjøres til problemer, men de er ikke problemet. Kroppene våre er ikke objekter vi trenger å bære rundt i verden som en form for unnskyldninger for at vi er til.

Kroppene våre trenger ingen unnskyldning for å eksistere. Vi har eksistensberettigelse alle sammen. Du har det. Jeg har det. Uansett hvordan vi ser ut.

Så la oss kjempe for et liv fritt fra- eller i alle fal friere fra spiseforstyrrelsen. Livet vil bli bedre uten.

Og det finnes andre redskaper å mestre eventuell angst og uro med.

Ikke minst kan vi stå sammen. Det er i alle fall noe. Å være en del av en flokk, der kroppene ikke er problemet, og der alle har lov til å eksistere som den de er.

Tenk deg det: En hverdag der vi kan spise hva vi nå måtte like å spise, fordi vi ikke har frykt for mat. Det hadde vært noe. Jeg håper virkelig på det, for oss alle.

For seriøst, – livet er for kort til ikke å nyte det mens vi kan.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »