Hvordan fucke opp og reise seg igjen [aka: “Prepare to fuck up”]

Merk tittelen på dette blogginnlegget. Jeg kunne kalt det “Hvordan reise seg igjen dersom du har fucka opp”, men blogginnlegget heter altså ikke det. Det heter “Hvordan fucke opp og reise seg igjen”. Jeg er klar over at det kan virke litt ”blunt” (eller “direkte” som det heter på godt norsk), men det er en grunn til at jeg sier det.

Forvent at du vil fucke opp


Om du er i den situasjonen at du vil legge av deg en inngrodd uvane, samme hvilken det er, så kommer du til å fucke opp en rekke ganger underveis i læringen. Jeg vet jeg er den første til å fucke opp i min holdning om fuckups, så dersom du ikke liker tanken på å fucke opp, er du i godt selskap. 

Er du som meg, liker du å tro at når du bestemmer deg for noe, så kommer du ikke til å tryne underveis. Du kommer ikke til å fucke opp. Jobben er jo så godt som gjort; du har bestemt deg! Du kan ikke fucke opp, så du kommer ikke til å fucke opp. Det finnes ikke noe alternativ. 

Men gud vet at dette er en skikkelig fucka holdning. Sannheten er nemlig at det ikke finnes noen læring uten feiling, og at feiling er det vi vokser på. Dersom du ønsker å utvikle deg, bør du ikke bare forberede deg på å fucke opp underveis, du bør forvente å gjøre det (hvis ikke du er et overmenneske da – in which case trenger du ikke dette blogginnlegget). 

PS: Hvis du allerede nå er gått lei av ordet “fuck” så kan jeg skjønne det. Tilgi meg, jeg er fra Lørenskog og det er nærmest et under at jeg har kommet fra det uten å si “bannan” om banan, “dørramatta” om dørmatta og “avvis” om avis. Så litt “fuck” håper jeg du kan leve med, dersom du ellers synes jeg har noe nyttig å komme med innimellom 😉

Perfeksjonisme, perfekschmonisme


Jeg er en “recovering perfectionist”. I mange år levde jeg i den villfarelse at jeg bare kunne levere noe fra meg når det var heeeelt ferdig. Heeelt perfekt. Helt gjennomarbeidet og gjennomtenkt og testet og dobbeltsjekket i alle retninger. Først da.

Først da kunne jeg si at jeg hadde lært noe. Først kunne jeg si at det var bra nok. Og først når det var bra nok, var JEG bra nok. For det var som om alt jeg gjorde var en forlengelse av meg selv og dermed også et bevis (eller en avkreftelse) på mitt verd. Det jeg gjorde, det var jeg, og om det jeg gjorde var “dårlig”, så var JEG dårlig. Ikke minst: dersom jeg ikke gjorde noe, så var jeg ingenting. Jeg var ikke “a human being”, jeg var “a human doing”. 

La meg gi deg et mer konkret eksempel: 

Da jeg fikk en B i stedet for en A på masteroppgaven min, var hundreogett ute. Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg hulkegråt i en uke, skalv innvendig i tre måneder, og at selvtilliten min ble redusert til en haug med aske.

Da jeg flere måneder senere fikk tilbud om å bli doktorgradsstipendiat ved samme institutt som jeg skrev masteroppgaven min ved, takka jeg nei, for jeg var sikker på at jeg var altfor dum og at de som innstilte meg som nummer en til stillingen måtte ha oversett noe. Det var bare spørsmål om tid før jeg kom til å bli gjennomskua, visste jeg. Best å unngå en kommende katastrofe og heller snu ryggen til muligheten.

Med andre ord foretrakk jeg “ingen mulighet” fremfor “en god mulighet kombinert med sjansen for å være uperfekt”. 

Slutter du før du knapt har begynt?


Tenk litt på akkurat det, når det gjelder deg selv og det du jobber med å forbedre i ditt liv. Er du så redd for å feile at du sier nei til å gi deg selv muligheten? Blir du så motløs hver gang du føler at du fucker opp, at du gir opp hele prosjektet? Hvor mange ganger har du i tilfelle starta og så slutta igjen? Hvor mange ganger har du sagt til deg selv: “I morgen starter jeg på nytt og da skal det bli andre boller!” (eller snarere, ingen boller whatsoever)?

Du er ikke den eneste, tro meg.

Jeg har starta og slutta mange ganger. Så mange ganger at jeg ikke har begrep om hvor mange det er snakk om. La oss bare si det sånn at jeg har lang erfaring med å frata meg selv muligheten til å lære underveis. 

Hver gang jeg begynte var det med ekstremt høye krav til meg selv – krav det var umulig å oppfylle. Det var som om jeg skulle forlangt at jeg over natta ville bli like god på ski som Marit Bjørgen. Men Marit Bjørgen ble god på ski gjennom nitidig øvelse og mental og fysisk trening.

Å skulle forlange at jeg, som knaptnok har holdt i en skistav siden jeg var 19, skulle blitt “god på ski” fra en dag til en annen, er ikke noe mindre storforlangende enn å kreve av meg selv at jeg skulle våkne opp til å spise perfekt og å mestre “mindful eating” over natta. Jeg, som har kløna rundt med mat siden jeg var 15 år.

Skal vi være enige om at det er å legge lista litt vel høyt, og at den trenger å jekkes noen hakk ned?

Du trenger DIN egen prøving og feiling


Som jeg allerede har sagt: Jeg vil så gjerne være ferdig utlært og mestre alt før jeg har begynt, men sannheten er at det er umulig. Læring er vekst, og vekst betyr prøving og feiling. 

Og det er ikke en hvilken som helst prøving og feiling heller, det er DIN prøving feiling.

Du trenger det, du trenger å finne DIN vei, for selv om vi kan ha mye til felles og kan synes at flere av de samme tingene hjelper, så er vi allikevel unike. Vi har våre små og store “likes and dislikes”. Vi har våre særegne fordøyelser, døgnrytmer, vaner, relasjoner og i det store og hele – våre respektive hverdager.

For at du skal finne en vei til bedring som fungerer for deg, kommer du til å trenge å kjenne etter hva som funker for deg, samt justere kursen underveis.

Selv har jeg for eksempel opplevd at noe som overhodet ikke funka for meg i begynnelsen av bedringsprosessen min, nå faktisk funker. “Timing” er ikke uvesentlig!

Derfor vil jeg også gjenta noe som jeg påpeker i mini-boka jeg har laget om “Å finne ditt indre driv”, nemlig at du er i din fulle rett til å ta med deg det du synes fungerer og hjelper for deg, og å la resten ligge. Ikke sluk andres råd blindt, men avslå dem ikke for alltid heller, for det kan være du vil få bruk for det når du har kommet lengre i prosessen din.

.

Hvordan jeg kom meg ut av undervekten


Når folk spør meg hvordan jeg klarte å komme meg ut av undervekten (eller om du foretrekker det: “å bli frisk fra anoreksi”) og sakte men sikkert komme tilbake til arbeidslivet, bruker jeg si at det var en lang prosess med mye prøving og feiling. Jeg fucka skikkelig opp de to første innleggelsene mine, og klarte ikke på det daværende tidspunkt å dra særlig nytte av hjelpen de tilbød meg.

Grunnen til at jeg ikke klarte å gjøre nytte av hjelpa, er egentlig enkel: Jeg hadde ikke bestemt meg, jeg ville ikke forplikte meg til å gå opp nok i vekt, jeg ville egentlig bare “bli kvitt bulimien og beholde anoreksien” (les: jeg ville få hjelp med å slutte å overspise og kaste opp, men jeg ville ikke gå opp i vekt).

Du må bestemme deg


Det enkle svaret på hva som gjorde at jeg omsider kom meg ut av undervekten, er derfor at jeg bestemte meg!

Jeg bestemte meg for å gjøre hele jobben – gå opp i vekt, spise nok og regelmessig og ikke spy opp maten min eller overtrene som kompensasjon for kalorier – og at jeg ville gjøre det selv om det innebar at jeg kom til å kløne og tryne og fucke opp underveis.

Dette er helt imperativt – altså at for å få til endring må du bestemme deg for å gi det et reelt forsøk og ikke gi opp om deg selv bare fordi du fucker opp. Du kommer til å fucke opp, for du er ikke perfekt. Ingen av oss er det, så vi kan like gjerne la være å forsøke så hardt å fremstå sånn.

Måten jeg bestemte meg på, var forresten at jeg klarte å bli enig med meg selv om hva som er reelt viktig og betydningsfullt i livet mitt, og så styre etter det (og det er ikke vekta mi, for å si det sånn). Jeg har skrevet om dette tidligere under siden som heter Blogg (om hvorfor verdiene dine er viktige for deg).

Men det er altså et crux her, og det er dette:

Selv ikke da jeg bestemte meg 100%, var jeg forskånet for fuckups.

.

Ikke forvent regnbuer eller enhjørninger


I min siste innleggelse klarte jeg å gå opp en hel del i vekt, men jeg var fremdeles undervektig da jeg ble utskrevet tre måneder senere, og jeg hadde ikke, som jeg håpet, klart å slutte med å kaste opp.

Det manglet ikke på vilje, det vil jeg bare si. En stor utfordring var fordøyelsen min, som gikk fullstendig i vranglås av variasjonen i maten vi fikk på avdelingen. Jeg var jo vant til å spise veldig ensidig og lite, eller spise alt mulig og deretter kaste det opp. Så da jeg begynte å spise nesten 3000 kalorier daglig med alt fra yoghurt til kjøttkaker med ertestuing, salat med egg og olivenolje og gud vet hva, må tarmbakteriene mine ha fått fullstendig sjokk. Jeg er glad det er store skoger i områdene rundt Modum Bad, hvis ikke kunne jeg drept noe med avgassene mine (sorry for detaljer).

For å gjøre en lang historie kort:

Kroppen min var så klart blitt skadelidende av måten jeg hadde underspist, overspist, kastet opp og overtrent på, men jeg hadde ikke lyst til å innse det og i alle fall ikke måtte tåle konsekvensene av det. For konsekvensen var jo at jeg kom til å føle at jeg fucka opp. Selv når jeg ikke hadde spist sto magen min ut som en ballong, noe som trigga meg herifra til evigheten. Jeg følte at jeg hadde overspist, selv om jeg ikke hadde det. Og så kasta jeg opp, for hva var poenget med å spise hvis det fikk meg til å føle meg så begredelig?

Det var ingenting som ble sånn som jeg ville at det skulle være. Hvor ble det av min perfekte recovery?

Riktignok var jeg klar over på forhånd at det kom til å gjøre vondt å begynne å spise igjen, men ikke SÅ vondt og ikke SÅ lenge og ikke SÅ utrolig triggende.

Kunne det ikke komme sprutende en liten regnbue og en middels flokk med enhjørninger, i det minste?

Men neida. Alt jeg følte meg var feit, og feit var jo å feile det også. Min visjon for “recovery” var å spise meg akkurat passe mett og å ha en BMI på nedre normal. Jeg skulle gå rundt med flat mage hele tiden, alltid ha god fordøyelse og knapt nok ha en dårlig dag.

Hallo? Wakeup call, anyone?

Time to get back to reality.

Du kommer til å være redd, så vær vennlig med deg selv


Realiteten var at selv om jeg var fokusert på å gjøre hele jobben denne gangen, så var jeg fremdeles pissredd og frykta hver kilo jeg la på meg som om den skulle være en slagbjørn med bjørnunger (mammabjørner er farlige, ja).

Jeg spiste alt jeg skulle gjennom hele dagen, men noen ganger kasta jeg opp før jeg la meg, fordi jeg var så full i magen. Jeg forsøkte å si til meg selv “Hilde, du gjør så godt du kan. Ikke vær for streng med deg selv”, for jeg visste at det var det riktige å gjøre (å snakke vennlig til meg selv slik jeg ville snakket med en kjær venn som gjennomgikk det samme), selv om det var vanskelig å tro på.

Det var ikke før jeg ble skrevet ut fra avdelingen og kunne gå over til en mer “tålmodig kostplan” at jeg klarte å slutte med å kaste opp for en lengre periode. Med “tålmodig kostplan” mener jeg en kostplan som i begynnelsen var mer ensidig og som deretter la til litt og litt mer av ulike typer matvarer, slik at tarmene mine kunne venne seg til dem igjen. På den måten ble det i alle fall litt mindre smertefullt å gå opp i vekt, og frykten ble redusert noen hakk.

Og her er jeg inne på noe som er veldig viktig uansett hvem vi er, nemlig å være støttende og vennlige mot oss selv når vi har det vondt. Det gjelder uansett om du lykkes eller føler at du feiler og fucker opp.

.

Du trenger støtte mest av alt når du fucker opp


For greia med å være vennlig mot deg selv er ikke å kun være det når du føler at du fortjener det. Du trenger minst like mye å være grei mot deg selv når du føler deg lengst nede.

Tenk etter: Er det ikke særlig når du har det vondt at du trenger en god og støttende samtale?

Allikevel er det ofte det stikk motsatte vi gir oss selv. Vi “shamer” oss selv og kaster stein på oss selv og forteller oss selv at vi er det verste av det verste og mest håpløse av det håpløse.

Ikke gjør det. Ikke mobb deg selv. For det er faktisk det du gjør når du snakker ned deg selv på den måten der. Hjernen din skjønner ikke forskjellen på om noen andre forteller deg at du er dårlig, eller at du selv gjør det. Sånn sett er hjernen altfor lettlurt. Men på den positive siden betyr det også at du kan fortelle deg selv bedre historier om deg selv.

Velg en bedre historie om deg selv


Jeg snakker ikke om at du skal juge for deg selv. Dersom du strøk på eksamen, funker det ikke å fortelle deg selv at du fikk en A, og dersom du overspiste på alt som var i kjøleskapet, funker det ikke å benekte at det skjedde. Men måten du snakker om det på, er alfa og omega.

I stedet for å tenke:

Jeg er håpløs, jeg kommer aldri til å klare å slutte med å overspise og kaste opp,

…så kan du si til deg selv:

Jeg lærer hele tiden og jeg kommer til å bli bedre på å kjenne sult og metthetsfølelse.

I stedet for å fortelle deg selv:

Nå som jeg har overspist har jeg feila så mye at jeg like gjerne kan fortsette å spise og gi opp hele prosjektet

…kan du si til deg selv:

Jeg har spist meg ubehagelig mett, men det betyr ikke at jeg trenger å spise alt annet også. Jeg kan i stedet skrive litt om hva det var jeg fortalte meg selv som fikk meg til å overspise.

.

Viktigheten av å skrive om fuckups


Ved å skrive om hva det var du tenkte rett før du fucka opp, enten det var at du bestemte deg for å overspise, at du bestemte deg for å kaste opp, eller hva som helst annet som ikke er bra for deg, kan du få tak i hvilke tanker som har sterkest overbevisningskraft hos deg.

På den måten lærer du av det som skjedde og er bedre forberedt neste gang du merker at den samme tanken, eller liknende “sneaky tanker” forsøker å overbevise deg om at du må overspise og kaste opp.

Husk imidlertid at du kan bestemme deg for hvilke tanker du vil tro på!

Alle mennesker har daglig en hel drøss med tanker om alt mulig rart, men vi må ikke tro på alt tankene våre forsøker å innbille oss (og tro ikke at det er stille oppi topplokket mitt, altså 😉

End of story


Dette ble et langt og litt kronglete blogginnlegg, men jeg håper du har fått med deg essensen:

  1. Ikke forvent en “perfekt recovery”. Det er en messy prosess, fordi du har mye du skal lære. Gi det tid og ikke gi opp!
  2. Ikke tro at det sier noe om deg som person når du fucker opp. Du er et bra menneske som gjør så godt du kan.
  3. Det er menneskelig å feile, men vi har det i oss å reise oss igjen, og det har du også.
  4. Det eneste som vil forhindre deg i å få det bedre, er at du gir opp. Bedring er uunngåelig, så lenge du våger å fortsette.
  5. Jobb med selvfølelsen din. Du er det mennesket som skal ha å gjøre med deg selv resten av livet ditt, så da er det en fordel at du liker deg selv. Ikke tro at det er umulig for deg. Jeg hatet my own guts og foraktet meg selv i mange år. I dag kan jeg i det minste akseptere meg selv. Det er mulig for deg også, det tror jeg fullt og helt.

 

Hvis du vil endre livet ditt til det bedre, trenger du å få tak i hva som betyr noe for deg og hva du liker ved deg selv.

Jeg har laget en mini-bok om dette, som du kan laste ned gratis!

Dersom du gjør oppgavene og reflekterer over dem, kan det hjelpe deg med å gjøre bedre valg for deg selv!

PS: Det kan være boka havner i “Promotions”-mappa i innboksen din, så sjekk den og trekk eposten over til “Primary”, slik at alt går i orden! :-)

Siste innlegg

Scroll to Top