Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da... Det er så krevende å bare være i gjøremodus.
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay
Foto: Enrico Carcasci, Unsplash


Jeg er sliten. Det er ikke rart. Jeg gjør mye. Jeg vet det selv, at jeg gjør mye. Samtidig så føler jeg at jeg ikke gjør nok.

Jeg vet jeg ikke er alene om dette. Denne følelsen av at så lenge jeg ikke er i lønnet arbeid, så gjør jeg egentlig ikke noe. Jeg vet det er mange av oss som føler det sånn.

Folk jeg møter spør meg “Så, hva driver du med?” Folk som jobber. Lønnet arbeid. Folk som gjør noe.

Ja, hva jeg gjør jeg egentlig?


Hvis jeg legger meg ned på denne senga og hviler. Gjør jeg noe, da?Jeg vil si ja.Å hvile er nødvendig. Det er bare ikke alltid like lett. 


La meg beskrive hvordan en dag i mitt liv ser ut.

En slik dag, der jeg ikke gjør noenting: 


Jeg står opp klokken 06:30. Som regel. Det er viktig med en jevn døgnrytme. Men siden jeg fremdeles har problemer med søvnen, hender det at det bare blir fire timer søvn. Litt snaut. Så da må jeg sove litt lenger dagen etter. Sånt baller lett på seg, derfor forsøker jeg å heller sovne tidlig. Det tar som regel en uke før jeg sovner tidligere. Beklager, det var en avsporing. I digress.

Okay, så jeg står opp. Hva mer?

Jeg  drikker vann. Viktig med rehydrering etter en natt i horisontalen. Og så dusjer jeg. Jeg dusjer hver dag. Dersom dusjinga sklir ut, er det et tegn på at jeg begynner å gli inn i en depresjon. Det er litt som å holde oversikt over en indre, mental termostat. En arbeidsoppgave “of sorts”, det også.

Så er det frem med yogamatta. Jada,  på dette tidspunkt har jeg kledt på meg og pusset tennene, men jeg regner ikke med jeg trenger å fortelle deg enhver detalj, eller hva. Så altså, yogamatta. En halvtime på matta, gjør at kroppen min ikke kjennes ut som en sammensnurpet knute, slik det vanligvis kjennes i det jeg setter føttene utfor sengekanten.

Betennelse i fotsålene er alltid like givende å tråkke nedpå etter en natt i horisontalen.

Etter yoga følger meditasjon. Det er lite å si om det. Jeg bare sitter der og observerer all støyen i meg og rundt meg. Heldigvis er det langt mindre støy nå enn før.

Så følger frokost, vitaminer og mineraler og kaffe. For orden skyld: Nå består frokosten av stats-anbefalte doser med fett. (Hvis du ikke skjønner hva jeg refererer til, kan du lese forrige blogginnlegg.)

Deretter er det vanligvis lesing av e-post, svare på chattemeldinger som har kommet om kvelden (det er begrenset hvor sent jeg svarer på meldinger, for om jeg gjør det, får jeg ikke sove før langt på natt). Så leser jeg litt forskning eller en bok av noe slag, og skriver litt på en artikkel dersom noe sånt er i gjerde.

Så har jeg enten a) et møte b) behandling/legetime eller c) en avtale om å treffe en venninne. Det er viktig å komme seg ut. Og om jeg ikke har noen avtale, så drar jeg til Universitetsbiblioteket og graver etter forskningsartikler i databasene deres. Det er sjelden jeg tilbringer en hel dag hjemme, for jeg får så vondt dersom jeg ikke får beveget meg litt.

Så er det lunsj og som regel mer av c) eller Universitetsbiblioteket.

Så er det middag.

Deretter følger gjerne en aktivitet av noe slag. Et styremøte. Et arrangement der jeg bidrar som frivillig, eller et der jeg “bare” er tilhører. Øve med “bandet”, eller hva jeg nå skal kalle det. Vi er ikke kommet helt i gang ennå, men altså. Jeg lagde musikk før og har begynt å ta det opp igjen, så vi får se hva det blir til.

Så er det kveldsmat. Som oftest til en eller annen form for informativ film eller serie eller noe på YouTube som jeg kan lære noe av (og jeg kan alltid lære noe). Innimellom leser jeg om sånne ting som design av nettsider og nyhetsbrev, hvordan bruke sosiale medier for å trekke lesere etc, men ikke noe av dette har jeg satt i verk ennå (bortsett fra å designe en nettside og lage et nyhetsbrev, bare for å se om jeg får det til å fungere).

Jeg skriver jo en del, men det meste står i notiser på telefonen min eller margene i artiklene og bøkene jeg leser. Eller i dagboken min. Eller i en eller annen notisblokk. Dem har jeg mange av.

En tid for alt? Og må alt resultere i noe? 


Finnes det en tid for alt? Jeg vet ikke om det finnes tid for alt jeg føler jeg burde gjøre, men som jeg ikke får gjort, fordi behandling og tilfriskning tar så mye tid.

Dette med å spise, tar en del tid. Møter og reising tar en del tid.

Samtidig….hva annet har jeg enn tid? Det er tid nok til å leve dette livet til jeg dør. Om jeg da mener jeg gjorde “nok”, vil tiden vise (no pun intended).

Han jeg spiller i “band” med (vi er bare to, så jeg vet ikke om det kvalifiserer til et band), sa følgende her om dagen: Jeg har full jobb og to barn, men jeg har mer fritid enn deg!

Han var litt oppgitt etter å ha forsøkt å finne en kveld vi kunne øve, etter å ha forsøkt å booke noe i flere uker. Timeplanen min er så stappfull at det ikke fantes tid overhodet flere uker på rad.

Det er interessant, dette. Jeg gjør noe, men jeg gjør ikke noe. Det er en følelse av å være unyttig, men samtidig driftig.

Men så er det dette, da: Dette behovet for at det skal “bli til noe”. Jeg har hatt den følelsen så lenge jeg kan huske. At ting jeg gjør må resultere i noe. Allerhelst noe bra. Et bevis for at jeg ikke bare har tråkka rundt og “gjort ingenting”. Gud forby at jeg gjør ingenting, liksom.

Å hvile er også å gjøre noe. Å leve er å gjøre noe. 


Sannheten er at jeg liker å gjøre ting, men jeg trenger å hvile også. Det å ikke bare tillate meg å hvile, men faktisk sette av tid til å gjøre det, er et sentralt ledd i det å roe ned kroppen og komme til hektene igjen. Men når man ikke er vant til å hvile, så blir selv det å velge å hvile, slitsomt. Det blir en handling, det også. Velge å hvile. Hvile.

Altså, jeg kjenner meg ikke stressa, bare sliten. Sliten av å jobbe så hardt og ikke få noe resultat.

Det er en sånn higen etter å oppnå ting jeg ikke vet om og eventuelt når jeg vil oppnå. Så enkle ting som å få tilbake menstruasjonen. Så komplekse ting som å bli bedre av osteoporosen. Så energi- og tidkrevende ting som å holde spiseforstyrrelsen på en armlengdes avstand (minst). Så uforutsigbare ting som hva livet mitt egentlig vil bli til.

Livet mitt er noe allerede. Å leve er å gjøre noe. Det er å være. Her og nå, er det noe som skjer i meg. En følelse av latskap. Av mindreverd. Av stillstand.

Og det er ikke noe jeg kan skyve til side, for det er jo her allerede. Bedre å faktisk gi det plass. Gi plass til denne følelsen av slitenhet. Gi plass til denne følelsen av tomhet. Gi plass til denne følelsen av mindreverdighet.

Gi plass til denne følelsen av å henge i løse lufta. Utrygg, men trygg. Utrygg på hva som vil skje. Trygg på at hva som enn skjer, så kan jeg ikke annet enn å møte det der og da.

Mer gjøren. Og tanker om hva jeg har gjort eller sagt. 


Dette er tredje dag av andre mindfulness-samling, og vi har hatt intense dager. I morgen er siste dag. Jeg merker at jeg gruer meg og gleder meg samtidig. Gleder meg fordi det er så givende og så fine mennesker i gruppa. Gruer meg fordi jeg føler meg så stor både fysisk og mentalt. Som om jeg tar for mye plass i dobbel forstand.

Jeg tar meg i å tenke at det er flere i gruppa som misliker meg. Jeg har ingen beviser for at så er tilfelle, det er bare tankene mine som lever sitt eget liv. Små ting noen har sagt, så gjør at jeg tenker “Å, jeg håper ikke hun tror jeg mente det eller det, da jeg snakket i sted.”

All denne energien jeg bruker på å legge merke til at jeg henger meg opp i om jeg blir likt eller ikke. Jeg vet det er en tendens jeg har. En tendens til å bli nervøs dersom jeg føler at noen er irritert på meg eller bent frem misliker meg. Det gjør meg langt mindre å ikke bli inkludert.

Jeg har god erfaring med å gå i ett med tapetet. Men dette med å bli misforstått eller tatt for arrogant eller bedrevitende, det er en angst jeg har i meg. Den blir ikke borte selv om jeg legger merke til den og kan romme den. Den blir bare mindre truende.

Det er bare sånn jeg er. Hjernen min holder på sånn. Jeg vet det. Det er greit. Jeg kan takle det, for jeg vet det ikke skader meg, så lenge jeg ikke tror at alt jeg tenker er sant. Alt jeg tenker er ikke sant. Det er sant at jeg tenker det, men om det jeg tenker faktisk er tilfelle, vet jeg jo ofte ikke noe om.

Men følelser trenger å bli rommet, uansett


Det jeg føler er imidlertid reelt. Og dette er det så viktig så skille mellom. Okay, ikke alt jeg tenker er sant, men det jeg føler er uansett reeelt. Det er jo der allerede, så hva annet kan jeg gjøre enn å legge merke til det og gi det plass? Noe annet er fornektelse.

Så jeg legger merke til disse følelsene. Av mindreverdighet. Av å kjenne meg lat. Av å kjenne meg udugelig. Av å kjenne meg som en sugekopp på NAV. Av å ikke være i en lønnet jobb. Av å være syk, selv om jeg er så mye friskere. Sykt skjelett. Syke hormoner.

Det tar tid å jobbe med å reparere dette så godt jeg kan. Det er det som er mitt nye prosjekt, nå. Det er det som er jobben min.

Gjør jeg noe, da? 


Ikke vet jeg. Jeg antar svaret avhenger av hvem du spør. Fokuset på å være i en jobb er så stort i dette landet. Og deltidsstillinger i min bransje er ikke lette å finne; jeg tror ikke jeg har sett en eneste en.

Jeg antar det bare er å fortsette, sliten eller ei. Hva er alternativet? Å snu? Det vil jo bare gjøre at jeg må begynne forfra igjen. Så da har jeg vel gjort noe, da. Dette at det var et forfra som jeg nå er på vei bort fra. Det tyder jo på en retning.

Og at jeg beveger meg i en retning, selv om jeg ikke vet hvor den leder, betyr at jeg gjør noe. For å bevege meg er å gjøre noe. Hver dag, med alle disse gjøremålene, som tar meg fremover mot noe jeg ikke vet hva er.

Vi får vel se da. Hva det blir til. Det som er nå er nå, uansett. Hva annet kan jeg gjøre enn å anerkjenne det.

Så ja, jeg er sliten. Nå igjen. I grunn er det vel et sunnhetstegn. Det betyr at jeg kan kjenne grensene mine, bedre enn før i det minste. Enda et fremskritt.

Jaja. Jeg tror jeg slutter her, for jeg er temmlig sliten. Det er kanskje ikke så rart.

Hvis du virkelig kjenner etter, er du kanskje litt sliten du også? Antakelig heller ikke så rart. Ikke minst etter å ha lest dette blogginnlegget.

Jeg slår et slag for å hvile mer. Det trengs.



Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »