“Ikke bare gjør noe, – sitt der!” Mindfulness og “non-doing”

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Å være i gjøremodus kan fungere som en flukt fra vonde følelser, på samme måte som spiseforstyrrelsen er en flukt fra følelser. Det å ikke gjøre noe hele tiden, men faktisk ta seg tid til å roe ned og komme i kontakt med seg selv og øyeblikket, kan gi viktig innsikt for bedringsprosessen.
Ikke bare gjør noe- sitt der-mindfulness spiseforstyrrelser
Foto: Raychan, Unsplash.com


Hvorfor blogger jeg, egentlig? LOL! Det er interessant, for på mange måter handler det nettopp om dette blogginnleggets fokus, nemlig å være i “gjøre-modus”. Å blogge er jo å gjøre noe (selv om jeg liker å skrive), – og jeg må tilstå at selv er jeg veldig dårlig på å hvile. Autopilot for meg er å gjøre, ikke å være. Og allikevel liker jeg rådet “Ikke bare gjør noe – sitt der!”…selv om det er sjukt vanskelig å følge. Men…det er jo mulig å bli bedre på “væren”, er det ikke?

Heldigvis gjør det ikke noe å gjøre noe. Det som gjør noe, er å gjøre noe ut i fra frykt, fremfor fra intensjon (les: egne verdier).

Før jeg går videre til å gi deg en oppdatering om hvor jeg befinner meg i tilfriskningsprosessen min nå, så vil jeg imidlertid si noe om hvordan dette innlegget er relevant for ukas tema, nemlig potensielle barrierer i tilfriskningsprosessen.

I går skrev jeg om forhold ved kulturen vi lever i, som – dersom vi ikke er bevisst på hvilken informasjon vi tar inn og hvilken forskning vi velger å tro på – kan trigge spiseforstyrrelsen og dermed forsinke tilfriskningsprosessen, eller til og med resultere i tilbakefall.

Fokuset i går var på ortoreksi og det å “spise riktig” og “ha riktig kropp”. I dag skal det handle om noe helt annet, men like potensielt triggende for spiseforstyrrelsen min (og som derfor kan være en barriere for recovery), nemlig å hele tiden være i “gjøre-modus”.

Ikke bare sitt der, – gjør noe! Eller….?


Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen, men mitt inntrykk fra flere innleggelser og samtaler med andre mennesker som har- eller har hatt spiseforstyrrelser, er at veldig mange av oss befinner oss i et nærmest konstant “gjøre-modus”. Det å tillate seg å hvile, ved å sette seg ned på rumpa og ikke prestere noe som helst, later rett og slett til å være skikkelig vanskelig for folk med spiseforstyrrelser.

Nå må jeg innrømme at jeg tror dette er blitt et fellestrekk ved “vellykkede” folk i samfunnet mer generelt, egentlig. Når jeg ser rundt meg, florerer det tross alt av artikler og leserinnlegg om ulike varianter av “tidsklemma”, “prestasjonssamfunnet”, “generasjon prestasjon” etc.

Det å være i bevegelse, enten det er i sinn (hjerne) eller kropp, kan på mange måter se ut til å ha blitt selve tunga på vektskålen hva angår å måle vår verdi som mennesker.

Dersom jeg ikke gjør noe, er jeg ikke noe…


Men…Så er det jo dessverre ikke slik da. Altså, det er ikke slik at vi kun har verdi dersom vi gjør noe. Men gud vet at jeg har lidd veldig, veldig mange år, – faktisk hele livet mitt (og egentlig litt fremdeles, om jeg skal være helt ærlig) – under forestillingen om at “dersom jeg ikke gjør noe, er jeg ikke noe”.

Å bare sitte der, har vært praktisk talt umulig for meg oppigjennom livet mitt. Jeg har bedrevet temmelig mange typer aktivitet, men løping er det som har ligget nærmest mitt hjerte. Tross alt, – løpe var noe jeg kunne gjøre hvor som helst, når som helst. Det var gratis og jeg kunne gjøre det leeeeenge.

Før eksamen, før jobbintervju, etter en vond kommentar fra noen jeg er glad i, etter å ha spist noe jeg “ikke burde spise”, etter å ha gjort noe jeg egentlig ikke ville gjøre. Løping var fint, for det gjorde at jeg kunne holde følelsene mine på en armlengdes avstand.

Det samme har på mange måter vært tilfellet også i studiene mine og i arbeidet mitt, selv om masse av det jeg  har gjort i denne forbindelse så klart har vært både givende og veldig spennende. Allikevel, – det koker jo ned til noe av det samme, nemlig at ofte så har jeg gjort ting, studert hardere, jobbet hardere, brukt flere og flere timer på lesesalen eller foran pc’en, bare fordi jeg ikke har orket å være med meg selv.

Bare fordi jeg ikke har orket å sitte med mine egne følelser.

Og når man blir utbrent må iallefall mye gjøres!


Greit nok, periodevis har jeg vært langtidssykemeldt, og slik sett vil noen kunne innvende at jeg har “sittet på rumpa”, men…eh…det er en sannhet med modifikasjoner, folkens.

For da jeg var sykemeldt (og nå når jeg er sykemeldt), så jobbet jeg jo hele tiden iherdig for å få livet mitt tilbake “på skinner” igjen. Jeg satt ikke bare på sofaen og glodde. Jeg viet ikke livet mitt til senga, Netflix, Chromecast og Playstation.

Jeg Googlet måter å bli frisk på, jeg leste bøker om å bli frisk, jeg reiste til behandlere og styrte verre for å forsøke å bli frisk av hva det enn var som feilte meg. Nå, i godt voksen alder, har jeg blitt diagnostisert med Bipolar 2, hvilket jo forklarer en hel del (dersom diagnosen stemmer, noe jeg i blant tviler på om den gjør, men det får bli tema i et annet blogginnlegg heller).

Jeg har hatt perioder der jeg har produsert og prestert og deltatt og livet har gått “på skinner”, og så har jeg hatt perioder der godstoget har stoppet helt opp, ofte etter først å ha sporet helt av.

Ikke særlig gunstig for noen, men minst av alt gunstig for meg selv. Allikevel, – jeg har alltid presset meg tilbake til det samme rotteracet. Jeg har rett og slett ikke turt å stille meg selv spørsmålet: Er dette noe jeg gjør fordi jeg vil det, eller er det noe jeg gjør fordi jeg føler at jeg bør eller må?

Joa, men hvordan det går med meg nå?


Det er tross alt onsdag og tid for å si noe om hvordan det går med meg nå i recovery, ikke hvordan det har gått med meg alle mine forhenværende 37 leveår. Okay. Jeg kan egentlig gi en oppdatering ganske kjapt og greit.

Antakelig er det derfor jeg har brukt, og kommer til å bruke, enda mer plass på å skrive generelt om dette med å være i gjøre-modus, nemlig fordi: Det er dette jeg har gjort den siste uka også, altså vært i “gjøre-modus”

:-/

Argh, strek i regninga.

Coachen min utfordrer meg – og godt er det!


Det var faktisk coachen min som gjorde meg oppmerksom på det, på mandag denne uka. Jeg fortalte henne hvordan det hadde gått den siste uka, nemlig at maten har gått greit, veiing har gått greit, jeg er “vektnormalisert”, jeg har testet mer “trigger-mat” og jeg er igjen på god vei til å ha vært oppkastfri i en uke (jada, snubling skjer, så fremdeles er 10 dager det lengste jeg har vært oppkastfri; det ser ut til å ha blitt en slags magisk grense eller noe).

Men så sa jeg: Og så har jeg begynt å gå til psykolog på DPS, for jeg ble jo henvist dit etter Modum Bad, fordi vi mente jeg kom til å trenge mer hjelp siden jeg ikke var helt “vektnormalisert” ved utskrivelse. Men nå går det jo bra med meg egentlig, så jeg mener selv at jeg ikke egentlig trenger å gå til dagbehandling på RASP, slik som vi tok sikte på.

Psykologen min sa at hun skulle så klart ikke tvinge meg til å søke meg inn på RASP dersom jeg ikke ville det, men at vi kunne jo se det litt an, og dessuten lurte hun på hvor ofte jeg i så fall – dersom jeg ikke går på RASP – ønsker å gå til psykolog på DPS.

Jeg sa at jeg tenkte en gang i uka i begynnelsen, siden jeg trenger oppfølging, men at vi kan kutte ned til en gang annenhver uke dersom det skulle vise seg å gå bra med meg over lengre tid. Okay sa psykologen min, og det var fint, syntes jeg.

Men så fikk jeg e-post fra arbeidsgiveren min, slik jeg med jevne mellomrom har fått, helt siden jeg ble skrevet ut fra Modum: “Når kommer du tilbake på jobb? Sykemeldingen din går ut nå.”

Ah, samvittighet. Dårlig, sådan. For ja: Når kommer jeg tilbake på jobb? Eller, som underbevisstheten min egentlig sier: “Når skal du se til å pelle deg tilbake på jobb, din late døgenikt?!”

Når? Når??

Hm. Så langt, når jeg har fått disse e-postene fra arbeidsgiveren min, har jeg tenkt at dette er noe jeg tar med til fastlegen min, og får hjelp av henne til å ta en beslutning på. Til nå har fastlegen min vært veldig tydelig på at det er alt for tidlig å gå tilbake til jobb, fordi det å arbeide med tilfriskning er 100 prosent jobb i seg selv.

Og det er jo sant, – det å være i recovery og sørge for å gjøre alt som skal gjøres og forsøke å ikke gjøre alt som ikke skal gjøres, er ingen enkel sak. Egentlig er det innmari mye som skal gjøres når man er i recovery. Det er jo et tankekors, ut ifra dette blogginnleggets fokus, haha.

Vel. Denne gangen ble det annerledes. Jeg liker lister. Jeg liker å skrive lister, og jeg liker å krysse av på lister, for ikke å si krysse ut lister. Jeg liker å gjennomføre. Så jeg skrev en liste over hvordan jeg skal komme meg tilbake i hundre prosent stilling, innen 1. april i år. Huhei hvor det går.

En del av meg har lyst til å tro at dette kommer fra meg og at det egentlig er en veldig god idé. For tross alt er jeg jo litt redd for å gå tilbake til jobb, og ting jeg er redd for, bør jeg egentlig gjøre, eller hva?

Å gå tilbake til jobb: Modig eller dumdristig?


Men…så er det egentlig ikke så enkelt. Det er forskjell på mot og å være dumdristig.

Jeg er modig som er i recovery, men det spørs om det egentlig ikke er mer dumdristig enn modig å gå tilbake til jobb nå, selv om det bare er 20 prosent stilling, slik jeg la opp til i lista mi.

Jamfør lista mi, som jeg tok med til fastlegen min forrige fredag, skal jeg begynne å jobbe 20 prosent til uka som kommer (altså ikke den uka vi er i nå, men fra og med neste uke). Deretter er det opptrapping tilbake til 100 prosent, som gjelder.

Fastlegen min sa, da jeg fortalte om e-posten fra arbeidsgiveren og deretter plantet lista mi resolutt på bordplata foran henne: “Tror du at du er klar for det da…?” Og jeg sa, som sant er: “Jeg vet egentlig ikke.

En del av meg er redd for at det er for tidlig. Men så er jeg egentlig redd for å gå tilbake til jobb også, og jeg tar meg i å lure på om jeg ikke vil tilbake bare fordi jeg er redd, eller om det er fordi jeg fremdeles er for tidlig i tilfriskningen min.

Men det er vanskelig å vite før jeg har forsøkt, og jeg trenger jo ikke å vise denne lista til arbeidsgiveren min. Dersom det ikke går – dersom jeg forsøker 20 prosent i to uker og det viser seg at det setter tilfriskningen min i fare – så har jeg i alle fall forsøkt og vet mer hvor landet ligger.”

Fastlegen min nikket og sa at okay, vi kan prøve det. Og så sykemeldte hun meg altså ut denne uka, og ga meg en 80% sykemelding for de neste to ukene.

Da jeg fortalte denne historien til coachen min på tirsdag, hevet hun begge øyebrynene og stilte følgende (kloke) spørsmål:

Dersom du hadde hatt en venninne som egentlig var planlagt å skulle søke seg til RASP, men som lot det være fordi hun klarte å gjøre den jobben selv, ved å arbeide skikkelig hardt med tilfriskningen sin…. Og dersom denne venninnen din fortalte deg at nå tenkte hun å gå tilbake på jobb i stedet, siden hun tross alt ikke skulle inn på RASP allikevel…. Hva ville du sagt da? Ville du sagt at ja, det synes jeg du skal gjøre, – se til å kom deg tilbake på jobb. Ser du at det er en litt pussig sammenstilling av alternativer her: RASP eller tilbake til jobb?

Eh?

Ja. Hva kan man si? Eller, egentlig, – hva kan jeg si? For det er jo det det handler om. Dette handler om meg, og mitt behov for å gjøre noe. Mitt behov for å være flink. For å prestere. Himmel. Du er snart 40 år gammel, Hilde. Du VET jo dette om deg selv. Når. Skal. Du. Roe. Ned. På. Å. Være. Så. Innmari. Flink.

Når?

Når??

Siden jeg ikke klarte å stoppe, men fremdeles befant meg i slavisk gjøre- og gjennomføre-modus (tross alt må jeg jo gjennomføre det jeg har satt meg fore; himmel, jeg har jo gjort alt jeg har satt meg fore siden høsten 2016, – jeg kan ikke stoppe å gjøre nå!), begynte jeg med å fortelle coachen min at jeg tenkte det ville vært fint å prøve i alle fall, bare for å sjekke om det er av frykt jeg fremdeles er sykemeldt, eller om det er fordi jeg trenger det med tanke på hvor hardt jeg jobber med tilfriskningen min.

Samtidig måtte jeg jo medgi henne i at jeg definitivt ikke hadde rådet denne hypotetiske venninnen min i å gjøre det samme. RASP eller 20 prosent jobb, liksom. Det virket jo rett og slett litt latterlig, når hun satte det opp slik.

Enden på det hele ble at coachen min ga meg en oppgave. Til i morgen skal jeg ha fylt ut den lista her:


Jeg vet ikke om du ser hva det står, men det er i alle fall et ark med en strek på midten, og på hver side av streken skal jeg fylle inn henholdsvis “FOR” og “I MOT” det å jobbe 20 % de neste to ukene.

Men det er mer. For det handler om “for hvem” og “i mot hvem”, ikke bare for og i mot sånn generelt. Det coachen min er ute etter (hun har tross alt fått vite en hel del om mitt store behov for å “please” mennesker jeg “ser opp til”) er hvem det er jeg tar dette valget for.

Hvem vil nyte godt av at jeg begynner å jobbe? Er det meg? Og på hvilken måte er det jeg vil nyte godt av det? Dersom jeg ikke er den som vil nyte godt av det, blir jo spørsmålet hvem som faktisk vil nyte godt av det, og på hvilken måte de vil nyte godt av det. For ikke å si på hvilke måter jeg da ikke vil nyte godt av det.

Hm. Coachen min ville jeg skulle fylle ut dette arket til i morgen (torsdag), siden det er dagen før jeg skal til fastlegen min igjen (det er ukentlig veiedag).

Som coachen min sa:

Du skal ikke endre mening angående denne 20 prosenten bare fordi jeg stiller deg dette spørsmålet og utfordrer deg på for hvem det er du tar dette valget. Jeg vil ikke at jeg bare skal bli enda en person du føler du må please, og så bytter du mening fordi du tenker det er riktigere å være enig med meg enn å tekkes arbeidsgiveren din. Det jeg vil, er at du skal bli klar over hvorfor du tar dette valget. Hvorfor vil du – om det er DU som vil det, da – begynne å jobbe igjen? Kommer dette fra deg? What’s in it for you? What’s in it for them (arbeidsgiveren din).

Siden coachen min er en allright dame (veldig allrigt dame, vil jeg legge til), så skal hun ringe meg i morgen slik at vi kan ta en gjennomgang av lista mi. Hun koster mye penger å gå til, og siden jeg vanligvis bare går til henne en gang i uka, og dette var noe hun kom med (denne lista), så ville hun ikke at jeg skulle måtte betale for enda en time, bare på grunn av dette.

Jeg har ennå ikke fylt ut lista, men jeg vet jo egentlig hva den kommer til å koke ned til. Jeg har forsåvidt sagt det indirekte allerede, i dette blogginnlegget. Det valget om å gå tilbake 20 prosent i jobb, er veldig styrt av samvittighet og behov for å prestere, fra min side. Det å “gjøre noe”, nå som jeg allikevel ikke skal til RASP.

Spørsmålet er om det er så lurt. Er det lurt for tilfriskningen min? Jeg ville jo ikke anbefalt en venninne i min situasjon å gjøre det samme, så hvorfor vil jeg i tilfellet sette en egen “regel” for meg selv? Det virker jo litt pussig.

Vel. Jeg må jobbe med denne lista nå, så jeg skal gi meg her. Tross alt må jeg få postet dette blogginnlegget mens det fremdeles er onsdag, haha.

Anyways, – her kommer en aldri så liten utdreining om en bok jeg antakelig bør ta enda mer konsekvensen av for mitt eget liv, fremover. Jeg skal tygge litt både på denne boka og på lista som coachen har bedt meg fylle ut, og så får vi se hvordan det går.

Personlig så vet jeg sannelig ikke sikkert selv, hvordan det går. Det eneste jeg vet sikkert, er at dette kommer til å bli et tema hos fastlegen min på fredag. For jeg trenger virkelig å sparre med henne om dette. Virkelig. Noen ganger er det godt med litt drahjelp omkring harde beslutninger, som innebærer å se seg selv i øynene og ta konsekvensen av sine verdier (og alt det der).

Wherever you go, there you are


“Wherever you go, there you are” er en veiledningsbok om mindfulness og meditasjon, skrevet av Jon Kabat-Zinn.

Tittelen henspiller på at vi tar med oss det vi har inni oss dit vi reiser. Det å tro at vi kan løpe fra problemene våre, reise vekk fra de ved å flytte til et annet hus, eller for den saks skyld flytte til et annet land, er grunnleggende fåfengt.

Dersom vi har indre problemer, trenger vi å jobbe med problemene våre innenfra, og finne løsningene inni oss. Løsningene ligger ikke utenfor oss, hvor enn vi gjerne vil det. De ligger alltid inni oss.

Andre kan selvsagt hjelpe oss i prosessen det er å finne disse løsningene, ved å stille oss spørsmål (slik coachen min gjorde) eller ved å på andre måter utforde oss til å bli bedre kjent med oss selv.

Men like fullt, koker ansvaret for å leve våre egne liv, og for å kunne leve med oss selv til vi ikke lenger har et liv å leve, ned til oss selv og hvem vi grunnleggende sett vil være. For å vite hvem vi er, trenger vi å føle følelsene våre, og klare å være med oss selv. Til dette, kan mindfulness være et godt redskap.

Jon Kabat-Zinn er på mange måter opphavet til det vi i den vestlige verden kaller “mindfulness”.

Noe av det jeg trengte mest av alt å høre når det gjelder meditasjon og mindfulness, er at dette er praksiser vi kan gjøre uansett hvor vi befinner oss. Jeg må faktisk ikke sitte i lotusstilling på en pute på gulvet (selv om jeg ofte gjør det også, fordi det gir noe eget), – jeg kan gjøre det når jeg er ute og går, sitter på kafé, står i kø eller sitter på trikken.

Jeg liker imidlertid spesielt godt Zinns fokus på det han kaller “non-doing”, altså “ikke-gjøren”.


Som en ihuga “gjører”, har jeg gjort, prestert, utført, gjennført, fullført, testet etc, temmelig mye så langt i livet. Det er ikke noe grunnleggende galt i å gjøre ting, og det er heller ikke Zinns poeng.

Men det er et poeng for meg at veldig mye av min “gjøren” har kommet fra frykt. Jeg har gjennomført ting av frykt, fordi jeg har vært redd for hva som ville skje, dersom jeg lot være. Jeg har pushet på, klort meg fast, bitt tenna sammen og kjempet meg gjennom, ofte på tross av at det egentlig ikke var noe jeg ville, og ofte ikke på grunn av at det var noe jeg ville, heller.

Joda, selvsagt har jeg gjort ting jeg har likt – dette er ikke sort-hvitt altså – men jeg har gjort veldig mye jeg egentlig ikke har likt også, bare fordi jeg har vært redd for alternativet: Å ikke gjøre noe. Eller å gjøre noe helt annet.

Med “ikke-gjøren” snakker Zinn ikke om å være lat, men om å kultivere en evne til å “bare la ting være og la dem utfolde seg på egen måte” (side 44). Faktisk er dette selve essensen i mindfulness, men dette er en evne vi trenger å gi næring til i vår daglige praksis, for som Zinn sier: “du kan bare komme dit, hvis du er til stede her” (131).

Med andre ord: Du kan bare komme dit at du slipper å gjøre noe hele tiden, dersom du kultiverer evnen til å være til stede her og nå.

Lenger uti boka sier Zinn noe annet som treffer meg veldig, og som går rett til kjernen av det som på mange måter har vært mitt livsprosjekt, nemlig å forsøke å være noe annet enn den jeg faktisk er:

If you stop trying to make yourself more than you are, out of fear that you are less than you are, whoever you really are will be a lot lighter and happier and easier to live with, too (side 239)

Som Zinn påpeker, så vil den vi faktisk er, bli temmelig mye gladere  og således lettere å leve med, dersom vi tør være oss selv.

Å slutte å kjempe så innmari for å være mer enn vi er, handler om å gi opp frykten for at vi er mindre enn vi egentlig er.

Ikke bare sitt der, – gjør noe! Eller….?


Noen ganger – eller egentlig – ganske ofte, trenger vi mest av alt å stoppe opp og kjenne etter.

Om dette sier Kabat-Zinn blant annet:

“Stopping”: People think of meditation as some kind of special activity, but this is not exactly correct. Meditation is simplicity itself. As a joke, we sometimes say: “Don’t just do something, sit there.” But meditation is not just about sitting, either. It is about stopping and being present, that is all. Mostly we run around doing. Are you able to come to a stop in your life, even for one moment? Could it be this moment? What would happen if you did?


Hentet fra e-boka “Mindfulness meditation for everyday life” av Jon Kabat-Zinn
(den er gratis og du finner den her)  


Å gi slipp på kontrollen er å stirre frykten i øynene


Jeg vil så gjerne være flink.

Selvdisiplin er mellomnavnet mitt; eller, jeg lot det i alle fall være det i mange, mange år, uten at jeg tok meg selv og verdiene mine på alvor, ved å spørre meg selv: Okay, noen kaller meg selvdisiplinert og har kalt meg det lenge. Men mener jeg at jeg er det? Og fremfor alt, er det det jeg mest av alt vil være?

Hilde er flink, har har de sagt. Hilde er så hardtarbeidene. Hilde er så pliktoppfyllende.  Noen nær meg, mennesker jeg bryr meg om, har sagt disse tingene, og jeg har solt meg i glansen av det som var ment som komplimenter, og som jeg også tok som nettopp komplimenter.

Jeg ville gjerne være disse tingene, for det ga meg verdi, følte jeg. Det ga meg følelsen av å være en person som kunne få til noe, bare jeg klorte meg skikkelig fast og beit tenna sammen lenge nok. Bare jeg var flink nok, jobba hardt nok, var disiplinert og pliktoppfyllende, så ville jeg til slutt få til det jeg ville. Så vil jeg til slutt ha gjort noe som har ført til noe.

Jeg vil ha kjempet meg frem mot et mål. Jeg vil ha gjort noe lenge nok til å være verdt noe.

NB: Jeg skylder ikke på noen for å ha kalt meg flink…


For en del av meg har som sagt livnæret meg på nettopp denne formen for pryd-ord, og jeg mener heller ikke at det er noe grunnleggende galt i å være noen av disse tingene!

Disse evnene er jo ikke dårlige, – det er bare det at jeg er så mye mer enn dette, og mest av alt: Jeg vil så gjerne være meg, hvilket ikke først og fremst lar seg representere gjennom disse ordene.

Jeg er mer opptatt av hva jeg lar meg kalle nå, og viktigst av alt – hva jeg kaller meg selv – enn hva jeg har blitt kalt eller latt meg kalle som barn, tenåring og ung voksen.

Smått om senn, etter å ha jobbet meg gjennom time på time med terapi, etter å ha gravd meg ned i stabler av bøker, etter å ha sittet timevis i meditasjon, etter å ha pustet meg gjennom ubehagelige yoga-stillinger, stressende trikketurer og harde møtestoler, etter å ha tillatt meg selv å gråte, etter å ha tillatt meg selv å bli sint, etter å ha tillatt meg selv å kjenne på redsel, etter å ha fått tillit nok til “noe” til at jeg kunne slippe opp på kontrollen, – etter alt dette:

Etter alt dette, så kan jeg endelig si noe selv, om hvem jeg er, hva som er mine interesser, hva som er mine verdier, hva som er min drivkraft, hva som motiverer meg og inspirerer meg og hva som får sjelen min til å nynne av fryd.

Og hva som får den til å klemme seg sammen til en liten klump og mest av alt ville bli usynlig. Jeg kan sette ord selv nå, på hva som beskriver meg – for meg.

Jeg kan velge selv nå, hva jeg vil ta til meg av andres pryd-ord


Mange mennesker kan ha andre ord enn jeg har selv, – de kan ha fine ting å si om meg, og noe kan jeg kjenne meg igjen i og ta til meg, mens andre ting kan jeg smile over og tenke at det var pent sagt, men at jeg ikke ønsker å trykke det ordet til hjertet mitt, for det er ikke blant mine viktigste ord.

Hva er mine viktigste ord? Igjen – med fare for å gjenta meg selv – det er mat for et annet blogginnlegg.

Men uansett..det er et tankekors at jeg måtte bli nesten 40 år gammel for å komme dit at jeg turde å si de ordene høyt.

Men det er også et tankekors at frykten min for å faktisk la disse ordene lede meg, og ikke bare forbli pryd-ord, er så sterk at jeg er villig til å gå på akkord med mine egne verdier for å slippe å ta konsekvensen av de.

Frykten for det ukjente som ligger i å stå opp for verdiene mine, er så stor at en del av meg skjener unna når de vesentlige valgene skal tas.

Frykten for å være meg selv, handle i tråd med verdiene mine, blir så stor at jeg ikke våger se meg selv i øynene. Alt jeg ser er den jeg forsøker å tekkes. Den hvis ord plutselig blir mer betydningsfulle enn mine.

Den personen, den institusjonen, det noe som “står over meg”,  hvis verdier plutselig blir mer vesentlige å leve etter, dersom jeg skal ha noen verdi.

Og. Jeg. Blir. Så. Sinna. På meg selv. Over dette.

Jeg blir så trist.

For jeg trenger å puste. Det er i stunder som dette, når jeg står ansikt til ansikt med min egen frykt, at jeg trenger å forbli stille. Ikke bare handle, av rein og skjær frykt. Ikke bare agere, men kjenne etter.

Ikke bare respondere, men reflektere.

“Don’t just do something, – sit there.”

Sit there.

PS: Hvis du likte denne bloggposten, så vil du kanskje også like denne, som handler om mindfulness og selvmedfølelse.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top