Helgeperm fra Modum Bad (tilbakeblikk): Fremgang, håp og tro

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Hvordan kan det oppleves å være på permisjon når man er innlagt for en spiseforstyrrelse? Mine helgepermer fra Modum Bad gikk såpass dårlig at jeg ikke turde blogge om det mens jeg var innlagt, for jeg var redd for å trigge noen. Det er først nå i ettertid jeg tør å dele det.
permisjon-fra-innleggelse-for-spiseforstyrrelse-modum-bad
Foto: Rachel Park, Unsplash


Å være på helgeperm når man er innlagt på en sengepost for spiseforstyrrelser, kan være veldig skremmende. Alle matvalgene som skal tas. Alle situasjonene som kan oppstå. Uforutsigbarheten.

Dette blogginnlegget er fra da jeg var innlagt på Modum Bad, men jeg turde altså ikke poste dette da, fordi jeg var redd for at noen jeg var innlagt sammen med skulle lese det. Nå som det er gått en stund legger jeg det ut, slik at dere kan se hvordan det gikk.

Jeg har opplevd mye fremgang og økt håp og tro på at bedring er mulig, siden jeg ble skrevet ut. Det går opp og ned så klart, men det går i alle fall bedre enn før jeg ble innlagt (og det selv om kroppen min er 20 kilo tyngre, dog ennå ikke helt vektnormalisert).

Det føles uvant å være i en så “stor og myk” kropp, men jeg vet at jeg må lære meg å leve med det, om jeg skal klare å leve et liv som er friskere fra spiseforstyrra tanker og handlinger.

Tema for bloggen denne uken


Denne uken handler bloggen om å se seg tilbake, for å få øye på fremgangen og virkelig anerkjenne den for oss selv, uansett hvor liten den måtte være. Jeg tror det er lettere å bevare håpet om å kunne bli frisk (hva nå enn frisk måtte bety for akkurat deg) dersom vi klapper oss selv på skulderen og gir oss selv litt kudos for den innsatsen vi faktisk gjør.

Dersom du er som meg – og har det med å avkreve deg store resultater, og det fort – så tror jeg det kan være nyttig å betrakte den fremgangen som allerede er, fremfor bare å hige etter mer, bedre og fortere. Ja, jeg vil bli frisk, så nei, jeg mener ikke å si at vi skal stoppe opp og si “Fint, jeg har vært flink, nå er det nok!”

Det jeg mener, er at det er viktig å si til oss selv “Fyttirakkern, du er sterk. Se så langt du har kommet. Du skal jaggu ha for innsatsen, altså!” og så gi oss selv en klem og en thumbs up for at vi kjemper denne krigen og ikke heiser hvitt flagg i rein og skjær underkastelse.

For min egen del vil jeg gjøre det denne uka (altså, gi meg selv en klapp på skulderen) ved å gi deg noen tilbakeblikk fra den gamle bloggen min, og så reflektere rundt det jeg da skrev om. Jeg kommer ikke til å poste innlegg jeg allerede har postet på den gamle bloggen. Det jeg vil gjøre, er å hente frem innlegg som jeg skrev, men som jeg ikke postet, fordi jeg enten ikke orket skrive det ferdig, ikke klarte å skrive det ferdig, eller eller bare turde ikke poste det. Alle grunnene hadde selvsagt, og dessverre, sin årsak i spiseforstyrrelsen.

Det du leser denne uka, er altså innlegg jeg har skrevet for en tid tilbake, men som jeg av ulike grunner ikke publiserte.  

I tillegg vil du så klart få vite sannheten – altså det jeg eventuelt utelot fra blogginnlegget dengang – samt få en oppdatering med tanke på hvordan det jeg den gang skrev om, faktisk går i dag.

Tilbakeblikk, fremgang, håp og tro, altså. Hvorfor dette temaet?


Det er ikke uten grunn at dette er et tema denne uken. Vi er jo nå inne i siste uken av januar, og med det er vi også inne i den siste uken av “Januar-jubel” her på bloggen. Med dette temaet for uken, ønsker jeg mest av alt å møte februar på en håpefull og inspirerende måte.

Lenge var jeg jo selv så langt nede av alle mine sammensatte problemer, at jeg bare sjelden opplevde noen få glør av håp om å kunne bli frisk. Kanskje har du bare en liten glo selv, eller noe få glør.

I så fall er det mitt største ønske for denne ukas blogging, at du kan få litt mer fart på de glørne, slik at det kanskje kan begynne å likne et lite bål, eller kanskje et stort bål. Min tilfriskning har kommet så langt nå, at jeg ikke bare har håp, men også har tro på at det er mulig å bli frisk.

Jeg  leste noe interessant i dag, i boka Capture: Unraveling the Mystery of Mental Suffering, av David A. Kessler.

I denne boka intervjuer Kessler en rekke forskere, behandlere, pårørende til syke og syke selv, om aspekter ved det å ha en psykisk lidelse (det han kaller “Capture”, hvilket jeg egentlig ikke har så mye til overs for, men det er vel helst tema for en bokomtale og hører ikke hjemme i dette blogginnlegget).

Uansett: I boka er det en forsker som sier at det er en overgang fra håp til tro, på det vis at tro forutsetter at vi har håp, men at håp fint kan eksistere uten at vi har noe særlig tro.

For min egen del, føler jeg at dette gir mening og jeg kan kjenne meg igjen i beskrivelsen, for slik forholdt det seg for meg, lenge. Lenge hadde jeg ikke tro på at jeg kunne bli frisk, men jeg hadde bittelitt håp.

Nå derimot, har jeg både tro og håp, og jeg ønsker av hele mitt hjerte å fortsette fremover i tilfriskningen min, slik at jeg kan bidra til å støtte andre som også strever med mat og kropp.

Det er SÅ mye som kan gjøres for at vi kan støtte hverandre i denne kampen, og jeg har sånn cirka hundre idéer om prosjekter jeg kunne tenke meg å sette i gang, for å bidra til håp og tro for flere av oss. Jeg håper og tror (pun not intended) at jeg på et eller annet vis vil kunne bidra (fortsette å bidra, bør jeg kanskje si, for denne bloggen er forhåpentligvis et bidrag i seg selv…?) til dette i fremtiden.

Så without further ado, – la oss gå over til blogginnlegget som jeg skrev sent på kvelden den 26. august 2017, i anledning min andre helgeperm fra Modum Bad.

Jeg kommer til å gjøre det slik at jeg begynner dette blogginnlegget med sitatinnrykk og også avslutter det med sitatinnrykk, men for at det skal bli lettere å lese, vil jeg bare formatere begynnelsen og slutten på denne måten. Det er litt slitsomt å lese bare kursiv, synes jeg i alle fall:

Andre permisjon fra Modum Bad’s Avdeling for spiseforstyrrelser

Dette blir ikke et veldig langt blogginnlegg, for jeg er sliten og trenger å hvile. Men siden jeg er hjemme på perm denne helga (ikke planlagt, men akkurat det trenger vi ikke gå nærmere innpå nå), tenker jeg at det er relevant å skrive noen ord om hvordan perm nummer 2 så langt har gått, sammenliknet med perm nummer 1.

Long story short: Det har gått MYE bedre! Frokost spiste jeg alene hjemme. For meg er frokosten det letteste måltidet, siden magen min ikke er så full da.

Spisingen utover dagen blir mer krevende ettersom magesekken fylles opp av mat som bare ligger der og ikke beveger seg nedover i systemet før laaaang tid etter at jeg har spist maten. Uansett. Lunsj spiste jeg i samvær med andre, hvilket var ok.

De andre spiste ikke da jeg spiste, men bare det å ikke være alene, og dessuten ha en oppgave både før lunsj og etter lunsj (ikke noe fysisk krevende, altså, – jeg satt på rumpa stort sett hele tiden 😉 gjorde at jeg ikke hadde noe særlig angst hverken før, under eller etter måltidet.

Som snack mellom lunsj og middag spiste jeg et par nektariner, for middagen ble litt forsinket. Akkurat det er noe jeg definitivt må være varsom med. Det fine med å ha helgeperm før jeg skal ha langperm (to uker hjemme, men det er heldigvis ikke før om flere uker ennå), er at jeg kan lære av feil jeg gjør og se hva som funker bra, hva som funker “så der”, og hva som overhodet ikke funker. Det å skyve middagen helt til klokken halv fem, funka ikke.

Grunnen til at måltidet ble forskjøvet, handlet om forsinket kollektivtrafikk og redsel for valg av middagsmåltid.

Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte i matbutikken, bare på å browse frem og tilbake og finne noe som var kompatibelt med matvarene jeg allerede hadde, og samtidig ikke for skremmende hva angår porsjonsstørrelse, kalorimengde (jaja, spiseforstyrrelsen er der selv om jeg definitivt er friskere enn før) og pris.

Fjordland er vel og bra, men pokker så dyrt. Og jeg hadde allerede et par wraps basert på speltlomper, avokado og svarte bønner, så jeg manglet bare noe tilbehør. Imidlertid ble det for mye styr og venting og angsten tok litt overhånd, så det gikk ikke helt bra.

På den positive siden så spiste jeg imidlertid opp neste måltid som om ingenting skulle skjedd, pluss at jeg la på en snack (trenger ikke gå i deltalj om hva), i form av noe som inneholdt en del kalorier. Det gjorde at tapet av middagen ble kompensert, så kalorimessig er jeg rimelig trygg på at jeg er “on track”, hvilket jeg anser som det aller viktigste.

Misforstå meg rett, jeg mener ikke å være lettvint med det som skjedde med middagen, men det nytter liksom lite å gråte over spilt melk.

Ikke bare det, men i CFT (compassion focused therapy), som er den terapeutiske behandlingsmodellen jeg får ved Modum nå, jobbes det veldig med tilstedeværelse, å godta at negative tanker og følelser er en del av livet (men at vi ikke av den grunn trenger å la oss rive med av dem) og å få den indre kritikeren til å bli mindre sinna og heller innta en mer omsorgsfull rolle overfor seg selv og sine “feil”.

Så selv om det er en “feil” at middagen ikke gikk som planlagt, så gjelder det å holde fokus på det som har gått bra og heller tenke på hva jeg skal gjøre nå. Som jeg skrev sist jeg var på perm: at ett måltid går dårlig, betyr ikke at resten trenger å gjøre det.

Nå gikk imidlertid alt rett vest forrige perm, så det at det har gått så bra denne gangen, føles utrolig deilig. Ikke bare det, men jeg merker at jeg ser veldig klart hva som forårsaket hendelsen og hva som er det mest utfordrende for meg ved dagens måltider.

Middagen er definitivt dagens verste måltid for meg. Hele greia er bare så….. Det blir så mye mer tenking enn til de andre måltidene, der vi bare har to alternativer å velge mellom. Middag er liksom totalt planløs, sammenliknet med de øvrige måltidene, som stort sett er enten havregryn, kornblanding eller brødmat av noe slag.

Det at jeg må tenke på hva jeg skal ha til middag, og det at det er så mange potensielle alternativer, er skikkelig vanskelig for meg. Jeg blir helt overveldet av alle mulighetene, og ender med å gå i freeze av rein og skjær angst.

I den lange permisjonen min, tror jeg rett og slett at jeg må sette opp en to-ukers plan for middagsmåltidene, slik at jeg på forhånd vet hva jeg skal spise hver dag og slipper å tenke på det når jeg er på mitt mest stressa. Det å skulle handle middag rett før jeg skal spise den, funker overhodet ikke, for da er jeg overveldet av frykt.

Vel. Jeg rekker ikke å skrive mer nå, merker jeg, for jeg er så innmari trøtt. Men anyways. Denne permen har gått mye bedre enn den første. Jeg har gjort flere fine ting, både jobbet litt frivillig for Kadampa-buddhistsenteret, vært hos mamma og pappa og spist lunsj (havregrøt) og gått tur, og bortsett fra at jeg røyk på en b/p på vei hjem fra Modum på fredag, så gikk det bra.

Det er heller ingen overraskelse at det er i tilknytning reise med kollektivtransport at jeg ender opp i uføret. Togturen kjæsjer med spisetiden min, siden kveldsmat er kvart over sju og toget er fremme halv åtte. Det betyr at jeg må spise senere, for jeg klarer ikke spise litt mat på toget og litt på en eller annen gold togstasjon.

Siden jeg sjelden er hjemme før litt over åtte, betyr det at både kvelds og senkvelds er blitt forskjøvet og da ryker det lett til helvete med hele opplegget. Jeg tror det vil bli lettere på perm de to ukene vi er hjemme kontinuerlig, for da trenger jeg ikke pendle rundt på lange togturer midt i spisetiden min.

Er det en ting som er sikkert, så er det at det er klokken og måltidene som styrer dagen min. Men det er slik det er å være i recovery fra en alvorlig spiseforstyrrelse. Det dreier seg om å ha et jevnt tilsig av mat slik at kroppen ikke tror den er i sult fremdeles, men vet at maten kommer med jevne mellomrom. 

Og slik endte blogginnlegget mitt denne augustdagen, mens jeg fremdeles var innlagt på Modum Bad

Tja, hva kan jeg si? Det er mye sant i det jeg skrev; det hadde gått bedre enn forrige perm, for permen to uker tidligere hadde jo gått veldig dårlig. Den første permen min, var i grunn bare en tragisk gjentakelse av det sporet jeg hadde befunnet meg i før jeg ble innlagt.

På en måte var det faktisk verre, siden jeg befant meg i en form for “abstinens” fra mat jeg likte å spise, men som vi jo ikke fikk (ikke får) på Modum Bad.

Tross alt har vi alle våre typer favorittmat, og min favorittmat er ikke den maten vi fikk på Modum. Jeg skal ikke gå inn på akkurat hva jeg liker å spise, for jeg er redd for å trigge noen, men la oss bare si det sånn at det er helt vanlig, kaloritett mat, og at det ikke handler om å kutte i kalorier, men å spise den maten kroppen min trives best med. Brødmat er ikke den bensinen kroppen min foretrekker.

I alle fall, den første permen var jeg i en form for abstinens, og endte med å overspise på mat jeg likte og deretter – vel, du vet – kvitte meg med det. Ikke bra.

Denne andre helgepermen var to uker senere, fordi jeg ble anbefalt å bli på Modum Bad minst en helg, før jeg forsøkte meg igjen på “frifot”.

Behandlerne mine ønsket ikke at jeg skulle oppleve å ikke nå målene jeg satte meg for helgeperm.

Kanskje var de også redde for at jeg kunne komme til å miste motivasjonen eller på andre måter forsinke fremgangen min veldig.

Jeg forstår absolutt den vurderingen, men samtidig er jeg en litt rastløs sjel, og helgene som inneliggende pas har for min del alltid fortonet seg svært langdryge. Dessverre har jeg erfart i mine innleggelser, at jeg blir tiltagende nedstemt allerede på fredag og at det på søndag er som om sola har gått ned inni hodet mitt.

Jeg ble rett og slett temmelig deprimert av helgene som innlagt, uansett om jeg var på Modum Bad eller noe annet sted (det handler om energien og stemningen som endrer seg fra “hverdager” til “helg”, og altså ikke om stedet som sådan).

Det at jeg kun ble én helg på Modum før jeg prøvde meg hjemme igjen, sier jo litt om hvor vanskelig jeg syntes det var å bare bli på stedet. Apropos dette med å ikke måtte gjøre noe hele tiden, men heller holde seg ro i blant, som jeg skrev om forrige uke.

Javel, men hvordan gikk det egentlig på denne hjemmepermen, da?


Kort sagt: Det gikk bedre enn forrige perm, men ikke så bra som jeg ville gi inntrykk av. Det som egentlig skjedde, var at jeg ble så stressa av middagen den ene dagen, at det endte med en b/p på lørdag.

Og siden jeg skrev dette blogginnlegget på lørdag kveld, men reiste hjem søndag kveld, så kan jeg tilføye at søndag ikke gikk helt etter planen heller, fordi jeg hoppet over frokosten.

På den positive siden så beholdt jeg alt jeg spiste på søndag og den middagen på lørdag erstattet jeg, i at jeg spiste mer mat i tillegg til kveldsmat og senkvelds. Men poenget er at spiseforstyrrelsen gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene for meg, uansett hvor mye jeg skulle ønske at det var annerledes.

Jeg hadde ingen god plan for hva jeg skulle spise til middag, for sannheten var jo at jeg hadde lyst på andre typer mat enn det som sto på kostlista.

I stedet for å gi meg selv litt handlingsrom ved å tenke at “Okay, så spiser jeg ikke kjøtt, men jeg spiser jo avocado og bønner, hvilket bør være bra nok fordi det inneholder både næring og kalorier, så jeg skal slutte å slå meg selv i hodet nå”, så tenkte jeg “Nei, nei, nei! Dette er en forbrytelse mot kostlista og nå gjør jeg ikke det jeg skal! Nå må jeg straffes!” Og så kastet jeg altså opp igjen.

Angsten for å velge mat


Målet med å ha begrensede valg omkring matvarer når man er innlagt for en spiseforstyrrelse, dreier seg om å legge til rette for mindre tankekaos nettopp hva valg angår. Tross alt er angsten for mat i seg selv stor nok, om man ikke skal måtte velge mellom mange typer mat i tillegg.

Som det gamle blogginnlegget mitt illustrerer, er det jo nettopp middagen som blir vanskelig, fordi det finnes alt for mange ulike middagsalternativer (hvorav det ene er mat uten kjøtt, som altså er det jeg har mest lyst på, men som er “feil”, fordi det ikke er i tråd med kostlisten).

Med en hjerne som går i “overdrive” hver gang det skal tas valg omkring mat, er det dessuten ekstra vanskelig å bevare roen når det er stopp i togtrafikken (slik tilfellet var denne dagen) og jeg dermed ikke fikk spist til det tidspunktet jeg skulle.

Hormonene som regulerer sult og metthet, altså Ghrelin og Leptin, er ute av balanse når man er i en aktiv spiseforstyrrelse, og med tanke på at jeg hadde vært alvorlig undervektig i mange år, var ubalansen langvarig og stor.

På den tiden jeg skrev dette blogginnlegget, hadde jeg store problemer med reguleringen av både sult og metthet. Ofte kjente jeg ikke sult før jeg begynte å spise, men så var det som om jeg ble “a bottomless pit”.

Når jeg først begynte å spise, kunne jeg i slike tilfeller fortsette å være sulten i hodet selv om magen min var full, derfor klarte jeg i mange tilfeller ikke å slutte å spise før jeg var blitt alt for mett.

Dette er et velkjent fenomen fra recoverymiljøet, og er beskrevet på flere engelske nettsider som “extreme hunger” (du kan finne lenker til mer informasjon om ekstrem sult og tilfriskning fra spiseforstyrrelser i lenkene nederst i dette blogginnlegget).

Medfølelse med mitt syke selv 


Jeg må si at om det er noe jeg kjenner på, så er det omsorg, varme og empati for denne tidligere versjonen av meg, – dette så veldig syke mennesket, som kjempet alt hun kunne for å klare å spise “riktig” – og så fikk hun det ikke til.

Den sorgen altså…den er stor. Folk vet ikke hvor feil de tar, når de tror at spiseforstyrrelser handler om vekt. For meg oppstod spiseforstyrrelsen som 15-åring, ikke på grunn av vekta mi, men på grunn av et behov jeg hadde for å bli sett som det mennesket jeg var.

Greit nok, målet ble å slanke seg tre kilo (som ble til mange flere kilo), men det var jo ikke det egentlige målet. Det egentlige målet mitt, var bare å ville føle meg bedre. Jeg var nedfor og redd, for jeg skulle slutte på ungdomsskolen og begynne på videregående skole, og det var flere forhold ved den overgangen som ble truende for meg og for min følelse av å være god nok som jeg var.

Min spiseforstyrrelse har faktisk aldri dreid seg om å ville være tynn, det har dreid seg om å ville ha det bra og føle meg god nok. Og dette er neppe noe aha-øyeblikk for noen av dere, men slanking – det å gå ned et par kilo – er den strategien som i aller størst grad selges inn til oss som en gave for å føle oss bedre; altså som en gave for selvfølelsen.

Vel, folkens. Vi har blitt lurt. Det å gå ned noen kilo, gjør ingenting positivt for selvfølelsen. Kanskje kan selvtilliten for en liten stund bli noe bedre, men selvtillit og selvfølelse er ikke det samme. Når kiloene kommer på igjen, og det som oftest følger med et par ekstra kilo (for dette viser forskningen knyttet til Health at every size, som jeg blant annet har skrevet om her og  her), så føler vi oss som regel bare enda mer skamfulle, grenseløse, udugelige, ukontrollerte og – vel – ikke bra nok. Dermed synker både selvfølelsen og selvtilliten.

Bildebevis (uten bilde, ja;-)


Interessant nok, så fant jeg noen gamle bilder da jeg ryddet i laptopen min for et par uker siden. Jeg har ryddet i en del gamle papirer og kastet og gitt bort en del, men bilder er jo ikke slikt man gir bort, i alle fall ikke denne typen bilder. Jeg hadde nemlig – på en av mine mange gåturer fra da jeg var på min laveste vekt – tatt flere bilder av en kvinne som gikk foran meg.

Det står veldig klart for meg hvor opptatt jeg var av kroppen til denne kvinnen, for hun så akkurat sånn ut som jeg hadde lyst til å gjøre!

Mobiltelefonen min hadde tre- fire bilder bare av denne kvinnen som gikk foran meg, i sin helt vanlige kropp, og som jeg altså kvernet verre på, oppi det syke hodet mitt. Da jeg kom hjem til min daværende kjæreste, viste jeg ham bildene av kvinnen og sa: SE! Hvis jeg bare kunne hatt en sånn kropp, så ville jeg ikke trengt å holde på sånn som jeg gjør nå!

Og før du sier “jo, men da handlet det om vekt, da vel?!”

Så nei, det gjorde faktisk ikke det. For denne kvinnen hadde en kropp som var temmelig lik den kroppen jeg hadde før jeg begynte å gå ned i vekt. Jeg var totalt kroppsblind, det er poenget mitt.

Grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å gå ned i vekt for andre gang i mitt liv, den vinteren i 2013, handlet ikke så mye om at jeg forsøkte å gå ned i vekt, som at jeg forsøkte å bli kvitt bulimien.

Jeg hadde lest boka “Brain over binge” av Kathryn Hanson, og jeg forsøkte å kurere meg selv, men etter et langt liv med spiseforstyrrelser, endte jeg med å underspise.

Når jeg samtidig hadde fått foreskrevet medikamentet Neurontin fra smerteklinikken jeg hadde vært pasient ved, og denne medisinen hadde anoreksi som en av flere mulige bivirkinger, så lå forholdene veldig til rette for at jeg skulle få et tilbakefall til anoreksien.

Medikamentet gjorde (i begynnelsen) at jeg ble rastløs og ikke kjente sult i noen særlig grad. Med tanke på at jeg akkurat hadde byttet jobb og opplevde en del utfordringer også i denne sammenheng, kuliminerte det i det som på godt norsk kan kalles “a perfect storm”.

Jeg begynte å gå ned i vekt, og klarte ikke å slutte. Og etter hvert som jeg gikk mer og mer ned i vekt, ble jeg sykere og sykere, og klarte ikke å komme meg ut av det gale sporet jeg hadde havnet inn på.

Det blir litt som et menneske som faller ned i en grop, og så forsøker å komme seg ut av gropa ved å grave. Jeg gravde og gravde i håp om å komme meg opp og ut, men jeg endte bare dypere og dypere i gropa.

Til slutt ble gropa til et enormt krater – og på det tidspunktet var jeg blitt så syk og så fortvilet – at jeg bare fortsatte å grave, selv om jeg visste at det ikke virket. Jeg klarte bare ikke slutte. Jeg visste jeg trengte hjelp for å finne et annet redskap enn en spade, til å komme meg oppover og til slutt ut av det forferdelige krateret.

Og dersom du ikke forstod: Krateret jeg falt ned i er altså en metafor på den perfekte stormen som oppstod, og spaden og gravingen min er en metafor for at jeg forsøkte å løse problemet mitt – alt det vonde jeg følte og var redd for – med å fortsette det syke jeg gjorde med sulting og overtrening.

Galskap er, som jeg tidligere har vært inne på, å gjøre det samme igjen og igjen, og å forvente et annet resultat. En spiseforstyrrelse, som fikk meg til å føle meg så begredelig og som tok fra meg så mye, var galskap, rett og slett. Det var ikke noe jeg ville og det er fremdeles ikke noe jeg vil. Det er en sykdom.

Er du overbevist? Jeg vet ikke, men jeg håper


Dersom du er en av dem som leser denne bloggen uten å kunne noe særlig om spiseforstyrrelser fra før, så antar jeg at du kanskje fremdeles tror at min spiseforstyrrelse dreier seg om vekt.

Alt jeg kan si, er at det er ikke tilfellet.

Vekt – det å gå ned i vekt – er på mange måter “bare” en “overfladisk” manifestasjon av noe underliggende; noe langt større og mer altomfattende, nemlig hvordan jeg store deler av livet mitt har følt meg som menneske.

Alle mine nærmeste venner vil vite at jeg alltid har vært en litt pussig type med mange “rare” og litt ekstreme påfunn, og at jeg har vært noe av en innadvendt grubler. “Du må ikke tenke så mye”, var et mantra en av venninnene mine brukte si til meg.

Hun hadde antakelig et poeng, men på samme måte som jeg ikke hadde noen redskaper for å vite hvordan jeg kunne “skru av” tenkningen som hjernen min drev med, hadde jeg heller ikke redskapet for å “skru av” vektnedgangen når den begynte å komme.

Hvis man ikke vet hvor “av-bryteren” er, og heller ikke har noen å spørre om hvorvidt det i det hele tatt finnes en “av-bryter”, er det vanskelig (og kan faktisk kjennes helt umulig) å “skru av”.

Mennesker flest motsetter seg endring, – selv endring som egentlig er påkrevd, dersom ikke det vi gjør skal ta livet av oss. Det er et trekk ved hjernen dette, – at den liker mønstre. Selv skadelige mønstre kan bli “betryggende” for en syk hjerne, og på den tiden jeg beskriver nå, var jeg veldig syk.

Men helgepermen min var allerede et stort fremskritt


Det blogginnlegget jeg skrev, men ikke postet, var allikevel en del av en fremgangsprosess, som startet sommeren 2016, etter en innleggelse på Moenga (en voksenpsykiatrisk post i nærheten av Frogner i Akershus fylke).

Greit nok, – jeg postet det ikke, for jeg higet så veldig etter at det skulle gå bedre, og jeg visste også at noen av de jeg var innlagt sammen med kunne komme til å lese det, og jeg ville ikke trigge noen.

Det var det siste, mest av alt, som gjorde at jeg ikke klarte å være helt ærlig da jeg skrev.

Jeg var så veldig redd for å skade noen av de jeg var innlagt sammen med, eller fremstå som om jeg ikke gjorde “jobben min”. For jeg “burde” jo klare bedre, sant. Det velkjente burde-trollet, var stort i hodet på meg, og hadde lite positivt å si om innsatsen min. Det burde jo gått bedre, sa burde-trollet.

I dag ser jeg jo at jeg gjorde så godt jeg kunne med de redskapene jeg hadde til rådighet, men jeg var fremdeles veldig tidlig i tilfriskningsfasen fra spiseforstyrrelsen min, hva angikk adferdsendring og vektoppgang. J

eg hadde ødemer, smerter, store søvnproblemer, mye angst og uro, og var samtidig utmattet og sovnet omtrent hver gang jeg hadde spist. Kroppen min skjønte ikke hva som skjedde, og det er ikke det minste rart, etter så mange år med underspising, overspising, oppkast og overtrening.

Mest av alt føler jeg i dag empati med denne yngre utgaven av meg selv. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og livet var innmari tøft.

Fremskritt, håp og tro 


Disse dager, går det bedre enn det gjorde “way back then”. Samtidig er det, som jeg viste gjennom forrige ukes blogginnlegg (her og her), fremdeles slik at jeg har en hel del “syke strategier” å jobbe meg ut av.

Jeg har fremdeles noen groper jeg står fast og graver i, med den samme spaden. Heldigvis er jeg så heldig at jeg har gode støttespillere, som oppfordrer meg til å granske dette redskapet og oppfordrer meg til å teste ut nye. Dette er noe jeg kommer til å skrive om i morgendagens blogginnlegg, men for nå, så vil jeg bare si følgende:

Jeg har funnet en mye bedre strategi når det gjelder middagene mine, enn det jeg hadde da jeg skrev dette “gamle” blogginnlegget. Nå lager jeg all maten min for dagen – bare med unntak av kveldsmaten min –  før jeg spiser frokost. Det gjør at jeg har forutsigbarhet og slipper å ta valg dersom jeg er sulten eller stresssa. Når jeg lager maten min ferdig på denne måten, føler jeg at jeg forplikter meg til å spise den, så jeg havner ikke i argumentasjoner med meg selv om hva jeg skal ha til middag. Middagen er det jeg lagde før jeg spiste frokost, og som jeg har satt til side i en skål.

Dersom jeg er ute og reiser, tar jeg med meg neste måltid jeg skal spise, slik at jeg vet jeg er “on track”.

Dersom jeg ikke skal være ute så lenge, og vet jeg skal hjem for å spise, sørger jeg for å komme meg hjem til måltidet mitt. Slik sett er dagene mine fremdeles styrt mye av klokka og måltider, men samtidig merker jeg psykisk sett at det har skjedd stor fremgang. For jeg driver ikke og kverner sånn på at jeg har med meg mat og når og hvor den skal spises.

Jeg vet bare når, sånn ca jeg skal spise den, og så gjennomfører jeg det, ofte med både kos og ro. Jeg tuller ikke nå, altså. Det er faktisk helt sant. Så lenge jeg tillater kroppen min å spise det DEN har lyst på, ikke det JEG mener at den burde spise og ha lyst på, så går det oftest bra. Jeg har blitt veldig opptatt av å ære sulten min, altså å spise når jeg er sulten og å spise det jeg har lyst på.

Og for å si det sånn, bare hva angår håp: I dag er min 11. dag oppkastfri og med nok mat. Det er første gang på 5 år, det!  Om ikke det gir grunn til håp og tro for tilfriskning, så vet jeg ikke hva som gjør det.

Jeg håper at – hvor enn lite – så kan det jeg forteller om, gi deg håp også. Fremgangen går langsomt, men når vi snur oss og gransker valgene våre i tilfriskningsprosessen, så vil vi se at den er der. Det viktige er å fortsette å gå fremover i tilfriskningsprosjektet. Det er i alle fall det jeg tror. At så lenge jeg jobber for tilfriskning, så vil det skje til slutt, at jeg blir frisk.

Som jeg hørte det sagt på en podcast om spiseforstyrrelser: Recovery is inevitable, if only we keep on working for it, step by step.

Jeg håper og tror at det er sant. For vår alles del.

Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »