Om gode primærkontakter og å være aktiv i egen prosess

I denne teksten forteller Katrine om hvordan hun jobbet for å komme seg gjennom sin andre innleggelse, og på hvilken måte primærkontakter hjalp henne. Hun fremhever både betydningen av amibivalens, motivasjon og det å bli sett når det virkelig gjelder. Du får også tips om tre bøker, hvorav en som går mer inn på kropp og trening i spiseforstyrrelser.

Å være innlagt på en avdeling på spiseforstyrrelser er noe av det vanskeligste og tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv, men uten mine to innleggelser hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten tvil.

(1) Hva har vært mest til hjelp for deg i behandling, som helsepersonell har gjort/sagt, og som du selv har gjort/sagt til deg? 


De ulike personene så meg hver dag, og det er en av de viktigste faktorene som har vært mest til hjelp for meg.

Gjennom min oppvekst har jeg opplevd blant annet omsorgssvikt, og er derfor ikke vant til å bli sett/tatt vare på, så jeg ble fort knyttet til mine primærkontakter som jeg snakket med nesten daglig. Vi snakket om oppholdet på avdelingen, mine studier, fritid osv, og de så meg for kvinnen jeg er – ikke pasienten som er innlagt med spiseforstyrrelser.

De kom alltid med forslag til hva vi kunne finne på, enten om det var å spille spill, strikke, snakke eller veve. Jeg følte at alle mine primærkontakter oppriktig brydde seg, og flere av dem sa også at de brydde seg om meg og ønsket så inderlig at jeg skulle få det bedre med meg selv.

Når det gjelder hva jeg selv har gjort for å hjelpe meg selv i behandling, så hadde jeg før min andre innleggelse bestemt meg på forhånd.

Jeg skulle følge deres kriterier for å være innlagt på avdelingen, søke nye mestringsstrategier, søke utfordringer og være ærlig om hvordan jeg hadde det.

Ettersom det var min andre innleggelse, var jeg også kjent med store deler av personalet på forhånd, og jeg visste hva de krevde av meg for at de kunne hjelpe med videre.

Jeg var meget aktiv i egen prosess, og jeg spurte alltid hva jeg kunne gjøre for å eksponere meg mer, slik at jeg fikk testet ut flere ting under innleggelsen som jeg ikke hadde turt alene hjemme.

Noen eksempler på dette er å følge kostliste, treningsplan utarbeidet for meg, veiedøgn, velge annen trening fremfor løp og spesielt intervalltrening, bruke «vanlig» klokke i hverdagen, ha tenkepauser for meg selv der jeg reflekterer over mitt liv, treningspause og ta kontakt med andre pasienter i avdelingen eller personalet.

Jeg tok et valg, og sto i det hele behandlingsforløpet, og jeg så tidlig at jeg hadde klart å ta valget som førte til at jeg klarte å holde ut i 13 uker på avdelingen.

2) Det som har vært til minst hjelp/mest skade for meg i behandlingen


…tror jeg er en god blanding av det noen av de ansatte ved avdelingen sa/gjorde, men også min ambivalens om å gå inn for å jobbe mot spiseforstyrrelsen.

Ambivalensen var, og den er fortsatt til stede i min hverdag, men noe av det som var til minst hjelp var de situasjonene der jeg lot spiseforstyrrelsen vinne, både i mine tanker, men også i handlinger.

Hvis jeg først begynte å tenke på vektoppgangen min ved avdelingen (som jeg egentlig ikke trang ettersom jeg var/er normalvektig), klarte jeg ikke å stoppe de negative automatiske tankene selv, og jeg hadde svært ofte suicidale tanker, og jeg følte at jeg aldri ville klare å mestre mitt eget liv igjen.

I disse situasjonene skulle jeg vært mer ærlig og snakket med mine kontakter om det, men jeg isolerte meg ofte på rommet fremfor dette.

I disse situasjonene følte jeg at jeg kastet bort dyrebar tid på avdelingen, og jeg følte også at personalet ikke forsto alvoret i flere av situasjonene dette skjedde. Det fikk meg til å føle meg lite verdt og fullstendig mislykket, og det økte mine suicidale tanker.

De gangene jeg utføre ulike rammebrudd på avdelingen, for eksempel trene mer eller ikke spise opp den siste brødskiven, følte jeg også stor skuffelse i ettertid.

Etterpåklokskap er et begrep jeg bruker mye, og jeg tenker ofte på situasjoner fra avdelingen dette skjedde – og på hvilken måte det kunne ha hjulpet meg frem til i dag om jeg hadde fulgt deres kriterier 100 % hver eneste dag.

3) Hvilken bok om spiseforstyrrelser eller psykisk helse har gjort størst inntrykk på deg/hvilken har du oftest anbefalt eller gitt bort til andre i gave?


Har ikke lest så mange, men «Evig søndag» av Linnea Myhre og «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?» av Kristine Getz.

De beskriver et ekstremt ærlig sinn mot hvordan det er å leve med spiseforstyrrelser, og hvor mye en slik lidelse kan ødelegge et liv og livets livskvalitet.

I tillegg er boken til Finn Skårderud «Sterk/svak» veldig fin, og bokkapittelet til Bjørnar Johannessen i boken til Egil Martinsen «Kropp og sinn» ganske bra.

Alle forfatterne skriver på en personlig og enkel måte, slik at det er lett å følge med i historien/kunnskapen de vil formidle.

Delt av: Katrine, 26 år