Hvorfor fikk jeg en spiseforstyrrelse? Frykt for å fortelle sin egen historie

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Er du redd for å fortelle din egen historie? Det er jeg. I alle var jeg det.
Hvorfor_en_spiseforstyrrelse_kreativitet_historie_hildelearnstoplay
Foto Julian Scagliola, Unsplash


I det siste har jeg blitt intervjuet i anledning en reportasje om spiseforstyrrelser og trening, og en bok om stress og stresshåndtering. Dette har fått meg til å reflektere enda mer over måter å fortelle min egen historie på.

Så i dette blogginnlegget, vil jeg dele noen refleksjoner om dette med historiene våre, hvordan vi forteller dem til hvilke “lyttere” og hvem som har eierskap til historiene.

Hvorfor fikk jeg en spiseforstyrrelse?


Et av de mest krevende spørsmålene jeg blir stilt, er “Hvordan fikk du en spiseforstyrrelse?” eller varianter av dette spørsmålet. Grunnen til at det er et krevende spørsmål, er at det pirker i noe som ligger langt tilbake i tid, og som jeg tross alt ikke har full oversikt over.

Jeg bruker si noe i retning av at jeg kunne fortalt mange ulike historier om hva det var som startet spiseforstyrrelsen min.

Skal jeg starte med gener og at angst ligger i familien, eller skal jeg starte med min egen angst som barn? Eller skal jeg starte med at jeg hadde venner som slanket seg, og at jeg tenkte “Jaja, hvis de kan slanke seg, så kan vel jeg det også!”

For jeg husker jo at jeg tenkte akkurat det. Samtidig tenkte jeg også at det så fint ut å få sånn omsorg fra foreldrene sine, som vennene mine fikk etter å bare ha gått ned noen få kilo.

Jeg kunne også fortalt om prestasjonsjaget mitt, hvordan jeg selv opplever at jeg utviklet et slik prestasjonsjag, og at jeg var “generasjon prestasjon” allerede et par tiår før denne kategorien ble til et eget ord.

Eller jeg kunne droppet å fortelle alt som skjedde meg fra jeg var 15 til jeg var 29, og heller hoppe rett til da jeg var 33 og fikk anoreksi for andre gang.

Jeg kan legge hovedvekten på meg selv og min egen manglende evne til grensesetting og egenkjærlighet, eller jeg kan i større grad inkludere historier som forteller om viktige mennesker rundt meg, slik som familie, venner og kolleger.

Så hvilken historie vil jeg la en journalist få tilgang til? Hvilken historie vil jeg la en forfatter få tilgang til? Og ikke minst, hva med fortolkningen av historien min? Hvor mye skal jeg bekymre meg over dette?

Historier som formidles om meg


Sannheten er at historien min, slik jeg forteller den til andre, aldri vil kunne formidles på en måte jeg har full kontroll over.

Greit nok, jeg får sitatsjekk, men artikkelen har jo også en vinkling og det er ikke gikk at jeg får vite hva vinklingen er.

Jeg vet heller ikke hvem som kan komme til å lese artikkelen om meg, hva de kan komme til å tenke, og om hvorvidt jeg vil fremstå i et dårlig lys i kraft av de uttalelsene jeg blir stående som formidler av. For selv om det er en journalist som skriver saken, så blir det stående som mine formuleringer, og de formuleringene blir i alle fall i noen grad stående som mitt ansvar.

Jeg kjenner at akkurat dette gjør meg ganske nervøs. Som person har jeg alltid vært veldig lite glad i konflikt, og jeg er ikke en “oppesen” type som liker å ta plass.

Når jeg blogger, lar andre skrive om meg og selv skriver om meg, er det ikke fordi jeg mener at jeg som person er så fryktelig viktig, eller at min historie er spesielt vesentlig.

Grunnen til at jeg skriver og lar meg skrive om, er at jeg mener min historie kan bidra til å belyse sosiale fenomener som angår langt flere enn meg. I den sammenheng er jeg ikke så opptatt av meg, men av saken jeg (vi) står for.

Og for meg er den saken dypest sett sosial rettferdighet, retten til et godt liv og retten til å være oss selv.

Historier som formidles av meg


Når det gjelder hva jeg selv skriver om meg og min historie, forholder jeg meg noe annerledes til dette enn hva jeg gjør når andre skriver om meg. For når jeg skriver om meg, så har jeg også full kontroll over hva jeg formidler.

Til forskjell har jeg jo ikke full kontroll over hva en journalist eller forfatter vil trekke frem, vektlegge og sette i kontekst, av det jeg beretter om.

Når jeg selv skriver om meg, kan jeg velge hvor mye jeg vil gå inn på diverse detaljer, hvordan jeg vil vinkle det og hvilken kontekst jeg vil plassere det hele inn i. Jeg har kontroll over hvordan jeg ønsker at historien skal fremstå.

Og er det noe jeg er veldig opptatt av, så er det å ikke plassere skyld. Det finnes ikke én person som er skyld i de problemene jeg har opplevd, like lite som det finnes én situasjon som er katalysator for alt sammen.

Om det finnes én katalysator, må det i tilfelle være genene mine, ettersom jeg tenker at en miljømessig trigger ikke kan utløse sykdom, dersom det genetiske potensialet for sykdom mangler.

På den annen side vil man jo også kunne argumentere at dersom det finnes et genetisk potensiale og dette kommer til uttrykk, så må det jo ha vært en miljømessig trigger der.

Om dette kan jeg foreløpig for lite. Jeg trenger å snakke med en biolog, og det kommer jeg nok også til å gjøre en gang i ikke alt for fjern fremtid.

Har jeg vært ærlig. Har jeg vært nyansert. 


Etter et nesten to timers intervju i dag (der jeg altså ble intervjuet i anledning en bok om stress), ble jeg nervøs. Faktisk ble jeg kvalm av redsel. Har jeg sagt noe galt? Har jeg vært unyansert? Burde jeg sagt noe annet? Burde jeg utelatt noe? Burde jeg sagt noe mer?

Men så kom den medfølende siden av meg inn, og jeg gikk over i “egenterapi-modus”, eller hva jeg nå skal kalle det. Det er et modus jeg går inn i, der jeg snakker til meg selv slik jeg ville snakket med en god venn som gjennomgikk det samme.

Så jeg spurte meg “Hva er det som gjør at du er redd?” Og så svarte jeg på det. Og så stilte jeg et par andre spørsmål og svarte deretter på mine egne spørsmål igjen.

Det hele kokte ned til at jeg så at jeg har svart så ærlig og godt som jeg kunne, jeg har ikke vært unyansert og det jeg er redd for, nemlig at noen jeg er glad i kan komme til å bli lei seg, er jo noe jeg aldri vil ha en garanti for uansett hvem som forteller historien om meg.

Hvem eier fortellingen?


Jeg kan gjøre alt jeg kan for å være nyansert, men sannheten er at det eneste jeg har eierskapet over, er hvordan jeg forteller historien min. Når den er fortalt av meg, har jeg ikke noe eierskap til fortolkningene.

Fortolkningene andre leser ut av det jeg sier eller skriver, er faktisk ikke noe jeg kan ta verken æren eller ansvaret for, i alle fall ikke den fulle ære eller det fulle ansvar.

Ulike mennesker vil nemlig alltid finne seg frem til de bitene av en tekst som gir mest mening for dem. Noen vil kanskje fokusere på helheten i historien. Noen vil fokusere på hvordan jeg fikk en spiseforstyrrelse, andre på hvordan spiseforstyrrelsen bare var en del av et større kompleks som kan kalles mestringsstrategier.

Noen vil lese teksten med briller som kommer fra egen sykdomshistorikk. Andre vil lese teksten med briller som kommer fra at de er behandlere eller pårørende. Og alle vil ta akkurat det de trenger fra historien min, og resten vil de glemme.

Dette er ikke noe jeg eier. Når jeg har levert et blogginnlegg, så har jeg skrevet noe ærlig om meg selv. Men hvordan akkurat du fortolker det jeg skriver, og akkurat hva du tar med deg fra teksten min, er ikke noe jeg kontrollerer.

Det er heller ikke så viktig, – altså, JEG er heller ikke så viktig. Min historie er viktig for meg, ja, men teksten som formidler historien min, vil alltid i noen grad være bare et fragment.

I noen grad vil det vi forteller om oss selv alltid bare være en liten juvel fra et stort smykkeskrin. Den forteller noe om meg, men den ER ikke meg. Den er et ornament, formidlet av meg (eller via noen andre, som en journalist eller forfatter) og fortolket av deg (og andre lesere).

Slik sett er det endelige resultatet hverken mitt eller ditt (eller noen andres). Det er vårt. Det er et produkt av litt av oss alle. Og på et vis, bidrar denne måten å se min egen historieformidling på, til at jeg senker skuldrene litt. Det ufarliggjør det hele.

For jeg er tross alt ikke så viktig. Alt jeg kan, er å fortelle fra hjertet. Så lenge jeg er ærlig, har jeg gjort hva jeg kan. Resten er ikke opp til meg.

Big magic – om å leve kreativt


I boka “Big Magic: Creative living without fear“, skriver Elizabeth Gilbert – du vet, hun som skrev Eat, pray, love – om akkurat dette. Hun sier:

As a creator, you can design any sort of jewelry that you like for the inside of other people’s minds (or simply for the inside of your own mind). You can make work that’s provocative, aggressive, sacred, edgy, traditional, earnest, devastating, entertaining, brutal, fanciful . . . but when all is said and done, it’s still just intracranial jewelry-making. It’s still just decoration. And that’s glorious.  (…) 


Hun fortsetter, om dette med at folk som leser vil ha ulike meninger om teksten og innholdet:

Let people have their opinions. More than that–let people love their opinions, just as you and I are in love with ours. But never delude yourself into believing that you require someone else’s blessing (or even their comprehension) in order to make your own creative work. And always remember that people’s judgments about you are none of your business 

Jeg har også kommet frem til at alternativet til å være kreativ og våge å plassere meg selv “out there” og ikke bare “i skjul” her på bloggen min, egentlig ikke eksisterer.

Dette tvinger seg frem, jeg simpelthen må være kreativ på den måten hjertet mitt har ønsket hele livet mitt: Ved å skrive. Det handler ikke om egosentrisme, men om overlevelse. Det handler om å ivareta min egen sanity.

Også om dette har Elizabeth Gilbert formulert noe jeg kjenner meg igjen i (og som jeg selv har gjennomlevd, gang etter gang, i ulike destruktive former):

Possessing a creative mind, after all, is something like having a border collie for a pet: It needs to work, or else it will cause you an outrageous amount of trouble. Give your mind a job to do, or else it will find a job to do, and you might not like the job it invents (eating the couch, digging a hole through the living room floor, biting the mailman, etc.). It has taken me years to learn this, but it does seem to be the case that if I am not actively creating something, then I am probably actively destroying something (myself, a relationship, or my own peace of mind).”  

Jeg legger for øvrig merke til at Elizabeth Gilbert og jeg har en felles elsk for leddsetninger, innskutte setninger og ikke minst parenteser. 😂😂

Godt å se at det faktisk kan fungere i en tekst. At det ikke bare er et uttrykk for noe som skjer i mitt rablende hode, men også i hodene til fantastiske forfattere.

For hva skal jeg gjøre, om ikke gi uttrykk for mitt kreative jeg? Det er jo det jeg har drømt om hele tiden. At jeg har begynt og stoppet å skrive så mange ganger, – at jeg har hatt en drøm om å bli forfatter siden jeg var liten; det kommer ikke fra ingensteder, dette. Det kommer jo fra meg. Og uansett, som Gilbert skriver:

Anyhow, what else are you going to do with your time here on earth—not make things? Not do interesting stuff? Not follow your love and your curiosity?

Nei, – det virker faktisk ikke som noen god løsning. Å la være å følge hjertet og nysgjerrigheten, er jo egentlig ikke annet enn frykt. Frykt for å feile. Og så da?

Så hva koker det ned til?


Ja, hva koker det ned til?

Det koker ned til at jeg senker skuldrene i alle fall bittelitt med tanke på hva som journalisten og forfatteren skriver om meg. Jeg ble kvalm av nervøsitet rett etter intervjuene, men det går over. Det kommer fra frykt, det er menneskelig, og jeg er et menneske. Jeg har lov til å være redd.

Men jeg vil ikke forbli taus i frykt for å feile; i frykt for å være uinteressant; i frykt for å ikke være god nok. Ikke igjen.

Så om jeg forteller muntlig eller skriftlig, så er jeg i alle fall på vei fremover. Historien min blir ikke bare min når den er “der ute”; den blir alle lesernes også, i den forstand at alle vil hente det de trenger og det de opplever som viktigst. Hva det er, og for hvem, det rår jeg ikke over. Alt jeg rår over, er mitt eget liv.

Og i for mange år, har jeg ikke gjort det. Jeg har ikke rådd over mitt eget liv. Jeg har latt andre råde over det, og det har jeg latt skje ved å be andre om tillatelse til alt mulig. Tillatelse til å få hvile, tillatelse til å få spise, tillatelse til å få jobbe med noe annet, tillatelse til å begynne på noe, eller slutte med noe.

Men seriøst. Mitt liv er mitt ansvar. Jeg trenger ikke andres tillatelse til å være meg. Jeg ER meg. Og det må jeg også ta konsekvensen av. Noe annet, er faktisk ganske uansvarlig og i alle fall uklokt og uvennlig ovenfor meg selv.

Er det noe jeg ønsker slutte å være, så er det uvennlig. Det får holde nå, med alt dette selvhatet, alle disse bekymringene for om jeg er god nok. Det får holde nå, med all denne ansvarsfraskrivelsen. For det er jo det det er. Mitt liv og mine valg, er mitt ansvar. Andre kan hjelpe meg, støtte meg og inspirere meg. Men mitt liv er mitt ansvar.

Så hva betyr dette for deg?


Det enkle men vanskelige svaret er: Det er det bare du som vet.

Jeg tror vi alle, innerst inne, vet hva vi egentlig trenger. Spørsmålet er om vi tør å gi oss selv det, eller om vi bare venter på andres tillatelse til å gjøre det.

Og greia er uansett dette: Hvorfor trenger vi andres tillatelse til å være oss selv? Hvorfor trenger vi andres tillatelse til å ta de valgene for oss selv, som vil kunne gjøre livene våre bedre?

For om tillatelser gis av andre, så kan de også når som helst også trekkes tilbake. Vi vet aldri hva vi får å basere beslutningene våre på, dersom vi alltid belager oss på at andre skal godkjenne for oss eller velge for oss.

Med mindre man er, i mangel av et bedre ord, sinnsyk, så kan man velge for seg selv. Å kreve at andre skal gjøre det, er egentlig ganske storforlangende. De har jo nok med å leve sine egne liv.

Vi kan støttes og backes opp, men vi kan ikke leves for. Ingen kan ta valgene våre for oss. I dypet av oss selv, må vi faktisk finne styrken til å trosse den redselen for å feile. Det er antakelig det skumleste vi gjør. Men det er også der belønningen virkelig venter, – i de valgene vi gjør for oss selv, fordi vi behøver det.

Er det noe som er kreativt, så er det livet. Og er det noe som er “creative living”, så er det å trosse frykten.

En gang skal vi dø. Skal vi frem til da leve i redsel? Jeg vet ikke med deg, men jeg begynner å bli fed up av det. Frykt er kanskje essensielt for liv, men det er ikke livets essens.

Det får holde, nå. La oss våge, mer enn bare litt. La oss våge til det monner.

Så jeg har troen på kreativiteten som finnes i oss alle. Tilfriskning er en kreativ prosess, tross alt. Er det noe som kan sette oss fri, så er det kreativiteten. I den ligger vår egenart.

Så jeg krysser fingrene og senker skuldrene enda et lite hakk. Livet er tross alt ikke  seriøst. Og jeg er tross alt ikke så viktig.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top