Hva som hjalp meg da jeg var innlagt

Hva som hjalp meg da jeg var innlagt
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
I dette blogginnlegget kan du lese om hva som hjalp meg mest da jeg var innlagt for behandling av anoreksi på Modum Bad, høsten 2017. For leservennlighetens skyld har jeg summert det ned til en liste på i alt 7 punkter. Med andre ord er dette 7 av de handlingene/mentale øvelsene/elementer ved selve behandlingen som var mest til hjelp.


I løpet av de 6 årene jeg hadde aktiv anoreksi, var jeg langstidsinnlagt tre steder, nærmere bestemt: Gamle Oslo Hospital (Lovisenberg Sykehus) i 2013, Modum Bad kognitiv terapi i 2014-2015 og Modum Bad Selvmedfølelsesbasert terapi høsten 2017. I dette blogginnnlegget forteller jeg om 7 ting som hjalp meg da jeg var innlagt for siste gang, altså på Modum Bad.

For tilgjengelighetens skyld skal jeg liste det opp, slik at du får et overblikk 😜

Det viktigste som hjalp meg da jeg var innlagt, var følgende:

  1. Å jobbe med å opprettholde og utvikle driv for ting jeg ville mer enn å beholde spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi
  2. Å bli vist hvordan omsorg, empati og vennlighet kan se ut (fra behandlerne mine)
  3. Å være ærlig overfor behandlerne mine (så langt det var mulig for meg)
  4. Å ha daglig kontakt med andre som jobbet seriøst med å bryte fri fra spiseforstyrrelsen, både i behandling og online
  5. Å gjøre daglige skriveoppgaver og visualiseringer om hvordan jeg ønsket at fremtiden min skulle se ut, uten en spiseforstyrrelse
  6. Å ha daglig inntak av podcaster, bøker, sosiale medier og onlinekurs med/om folk som faktisk fikk til ting og som levde det livet de ønsket, uavhengig av vekt og utseende
  7. Å legge merke til hva som fungerte og ikke fungerte for meg med tanke på mat og aktivitet, og bruke dette for å planlegge hvordan jeg ville fortsette etter utskrivelse

Okay. Så without further ado, la oss bare gå i gang med hvorfor disse tingene var (spesielt) viktige for meg, med tanke på å bryte fri fra spiseforstyrrelsen.

1. Å jobbe med å opprettholde og utvikle driv (såkalt motivasjon)…

….for ting jeg ville mer enn å beholde spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi.

Dette med å finne mitt “why” – mitt indre driv – hjalp meg veldig med å klare å stå i smerter og vektoppgang da jeg var innlagt.

Imidlertid kan det være vanskelig å vite hvor du skal starte, når det gjelder å finne dette “why-et”, eller “Motivasjon” , som det gjerne kalles i behandlingssammenheng.

Personlig opplever jeg at “motivasjon” er et ugjennomtrengelig og passivt ord. Det er derfor jeg foretrekker å kalle det “driv” i stedet, for det høres mer energisk og handlingsorientert ut. Ordet “motivasjon” høres ut som en mental tilstand, og det lyder statisk og lite handlingsorientert, og vi vet jo godt at om det er noe som trengs for å bli bedre av en spiseforstyrrelse, så er det handling.

Det holder ikke å bare tenke, eller si eller skrive at du vil “bli frisk”, du må gjøre noe aktivt for at endring skal skje. Tross alt er det ingen som kan spise maten for deg, slutte å kaste opp for deg, slutte å tvangstrene for deg, eller slutte å overspise for deg. Det er beinhardt arbeid og du må gjøre det selv.

Hvordan bevare ditt eget driv når matangsten kommer i behandling

Så hvordan kan du da klare å bevare ditt eget driv – ditt eget why – oppi all den smerten, angsten, frustrasjonen og skammen som kommer til overflaten når du endelig gjør det “riktige” og spiser mat og hviler?

Vel.

For å svare på dette, må du ta et steg tilbake og spørre deg selv hvem du er og hva du mest av alt ønsker deg av livet ditt. Driv kommer tross alt innenfra; det kommer fra at du vil noe mer enn å flykte fra følelsene dine gjennom å kontrollere maten og kroppen.

Av denne grunn var det å bli kjent med meg selv noe jeg jobbet litt med hver eneste dag jeg var innlagt. Det er for øvrig også noe jeg fremdeles jobber med, gjennom skriveøvelser og eksperimentering med ulike gjøremål, for å finne ut av hva jeg liker og hva jeg ikke er så begeistret for.

Da jeg var innlagt var jeg skikkelig redd for å gå opp i vekt, samtidig som jeg visste at jeg måtte det, dersom jeg skulle få det bedre. Så hvor skulle jeg hente drivet mitt fra?

Og ikke minst: Når skulle jeg jobbe med det?

Timing er nemlig viktig når du jobber med å finne ut av hva ditt driv er, og for å klare å å holde fast ved at du vil følge det drivet, mer enn du vil følge behovet for kontroll over maten.

Personlig var jeg minst redd om morgenen, for da hadde maten fått synke i løpet av natten, og jeg hadde ikke så vondt i magen. Hver morgen skrev jeg derfor litt i dagboken min om hvordan jeg ønsket å møte dagen, og så satte jeg meg en intensjon. Det kunne være noe så lite som å si noe fint til miljøkontakten min, eller legge merke til noe fint i løpet av et måltid.

Skriveøvelser som hjalp meg da jeg var innlagt

I tillegg gjorde jeg en skriveøvelse eller to, som handlet om å bli bedre kjent med meg selv. Dette kunne være oppgaver som hjalp meg med å komme i kontakt med hva jeg står for, altså hva som er verdiene mine, eller det kunne handle om å gå kroppsforakten min nærmere i sømmene, og faktisk kjenne litt etter hva det gjorde med meg når jeg behandlet meg selv så strengt og lite vennlig.

Spørsmål av denne typen kan være til hjelp dersom du har lyst til å bruke litt tid på å bli bedre kjent med deg selv:

  • «Hvis du kunne fått innrede soverommet ditt akkurat slik det ville, hvordan skulle det sett ut?»
  • «Hva er favorittmaten din?» (kalorier ingen hindring!)
  • «Dersom du kunne reise hvor du ville i verden og penger ikke var et problem, hvor ville du reist og på hvilken måte?»
  • «Hvilke tre personer i din nære omkrets liker du veldig godt, og hva ved dem er det som gjør at du liker dem?»
  • «Hvilke tre ønsker ville du ønsket deg, dersom du kunne ønske deg hva som helst?»
  • “Hvis du kunne gå tilbake i tid til da du var barn og si noe vennlig til deg selv i en vond situasjon, hvilken situasjon er det da som kommer opp for deg? Hva var det du som barn trengte å få høre, og kan du si det til deg selv nå i stedet?”

Ved å besvare- og også reflektere over besvarelsene mine på sånne spørsmål, ble jeg mer klar over hva jeg står for, hvilke behov jeg har og hva som er preferansene mine. Det gjorde det lettere for meg å komme i kontakt med hva JEG ønsker av livet mitt.

Ikke hva jeg tror at andre ønsker at jeg skal gjøre med livet mitt, men hva jeg ønsker. Hva jeg brenner for. Hva som driver meg.

Å finne driv for å få det bedre er ikke bare en mental øvelse

Og det er herifra drivet kommer. Drivet i deg – ditt why – er ikke en mental greie. Det bor inni hele kroppen din og det er sterkt som bare det, om du lar det få slippe til. Dypest sett handler det om grensesetting. Det handler om å ha et større driv for frihet enn for kontroll over mat. Med andre ord handler det om å si ja til noe, på bekostning av kontrollen over mat.

For å kunne si ja til ting, må du også kunne si nei. Og det å bli kjent med deg selv, vil gjøre at du lettere kan si nei til ting, fordi du vet hva som virkelig betyr noe for deg.


Det med å kunne kunne si nei og ja til ting er litt som å planlegge dagen. Dersom du ikke har noen planer og noen spør deg om å finne på noe, eller om du kan gjøre noe for dem (jobbe litt ekstra, for eksempel) så sier du kanskje ja uten å kjenne etter om du egentlig vil det.

Jeg trengte å bli klar over hva jeg ville og hva jeg ikke ville for livet mitt, og jeg tror ikke dette er unikt for meg.

Arbeidet med å finne mitt driv - mitt why for å få det bedre - hjalp meg veldig da jeg var innlagt.
Bildetekst: Biler har drive, – og det har vi mennesker også. 😉

Foto: Liam Pozz, Unsplash

Ettersom jeg ble mer klar over hva som var mitt driv – mitt «Why» – for å få et godt liv igjen, fikk jeg pågangsmot og krefter til å jobbe for bedring.

Så dette arbeidet med å bli kjent med deg selv handler altså om å komme i kontakt med både de gode og de såre sidene dine. Ved å kjenne deg selv bedre, vil du etter hvert også vite bedre hva du kan gjøre for å støtte deg selv i tunge perioder.

Min erfaring er at det har gjort meg mer resilient mot stress og motgang.

Hvor godt kjenner du deg selv? Og er du villig til å bruke tid på å bli bedre kjent med deg selv, for å finne ditt driv?

PS: Driv er ikke en statisk greie, altså. Det kan endre seg over tid, hva som driver deg. Med andre ord er det ikke sånn at du finner “ditt driv” en gang for alle. Kanhende må du lete litt, og kanhende har du mange ting du vil. Få det ned på papiret og reflekter over hvorfor du vil det du sier at du vil, så finner du litt mer ut av hva du vil mest.

Hovedpoenget er å ville noe annet mer enn du vil kontrollere smerte ved hjelp av mat og kroppsfokus. Når du sier ja til noe annet, mer enn du sier ja til kontrollbehovet, så har du funnet et driv.

2. Å bli vist omsorg, empati og medfølelse fra fra behandlerne mine

Dette var ubeskrivelig viktig for meg og hjalp meg veldig da jeg var innlagt, for i løpet av årene jeg hadde anoreksi utviklet jeg en så dyp selvforakt for meg selv, at det grenset til hat. Jeg skar meg selv til blods og slo meg for å skade meg. Så mye som jeg hadde skadet familien min ved å ved å «velge anoreksien», fortjente jeg ikke bedre, det var slik jeg følte det.

I dypet av meg selv visste jeg jo at det ikke var noe jeg hadde valgt og at jeg heller ikke ønsket å såre familien min, men det var jo dessverre det som skjedde. Pappa var redd og viste det gjennom frustrasjon og sinne; mamma var redd og viste det gjennom sorg, tårer og stillhet; bror var oppgitt og viste det ved å trekke seg unna.

Å feste blikket på ansiktet til miljøterapeuten min, Heidi, som jeg hadde i min siste innleggelse på Modum Bad (da jeg var innlagt i Selvmedfølelsesbasert terapi), var ufattelig lærerikt. For i øynene hennes så jeg respekt, omsorg og anerkjennelse. Og når hun kunne se på meg på den måten, trass i hvor nedrig og skamfull jeg følte meg; trass i at jeg «feilet»; trass i at jeg snublet, – så viste det jo at det var mulig for noen å se det gode i meg.

Så hvorfor kunne ikke jeg? Eller, kunne jeg?

Love is love <3

Foto: Jonas Vincent, Unsplash

Faktisk så kunne jeg det – og det kan du også – men det krever et aktivt valg og ikke minst øvelse over tid.

Det kunne være å si noe varmt til meg selv når jeg følte at jeg feilet, i stedet for å gjøre det til en personlig sak og slå meg selv i hodet for det. Noe av det jeg fant- og fremdeles finner mest støtte i å si til meg selv når jeg strever, er at jeg er et menneske, ikke en maskin, og at alle mennesker strever innimellom. Hva ville jeg sagt til en venn av meg, dersom hun fortalte at hun strevde med noe liknende? Jeg ville behandlet henne med varme og omsorg. Og siden vi begge er mennesker, og siden det ikke er andre regler for ett menneske en for et annet, så bør jeg derfor behandle meg selv varmt også. Noe annet er faktisk å være urettferdig mot meg selv, og er det noe jeg har lav toleranse for, så er det urettferdighet. 😜

Så….ved å øve meg begynte jeg etter hvert, nesten umerkelig, men stadig sterkere, å behandle meg selv med større omsorg, respekt og anerkjennelse. Det var ikke lett, og føltes fullstendig feil, men det var noe av det viktigste som hjalp meg da jeg var innlagt, for jeg kunne ta det med meg hjem og praktisere videre (og se for meg hvordan Heidi ville snakket til meg og sett på meg, ikke minst).

Den tomme stolen en øvelse som hjalp meg i slutten av behandlingen

En annen fantastisk fin ting som skjedde da jeg var innlagt, og som ga meg følelsen av å bli sett og lyttet til, var at psykologen min, Ingvild, lot meg få gjøre en øvelse kjent som “den tomme stolen”.

Øvelsen gjorde at jeg fikk kjenne i kroppen hvordan det var å forestille meg å ta ulike valg for fremtiden min. Først satt jeg i en stol og forestilte meg et scenario, og så satte jeg meg i en annen stol og forestilte meg det motsatte scenarioet. På denne måten fikk jeg oppleve at kroppen min faktisk sitter med svaret på en hel del ting som jeg trodde jeg måtte opp i hodet mitt for å få tilgang til.

Både Ingvild og Heidi hjalp meg med å se på meg selv med varme og respekt, og å anerkjenne at kroppen min har en intelligens jeg ikke visste om fra før.

Jeg vet ikke om det var intensjonen deres med det de gjorde, men det var slik det fungerte for meg. Og jeg har opplevd mye vondt som pasient i psykiatrien, så det å få oppleve dette, var balsam for sjelen.

Jeg tror faktisk dette, deres varme måte å møte meg på når jeg “feilet” og snublet, var det som hjalp meg aller mest da jeg var innlagt.

3. Å være ærlig overfor behandlerne mine (så godt jeg klarte)

Dette var ingen enkel sak, for min erfaring fra tidligere innleggelser var at det jeg fortalte om ikke ble tatt hensyn til eller lyttet til, så det gjaldt bare å finne en måte å selv håndtere det på.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at Modum Bad var helt annerledes på dette området, men da ville jeg løyet. Det jeg kan si er at jeg opplevde å bli betydelig mer sett og lyttet til da jeg var innlagt i Selvmedfølelsesbasert terapi enn da jeg var innlagt i Kognitiv terapi.

Men anyways, I digress.

Å være ærlig ikke bare om det gode, men også om det vonde

Poenget mitt er at noe av det som virkelig hjalp meg da jeg var innlagt, var å være så ærlig som mulig overfor behandlerne mine. Å fortelle dem om det når jeg strevde skikkelig. Å fortelle dem om det når jeg følte at jeg “feilet”. Men også å fortelle dem om det når jeg følte at jeg ikke ble møtt. Det siste var noe av det vanskeligst av alt.

Det å da få oppleve at ærlighet ble møtt med varme og omsorg, og ikke irritasjon og skuffelse, fungerte som sårtilheling på tidligere vonde opplevelser knyttet til ikke å ha blitt sett og hørt.

Ved å bli møtt på denne måte, fikk jeg større tillit til både behandlerne mine og til behandlingen.

Og for å kaste inn litt forskning her: Er det noe forskningen er tydelig på, så er det at tillit og tiltro er essensielt for et godt behandlingsutfall.

Å bli tålt er en forutsetning for å fortelle sannheten i behandling

Det å få oppleve at du kan være ærlig og fremdeles bli tålt, tror jeg er helt nødvendig for å få tilbake selvrespekten, som ofte går tapt i dragsuget av spiseforstyrrelsen. At den du åpner deg opp for ikke forsøker å feie det under teppet, eller flytte oppmerksomheten over på seg selv, eller bli ubekvem og få et anstrengt kroppsspråk, eller bli uinteressert, eller hva som helst annet i den leia.

For min egen del: Det å få oppleve at miljøterapeuten min ble sittende og se på meg med et fast, men varmt og vennlig blikk, fylte meg med ærefrykt. Hvordan fikk hun det til? Skulle hun ikke “shame” meg? Skulle hun ikke se skuffet på meg? Skulle hun ikke sukke og si “Jeg tror ikke egentlig du vil dette her jeg, Hilde”; skulle hun ikke legge ansvaret for at jeg ikke klarte å gjøre alt riktig, over på meg?

At hun ikke gjorde det, gjorde det trygt for meg å fortelle sannheten. For da trengte jeg jo ikke å rømme. Da trengte jeg ikke numme eller flykte. Det var ingenting å rømme eller numme eller flykte fra, for jeg ble jo tålt, som hele meg. ‘


Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve dette, for det ble et plaster på mange vonde sår av avslag, skuffelse, klandring, svik og skamming, som jeg hadde opplevd blant annet i tidligere innleggelser.

Å ikke bli sett på med skuffelse eller irritasjon, men med varme, hjalp veldig

Her vil jeg anerkjenne at å fortelle sannheten ikke er lett i seg selv, og særlig ikke dersom det følger represalier i form av mistenkeliggjøring og innskrenket frihet. Jeg var heldig som hadde trygge behandlere å fortelle sannheten til, men det er dessverre ikke alle som opplever å ha det.


Det er helt essensielt at mennesker som jobber i psykiatrien arbeider med sine egne tålegrenser og evne til å romme “feiling” uten å skamme pasienter for det. Hvordan skal man ellers forvente at pasienten våger å fortelle sannheten om handlinger som kan føles fryktelig skamfulle?

Uansett: Å fortelle sannheten var noe av det som hjalp meg aller mest da jeg var innlagt, det er ikke til å komme fra. At jeg ble møtt som jeg ble av mine behandlere, var imidlertid det som gjorde det mulig.

4. Å ha kontakt med andre som jobbet med sin egen bedring

Vi mennesker er sosiale dyr og vi liker å være sammen med folk som har noe til felles med oss. Å henge rundt med dem som ønsket å forbli tynne og syke, var derfor noe jeg forsøkte å unngå.

I stedet tok jeg nettkurs i hvordan bli fri fra bulimi, hvordan bli venn med kroppen sin, og hvordan begynne å like seg selv igjen. Alt dette, samt Facebook-gruppene jeg da fikk tilgang til, fungerte som en stor støtte for meg.

Å snakke med medpasienter som jobbet iherdig med å få det bedre, var til stor hjelp

I tillegg snakket jeg med medpasienter som jobbet iherdig for å få det bedre selv. Vi var jo alle klar over at det kom til å bli vanskelig etter at vi ble utskrevet og måtte ta full ansvar for matinntaket selv, men samtidig merker man hvem som er seriøst opptatt av å få det bedre og hvem som egentlig bare er «til oppbevaring» i behandling. Jeg sier ikke det i dømmende forstand, for jeg har selv vært «til oppbevaring» i behandling – altså bare vært innlagt uten egentlig å ha noen intensjon å gjøre jobben som trengs.

Imidlertid er det en kjensgjerning at man blir mer lik de vennene man omgir seg med. Jeg ønsket derfor å omgi meg med dem som jobbet seriøst, og det ga meg positivt påfyll både da jeg var innlagt og etter at jeg ble utskrevet.

Figur 3: Photo by Tim Marshall on Unsplash

Om nettene, når jeg ikke fikk sove, kunne jeg sende en melding til noen online, og dette var også til hjelp, fordi det alltid var noen som var våkne. Flere av gruppene jeg var med i var engelsktalende, så når jeg sov, var mange andre oppe og i full gang med dagen sin i et land på den andre siden av kloden.


Med andre ord var det alltid noen å snakke litt med; enten om mål og verdier og sånt som er viktig for å leve et godt liv, eller om mestringsstrategier og erfaringer fra bedringsprosessen.

Det å ha et slikt sosialt nettverk, hjalp meg veldig da jeg var innlagt.

5. Å gjøre daglige skriveoppgaver og visualiseringer…

….om hvordan jeg ønsket at fremtiden min skulle se ut uten en spiseforstyrrelse (dette var også noe jeg gjorde på eget initiativ).

Dette knytter seg tilbake til punktet som jeg skrev om å finne ditt “why”, eller ditt driv. Forskjellen er at dette bare er en av mange oppgaver du kan gjøre for å komme i kontakt med den du er og det som er viktig for deg.

Selv har jeg alltid elsket å skrive, så for meg var det å bruke skriving som en del av min bedringsprosess veldig naturlig. Ettersom jeg i tillegg hadde vært en del av et Buddhistisk meditasjonsmiljø, og der hadde lært både meditasjon og visualisering, så brukte jeg dette aktivt i min egen prosess med å få det bedre.

Notabene: Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om visualisering. Det heter Hvordan og hvorfor bruke visualisering for å få det bedre? og du finner det på siden som heter Fortid, der jeg republiserer blogginnlegg fra de bloggene jeg hadde da jeg fremdeles hadde anoreksi, eller var i begynnelsen av bedringsprosessen min. Visualisering fremstilles i blant som noe mystisk eller åndelig, men slik jeg ser det er det ingenting mystisk ved det. Å gå inn på dette går ut over dette blogginnleggets tema, men psykolog Jørgen Flor skriver litt det (mer konkret problematiserer han hvordan “mental trening” fremstilles i en bok av Bertrand Larsen) i en kronikk du kan lese HER.

Hvordan visualisering hjalp meg – i korte trekk

Å sette meg en intensjon for dagen, var noe av det viktigste av alt. Dette reflekterte jeg over og skrev ned i dagboken min før jeg gikk til frokost om morgenen.

Når magen verker og angsten for å spise er skyhøy, trengs det noe annet – noe større og mer betydningsfullt enn mat – å tenke på. Visualiseringen og skrivingen hjalp meg med dette.

Ved å visualisere – altså lukke øynene og se for meg det livet jeg ønsket å ha som “frisk” – kom jeg daglig i kontakt med målene mine og de tingene jeg ønsket å utrette, og som jeg visste at jeg måtte opp i vekt og bli mentalt mer stabil for å kunne gjennomføre. Jeg kunne sette bare en liten intensjon for dagen, og allikevel føle at den var viktig, fordi den var i tråd med en slags overordnet plan for hvem jeg ønsket å være i livet mitt.

For: Det er de daglige, små valgene som skaper de langsiktige, store trendene.


Visualisering, men også korte meditasjonsøkter (10 minutter) var med på å holde fokuset mitt rettet mot hvem jeg ønsket å være og hva jeg ønsket å oppnå i livet mitt etter utskrivelse. Så klart tenkte jeg på vekt og mat også, og frika ut innvendig over vektoppgang og “stor mage”. (Bare så du ikke tror at jeg er et overmenneske, for det er jeg virkelig ikke.)

Denne reorienteringen av hvor fokuset mitt skulle være, hjalp meg veldig da jeg var innlagt (og gjør det fremdeles).

6. Inspirerende podcaster, bøker og sosiale medier…

….om folk som faktisk fikk til ting og som levde det livet de ønsket, uavhengig av vekt og utseende (eget initiativ).

Jeg har allerede vært inne på dette med sosiale felleskap online, men det jeg sikter til her handler ikke om spiseforstyrrelser, men om alle de tingene jeg gjorde som ikke dreide seg om mat og kropp.

Jeg fulgte folk som gjorde spennende ting og som ikke lot utseende eller vekt stå i veien for hva de tillot seg å gjøre, eller hva de tillot seg å ha på seg. For meg var det frigjørende, for jeg var så fanget i forestillingen om at jeg aldri kunne klare å tåle meg selv dersom jeg måtte bo i en større kropp.


Selv om det meste av det jeg fulgte med på da jeg var innlagt og tidlig i bedringsprosessen min, handlet om spiseforstyrrelser og arbeidet med å bryte fri fra flukten inn i maten, så fulgte jeg også med på podcaster og YouTube-kanaler som dreide seg om helt andre ting, slik som bullet journaling og det å lage en egen nettside.

På sikt ønsket jeg jo å kunne utfolde meg mer kreativt og ha ro i hodet mitt til å utvikle en egen nettside, men for å få til det måtte det sås et frø om at det kunne være mulig for meg å gjennomføre.

Jeg tror faktisk at noe av det “friskeste” jeg gjorde da jeg var innlagt var å sørge for også å lytte til og se på folk som drev med noe helt annet enn «recovery» og snakk om spiseforstyrrelser. Det gjorde at jeg fikk fokuset over på mer «normale» ting og ikke ble sittende fast i en psykdomsfortelling om meg selv.

7. Å legge merke til hva som fungerte og ikke fungerte for meg….

….med tanke på mat og aktivitet, og bruke dette for å planlegge hvordan jeg ville fortsette arbeidet med bedringen min etter utskrivelse.

Ettersom jeg var innlagt og måtte følge en temmelig fastlagt kostliste, var det ikke slik at jeg uten videre kunne velge bort matvarer som ga meg mye plager og fordøyelsesbesvær.

På den positive siden så fikk jeg forsøke matvarer som jeg kanskje ellers ville brukt mye lenger tid på å forsøke. Å spise mer variert enn jeg fra før hadde gjort var tross alt helt nødvendig; men konsekvensen ble like fullt magesmerter, ødem, forstoppelse og halsbrann av en annen verden.

Selv om jeg ble temmelig lei og demotivert av å ha så store smerter og plager med fordøyelsen, så forsøkte jeg å tenke at det er bare disse månedene og så kan jeg spise etter en kostliste som ikke gir meg så mye fordøyelsesbesvær, men som allikevel inneholder nok av alt jeg behøver (altå IKKE kalorirestriksjon!).


Denne måten å “trygge” meg selv på, gjorde at jeg klarte sånn noenlunde å «stå i det» gjennom hele innleggelsen min, slik at jeg gikk opp ganske jevnt i vekt og hadde fått erfaring med hva som gjorde at fordøyelsen min hylte av smerte og hva som ga meg i det minste bittelitt mindre luftsmerter.

Å si at dette var noe annet enn et helvete, vil være å lyve. Det var ingenting bra med å stå i den smerten, annet enn lyset som ventet på den andre siden av tunnellen (altså, å få tilbake en mer fungerende kropp og å kunne begynne å leve livet mitt igjen).

Å legge merke til hva slags mat magen min tålte, hjalp meg da jeg var innlagt.

Foto: Jannis Brandt, Unsplash

Hva som hjalp meg da jeg var innlagt: Oppsummering

Hva som hjalp meg i behandling er så klart et stort tema. Jeg kunne sagt at det som hjalp meg mest i behandling var å gå opp i vekt, for jeg var jo tross alt alvorlig undervektig og trengte å gå opp i vekt for å kunne bli roligere både mentalt og fysisk.

Å si at vektoppgangen i seg selv hjalp meg, er kontekstløst

Imidlertid er vekta bare et symptom, og jeg tviler på at jeg ville klart å gå opp i vekt dersom jeg ikke hadde et driv, og ikke var blitt møtt med empati og raushet i behandlingen, slik som behandlerne mine gjorde. Med andre ord er vektoppgang avhengig av konteksten man befinner seg i som pasient.

Å si at det var vektoppgangen som gjorde at jeg fikk det bedre, er å hoppe bukk over bakenforliggende variabler (statistically speaking), som gjorde det mulig for hodet mitt å henge med på vektoppgangen.

Dersom det var slik at det bare var å gå opp i vekt, så burde jo alle som går opp til BMI 22 (eller hva det nå er behandlerne mener er kuttpunktet for at noe skal “klikke” på plass oppi hodet) føre til at folk fikk det markant bedre også psykisk, etter en vektoppgang. Men slik er det jo dessverre ikke.

Det er heller ikke tiden i seg selv som hjelper, selv om tid er viktig

Det som derimot er tilfelle, er at over desto lengre tid man følger folk som blir innlagt gjentatte ganger, desto flere er det som blir sympotmfriske over tid. Med andre ord så er det håp, og det å legge seg inn gjentatte ganger er ingen skam. Snarere er det regelen heller enn unntaket at man trenger flere innleggelser dersom man har hatt en spiseforstyrrelse i mange år, slik jeg selv hadde.

Selv om tid er funnet å være en viktig faktor når det gjelder sannsynligheten for å bli symptomfrisk, så er det få som bare går rundt og venter på måfå til nok tid har rent, til at det er “på tide” å bli “frisk”. Tid uten hjelp og støtte er ikke god helsehjelp.

Snarere vil jeg tro at tid kombinert med gjentatte innleggelser eller en annen form for god hjelp, er det som egentlig hjelper.


Jeg har altså vanskelig for å tro at tid i seg selv gjør særlig mye. Hadde jeg ikke fått hjelp, har jeg liten tro på at jeg ville klart å komme meg ut av undervekten selv.

Muligens ville det skjedd over tid i form av at jeg overspiste og kastet opp og slik gikk opp i vekt, men det ville jo bare vært en annen type spiseforstyrrelse (eller snarere: det ville bare vært andre symptomer på den samme underliggende problematikken)

Jeg tror heller ikke at jeg ville klart å eie prosessen min dersom vektøkningen skjedde på den måten, tror jeg. Snarere ville jeg nok følt meg syk eller til og med sykere enn før, fordi jeg ville sett frisk ut (les: normalvektig), men ville følt meg skamfull og tom. Det var jo dette som skjedde da jeg utviklet bulimi etter å ha hatt restriktiv anoreksi som 15-åring, bare at da følte jeg meg overhodet ikke syk mens jeg hadde anoreksi (jeg følte meg skikkelig bra, faktisk), mens jeg følte meg helt elendig da jeg begynte å kaste opp og overspise.

Så alt i alt føler jeg altså ikke at det var vektoppgangen eller tiden i seg selv som hjalp meg; det vil være å “state the obvious” og samtidig fullstendig mangle substans.

Det som hjalp meg mest av alt da jeg var innlagt

Det som hjalp meg mest av alt i behandling, var å ha driv for noe mer og viktigere enn å numme bort følelser ved å kontrollere maten; det var å bli sett og hørt og rommet, selv når jeg “feilet”; og det var å ha et sosialt fellesskap.


Sistnevnte inkluderte både venner online og in real life, bestående av folk som kjempet for det samme som meg, altså retten til å leve et godt liv, uavhengig av hva du veier, eller hvordan du ser ut.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top