Hva som hjalp meg etter at jeg ble skrevet ut fra behandling

Hva som hjalp meg etter utskrivelse fra behandling av spiseforstyrrelsen
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
I dette blogginnlegget kan du lese om hva som hjalp meg mest de første ni månedene etter at jeg ble skrevet ut fra behandling av anoreksi (mer konkret det som kalles anoreksi med oppkast/bulimisk anoreksi/atypisk anoreksi) på Modum Bad, høsten 2017. For leservennlighetens skyld har jeg summert det ned til en liste på i alt 10 punkter. Med andre ord er dette 10 av de handlingene/mentale øvelsene/elementer ved behandlingen jeg fikk etter utskrivelse, som var mest til hjelp.

Som i de andre bloggpostene i denne “serien” av hva som har hjulpet meg i min bedringsprosess, kunne lista over hva som hjalp etter behandling så klart ha vært lengre. For leservennlighetens skyld har jeg holdt den til 10 punkter.

  1. Å følge en kostplan som var bedre tilpasset mine behov
  2. Bruk av appen RR-Eating Disorder Management
  3. Meditasjon og mindfulness
  4. Ukentlige veiinger og oppfølging hos fastlegen min
  5. Skrive, skrive, skrive (dagbok, bullet journal og takknemlighetsdagbok)
  6. Å begynne å gjøre de tingene jeg hadde satt meg fore
  7. Å gi bort alle «tynn»-klærne mine
  8. Sosialisering og frivillig arbeid
  9. Å inngå en avtale med meg selv om at jeg fikk lov til å spise mer, men jeg fikk ikke lov til å kaste opp
  10. Aktive valg av hva slags informasjon jeg ville ta inn



Å fortsette bedringsprosessen etter å ha vært innlagt, krever målrettet arbeid

Noe jeg ofte hørte bli sagt da jeg var innlagt, var at den største jobben med å bli bedre av en spiseforstyrrelse gjøres etter at vi er utskrevet. Jeg forstår hva som menes med det, for tross alt kan det være veldig lett å snu. Selv snudde jeg etter begge mine to første innleggelser. Den første innleggen min, som var på Lovisenberg sykehus, var så vond at jeg endte med å skrive meg ut etter seks uker.

Den andre innleggelsen, som var på Modum Bads kognitive behandling for spiseforstyrrelser, endte opp med å gjøre meg verre snarere enn bedre både under innleggelsen (av grunner relatert til medisinering, som jeg har skrevet om blant annet i innlegget Hva som hjalp før jeg ble innlagt ) og etterpå.

Min tredje innleggelse, som også fant sted på Modum Bad (men da i Selvmedfølelsesbasert terapi) ble imidlertid kroken på døra for anoreksien. Jeg hadde riktignok fremdeles 10 kilo å gå opp da jeg ble skrevet ut, så slik sett ventet det meg en nesten like stor vektoppgang hjemme, som jeg den hadde hatt som innlagt.

Å skulle gjøre det på egenhånd, ville kreve målrettet arbeid både med måltider og aktivitet, det visste jeg godt.

Det å ha tatt et valg allerede før jeg ble innlagt, hjalp veldig

Heldigvis var jeg dog ekstremt lei spiseproblemene og vektfanatismen. Jeg hadde satt den så til de grader i vranghalsen at jeg bestemte meg allerede før min tredje innleggelse, for at nå skulle det bli en slutt på helvetet.

Det ble selvsagt ikke lett, men det var heller ikke så vanskelig som jeg følte at noen ville ha det til å være. (Skjønt, mitt gamle jeg fra mine tidligere innleggelser ville vært uenig med meg i det).

Jeg tror at det som var annerledes denne tredje gangen, var innstillingen min. Jeg var ikke bare lei undervekten, de medlidende blikkene, stillheten som fulgte når jeg kom inn i et rom. Jeg var ikke bare forbanna over det fallet jeg hadde foretatt, fra å ha en forskerstilling, kjæreste, leilighet, katt og reiser på businessklasse verden over, til å bo i en ettroms leilighet i et bofellesskap sammen med veggdyr og en utrygg nabo som hadde sine egne rusproblemer. Jeg var ikke bare lei meg og forbanna, jeg hadde tatt et valg.


Jeg skulle reise meg igjen og jeg skulle jaggu vise både meg selv og andre at det var mulig.

Så jeg trengte en plan.

I punktene under ser du i grove trekk det som inngikk i planen min etter utskrivelse. Noe av dette kom underveis, som følge av trial and error. Andre deler var planlagt fra jeg forlot Modum Bad.

1. Å følge en kostplan som var bedre tilpasset mine behov

Mens jeg var innlagt på Modum Bad måtte jeg nødvendigvis spise det de hadde tilgjengelig og som sto på kostplanen. Med unntakk av nøtter og soya, som jeg har påvist allergi for, betydde det at alt annet måtte spises, selv om magen min kjentes ut som en landmine av å fortære det.

Det hjalp å snakke med ernæringsfysiologen, for da følte jeg at jeg var ærlig

Allerede før jeg ble skrevet ut avtalte jeg en time med ernæringsterapeuten på avdelingen, for å diskutere det jeg ønsket å gjøre etter utskrivelse, nemlig å gå tilbake igjen til å bli veganer. Jeg hadde tidligere vært både veganer og vegetarianer, og jeg ønsket ikke at bedringen min skulle komme på bekostning av dyrene og miljøet.


Vi snakket om hva jeg i så fall måtte spise for å sørge for å få i meg nok av proteiner, og det var i grunn det. Jeg kunne såpass mye om vitaminer og mineraler selv, så dette med jod og B-vitaminer var ikke noe jeg trengte å få podet inn; jeg visste allerede hvor viktig det var.

Å designe min egen kostplan var viktig for meg, for å kunne klare eie den videre vektoppgangen.

Foto: Brooke Lark, Unsplash

For meg var det å være veganer de første seks månedene etter utskrivelse en stor lettelse og det tente et nyttårsrakett av inspirasjon og driv i meg. Jeg spiste blant annet havregrøt med ulike former for topping, bananis, pasta med sorte bønner og tahini, avokado, frø, quinoa og poteter og hummus, sjokolade og smågodt (ja, det finnes vegansk smågodt).

Følelsen av selv å bestemme hva jeg spiste og å ta gode valg for meg, som gjorde at tarmene mine endelig fikk fart på seg og magen min ikke kjentes ut som om den skulle sprenge (nei, jeg overdriver ikke; det var faktisk sånn det føltes ut da jeg var innlagt), var fantastisk god. Riktignok følte jeg at jeg spiste «for mye» og jeg var ofte redd for at vektoppgangen aldri skulle ta slutt. Men overordnet sett følte jeg at jeg eide min egen prosess.


Notabene: Under Fortid har jeg tidligere skrevet om hvordan jeg kontinuerlig jobbet med kostplanen min – du kan lese ett av innleggene HER – blant når det gjaldt å spise nok fett. Fett sto nemlig øverst på angst-lista mi når det gjaldt mat. I denne forbindelse hjalp det meg å lese Helsedirektoratets anbefalinger omkring ernæring, for da fikk jeg en bedre rettesnor for omtrent hvor mye fett jeg burde få i meg.

Det hjalp å bruke staheten min til min fordel, i stedet for til min ulempe

Det hører vel også med til historien at jeg kan være temmelig sta når noen forteller meg at noe ikke er mulig. Da går det en pokker i meg og jeg bestemmer meg for at det skal vi jaggu finne ut av om stemmer. For det skortet ikke på folk som sa at det å bli veganer etter utskrivelse, ikke vil være noe lurt.

Heldigvis var det ingen på Modum Bad som sa det, men så snakket jeg jo også lite om det der. Jeg fortalte det til behandlerne mine og til ernæringsfysiologen, slik at vi kunne planlegge litt, men ikke med medpasienter (det kunne ha vært triggende).

Å ha et åpent sinn for justeringer i kostplanen var ikke lett, men det var til hjelp

Etter et halvt år på vegansk kost og med vektnormaliseringen i boks, var jeg skikkelig fornøyd. Haha, jeg hadde vist at det gikk an å «bli frisk» av en spiseforstyrrelse selv om man var veganer! – det var litt sånn jeg følte det, må jeg innrømme. Men alt har sin ende, og for meg så også veganisme.

Jeg følte at det å være veganer holdt meg tilbake, fordi det gjorde at jeg ble behandlet som annerledes. I familien min går vi sjelden på veganske eller vegetariske restauranter, – i stedet er fokuset på godt dyrehold og generell dyrevelferd. Jeg og mamma kunne riktignok gå sammen på veganske steder, men som familie var jeg «the odd one out» når vi dro ut for å spise, og kjøttsteder vet sjelden hvordan de skal tilberede et tilstrekkelig næringsrikt vegansk måltid.

De gangene jeg var ute og spiste på restaurant endte jeg alltid opp med å være sulten og irritabel, fordi maten jeg hadde fått bestod av fire salatblader med pepper på (or so it felt). At jeg er allergisk mot soya gjør det ikke lettere. Det ble generelt et problem, selv når jeg skulle på veganske steder, for soya er billig og veldig mange kjøttsubstitutter er laget av soya.

Så long story short: Det jeg lærte av å være veganer i begynnelsen av min bedringsprosess, er at det var bra for magen min og ga meg eierskap til min egen prosess. Men etterhvert som tiden gikk, og det å gå ut å spise var noe jeg begynte å like mer enn å frykte, så følte jeg at det holdt meg tilbake.


Jeg ønsket ikke å være den som måtte sitte og finlese menykartet på restauranter, eller som folk må tenke seg om to ganger før de inviterer på middag. Jeg liker ikke å være «til bry» og jeg liker heller ikke å være sulten (mange år med anoreksi har gjort meg sensitiv for det).

Å skulle være veganer ville i lengden ikke vært bra for meg, slik jeg ser det nå. Men det var praktisk og til stor hjelp rett etter utskrivelse, fordi jeg da i større grad enn før følte at jeg eide min egen prosess (og vektoppgang).

2. Bruk av appen RR- Eating Disorder Management…

for å avlede meg fra oppkast, tvangspreget aktivitet, og selvdestruktive tanker om kropp og metthetsfølelse.

For å komme i kontakt med følelsene mine etter hvert måltid brukte jeg appen RR – Eating disorder management. Jeg har testet andre apper, men personlig synes jeg at RR den desidert beste.

Du kan «vinne» musikk i appen (man får puslespillbiter som til slutt settes sammen til et bilde, og det er bildet av en recovery-sang som man da kan åpne og se på Vimeo) ved å være konsisten med loggføringen din, og det kan gi ekstra motivasjon, dersom du er av den typen som liker å se tydelige resultater eller få «bevis» på at det du gjør faktisk gir resultater (selv om det «bare» er et fullt puslespillbilde, haha).

I tillegg har RR blant annet mindfulness- og selvmedfølelsesbaserte oppgaver som du kan krysse av for at du vil gjøre i løpet av dagen. De har oppgaver av mer kognitiv art også, dersom du foretrekker det, men personlig opplever jeg at det å jobbe med selvmedfølelse (som også involverer mindfulness) har vært – og fremdeles er – til størst hjelp for meg.

Appen hjalp meg særlig med å stå i mot oppkast og tvangspreget aktivitet

Det å bruke denne appen de første månedene etter utskrivelse var en veldig god måte å avlede meg fra oppkast og tvangspreget aktivitet etter måltider. Jeg skrev hva jeg hadde spist og hvordan jeg følte meg, og litt generelt om hvordan det gikk, dersom noe var spesielt fint eller vanskelig.


(PS: Det går faktisk også an å dele informasjonen fra denne appen med behandleren din, dersom dere begge bruker appen og «godkjenner» denne informasjonsutvekslingen.)

Det å skulle loggføre hvordan jeg hadde det før, under og etter måltidet gjorde også mye for min egen selvforståelse. Når jeg skriver kommer jeg i kontakt med hvordan jeg egentlig har det, under det øverste laget av «Åh, nei, jeg er så feit!»- tankene.

For helt seriøst: Fat is not a feeling!

Jeg har aldri hatt noe i mot feite folk (nå bruker jeg ordet feit på en verdinøytral måte, slik fat-bevegelsen gjør) og jeg har aldri mobbet noen (i alle fall ikke som jeg kan husk), allerminst for å være feite, så hvorfor skal jeg mobbe meg selv for å føle meg «feit»? Å gjøre det er faktisk selvmobbing, og etter hva jeg har lest, viser forskning at det har en like negativ effekt på den psykiske helsen som det gir å bli mobbet av andre. For si det sånn: Jeg har aldri blitt mobbet for å være feit eller engang litt tjubby, men jeg fikk anoreksi allikvel, blant annet fordi jeg stilte så ekstremt høye krav til meg selv, og slo meg selv i hodet når jeg følte at jeg “mislykkes” med noe.

Jeg brukte appen de første månedene etter at jeg ble skrevet ut
Appen RR, som er ment som støtte i bedring fra spiseforstyrrelser, hjalp meg veldig

Anyways: Jeg loggførte alle måltider hver dag (bortsett fra snacks) og hadde en kalenderlyd på, som fortalte meg når det var tid for å spise, for i begynnelsen etter utskrivelse hadde jeg noenlunde faste tidspunkter for måltidene mine.

Etter hvert forsvant behovet for å bruke denne appen, men de første månedene var den altså til veldig stor hjelp for meg, og jeg vil anbefale den på det varmeste.

Til høyre ser du forresten et bilde av appen, slik at du kjenner den igjen om du vil laste den ned og teste selv.

Du finner den her for Iphone og her for Samsung

3. Meditasjon og mindfulness (og selvmedfølelse!)

Jeg antar at du vrir deg i stolen nå (?), men meditasjon har virkelig vært en øyeåpner for meg, med tanke på hva det gjør for den psykiske helsen min.

Det å meditere 10-15 minutter hver morgen, gjorde at jeg følte meg mye mer «i vater» med tanke på å stå i kroppsendringene og redselen for at det ikke skulle bli bedre.


Hvis du nå tror at jeg synes meditasjon er morsomt eller lett, så kan jeg forsikre deg om at jeg ikke synes det er noen av delene. Å meditere er en form for trening for hjernen – altså fokustrening – og det er omtrent like morsomt som en treningsøkt, altså er det best etterpå (og over tid).

Hva var det egentlig som var til hjelp med meditasjon?

Det som spesifikt var til hjelp for meg med meditasjon, og da særlig morgenmeditasjon (å meditere om kvelden var ikke det samme), var at jeg kom i kontakt med hva slags følelser og stemninger som beveget seg i meg.

Du har sikkert opplevd dager der du føler deg mer stresset eller engstelig enn andre dager? Men så vet du ikke egentlig hva det skyldes; du kan liksom ikke sette fingeren på hva det er som har skjedd eller som skal skje, som gjør at du føler deg «off kilter»?

Meditajon er en veldig god måte å få innsyn i hva dette «noe» som beveger seg under overflaten, faktisk er for noe. Det jeg selv opplever i meditasjon er at det kommer opp tanker om ting som har skjedd eller ting som skal skje, og det kan være ting jeg ikke selv har aktivt eller bevisst tenkt på, men som altså skjer i underbevisstheten.


Jeg ser på meditasjon litt som å sette på en indre radiokanal som plutselig begynner å ta inn radiobølger, og så kommer det opp musikk og radioprogrammer du ikke ante var der. Meditasjon er å sette på en sånn indre radio og få tilgang på innholdet i dine indre radiobølger.

Dersom du har lyst til å teste ut om meditasjon kan være til hjelp for deg….

Dersom du har lyst til å teste ut meditasjon selv, så vil jeg bare gi et konkret råd på veien:

Meditasjon handler ikke om å få det til å bli stille oppi hodet, eller ikke ha tanker! Dette er dessverre en utbredt misforståelse, og fører til at mange gir opp meditasjon fordi de tror at de “ikke kan meditere”.

Greia er å lære seg å ikke forfølge tankene, altså ikke henge seg på en tanke og legge planer etc. Poenget er å legge merke til at du har tanker og hva de dreier seg om, men så slippe tanken og føre oppmerksomheten tilbake til et fokuspunkt. Mitt fokuspunkt er følelsen av åndedrettet mitt, rett under neseborene.


Ved å praktisere meditasjon på denne måten, vil du over tid utvikle større evne til å fokusere på det du ønsker å fokusere på. Du vil også kunne oppleve økt ro i hverdagen din. Jeg har selv erfaring med begge deler og ble i løpet av bedringsprosessen min så glad i meditasjon og mindfulness (oppmerksomt nærvær) at jeg etter hvert utdannet meg til mindfulness-instruktør.

I tillegg til meditasjon har det å generelt praktisere mindfulness, eller det som på norsk kalles oppmerksomht nærvær, vært veldig nyttig for meg. Det har gjort at jeg har blitt mer oppmerksom på det gode i livet mitt og også utviklet min evne til medfølelse og takknemlighet.

Dersom du ønsker å teste ut en kort meditasjon, så vit at jeg er rett om hjørnet med å lage en nedlastbar guidet meditasjon som jeg selv har spilt inn. Det er en 10 minutters mindfulnessmeditasjon med fokus på pusten, og jeg skal gjøre den tilgjengelig her på nettsiden i løpet av kort tid.

Og ja, in case you wondered: Bildet over er av meg sittende på en meditasjonspute og i pysjen, siden jeg vanligvis mediterer rett etter å ha stått opp. Trøtt i tryne’? Jepp, men det er til å leve med 😉

4. Ukentlige veiinger og oppfølging hos fastlegen min

Dette punktet trenger vel ikke så mye utbrodering egentlig, men here goes:

Som nevnt var jeg fremdeles undervektig da jeg ble skrevet ut fra behandling og jeg visste at jeg trengte noen til å følge meg opp, slik at jeg gikk opp de siste kiloene. Å samarbeide med fastlegen min om dette, var det lureste jeg gjorde etter utskrivelse. En gang i uka kom jeg til kontoret hennes, der jeg veide meg, og så snakket vi litt om hvordan det gikk.


Jeg hadde ikke noen psykolog de første to månedene etter utskrivelse, så jeg gikk faktisk til en coach også, og det var skikkelig bra for meg. Coachen hadde utdannelse i mindfulness og gestaltterapi, og for meg var det midt i blinken.

Kombinasjonen av å veie meg hos fastlegen min og å snakke med coachen om fremtidsdrømmer og også litt om fortidssorg, var veldig bra og ga god støtte til å stå i vektoppgangen og de vedvarende fordøyelsesplagene. Det var ikke behandling, det arbeidet jeg gjorde med coachen min, bare så det er nevnt. Coachen min var veldig tydelig på dette, og vi hadde en avtale om at dersom jeg ble dårlig igjen, så kunne hun kontakte fastlegen min.

Og det minner meg på en ting til som var til hjelp for meg, nemlig å fortelle fastlegen min sannheten om hvordan det gikk med meg (inkludert om jeg var oppkastfri eller ikke).

Dette bidro til at konkurranseinstinktet mitt våknet, for jeg ønsket så veldig å kunne komme til fastlegen min og rapportere om enda en oppkastfri uke. Imidlertid sluttet jeg naturlig nok med denne rapporteringen etter noen måneder oppkastfri, da jeg var vektnormalisert og det gikk ganske bra.


Å skulle basere motivasjon for ikke å kaste opp, kun på det å få ros fra fastlegen sin, er tross alt ingen god form for motivasjon i lengden, eller hva tenker du?

Det er noe med det å ikke bli behandlingsavhengig, føler jeg. Å kunne stole på sine egne valg og ta ansvar for seg selv er jo den viktigste delen av arbeidet, egentlig. For det er det som muliggjør at bedringen kan opprettholdes på sikt.

Ikke baser bedringen din på behovet du har for å være flink, eller tilfredsstille et annet menneske. Det gjør deg veldig sårbar for å gå på trynet igjen, dersom den personen forsvinner ut av livet ditt. That’s my five cent on this, anyways.

5. Skrive, skrive, skrive (dagbok og bullet journal)

Å skrive litt om morgenen (morning pages/monkey mind-skriving), altså bare «tømme ut» på papir det som er i hjernen rett etter at jeg har våknet, var noe jeg begynte med allerede mens jeg var innlagt på Modum Bad.

Det å tømme ut ord på papir og så «fylle på» med en god intensjon for dagen, gjorde at jeg klarte å møte dagen med større optimisme og også målrettethet om det jeg eventuelt ønsket å utrette.


For eksempel kunne jeg en dag «tømme ut» noe om at jeg var redd for veiing og at jeg ikke visste hvorfor jeg var redd for det, eller at jeg visste hvorfor jeg var redd for det. Morning pages/monkey mind-skriving handler om å bare skrive uten å tenke noe særlig. Det er form for skrivevirksomhet som plukker opp det som befinner seg rett under bevisstheten din, litt på samme måte som meditasjon gjør det.

Å skrive er personlig, så velg skriveoppgaver som du føler er til hjelp

Hvordan du bruker dagboken din, kommer nok litt an på hvordan du er som person. Samtidig er det ingen tvil om at hva du skriver om og hvordan du skriver, også former hvordan du blir som person.

Da jeg var veldig syk skrev jeg mye om hvor forferdelig jeg følte meg og hvor kjipt behandling var. Selv om det forsåvidt var bra å få tømt ut litt gruff, så ble det dog allikevel et ganske negativt og ensporet fokus.


Etter hvert i bedringsprosessen min begynte jeg å skrive mer om takknemlighet og jeg testet også ut det som kalles affirmasjoner, selv om jeg ikke følte at det appellerte noe særlig til meg, i alle fall ikke i begynnelsen. («Positiv tenkning» blir altfor lettvint når man jobber med å komme seg ut av en alvorlig spiseforstyrrelse.) Samtidig så kunne jeg skrive affirmasjoner som jeg trodde på, slik som: Jeg er kreativ!  Ved å skrive det, ble intensjonen min om å bruke min kreativitet styrket.

Bullet journaling ble en god støtte og inspirasjon, og hjalp meg i å holde fokus

I tillegg til denne typen skriveøvelser, begynte jeg også etter hvert litt med bullet journaling, men dette kom først etter at jeg hadde sluttet med å bruke appen (RR), og det var ikke før jeg hadde vært i bedring i halvannet år at jeg begynte med bullet journaling for alvor.

Det jeg synes er bra med bullet journaling er hvor fleksibelt formatet er. Du velger selv hvordan du ønsker å designe månedsoppsettet ditt og ukeoppsettet ditt, for hvordan du vil at det skal se ut, kommer jo helt an på hva som er ditt kreative uttrykk og ikke minst: Dine mål og planer.


Når du har bestemt deg for hva dine overordnede mål og planer er, kan du så dele dette inn i overkommelige oppgaver,
som gir deg fokus på hva du trenger å gjøre for å jobbe fremover mot målene.

Jeg har for øvrig tenkt til å skrive egne innlegg om bullet journaling her på bloggen. Må bare lage en fremdriftsplan for det i min egen bullet journal først (LOL).

Dersom du har lyst til å teste ut bullet journaling selv, så kan jeg anbefale å følte The Petite Planner. Hun er veldig dyktig og seriøs, og har både bloggposter og YouTube-videoer, og selger også ulike oppsett for uker og måneder.

6. Å begynne å gjøre de tingene jeg hadde satt meg fore…

da jeg bestemte meg for å bryte fri fra spiseforstyrrelsen.

Det å bare gå opp i vekt eller slutte å kaste opp eller overspise på følelser, er selvsagt ikke nok. Det er jo ikke vekta som betyr mest, men det å leve livet!

Alle trenger vi mening i livet, og for meg forsvant meningen da jeg ramlet inn i anoreksien igjen. Jeg trengte med andre ord å bygge meg opp igjen, slik at jeg opplevde å ha betydning for noen (og ikke minst: gjøre noe som betydde for meg selv).


Ettersom jeg elsker å skrive og være kreativ, ble skrivingen veien inn. Jeg opprettet en ny blogg – en “recoveryblogg” – på blogger.com, men jeg tenkte mye på å opprette et eget domene, for det virket mye festligere. Etter bare ni måneders tid på Blogger.com gjorde jeg alvor av planen. Kjøpe meg et domenenavn – altså hildelearnstoplay.com – og bygget opp nettsiden på WordPress, fra scratch.

Det å skrive har altså hele tiden vært en støtte i min prosess. Det tar meg bort fra mine egne problemer og retter fokuset mitt mot å skrive noe som kan berøre, eller være til hjelp eller inspirasjon for andre. På den måten kan jeg bruke skrivingen min ikke bare til å hjelpe meg selv, men også til å (forhåpentligvis) være til hjelp for deg som strever.

Det å sette meg mål og planlegge, var til stor hjelp både under og etter behandling

Jeg hadde en rekke planer da jeg ble skrevet ut fra Modum Bad, blant annet å ta en eller annen form for coach-utdannelse og å reise. Reisen – som jeg i positivitetens ånd hadde kjøpt allerede før jeg ble innlagt – måtte jeg dessverre avlyse, fordi jeg fant ut at jeg hadde skoliose og måtte ta et par harde valg i den forbindelse. Men ironisk nok ble det jo da en reise til London i stedet for til den yogaretreaten på Sri Lanka, haha. Ikke like eksotisk, men definitivt hjelpsomt for ryggen min.

Allerede noen få måneder etter utskrivelse begynte jeg på en Mindfulnessinstruktør-utdannelse. Jeg følte at det passet bra for meg, siden jeg fra før av hadde god erfaring med både meditasjon og yoga, og til og med hadde vært på flere retreater.


En annen ting jeg gjorde, var å bruke magasinjournalist-utdannelsen min til å skrive noen artikler som jeg fikk penger for. Dette var øyeåpnende for meg. At noen var villige til å publisere det jeg skrev, kjentes helt fantastisk og ga skrivedrømmen min enda større håp.

Å begynne å gjøre fine ting som jeg tidligere hadde vært for syk til å gjøre, ga meg håp og driv etter utskrivelse

Foto: Nicolas Moscarda, Unsplash

I tillegg skrev jeg rimelig fast for Spiseforstyrrelsesforeningen sitt medlemsblad. Blant annet har jeg skrevet denne saken om Foreldrehjelpen på Villa Sult og denne saken om å bli frisk.

Nå er dessverre Spisfo-bladet lagt ned (Men obs: Det kommer til å bli mer aktivitet på Spisfo-bloggen i stedet!), men det året jeg bidro fast der, betydde mye både for min personlige utvikling som skribent og journalist, og også for min følelse av å kunne gi noe tilbake til et miljø som hadde vært der for meg da jeg var veldig dårlig.

Å kunne gjøre noe for andre, snarere enn å fortape seg i egne problemer, har vært til stor inspirasjon for meg, og fortsetter å være det. Husk at vi alle kan inspirere noen.

Om du så bare har hjulpet ett menneske, så har du vært til hjelp for noen.

7. Å gi bort alle «tynn»-klærne mine…

og skaffe meg nye, behagelige klær etterhvert som jeg gikk opp i vekt

Jepp. Dette er i grunn et pågående prosjekt. Jeg har allerede måttet utvide garderoben min tre ganger, og mye tyder på at jeg må gjøre en fjerde utrenskning (Fretex har fått mye klær av meg de siste årene, for å si det sånn, haha).

I år fylte jeg 40 år, og det som er fint med det, er at det er litt ekstra lov til å skjemme seg bort. Hehe. Og det som er ekstra-ekstra fint er at tendensen min til å sammenlikne meg med folk som er yngre enn meg, har blitt kraftig redusert.

Da jeg var i midten av 30-årene sammenliknet jeg meg med folk som var yngre enn meg. Og var de ikke yngre, så var de smartere. Det ble den «never enough»-følelsen. Du vet: Ikke tynn nok, ikke smart nok, etc.


I kraft av å ha blitt 40 år gammel har jeg langt færre skrupler med å kjøpe klær som faktisk passer til kroppen min. Himmel, jeg kjenner at jeg blir litt brydd av å si det, for dersom man ikke kan noe om spiseforstyrrelser er det lett å tro at det er “et tenåringsfenomen”, og i alle fall ikke noe som voksne kvinner og menn kan ma. Da er det også lett å finne det absurd at en «så gammel dame» som meg skal ha forsøkt å passe inn i størrelse xxs i så mange år, men altså…Spiseforstyrrelser rammer også voksne, og det regner jeg jo egentlig med at du som leser bloggen min er veldig klar over.

Men i alle fall: Etter halvannet år i bedring fra anoreksien har jeg nå omsider, etter mye indre arbeid (og mange bøker om kroppspositivisme og kroppsvennlighet og ikke minst mindfulness) fått mer gangsyn hva angår kroppene som vi mennesker beveger oss rundt i verden med.

Hvorfor skal jeg “se ned på” min egen kropp, når jeg ikke ser ned på andres?

Jeg mener: Jeg ser jo ikke ned på kroppene til andre mennesker dersom de har “muffin top” eller dobbelthake, så hvorfor skal jeg se ned på min egen kropp når magen krøller seg over bukselinningen og haka mi ikke ser ut slik jeg ideelt sett skulle ønske? Hvorfor skal jeg se ned på min egen kropp, når jeg ikke ser ned på andres? Hvorfor skal det gjelde andre regler for meg enn for andre?

Misforstå meg rett, dette er så klart enkere sagt enn gjort, for alle har dårlige kroppsbildedager i blant, og jeg har det selv. Men alt i alt føler jeg at jeg er der jeg trenger å være når det gjelder forholdet til kroppen min. Som alt annet i verden, innebærer det utvikling og endring; forholdet til kroppen min eller aldreren min står ikke stille.

Utseendet mitt er ikke noe jeg kan ta med meg i graven uansett. Men verdiene mine og de spor jeg setter etter meg på jorden, de kan bli husket av andre.


Om det er et råd jeg virkelig vil gi deg som går opp i vekt i bedringsprosessen din, så er det å gi bort tynn-klærne dine. Ikke la dem liggende rundt og friste deg til å se om du passer inn i dem; det øker sannsynlighten for kroppsmisnøye og frustrasjon, og kan til og med lede hen mot et tilbakefall.

Gi bort klærne og skaff deg nye klær som er behagelige og som du føler deg vel i.

Hvis du har lite penger, går det an å kjøpe bare noen få plagg som du rullerer mellom, inntil du får råd til å kjøpe litt til. Selv har jeg gått på arbeidsavklaringspenger og hadde ikke mye penger til klær, bare så det er sagt. Det handler om å gjøre det beste ut av det du har.

8. Sosialisering

Uten at jeg skal påstå at noe sånt som «introvert» faktisk (vitenskapelig sett) finnes, så kan jeg i alle fall si at jeg svarer til beskrivelsen av en typisk introvert: Jeg trives godt i mitt eget selskap; jeg velger å være hjemme med en bok (eller nettsiden min) fremfor å dra på fest; jeg trenger tid for meg selv for å lade batteriene etter å ha vært sammen med folk, og jeg trives best i små grupper eller i en-til-en relasjoner.

Når det er sagt, så vet jeg også at sosialisering er bra for meg.

Det betyr ikke at jeg må sprenge grensene for min egen komfortsone på daglig basis, men det har betydd at jeg forsøker å være mer sosial enn det jeg tidligere har vært (og i alle fall enn det jeg var da jeg hadde en aktiv spiseforstyrrelse).

Den gode følelsen av å kunne være det mennesket jeg ønsker å være

Det å treffe venninner og familie, samt å drive med frivillig arbeid, ble viktig for meg tidlig i bedringsprosessen, og er det fremdeles.

Jeg ønsker å vise at jeg bryr meg om mennesker i livet mitt, for både vennskap og familie fikk lide de årene jeg var så dårlig. Det å ha alvorlig anoreksi gjorde at jeg sjelden klarte å møte opp på ting, og ofte måtte jeg gå fra fester og sammenkomster fordi jeg ble så stresset (jeg var så lyd- og lys-sensitiv).


Dette endret seg heldigvis ettersom jeg ble bedre ernært.

Sommeren etter at jeg ble utskrevet fra Modum besøkte jeg en venninne i Nord-Norge, og jeg tok en tur til en annen venn av meg som bor i Halden. Det å kunne reise på den måten og bare spise den maten jeg fikk, uten å måtte styre rundt med planlegging av mat, var ufattelig befriende og ga meg en uvurderlig følelse av mestring.

Foto: Simon Maage, Unsplash

Fremdeles forsøker jeg så godt jeg klarer å treffe venninner jevnlig; også dem som har fått barn. Jeg vil vise at jeg bryr meg om dem, men kanskje viktigere er det jeg har å bevise for meg selv, nemlig at jeg møter opp, at jeg ikke avlyser og at jeg er til å stole på.

For det kan jeg dessverre ikke skryte av å ha vært da jeg var så dårlig av anoreksi. På den tiden endte jeg med å avlyse avtaler hele tiden, og folk forventet vel knapt annet av meg. I dag er ting annerledes.

Samtidig passer jeg på å ivareta mine egne behov for alenetid også. Jeg kan godt dra tidlig fra et selskap, men da er det fordi jeg har lyst og ønsker å komme meg tidlig opp om morgenen, ikke fordi jeg ikke takler å være blant folk.

9. Ga meg selv lov til å spise mer, men måtte beholde maten

Å slutte å kaste opp var noe av det jeg aller mest ønsket meg da jeg hadde anoreksi. Jeg hadde ikke klart det i løpet av innleggelsen min på Modum Bad, fordi maten jeg fikk gjorde at jeg ble så stinn i magen. Det at jeg begynte å spise mat som magen min klarte å fordøye lettere, gjorde det i det minste litt lettere å motså impulsen om å kaste opp.

Men…for at jeg skulle klare å slutte å kaste opp, måtte jeg bestemme meg for at jeg var villig til å beholde maten også dersom jeg følte at jeg hadde spist for mye, og også dersom jeg følte meg «feit» eller følte at jeg veide «for mye» og alt det der.


Jeg skal ikke si at det var enkelt, for det var alt annet enn lett. For å klare å slutte med oppkast var jeg helt avhengig av god søvn, for hvis ikke kom jeg ut av den gode spiserytmen min og sulthormonene mine gikk fullstendig bananas (hvilket følte til at jeg ble kjempesulten og fikk lyst til å spise alt mulig).

Å telle oppkastfrie dager hjalp meg rett etter utskrivelse….men ikke på lengre sikt

En strategi jeg brukte for å klare å slutte å kaste opp, var å telle oppkastfrie dager.

Jeg er en veldig målrettet type som liker å se resultater av det jeg gjør, derfor var det å huke av et kryss i kalenderen min – en kalender som hang på veggen, der jeg kunne se den – veldig tilfredsstillende.

Hver morgen huket jeg altså av for gårsdagens oppkastfrie dag i kalenderen min.

Imidlertid så skjedde det noe som har gjorde at jeg fikk «second thoughts» om å telle oppkastfrie dager.

Kort fortalt var det en periode på mange uker sommeren 2018 da det var ekstremt varmt, og leiligheten min holdt nesten 40 grader. Jeg bor sånn til at sola skinner rett ned på taket i leiligheten min, for jeg bor i et hus i en åsside, og selv om jeg hadde både ytterdøra og balkongdøra åpen var leiligheten veldig varm. Det førte til at jeg ikke fikk sove. Og siden varmen varte nesten hele sommeren, ballet det på seg med søvnmangel, noe jeg er veldig sårbar for (NB: ALLE mennesker er sårbare for søvnmangel, bare så det er sagt, så dette er ikke spesielt for meg).


Jeg gikk nesten 6 uker uten å få sove mer enn to-tre timer hver natt, og selv om jeg gikk til legen og fortalte om det, var det null hjelp å få. Ikke at jeg ønsket meg sovepiller, tro meg. Men litt medmenneskelighet hadde vært fint, og akkurat det skortet det dessverre på i den situasjonen.

Å “feile” er også til hjelp. Det er alltid noe å lære av snubling.


Long story short, så snubla jeg i bedringsprosesessen min. En dag jeg var hjemme hos foreldrene mine for å vanne blomstene deres (de var på ferie) så sto jeg plutselig med hodet i doskåla.

Jeg ble fullstendig perpleks over at jeg hadde kastet opp, for det var som om jeg var i transe da jeg gjorde det. Og jeg ble så lei meg, for det var så lett å gjøre det; som om jeg aldri hadde sluttet med det.


Hvordan var det mulig at det skulle være så lett når det var så lenge siden sist?! spurte jeg meg selv. På det daværende tidspunktet var det seks måneder siden jeg kastet opp sist, så det føltes jo helt absurd å plutselig kaste opp igjen. Jeg trodde jeg var kvitt det «for alltid».

Det jeg lærte av den episoden og de ukene som fulgte, var at det ikke var noe lurt å telle oppkastfrie dager. For dersom jeg snublet, så visste jeg at jeg kom til å føle meg helt elendig. Når man kaster opp er man tilbake på null følte jeg, fordi jeg tross alt fikk et «hull» i kalenderen min, og måtte eventuelt ha begynt å telle fra dag 1 igjen.


Så jeg sluttet med å telle oppkastfrie dager.

Og vet du?

Det var faktisk en befrielse, for da var ikke frykten for å feile så stor, og jeg kunne tenke på viktigere ting enn å sette et kryss i kalenderen. Jeg måtte så klart beholde maten min uansett, men det er det jo mulig å gjøre selv om man ikke teller dager.

Å snuble er helt normalt, og å vite om at det er slik, var til støtte og hjelp for meg.

Er det en ting du kan være helt sikker på hvis du har hatt en spiseforstyrrelse i mange år, så er det at det å snuble i bedringsprosessen er fullstendig normalt. Det er ingen som ikke snubler på en eller annen måte.

Det gikk noen uker, og så ble leiligheten min kjøligere igjen, og da gikk det sakte men sikkert bedre.

Det som gjorde den store forskjellen for at jeg klarte å hente meg inn igjen etter det «fallet» var selvmedfølelse og mindfulness. Å være til stede her og nå, i stedet for å dvele ved ting som har skjedd, og å behandle meg selv med varme, slik jeg ville behandlet en venn som gikk gjennom det samme.


Selv om det å snuble på denne måten var ekstremt vondt, så er jeg derfor glad for at det skjedde. For det gjorde at jeg fikk satt selvmedfølelsen min på prøve.

Som det sies om medfølelse: ”If your compassion doesn’t include yourself, it is incomplete.”

For meg er ikke det bare en frase. Det er levd erfaring.

10. Aktive valg av hva slags informasjon jeg ville ta inn…

altså, hvem jeg ville følge på sosiale medier, hva slags podcaster og youtube-kanaler jeg fulgte etc.

På samme måte som da jeg var innlagt, har dette med sosiale medier vært veldig viktig for meg også i tiden etter utskrivelse.

Det er så lett å bli trukket inn i et eller annet dragsug av en algoritme på YouTube, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger det har dukket opp videoer eller bilder i Instagram-feeden min, som står for alt annet enn det jeg ønsker å identifisere meg med.


Det å rydde opp i hvem jeg fulgte på sosiale medier, har derfor vært en kontinuerlig prosess. De første seks månedene etter utskrivelse fra Modum var jeg som nevnt veganer, og det bidro til at jeg fulgte noen andre veganere på sosiale medier (for ordens skyld, – dem jeg fulgte var The unnatural vegan, Mic the vegan og Nutritionfacts, for de har såvidt jeg vet ikke hatt spiseforstyrrelser selv og er ikke undervektige (slik mange veganske You-Tubere har) og formidler i alle fall i noen grad om forskning).

Etter hvert som jeg begynte å spise meieriprodukter og fisk og så til slutt kjøtt, så sluttet jeg å følge alle veganerne med unntak av “Unnatural vegan” (henne følger jeg fremdeles, for å ha litt oversikt over hva som skjer i veganermiljøet), og begynte i stedet å følge folk som har utviklet egne online-buisnesser og som arbeider med nettsider, webdesign, grafisk design, blogging, bullet journaling, foto eller andre former for kreativt virke. Jeg følger også et par stykker som holder på med mindfulness.

På Instagram er jeg også selv tydelig på å ta verdibaserte valg i hva jeg formidler og hvilke hashtags jeg bruker. Det er sånne småting som betyr mye for min mentale helse, og det er en pågående prosess.

Det å øve på å være sosial hjalp meg etter at jeg ble skrevet ut fra behandling for spiseforstyrrelsen

Foto: Marvin Meyer, Unsplash

Det handler ikke om å ha en glossy og ukritisk positiv SoMe-feed

Verden er full av urettferdighet og det er viktig å ikke stenge det ute, dersom vi skal kunne få til endring.

Med andre ord:

Når jeg skriver om dette med å være oppmerksom på hvem du følger på sosiale medier (eller hva du leser av aviser, blader og blogger, for den saks skyld), så er det ikke fordi jeg mener at du bør lage deg en glossy feed som bare består av kroppspositivisme og fred og kjærlighet.


Det å se nyheter og dokumentarer og generelt bry seg om verden, er viktig. Som sosiolog kommer jeg egentlig ikke utenom det. Det føles som om det går på tvers av min faglige identitet å stenge verden ute, selv om den til tider kan være mørk og dyster.

Grunnleggende sett så består dog min «media-diett» av positive og livsbejaende ting, det må jeg innrømme.

Jeg følger folk som vil noe, som har mål og ambisjoner, eller som bare er fantastisk inspirerende i kraft av å være seg selv. Jeg følger små folk og store folk, tjukke folk og tynne folk, smarte folk og ikke så smarte folk. Jeg hører på politiske podcaster, forskningspodcaster, kroppsvennlige podcaster og en og annen fjasepodcast (jeg øver meg på fjas, men jeg er elendig på det, det må jeg bare innrømme)

Og så setter jeg enormt stor pris på dem som følger meg. For jeg kan ikke nekte for at det betyr noe. SoMe kjenner ingen alder 😉

Hva som hjalp meg etter at jeg ble utskrevet: Oppsummering

Det som hjalp meg aller mest etter at jeg ble skrevet ut fra behandlingen på Modum Bad i oktober 2017, var å si til meg selv at jeg fikk lov til å spise mer, men jeg fikk ikke lov til å kaste opp.

Det er ikke tull; denne “regelen” hjalp meg enormt mye, for den gjorde at jeg måtte stå “accountable” for de valgene jeg tok når det gjaldt matinntaket mitt.

Jeg kunne jo føle meg stappmett i magen, men fremdeles sulten. Da nyttet det ikke å la være å spise, slik jeg så det. Når du er undervektig og/eller feilernært, og kroppen din forteller deg at du trenger mat, så trenger du mat. Det er liten vits i å forsøke å diskutere det med kroppen din, det beste er å lytte til den.

I tillegg til at dette var det viktigste punktet, så var det dog også det vanskeligste, særlig da jeg snublet sommeren 2018. Da følte jeg på at arbeidet jeg hadde gjort var forgjeves. Men…det var det jo ikke, for jeg hadde lært enormt mye av de oppkastfrie månedene, og ikke minst hadde jeg lært at jeg faktisk kan klare å være oppkastfri!

Det andre som hjalp meg mest, var nok mindfulness og selvmedfølelse og skriving. Sistnevnte inkluderer også å skrive i RR-appen.

Å ha praktisert selvmedfølelse ble spesielt viktig for hvordan jeg evnet å møte meg selv da jeg snublet skikkelig, og ble redd for at jeg var på vei inn i et tilbakefall. For det var jo ikke slik at jeg bare kastet opp en gang; når jeg først hadde åpenet den døra, var det som om den åpnet seg nesten på vid gap, og jeg måtte kjempe for å stå mot.

I denne forbindelse ble det vesentlig for meg å minne meg på at jeg er et menneske; at det å snuble i bedringsprosessen er helt normalt, og at det er forskjell på snubling og tilbakefall. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å møte meg selv slik jeg ville møtt en venn som gjennomgikk det samme, og så fortsette å minne meg på hvorfor jeg ønsket å få det bedre, altså fokusere på hva som driver meg; hva som er mitt why.

Notabene: Jeg har tidligere skrevet om driv og “why” i blogginnlegget om hva som hjalp meg i tiden før innleggelse.

Så for en periode fant jeg igjen støtte i RR-appen, og begynte å tracke måltider og skrive om følelsene mine i appen, i tillegg til å skrive mer generelt i dagboka mi.

Dette er for øvrig et råd jeg vil gi til deg som selv opplever snubling eller tilbakefall

Dersom du snubler eller føler at du er på vei ned “the rabbithole” igjen (les: tilbakefall), så forsøk å huske tilbake på hva som hjalp deg da du var i en god fase, og se om du kan gjenskape eller ta i bruk igjen det som da hjalp deg.

Det er ikke sikkert at det samme vil hjelpe deg to ganger (som sagt hjalp ikke det å telle oppkastfrie dager meg lenger), så ha et åpent sinn, men test det i alle fall ut.

Det var det jeg gjorde, og det fikk meg etterhvert inn på et godt spor igjen.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top