Hva som hjalp før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen

Hva som hjalp før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Dette blogginnlegget handler om 7 ting jeg gjorde som var til hjelp for meg før jeg for siste gang ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen på Modum Bad. Grunnen til at jeg forteller om dette, er at jeg håper det gir deg driv til å reflektere over hva som kan hjelpe deg, dersom du nå står i en tilsvarende situasjon (altså, at du skal legges inn for spiseforstyrrelsen).


Jeg har vært innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen en hel del ganger, og henvist til flere innleggelser enn jeg valgte å ta i mot (det skortet på den berømte «motivasjonen»). Men hva var det egentlig som gjorde at det begynte å gå bedre? Dette ønsker jeg å si litt om, ved å fortelle om noe av det som hjalp før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen på Modum Bad (altså min siste innleggelse).

7 ting som hjalp før jeg ble innlagt


Dette er de 7 viktigste tingene jeg gjorde før innleggelse, som bidro til at den siste innleggelsen min gikk såpass bra og at jeg klarte å jobbe videre med meg selv etter utskrivelse.

  1. Jeg sluttet å drikke alkohol
  2. Jeg sluttet på de reseptbelagte smerte-legemidlene, som jeg fikk for bekkensmertene mine
  3. Jeg allierte meg med fastlegen min (ingen smerte-legemidler under innleggelse, samt tilrettelagt aktivitet)
  4. Jeg satte meg noen ganske hårete mål som jeg virkelig brant for, for jeg visste at om jeg valgte å klamre meg til spiseforstyrrelsen, ville jeg ikke klare å nå de målene
  5. Jeg leste oppbyggende litteratur, som inspirerte og ga meg driv 🙂
  6. Jeg avfulgte mennesker som ikke var bra for meg på sosiale medier (særlig Instagram, Facebook og ulike blogger og YouTube-kanaler) og begynte å følge en rekke andre mennesker, som ikke lot vekta eller utseendet sitt diktere hva de tillot seg å bruke tiden sin på.
  7. Jeg sluttet å se på meg selv som en «psykisk syk” person som noen måtte redde, og begynte å anerkjenne meg selv som et menneske med ressurser nok til å kunne redde meg selv (og i det ligger selvsagt også at jeg evner å be om hjelp som jeg faktisk tror på)

Foruten disse punktene, hadde jeg også jobbet så godt jeg kunne med å spise mer mat og ha mer regelmessige måltider, slik at jeg gikk opp noen kilo i vekt, kastet opp mindre og ikke var så avhengig av å være i bevegelse hele tiden.  

Før jeg ble innlagt var jeg alvorlig undervektig og kastet opp daglig, men jeg hadde klart å redusere oppkasten fra (på sitt verste) 20-30 ganger i døgnet, til et sted mellom 1 og 4 ganger i døgnet. For meg var det en massiv reduksjon.

Hvis du lurer på hvordan jeg klarte å redusere oppkasten såpass mye, så finner du svarene i lista, men….

…enkelt sagt: Før jeg sluttet å drikke alkohol og ta de smertestillende preparatene jeg hadde resept på, overspiste og kastet jeg opp mye oftere. Årsaken er at alkohol og smertehemmende legemidler (i alle fall de legemidlene jeg gikk på) reduserer impulskontrollen. Og er det noe du ikke trenger mer av når du strever med å holde maten nede etter et måltid, så er det dårlig impulskontroll.

Dersom du strever med mat og kropp og bruker alkohol for å numme følelser, så er det god grunn til å slutte med å drikke og se om det bedrer noe av den mest destruktive atferden omkring mat. Jeg mener ikke at du trenger slutte å drikke for alltid, men i alle fall en god stund (selv var jeg edru to og et halvt år og hadde vært vektnormalisert i nesten et år før jeg forsøkte å drikke alkohol igjen). Dette er dog bare min mening, så du må så klart ta en selvstendig vurdering på om du kjenner deg igjen i det jeg skriver. Ingen av oss er helt like, og derfor er bør “behandlingen” også være tilpasset disse forskjellene.


Men altså: Jeg skal bruke litt tid på å utdype punktene i lista over, slik at du får et bedre innblikk i hva hvert av punktene innebar for meg.

Dersom du selv strever med mat og kropp, kan du kanskje finne at noe av det jeg skriver om er ting du kjenner deg igjen i. Og kanskje kan det å reflektere omkring disse tingene være nyttig for deg i din egen prosess med å bryte fri fra mattanker og kroppshat.

Husk at spiseforstyrret atferd blir en form for vane når du gjør den over tid. Men at det blir en slags vane, betyr også at mye kan avlæres. For at du gjør noe nå, betyr jo ikke at det må fortsette å være slik for alltid (selv om det kan kjennes slik ut når du sitter fast i alt det vonde).

For at en vane eller type atferd skal kunne avlæres, trenger du imidlertid påfyll av nye, gode vaner. Du kan ikke bare ta bort noe som har tatt 90 prosent av livet ditt, og tro at det ikke må fylles på noe nytt. Det blir tross alt igjen et stort “hull” i timeplanen både mentalt og fysisk, for spiseforstyrrelser kan bli et enormt tidssluk. Noe annet som er bra for deg, må altså ta den plassen som spiseforstyrrelsen før tok. Dette handler ikke bare om å lære hjernen nye ting, det handler rett og slett om å gjøre ting du liker.

Men anyways, – jeg skal vende tilbake til punktlista igjen.

Så here goes “Hva som hjalp meg før innleggelse”

1 Jeg sluttet å drikke alkohol

Ja. Det trengs vel egentlig ikke å sies så veldig mye mer, men dette var altså noe som virkelig hjalp meg å ha tatt tak i før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen.

Jeg sluttet å drikke alkohol i begynnelsen av august 2016, og det var noe av det beste jeg gjorde for meg selv. Å være alkoholfri gjorde at jeg fikk mye bedre impulskontroll. Ikke savnet jeg alkoholen heller. Det var utrolig deilig å være helt klar i hodet.

Å slutte å drikke alkohol hjalp meg før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen

Foto: Sérgio Alves Santos, Unsplash

Min måte å drikke på, var nemlig ikke noe bra for meg. Jeg drakk stort sett hver dag, og selv om jeg ikke gikk på fylla, så var det måten jeg drakk på som var det avgjørende.

Jeg drakk alene og for å numme vonde følelser. Og når jeg da også var alvorlig undervektig og dehydrert av all oppkasten, pluss at jeg gikk på smertestillende preparater som i seg selv ga meg en ruseffekt, så kan du jo bare tenke deg.

Å slutte å drikke ga meg en enorm driv til også å komme meg ut av undervekten og oppkasten. Det ga meg troen på at dersom jeg kan slutte med en ting som ikke er bra for meg, så kan jeg slutte med andre ting som ikke er bra for meg.

Kort sagt så ga det meg mestringsfølelse og gnist for livet.

2 Jeg sluttet på reseptbelagte legemidler mot kroniske smerter

Å slutte på legemidler hadde også stor virkning på psyken min. Dette hjalp veldig å ha fått på plass før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen.

Dette er forsåvidt mye av den samme historien som med alkoholen. Jeg sluttet på Neurontin (et antiepileptikum) og Tramadol (et opiat) sommeren 2016, et par uker før jeg sluttet å drikke alkohol.

Neurontin var et legemiddel jeg fikk forskrevet for bekkensmertene mine, og det samme gjaldt Tramadol.

Når jeg har fortalt behandlerne mine hvilke legemidler jeg har gått på, er det (forståelig nok) Tramadolen de har hengt seg opp i. Imidlertid var det ikke Tramadol som var problemet mitt, men Neurontin. Jeg skal ikke gå inn i detaljene på dette, for det vil være for spesielt interesserte. Suffice it to say at da jeg begynte å ta Neurontin, så kuttet jeg ut Tramadol, for jeg ville se hva den isolerte effekten av Neurontin var, og over tid viste den seg å ikke være bra for meg..

Moren min vet veldig for øvrig godt hva jeg snakker om når det gjelder Neurontin, for det var to ganger at jeg sluttet på dette legemiddelet og hun merket stor forskjell på humøret mitt. (Neurontin gjorde meg irritabel og “obsternasig”, noe som gjorde det vanskelig for meg å ta i mot hjelp fra både behandlere og familie.)

Å slutte på Neurontin som altså ble forskrevet for bekkensmertene mine, er det beste valget jeg noengang har tatt for meg selv.


For ordens skyld: I dag bruker jeg ingen reseptbelagte legemidler, annet enn Aclasta for benskjørhet og Aerius for allergi.

3 Jeg allierte meg med fastlegen min (omkring legemidler og bevegelse)

Dette skjedde rett før jeg ble innlagt på Modum Bad, og jeg er SÅ glad for at jeg gjorde det før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen, for da visste jeg at det ville stå i papirene mine på Modum.

Så altså. Det jeg gjorde, var at jeg spurte jeg fastlegen min om hun kunne sende informasjon til Modum Bad om at jeg ikke skulle ha noen form for legemidler mot smertene jeg hadde, og at jeg trengte tilrettelagt aktivitet fordi jeg har bekkensmerter (og altså ikke kunne eller ville medisineres for det)

Grunnen til at jeg fant det nødvendig å spørre fastlegen min om hun kunne gjøre dette for meg, handlet om at jeg ved forrige innleggelse (i 2014-2015) opplevde å bli satt tilbake på Neurontin, selv om jeg hadde sluttet å ta legemiddelet og fortalte legen på sykehuset hvorfor jeg ikke lenger ønsket å ta den.

Notabene: Jeg har forresten skrevet litt mer om min historie med Neurontin i dette blogginnlegget.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene på hvorfor jeg ble satt tilbake på medisinen, men kort sagt hadde det å gjøre med at behandlerne jeg da hadde, mente jeg ikke ville klare å jobbe godt med spiseforstyrrelsen når jeg samtidig hadde store smerter.

Da jeg ble satt tilbake på Neurontin, gjorde det imidlertid at jeg ikke klarte å ta i mot hjelpen jeg fikk. Jeg ble amper og følte meg overkjørt og mistrodd, og bivirkningene av medisinen gjorde at jeg fullstendig saboterte muligheten til å bli noe bedre av spiseforstyrrelsen.

Dette førte til at da jeg ble skrevet ut noen måneder senere hadde jeg det mentalt sett verre enn før innleggelse, og de kiloene jeg hadde gått opp i vekt, gikk jeg ned igjen i løpet av noen få uker.

I tillegg hadde jeg altså begynt å ta Neurontinen igjen, og nå var jeg så sint og lei og destruktiv at jeg ikke brydde meg med å slutte. Jeg hatet meg selv så dypt og inderlig at jeg knapt nok så noen grunn til å holde meg i live, så hvilke legemidler jeg tok føltes knekkende likegyldig.

Det hele var en ekstremt vond opplevelse for meg. Behandlerne mine kan umulig ha hatt det særlig lett heller, med tanke på hvordan medikamentet endret personligheten min.

Jeg lærte av dyrekjøpte erfaringer, fra forrige gang jeg var innlagt

Med dette som en svært dyrekjøpt erfaring (det tok to år fra den første innleggelsen på Modum, til jeg våget å takke ja til en ny innleggelse), var det altså at jeg gikk til fastlegen min og ba om hjelp.

Jeg antok jo at dersom informasjonen kom fra legen min, ville ikke behandlerne mine kunne gi meg legemidler meg uten å måtte snakke med legen min først. Og siden jeg hadde fortalt fastlegen min at jeg ble rusa av Neurontin, så visste jeg at hun kom til å si nei til en slik henvendelse.

Med legens signatur følte jeg meg rimelig trygg på at jeg kunne komme meg gjennom behandlingen og faktisk klare å ta i mot hjelpen. Med det mener jeg ikke bare at jeg ville kunne gjøre nytte av den, men også at jeg kunne oppføre meg hyggelig og ikke virke som en frynsete og amper person på randen av sammenbrudd.


Noe av det første jeg tok opp med behandlerne mine på Modum Bad, var om de hadde fått informasjonen fra fastlegen min. Da de sa ja, visste jeg i alle fall at informasjon var blitt mottat. Det gjorde at jeg ikke var så redd for å bli “tvangsmedisinert”, og det roet ned nervene mine betraktelig.  

4 Jeg satte meg noen ganske hårete mål allerede før jeg ble innlagt

Jepp. Dette var viktig for meg å ha jobbet med før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen, for det bidro til at jeg hadde noe å strekke meg mot når det ble beinhardt og smertefullt som innlagt.

Årsaken til at jeg gjorde dette handlet dog ikke bare om at jeg liker å ha mål å strekke meg mot.

Men enda viktigere enn å strekke meg etter mål, var det å muliggjøre det å faktisk nå målene mine. For jeg visste at om jeg valgte å klamre meg til spiseforstyrrelsen, ville jeg ikke klare å nå de målene.


Som jeg har vært inne på allerede: Når du fjerner noe fra livet ditt som ikke har vært bra for deg, så trenger du noe nytt å fylle livet ditt med, som er bra for deg.

På et vis er det selvsagt, for du har antakelig masse du egentlig mye heller ville ha gjort enn å «obsesse» over mat og kropp, eller hva?

Men på et annet plan er det også nødvendig, fordi «lediggang er roten til alt ondt» (det høres brutalt ut, men det er mye i det).

Dersom jeg ikke gir hjernen min noe å holde på med, så finner den noe å holde på med, det kan jeg love deg (lol). 😉

Å sette meg mål hjalp meg før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen

Foto: S O C I A L . C U T, Unsplash


Før jeg ble innlagt bestemte jeg meg for en del ting jeg ville gjøre når jeg ble friskere:

  1. Å ta mindfulness-instruktørutdanning, slik jeg kan bringe videre det gode ved oppmerksomt nærvær
  2. Å begynne med yoga
  3. Lage meg en nettside med wordpress (eget domene)
  4. Å blogge om forskning på spiseforstyrrelser og om å bli fri fra en spiseforstyrrelse
  5. Gå fotokurs
  6. Ta kurs i webdesign og grafisk design
  7. Begynne å jobbe igjen
  8. Kunne kose meg med mat
  9. Å lære meg å bruke Instagram selv, og ikke bare følge andre

Det er så klart masse jeg ennå ikke har gjort og som jeg har veldig lyst til å gjøre, slik som å reise til Australia, starte en podcast, skrive (minst) en bok, samt lære meg mer spansk og japansk, men Rom ble ikke bygget på en dag!

Jeg koser meg glugg ihjel med å utvikle denne nettsiden og skape inspirerende innhold, men veien blir i noen grad til mens jeg går, og er det noe jeg har lært meg, så er det at mål ikke er statiske.

Akkurat det er så viktig at jeg vil fremheve det litt ekstra ved å si dette:

Dersom du strever med dette med å sette deg mål, så kan det tenkes at frykt har mye å gjøre med det. Særlig frykten for å feile kan gjøre at mål blir vanskelige å nå.

Eksempelvis: Hvis jeg ikke har spiseforstyrrelsen, hva skal jeg gjøre da, når det blir vanskelig?
Eller: Hvis jeg ikke er tynn, hvem er jeg da?
Eller: Hvis jeg ikke skal se på meg selv som psykisk syk, hvem er det egentlig at jeg er da?


Det kan være vanskelig å bryte fri fra noe når det er så mye angst for friheten, og for hva dette nye livet egentlig skal inneholde.

Å be andre om hjelp, eller tenke på barndommen, for å finne styrker

Hvis det er slik for deg, så vil jeg anbefale deg å snakke med venner og familie om hvordan de ser på dine styrker. Sjansen er stor for at de har lagt merke til egenskaper ved deg som du selv kanskje ikke er så oppmerksom på, slik som at du er morsom eller er veldig empatisk, er en god lytter, eller er god til å lære bort ting eller inspirere andre.

Om du føler at du ikke har venner eller familie til å snakke med dette om, så er det også mulig å tenke tilbake på hvordan du var som barn, og helst da før du utviklet problemer med mat. Hva likte du å holde på med? Hvordan var du, sånn humørmessig? Var du sosial eller en mer introvert type? Likte du å sitte i ro og lese, eller ville du ut på eventyr? Sånne ting kan fortelle deg noe om hvem du er, fordi egenskaper ved personligheten vår i noen grad forblir rimelig stabile gjennom livene våre.

For meg var det viktig å erkjenne at det var flere sider ved meg selv som jeg hadde stappet bort i en krok og dømt som «mindre viktige», fordi dette ikke var status å holde på med da jeg var tenåring. Nå i voksen alder har jeg tatt disse egenskapene tilbake, og er mer opptatt av hva som er mine styrker enn hva som er mine svakheter.

Generelt mener jeg at vi bruker alt for mye tid og energi på å forsøke å bøte på det vi ikke er så gode i, i stedet for å anvende og utvikle det vi har talent i. Alle har talent i noe.

Og ja, det gjelder deg også! 😉


Så bruk talentene dine og spill på det du har, fremfor å gremmes over det du ikke er så god i og det du ikke har, det er er kjøreregel jeg har for meg selv.

Og du? Det virker skikkelig bra på tema som handler om kroppen også. Alle har noen deler av kroppen sin de er mer tilfreds med enn andre (eller i alle fall som de misliker mindre). Men det som skjer i dagens samfunn er at vi blir uhyre opptatt av de kroppsdelene vi er misfornøyd med, i stedet for å være opptatt av helheten og fremheve de fine tingene ved oss selv.

Jeg for eksempel, har ikke noe særlig midje, men jeg har lange ben og brede skuldre. I stedet for å fortvile over midjen jeg ikke har (og som jeg heller ikke kan få, om jeg da ikke vil gjøre det til mitt livsprosjekt (og det vil jeg ikke)), så er jeg takknemlig for bena mine og skuldrene mine. Det er bra sider ved oss alle.


Og ja, det gjelder deg også! 😉

5 Jeg leste bøker som ga meg driv til å ta livet mitt tilbake

Før jeg ble innlagt leste jeg mye om hvorfor og hvordan man kan lage gode vaner, for tross alt kan man ikke bare fjerne en “dårlig vane” eller mestringsstrategi, uten å fylle på med noe annet som faktisk er bra for en. Jeg leste også bøker om å skrive (Bird by bird av Anne Lamott, for eksempel), fordi jeg ønsket så sterkt å skrive mer og bedre. Og jaddah, så klart leste jeg også enda flere bøker om det å komme seg ut av en spiseforstyrrelse.

Mine valg av bøker appellerte til hvem jeg er og hva som er mine styrker.

Hva jeg leste før jeg ble innlagt, samt hvorfor jeg leste som jeg gjorde

Jeg vet at jeg er en type person som elsker å lære nye ting. Det gjør at jeg blir inspirert og får skikkelig driv og glød!

Og så liker jeg å forstå hvordan ting henger sammen, og å se systemer i tilgrensende kunnskapsområder. Tross alt er det jo ikke vanntette skott mellom ulike fagområder, så hvis man kan noe fra ett fagområde, har man knagger man enklere kan henge ny kunnskap på.

Jeg liker å lære for læringens skyld, ikke nødvendigvis for det læringen fører til. På et vis samler jeg på kunnskap. Jeg har dusinvis av bøker på Kindle-en min, en hel del bøker i bokhylla, samt at jeg lytter til lydbøker på Audible og podcasts i podcast-appen.

For meg har forskning på spiseforstyrrelser, samt bøker skrevet av folk som selv har hatt eller har en spiseforstyrrelse, vært en viktig del av min prosess. For selv om alle må finne sin egen vei, så er det mye som er felles, og jeg har stor tro på at jeg alltid har noe å lære av andre, uansett den jeg snakker med er såkalt «frisk» eller “syk”.


Tross alt er dette med «frisk» et så vanskelig ord at mange ikke kaller seg det, selv om de ikke aktivt engasjerer seg i spiseforstyrret atferd lenger. Og så lenge folk har skrevet en bok der de forteller noe om hva de gjorde for å få det bedre, så har jeg tenkt at de har kommet lenger enn jeg selv har. Det var noe av grunnen til at jeg leste selvbiografiske bøker om spiseforstyrrelser.

Interessant nok så var det faktisk slik at bøker jeg leste helt i begynnelsen av tilbakefallet mitt (altså, da jeg fikk tilbakefall til anoreksi igjen i januar 2013), også har bidratt til å gi meg håp om at bedring er mulig.

Nevroplastisitet – altså at hjernen kan endres – og epigenetikk (at gener og miljø spiller sammen) er høyst reelt også hos godt voksne mennesker, og det er ingenting som tilsier at man ikke kan bli fri fra oppkast, undervekt, overspising og kroppsforakt selv om man har hatt en spiseforstyrrelse brorparten av livet sitt.  


For meg ga det håp da jeg var veldig dårlig. Og i dag gir det meg håp om at det også kan gi deg håp. ❤️️

Å lese om hvordan jeg kunne bedre livet mitt hjalp meg før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen

Foto: Fabiola Peñalba, Unsplash

Jeg vil for øvrig legge til at det også har vært veldig viktig at jeg har kunnet ting om spiseforstyrrelser, for det er det dessverre ikke alle fastleger som kan.

Hadde ikke jeg visst om at anoreksi kan gi benskjørhet, så hadde jeg ikke blitt henvist til en benskjørhetsspesialist og fått medisin mot benskjørheten. Jeg måtte jo selv aktivt be om dette, slik jeg tidligere har skrevet om i DETTE blogginnlegget.

6 Jeg avfulgte en haug med folk på Instagram før jeg ble innlagt

…Og dette var især tynne/veltrente folk som bare snakket om mat, kropp og “fitspo” eller “thinspo”. Dette var tema som det rett og slett ikke var bra for meg å følge rett før jeg skulle bli innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen. I stedet begynte jeg å følge en rekke andre, som ikke lot vekta eller utseende sette en stopper for sin indre enhjørning 😉

Jeg kaller meg ikke kroppspositivist, men jeg deler grunntanken til dem som er i dette miljøet, nemlig at alle kropper er like mye verdt og at vi trenger mer større tilgang til mangfold.

Her mener jeg også at det er på sin plass å skyte inn følgende: Det er en utbredt misforståelse at kroppspositivisme handler kun om fett-aksept (fat acceptance) og at kvinner og menn som kaller seg feite, gjør det fordi de mener at det å være tynn er stygt eller unaturlig. Mitt inntrykk er at det er lett å mislike miljøet dersom man ikke har satt seg inn i hva de faktisk står for, det vil si at man har tatt seg tid til å lese noen av bøkene om kroppspositivisme (det finnes flere gode engelske bøker).

Eksempler på folk jeg begynte å følge før jeg ble innlagt

Da jeg begynte å følge eksempelvis @bodyposipanda på Instagram, så var det fordi det ga meg glød og tro på at alle – selv dem som har hatt anoreksi – kan ha gode liv i større kropper.

Det å følge bloggere og folk på YouTube og Instagram som ikke snakket om hvordan de ville endre kroppene sine, men i stedet om hvordan de ville bidra til en bedre verden, gjorde at jeg fant pågangsmot og vilje til å gjøre de tingene jeg selv synes er viktige og verdifulle, – og det er IKKE å fokusere på kroppen min.

Det å følge folk som trener og er sterke gjør meg ingenting. Jeg følger jo Birgit Skarstein, for eksempel. Poenget mitt er derfor nettopp dette: Jeg kan godt følge tynne folk og veltrente folk på sosiale medier, men jeg gjør det ikke fordi de er tynne eller veltrente. Jeg gjør det på grunn av budskapet til menneskene i kroppene. Det er mennesker som er viktig, ikke kroppene til menneskene. I den grad kroppen er viktig, er det fordi den gjør at vi kan ta del i våre egne liv. Reise rundt. Kysse noen. Klemme. Spise. Se en god film. Høre på et symfoniorkester. Lage et kunstverk. Elske. Føle. Fornemme. Tenke. Dele idéer. Samarbeide. Dette er det som er viktig med å ha en kropp. Om kroppen er pen så er det så klart et pluss, men det er ikke der verdien min – eller din – ligger.

Så følg mennesker som inspirerer deg, gjør deg nysgjerrig, får deg til å smile, eller til og med provoserer deg litt (det er bra å få utfordret forestillingene sine i blant), og gjør det uavhengig av hvilke kropper de menneskene måtte ha. Det er hjertene våre og sinnene våre som betyr noe, ikke hvor store pupper vi har eller om sixpacken din synes (btw, alle har sixpack, men som regel synes den ikke 😉)

7 Jeg sluttet å se på meg selv som en «psykisk syk» person som noen måtte redde…

….og begynte å anerkjenne meg selv som et menneske med ressurser nok til å kunne redde meg selv (og i det ligger også at jeg evner å be om hjelp jeg har tro på at faktisk kan hjelpe meg).

For jada, spiseforstyrrelser er psykiske lidelser, men det betyr ikke at det betyr ikke at du bare er syk. Du har ressurser du kan bruke for å hjelpe deg selv. Og med ressurser mener jeg alt fra små ting til større ting. All endring begynner i det små.

Hva kan hjelpe deg før din innleggelse? (Jeg er ikke spesiell)

Hvis du nå tror at jeg er en ekstremt smart eller uvanlig viljesterk person som syntes det var lett å forberede meg på å bli innlagt, eller som syntes det var lett å takke ja til innleggelser (eller å være innlagt) så har du et feilaktig bilde av meg. Nei, jeg er ikke uintelligent og nei, jeg mangler ikke viljestyrke, men det gjør ikke du heller.

Bare det faktum at du sitter og bruker av din verdifulle tid for å komme deg gjennom dette blogginnlegget, viser at du er smart og har ressurser. Og den motivasjonen du kanskje har fått hørt at du mangler? Vel. Jeg tror du har motivasjon, jeg. Hvis ikke hadde du ikke sittet og lest dette.

Og om du vil kalle deg “psykisk syk” så skal jeg selvsagt ikke hindre deg i det. I en periode kan det kanskje vært lurt, bare for å faktisk klare å be om hjelp. Men husk samtidig dette: Du er ikke bare syk.

Så please, ikke tro at diagnosen du har fått, er det som gjør deg spesiell, for det er ikke tilfelle.

Du er spesiell fordi du er deg. Du er verdifull fordi du er deg. Og du har ressurser, i kraft av å være deg.

Dersom du akkurat nå går og venter på å bli innlagt for behandling, så vit at du har ressurser og kjenner deg selv bedre enn de fleste andre kjenner deg. Det vil si at har muligheter til å finne ut av hva som vil kunne være til hjelp for deg før innleggelsen. Og det å ha tenkt rundt disse tingene og øvd deg på å gjøre det som er viktig for deg i livet ditt, kan igjen gjøre at du blir bedre i stand til å gjøre nytte av den hjelpen du får, når du er innlagt.

Å slutte å se på meg selv som "psykisk syk" hjalp meg før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen

Foto: Marion Michele, Unsplash


Hva som hjalp meg før jeg ble innlagt: Oppsummert


Som jeg har sagt flere steder i denne bloggposten, så er dette mine meninger og min opplevelse om noe av det som har hjulpet for meg i min prosess med å komme meg ut av spiseforstyrrelsen.

Det var mange andre ting som hjalp også, og denne lista over hva som hjalp meg før jeg ble innlagt for behandling av spiseforstyrrelsen kunne sikkert vært ti ganger så lang, men da måtte jeg skrevet en bok (note to self: skriv en bok 😉)

Jeg tror det viktigste jeg gjorde, bortsett fra å slutte å numme bort smerte med alkohol og piller, var å begynne å se meg selv som et menneske og ikke en diagnose, samt å be klart og tydelig om den hjelpen jeg selv følte at jeg trengte.

Alt i alt ga dette et veldig godt grunnlag for å klare å nyttegjøre meg av den hjelpen jeg fikk under innleggelsen, og å fortsette å arbeide med bedringen min også etter at jeg ble skrevet ut.


Her må jeg tilføye at jeg gjentatte ganger ble henvist til kognitiv terapi, uten at det noengang (i løpet av de fem årene jeg gjentatte ganger ble utsatt for det) hjalp meg nevneverdig, så det er selvsagt ikke så lett som å be om en spesiell type behandling og så får man det. Men andre gang jeg var på prøveopphold på Modum Bad, sa jeg at jeg ikke kom til å takke ja til innleggelse dersom det jeg ble tilbudt var kognitiv terapi. Og jeg ble da heldigvis tilbudt Selvmedfølelsesbasert terapi, noe jeg selv opplevde at var mye bedre for meg.

Faksimile fra en artikkel jeg fikk antatt i Harvest, om medikamentell behandling av smerter

Bilde 5: Artikkel jeg skrev om medisinering til Harvest.

Og så er det så klart enkelte mennesker som har spilt en stor rolle i min prosess, slik som foreldrene mine, broren min og bestevenninna mi. Når jeg hadde et så stort ønske om- og driv for å bli fri fra spiseforstyrret atferd og selvforakt, så hadde det mye å gjøre med at jeg ville være en god datter, søster og venninne, og det opplevde jeg ikke at jeg klarte å være når maten styrte livet mitt.

I dag er jeg utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått, både av staten Norge som sådan, av velferdstjenestene våre, av Modum Bad og av de fantastiske behandlere jeg har hatt, som gjorde hva de kunne for å hjelpe meg da jeg strevde veldig (og som også heiet på meg og roste meg for det jeg fikk til underveis).

Uten den hjelpen jeg fikk, kunne jeg vært død nå, og jeg ville i alle fall ikke hatt det så bra som jeg har det i dag. Det var masse jeg gjorde selv, men det aller, aller viktigste jeg gjorde, var å be om hjelp.

Så dersom du ennå ikke har bedt om hjelp:

Gjør det.

For du er verdt å hjelpe. Og alt du gjør nå, som gjør at du kan få det bedre, er små steg i riktig retning. ❤️️

Og alt du gjør nå, som gjør at du kan få det bedre, er små steg i riktig retning. ❤️️

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top