Hjelp for voksne med anoreksi: «Rehabilitate, Rewire, Recover!» (Del 2)

Hjelp for voksne med anoreksi- Tabitha Farrar
Foto: Haseeb Jamil, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest


Dette er Del 2 om Tabitha Farrars bok Rehabilitate, rewire, recover! Anorexia recovery for the determined adult!, som er en en bok til hjelp for voksne med anoreksi. Jeg vil for så vidt si at det er en selvhjelpsbok for bulimi også, ettersom Tabitha har – som jeg skrev i forrige blogginnlegg om denne boka – et «vektløst» forhold til anoreksi. Med det mener jeg at hun påpeker at du kan ha anoreksi ved en hvilken som helst vekt, fordi det er atferden og tankene som er anoreksien; vekta er bare ett av flere utslag. Dessuten kan du ha gått ned mange kilo uten å ha blitt undervektig av den grunn, dersom du kommer fra en høyere vekt.

Tabitha har for øvrig også skrevet en kortere bok, siden Rehabilitate, rewire, recover! er 600 sider lang.

Den kortere versjonen heter Neural Rewiring for Eating Disorder Recovery: For real and meaningful mental freedom

I forrige blogginnlegg, som heter “Rehabilitate, Rewire, Recover!”: En bok til hjelp for voksne med anoreksi (Del 1) kunne du lese om hvordan Tabitha forstår anoreksi og hva hun mener trengs for å komme seg ut av anoreksien og «fully recover».

I dette blogginnlegget forteller jeg hvordan Rehabilitate, Rewire, Recover og især Tabitha’s formidling på blogg og YouTube, har vært til hjelp for meg i min egen bedringsprosess. I dette innlegget skal jeg også dele mine (ikke så veldig) kritiske bemerkninger til boka, samt si noe om hvem jeg tenker kan ha nytte av å lese den.

Det beste ved «Rehabilitate, Rewire, Recover!»


Som før nevnt er «Rehabilitate, Rewire, Recover!» en plugg av en bok, men det er en god plugg.

For å si det mer konkret: Etter min mening kunne ikke boka vært kortere og samtidig klart å dekke alle de måtene som anoreksi (og bulimi) skader oss på, og som de kan klare å sno seg inn i livene våre på.

Jeg skal bare kort gå inn på disse to elementene, for de har en sentral plass i boka.

En grundig oversikt over hvordan anoreksi (og bulimi) er skadelig for deg


Tabitha tar dessuten for seg en rekke måter anoreksi, og også i noen grad bulimi, kan skade deg på. Dette er eksempelvis:

  • Søvnproblemer
  • Benskjørhet
  • Dårlige tenner
  • Hårtap
  • Gastroparese (at maten blir liggende lenger i magesekken enn det som er vanlig)
  • Amenoré (tap av menstruasjon)
  • Lav sexdrive (nedsatt sexlyst)
  • Anemi (lav blodprosent)
  • Katabolisme (kroppen «spiser opp» muskelmasse)
  • Hjerneatrofi (tap av hjernemasse/hjernevolum)
  • Hyperkortisolisme (forhøyet kortisol)
  • Depresjon
  • Overaktivitet (å måtte gå/stå/trene, i stedet for å kunne sitte i ro/ligge på sofaen og slappe av)

Jeg nevner ikke alt her, men som du forstår er Tabitha grundig. Hun vil du skal vite at anoreksi (og bulimi) er skadelig og sågar dødelig, og at du har all grunn i verden til å be om hjelp for å komme deg ut av atferden og tankekjøret.

Personlig kan jeg legge til at jeg har erfaring med så å si alle bivirkninger av anoreksi og bulimi som Tabitha skriver om. Jeg kunne skrevet denne lista selv og jeg kunne til og med lagt til et par punkter som stammer fra oppkast og selvskading.

Tabitha snakker i hovedsak om det som kalles anoreksi, men som jeg tidligere har skrevet om, har hun et vektløst forhold til anoreksi, og mener at du kan ha anoreksi uansett hva du veier. Det er atferden som karakteriserer om du har anoreksi eller ikke, – ikke om du er undervektig i forhold til BMI, mener hun.

Med andre ord: Dersom du har gått ned mye i vekt på grunn av restriktiv spising, men ikke er undervektig med referanse til BMI, så kan du fremdeles oppleve en hel haug av de bivirkningene som Tabitha nevner. Årsaken er at kroppen din går på sparebluss og blir sultet, hvilket er skadelig for kroppen din, uansett hva du veier.

En grundig oversikt over hvordan anoreksi (og bulimi) opprettholdes i livet ditt


Slik jeg leser Tabitha, så er hennes prosjekt å få voksne som strever med det som kalles anoreksi (og i noen grad også bulimi), til å se at det er mye vi gjør som det er veldig lett å lure oss selv til å tro at ikke har noe med spiseforstyrrelsen å gjøre.

I mange tilfeller vil dette være handlinger som gjør at vi beholder en liten flik (eller en stor skjerv) av spiseforstyrrelsen i livene våre.

Det gjør tilbakefall desto mer nærliggende, for så lenge du forteller hjernen din at det er viktig å spise og bevege deg etter bestemte regler, og så lenge du vier uforholdsmessig mye tid til tanker om kropp og mat, så vil du prege hjernen din til å tro at dette er viktig.

Konsekvensen av å fokusere på noe over tid, er at nervebanene blir med orientert mot nettopp dette vi fokuserer på. Det er slik læring finner sted.

Eksempler på atferd som kan inngå i anoreksi


Tabitha har ikke tenkt til å la oss slippe unna med atferd som kan komme tilbake og bite oss i rumpa senere i livet. Hun ønsker å yte hjelp til voksne med anoreksi, så hun går løs på alle reglene vi følger, en etter en.

Noen eksempler på problematiske «spiseforstyrra» handlinger vi kan gjøre, og som vi trenger å jobbe med å avlære er:

  • Regler for når vi får lov til å spise (timeregler, dagsregler, ukeregler etc)
  • Å spare mat til senere (spise så å si all mat sent på kvelden, i stedet for å fordele det ut over dagen)
  • Selskaps-restriksjon (å spise lite/ingenting eller trene før/etter du skal i selskap, for å kompensere for kaloriene du spiser i selskapet)
  • Kaloriregler
  • Å måtte veie maten
  • Å spise «trygg mat»
  • Å begrense fritiden din (å hele tiden holde deg selv opptatt/i aktivitet med noe, slik at du ikke får hvilt og slik at du ikke får tid til å tenke)
  • Begrensninger på hvor mye penger du får bruke (å være gjerrig med deg selv, rett og slett)
  • Kompentsatorisk atferd av ulike slag (eksempelvis trening for å forbrenne kalorier, oppkast, avføringstabletter, hoppe over måltider etc)

Tabitha tar for seg slike typer handlinger og forteller både om hvordan hun selv oppførte seg da hun hadde anoreksi og hva hun gjorde for å komme seg ut av atferden. Hun har konkrete råd og tips til hvordan du kan gripe det an, og hun forteller også om ulike typer terapi eller støtte fra profesjonelle som det kan tenkes at du trenger, avhengig av hva du strever med. Eksempelvis nevner hun traumeterapi.

Som jeg skrev om i forrige blogginnlegg om denne boka, så har Tabitha et pragmatisk forhold til det å komme seg ut av anoreksi. Hennes prosjekt er ikke å fortelle hvor lang og smertefull bedringsprosessen kan være, men å gi deg konkrete redskaper for å gjøre den enklere, mer konkret og for å minske sannsynligheten for tilbakefall.

Hva andre mener om «Rehabilitate, Rewire, Recover!»


Før jeg forteller deg om mine egne erfaringer og meninger om «Rehabilitate, Rewire, Recover!», skal vi se litt på hva andre som har lest boka, mener om den.

Under finner du derfor noen utsnitt av omtaler på Goodreads.

«Ikke-psykoanalytisk tilnærming til å bli frisk fra anoreksi»


Den lengste bokanmeldelsen later til å være skrevet av en kvinne som selv har langvarig anoreksi og som ennå ikke har klart å komme seg opp i vekt. Hun forteller hvordan boka støtter opp under hennes eget syn på hva anoreksi skyldes og hva som skal til for å bli frisk:

This is not some airy-fairy “eat by the light of the moon” embrace your inner child BS. Instead, the wonderful Tabitha Farrar takes the (sadly) underrated non-psychoanalitical approach.

She explains her reasoning using scientific research to support her position. The illness develops in people with the anorexia genetics and is set in to motion via energy deficit.

Therefore, in order to recover she proposes a two-pronged approach:

a) nutritional rehabilitation, and b) neural rewiring.

All of which makes so much sense it amazes me more treatment providers do not subscribe to this agenda. (…) The part that is new and enlightening and essential to ensure fully recovery, is neural rewiring. This is done through smashing every single one of the maladaptive habits and detrimental beliefs. Amazingly, she has covered all of them!


«Traumer forklarer ikke anoreksiens jerngrep»


Denne leseren finner støtte i at Tabitha ikke henger seg opp i de sosiale aspektene som anoreksi kunne tenkes å ha opphav i:

This book confirms my long-held beliefs. The theories about anorexia stemming from trauma, bad parenting, control issues, fear of growing up, or any other such rubbish that has been proposed have never made sense to me because they fail to explain why this monster can have such a tenacious grasp on an otherwise rational human being.


Leseren sier altså sier at hun aldri selv har trodd på teorier om at anoreksi skyldes traumer eller andre sosiale eller personlighetsmessige forhold, fordi det ikke kan forklare hvordan anoreksi kan holde et menneske i et sånt jerngrep.

«Psykoterapi virker ikke på anoreksi»


Psykoterapi («snakketerapi») virker ikke på anoreksi, for det bringer ikke frem atferdsendringer, sier denne leseren videre.

This explains why traditional talk therapy is unable to bring about permanent behavior changes. A genetic disorder cannot be altered by talking about it, meditating, or saying positive affirmations. Those things may help with other issues but they are not adequate to rewire a malnourished brain. Tabitha Farrar’s approach can.


For å komme ut av anoreksi trengs det atferdsendring, for anoreksi er en «genetisk forstyrrelse», sier denne leseren. Hun påpeker at psykoterapi nok kan hjelpe for andre problemer, men det er ikke nok for å opprette nye, friske nervebaner i hjernen, slik Tabithas tilnærming kan.

Kunnskap om nevroplastisitet gir hjelp til voksne med anoreksi


Denne leseren mener også at nevroplastisitet gir håp til langsyke, om at det faktisk er mulig å bli frisk:

The evidence of neural plasticity in scientific research provides real hope to those of us who may have given up believing that life could be any different.

I think anyone who truly wants to stop the insanity and is willing to commit to following Farrar’s advice, difficult as it may be, recovery is within reach.


En annen bokanmelder, skriver at Tabithas bok gir

“An intimate look inside the mind of those with eating disorders.”


Og at Tabitha gir:

(…) a lot of practical get-well advice, especially for anyone with anorexia and/or bulimia.


Oppsummering, andres meninger omRehabilitate, Rewire, Recover!


Det er ikke mange som har skrevet bokomtale av «Rehabilitate, Rewire, Recover!», men ser vi på antall stjerner boka har fått, er ratingen svært høy (nær 5, som er maks antall stjerner).

De bokomtalene som er skrevet så langt, er utelukkende positive. Som den første leseren skriver dekker Tabitha utrolig nok alle sære vaner og uvaner som anoreksien måtte prege inn i den enkelte, og som den siste leseren skrev, gir Tabitha mange praktiske råd om hvordan du kan deale med dette, dersom du står i det selv.

Ingen lesere skriver noe kritisk om Tabithas fokus på evolusjonsbiologi, gener og hjernen som utgangspunkt for å forstå hvordan anoreksi utvikler seg.

PS: Dersom du vil lese om det evolusjonsbiologiske perspektivet på anoreksi, vil jeg anbefale deg å lese Del 1 av dette blogginnlegget om «Rehabilitate, Rewire, Recover!»

Hva jeg mener om «Rehabilitate, Rewire, Recover!»


Dersom du selv lider av anoreksi, eller har utviklet en annen «type» spiseforstyrrelse/spiseproblem i etterkant av å ha hatt anoreksi, så vil jeg absolutt anbefale deg å lese «Rehabilitate, Rewire, Recover!».

Grunnen til at jeg vil anbefale boka, er at den er full av praktiske råd om hva du kan gjøre når du står fast i en eller annen sær form for «spiseforstyrra atferd». I tillegg til det, gir Tabitha også påfyll av både støtte, håp og humor underveis i prosessen, noe som virkelig er sårt tiltrengt i en så dyster lidelse som anoreksi.

Jeg har selv vært fanget i denne tilstanden, og det er et helvete uten like. Og jeg ville løyet dersom jeg sa at Tabithas måte å formidle om bedring på, ikke har hjulpet meg.

Anoreksi som evolusjonsbiologisk fenomen – so what?


Når det gjelder Tabithas evolusjonsbiologiske perspektiv på anoreksi, så er det for så vidt en interessant hypotese, men rent vitenskapelig kan det egentlig ikke kalles en teori. Årsaken til det er at vitenskapelige teorier må kunne utsettes for systematisk testing gjennom hypoteser, og det er rett og slett ikke mulig å utsette evolusjonsbiologiske perspektiver på anoreksi for slik hypotese-testing.

Årsaken til det er at vitenskapelige teorier må kunne utsettes for systematisk testing gjennom hypoteser, og det er rett og slett ikke mulig å utsette evolusjonsbiologiske perspektiver på anoreksi for slik hypotese-testing.

Kan det tenkes at det stemmer at det er en evolusjonsmessig «god grunn» til at mennesker en gang utviklet «evnen» til å få anoreksi dersom de ble utsatt for lengre tids energiunderskudd?

Så klart.

Men faktum er uansett, slik jeg ser det, at det ikke egentlig gir oss noe nytt. Dagens behandling for anoreksi er så å si utelukkende fokusert på vektoppgang og det som kalles reernæring.

Jeg er enig med Tabitha i at mennesker som strever med spiseforstyrrelser får for lite hjelp til rehabilitering. Selv har jeg jo alltid fremdeles vært undervektig når jeg har vært skrevet ut fra sykehusinnleggelsene mine, og det har satt meg i en veldig sårbar posisjon med tanke på videre bedring. Men når man er innlagt på sykehus får man i alle fall hjelp med å spise og gå opp i vekt. Før det, derimot (før man får en sykehusinnleggelse) er det annerledes. 

Psykoterapi virker ikke på anoreksi? Mon det.


Min erfaring, etter å ha gått mange år i terapi for anoreksi, er at det beklageligvis er for mye snakk og for lite handling i den tidlige hjelpen man får (dersom du er så heldig å få hjelp, altså). Men dette gjelder ikke bare psykoterapi, det gjelder all terapi der man bare blir sittende og snakke eller gjøre noe annet enn å øve seg på å spise.

Dersom du som strever med anoreksi sitter fast i ambivalens og frykt, er det ekstremt vanskelig å klare å spise konsistent, uten at du får praktisk hjelp med det.

Men dersom vi ser på hjelpen som i dag gis for mennesker som strever med anoreksi, så er det jo innleggelser som gjelder. I Norge finnes det svært få dagtilbud eller halvdagstilbud for mennesker med anoreksi (eller andre diagnoser av det som kalles spiseforstyrrelser).

Mangler laverskeltilbud som kan gi støtte til varig endring


Det som det virkelig skorter på slik jeg ser det, er hjelp til å opprettholde og videreføre endringen av nervebaner i hjernen. Dette kan ikke gjøres med legemidler, det må gjøres med handling. Og for å klare å gjøre det med handling, trenger vi hjelp og støtte over tid.

Dette kan handle om psykoterapi eller andre former for terapi, men det kan også handle om lavterskeltilbud omkring måltidsstøtte og støtte til sosialt samvær, slik at man kan oppleve tilhørighet og mening i livet igjen. Beklageligvis skorter det veldig med helsehjelpen på dette området.

Så jeg vil si at selv om hjelpen til reernæring/rehabilitering fremdeles kan bli mye bedre, så er det virkelige problemet at hjelpen man får (samtaleterapi/lavterskeltilbud) avsluttes for tidlig. Dette øker sannsynligheten for tilbakefall og er egentlig å kaste penger ut av vinduet. Hvordan noen kan tro at det å ernære folk opp til BMI 18.5 holder for å bli frisk fra anoreksi, det begriper i alle fall ikke jeg. Snakk om å tro på julenissen.

Evolusjonshypotesen om anoreksi er ikke ny


Selv visste jeg jo svært godt at det var handling som måtte til; det var ingen som trengte å fortelle meg det, aller minst Tabitha.

In fact var ikke Tabitha på langt nær den første som lærte meg om nevroplastisitet og effekten av endrede nervebaner i hjernen på det som kalles vaner og uvaner.

År før jeg leste Tabithas bøker, leste jeg blant annet «The power of habit» og «The willpower instinct», samt «Decoding Anorexia» (sistnevnte er for øvrig den første boka jeg selv har lest som nevner «Flee from famine»-hypotesen, altså evolusjonsperspektivet på anoreksi), og alle disse bøkene kommer inn på betydningen av hjernen og nevroplastisitet.

Nevroplastisitet for the win?


Å trekke det faktum at hjernen er plastisk er heller ikke noe nytt; snarere later det til å gripe inn i omtrent all formidling, fra hva du tenker om deg selv til hvordan du kan nå målene dine (deriblant komme deg ut av anoreksi).

Jada: Gjennom atferdsendring kan vi mennesker endre på nervebanene i hjernen vår, så ja, hjernen er plastisk (det er dette som kalles nevroplastisitet). Hele tiden, gjennom hele livet, kan vi når som helst initiere en ny vane – eksempelvis å spise nok og regelmessig – og det vil endre på hjernene våre, slik at det etter hvert blir stadig lettere å spise nok og regelmessig. Slik kan vi avlære hjernene våre at mat er skummelt. Vi lærer hjernene våre at å spise nok og regelmessig er noe vi gjør, dag etter dag, og at det er normalt og greit. Hele tiden har vi altså potensiale for å skape nye nettverk av nervebaner i hjernen.

Men igjen: Jeg mener at dette egentlig ikke endrer på noe. Det er tross alt ikke sånn at behandling for anoreksi ikke er fokusert på mat. Tvert i mot! Behandling av anoreksi er uhyre fokusert på mat (og vekt!), – hvilket i mange tilfeller kommer i veien for behandlingen, fordi mennesker med anoreksi er forskjellige og har med seg ulik bagasje. Noen har mer faenskap å stri med, rett og slett. Jeg mener at dette ikke kan neglisjeres i terapien.

Hjernen spiller en rolle og kroppen må rehabiliteres….


Er det slik at det vi trenger først og fremst for å bryte fri fra anoreksi, er å spise nok og regelmessig og komme oss opp i vekt?

Helt klart ja.

Som andre lesere også påpeker, vanskelig å jobbe med seg selv når man er alvorlig underernært og/eller feilernært, for hjernen fungerer på langt nær optimalt.

Vi kan kanskje tro det selv mens vi har anoreksi, men for min egen del kan jeg si – nå i ettertid, når jeg er reernært – at hjernen min fungerte langt dårligere enn den gjør i dag.

Og det er ikke overraskende!

Hjernen består for det meste av fett, og når du går ned mye i vekt vil du miste volum også i hjernen. Hjernevolum består blant annet av hvit og grå hjernemasse, som i stor grad er fett. Det vil si at tap av hjernemasse nærmest er synonymt med tap av kognisjon.

Jeg hadde selv svært lav toleranse for stress og stimuli av lys og lyd da jeg var alvorlig undervektig. Hjernen min hadde ikke kapasitet til å prosessere alt, og det skulle omtrent ingenting til før jeg fikk angst og uro, og måtte bevege på meg for å føle meg bedre.

…men miljø og gode samtaler spiller en rolle!


Poenget mitt er ikke at hjernen eller gener spiller en rolle i anoreksi (eller andre anliggender som vi mennesker strever med), for selvsagt gjør det det! Vi mennesker har jo en enorm hjerne og et temmelig stort antall gener.

Men både hjernen og genene våre inngår i samspill med miljøet vårt!

Det er ikke enten-eller.

Det er ikke enten gener eller miljø. Det er ikke enten samtaleterapi eller atferdsendring.

Atferdsendring kan komme gjennom å snakke med en som forstår deg, tross alt. Jeg har jo selv opplevd det.

Dessuten: Første gang jeg utviklet anoreksi – som 15-åring – kom jeg meg ut av anoreksien fordi mamma pusha meg så innmari. Jeg klarte rett og slett ikke å se henne lide sånn. Min BMI da jeg var 15 var ikke så lav som da jeg fikk anoreksi igjen som voksen, men uansett: Jeg var alvorlig undervektig. Så kom ikke her og si at hva noen sier til deg, ikke kan bidra til at du begynner å spise nok igjen.

Vi mennesker er meningsstyrte individer


Granted, det er ingen som kan spise for deg eller gå opp i vekt for deg, eller bestemme seg for deg, for at «nå skal du bli frisk». Det er du som må gjøre jobben.

Det er jeg – du – vi – som må bestemme oss for at nå får det holde! At nå er det noe annet som betyr mer enn det å ikke spise nok mat til å holde en såkalt normal kroppsvekt.

Men det sagt, så holder det ikke å bare spise. Vi mennesker trenger MENING. Slik jeg har opplevd det, var det lettere å spise når jeg fikk noe å spise for. Altså, ikke spis for andre, men gjør det for det som gir DEG mening.

Og hva er det som gir mening?

Vel, det vil jo være unikt i hvert enkelt tilfelle, men for meg var det – og er det fremdeles – verdiene mine.

Antakelig var det derfor det som kalles «Acceptance and commitment-therapy» (som jo også er tema i neste bok i denne serien av blogginnlegg) var til hjelp for meg. For det handler i stor grad om verdier, og om å ta valg som er i tråd med verdiene våre.

Hjernen er ikke en catch-all-be-all for bedring fra psykisk lidelse


Det er her jeg føler at perspektiver som trekker frem hjernen og gener som om det skulle være en eller annen «catch all-be all» for det å bli såkalt frisk fra en hvilken som helst psykisk lidelse, slår feil.

JA! Hjernen og gener er implisert i hele vår menneskelige eksistens.

NEI! Det forklarer ikke alene hvorfor vi mennesker fungerer som vi gjør.

For å forklare hvorfor vi mennesker gjør som vi gjør, mener som vi mener, resonnerer som vi resonnerer og føler som vi føler, må vi ta inn over oss at mennesker er meningsskapende, identitetsstyrte individer.

Påvirker genene våre oss?

Ja.

Determinerer genene oss?

Nei.

Påvirker hjernen vår hvordan vi tenker, føler, handler og ser verden?

Opplagt!

Kan det å se for deg nervebaner som endres i hjernen din, gi deg noen større sannsynlighet for å bli frisk?

Kanskje.

Men det vil variere fra person til person.

Vi er unike, men alle trenger både mat og mening


Folks bedringsprosesser er unike og lar seg ikke enkelt redusere til én form for terapi, teori eller hypotese. Alle trenger mat, men hva som inspirerer oss og motiverer oss til å ville fortsette å spise maten og gå opp i vekt/rehabilitere ernæringen vår, vil variere fra person til person.

Det finnes ikke bare én person som kan hjelpe deg med å bryte fri fra anoreksi.

Personlig digger jeg Tabithas formidlingsmåte, fordi hun er konkret, kortfattet (min rake motsetning der gitt, ehrm) og har humor og omsorg for menneskene hun forsøker å hjelpe (altså deg og meg). Men at jeg digger Tabitha, betyr ikke at jeg ikke også er uenig med henne på noen punkter.

Tabitha er ikke blind for traumer


Imidlertid føler jeg det er på plass å si en ting om Tabithas syn på dette med traumer etc:

Slik jeg forstår Tabitha, mener hun ikke at traumer og vonde livsopplevelser ikke kan spille en rolle i opprettholdelsen av spiseforstyrrelser. Hennes poeng er at det grunnleggende sett er det genetiske potensialet for å utvikle anoreksi dersom man blir gående i energiunderskudd over tid, som er den virkelig utløsende faktoren. Og for å skru av det «drivet» som dette energiunderskuddet skapes, må man spise masse mat og komme seg opp i vekt igjen, hvis ikke blir man fanget i anoreksien.

Det sagt, så mener ikke Tabitha av den grunn at traumer forbundet med omsorgssvikt, mobbing, overgrep, ulykker eller katastrofer, ikke er reelle og kan ha en virkning på folks spisevaner. Hun mener simpelthen at det ikke forhindrer bedring. Alle kan bli frisk fra anoreksi, sier Tabitha. Men enten du har traumer eller ikke, så er det fremdeles slik at den eneste måten å bli frisk på, er å spise nok mat over tid, gå opp i vekt (om du er undervektig for din kropp) og jobbe med å bryte alle de uvanene som anoreksien har fanget deg i.

Det siste er selvsagt sant. Mat trengs uansett hvilken coctaileffekt det var som gjorde at du utviklet anoreksi til å begynne med, og også hvilke variabler som inngår i det å holde anoreksien gående (for det er ikke nødvendigvis det samme som utløste anoreksien).

Men igjen: Det er ikke enten-eller, men både-og.

Noen trenger mer terapi, noen trenger mindre, og alle trenger vi litt ulike typer hjelp. Ingen er helt like. Derfor kan vi heller ikke bare ha én selvhjelpsbok for spiseforstyrrelser, eller ett behandlingsted for anoreksi, eller én behandlingsmodell for anoreksi; eller kun en teori om anoreksi etc. Vi trenger variasjon i måte å sette sammen hjelp på, fordi vi mennesker er forskjellige.

Du kan ha anoreksi uansett vekt, sier Tabitha


Tabithas syn på at maten er medisinen uansett, kommer også inn i hvordan hun egentlig ser anoreksi: Nemlig mer som en lidelse trigget i gang av energiunderskudd, enn som en «sykdom» preget av klinisk undervekt.

Noe jeg verdsetter ved Tabithas syn på det som kalles anoreksi, er da også nettopp dette:

At hun snakker om rehabililtering i stedet for reernæring. Jeg synes rehabilitering er et bedre ord, fordi det ikke impliserer at du må være undervektig på BMI-skalaen for kunne ha anoreksi, – du må bare være undervektig i forhold til det din egen kropp trenger å være.

En sidenote om diagnoser og legemidler


Jeg vet at det finnes dem – blant annet professor Cynthia Bulik – som mener at anoreksi i større kropper ikke er anoreksi, men «fortjener et eget navn». Da Tabitha interjvuet Dr. Bulik nylig (på podcasten sin), hadde de en diskusjon, der Dr. Bulik til slutt sa nettopp dette. Så gikk hun videre til å si at genforskning gjorde det mulig å forske frem målrettede legemidler for hver enkelt diagnose. 

Notabene: Gå hit om du vil høre denne podcastepisoden, kalt «Dr Cynthia Bulik: Recent study identifies eight risk loci and implicates metabo-psychiatric origins for anorexia nervosa».

Personlig har jeg lite til overs for at vi skal få enda flere diagnoser (les: merkelapper), og jeg har i alle fall ingen tro på at noe legemiddel skal kunne fikse på folk! Himmel! Har vi ikke lært det fra før? Hvor mange mennesker skal måtte utvikle avhengighet av legemidler, og lide for tidlig død på grunn av bivirkninger av legemidler, før vi innser at legemidler for psykiske lidelser løser fint lite og snarere forårsaker mer lidelse over tid?

Misforstå meg rett: Om du går på et legemiddel og føler at det hjelper deg, så er det godt å høre. Jeg mener ikke å snakke ned legemidler som du opplever at faktisk er til hjelp.

Det jeg mener, er at jeg personlig ikke har tro på at det å skape enda flere diagnoser og enda flere legemidler som er målrettet mot disse diagnosene, kan løse folks problemer. Psykiske lidelser er ikke hjernelidelser som kan fikses med kjemikalier. Det er psykisk smerte, ofte med grobunn i krevende livshendelser, som mennesker trenger tid og hjelp til å bearbeide og finne en meningsfull vei ut av.

Legemidler kan være til støtte i en periode for noen, men tro meg når jeg sier at for mange skaper det flere problemer.  

Hvordan Tabitha har hjulpet meg med anoreksi


Som nevnt: Jeg var klar over at jeg kunne endre på hjernen min, lenge før jeg leste boka til Tabitha. Jeg var også klar over at evolusjon og gener er implisert i anoreksi. Kunnskap om disse tingene gjorde dog ikke at jeg klarte å komme meg ut av anoreksien (i alle fall tok det lang tid fra kunnskap til handling i tråd med kunnskapen).

Måten Tabitha har hjulpet meg på, har faktisk ikke handlet om det vitenskapelige, men om det praktiske og det humoristiske.

Jeg verdsetter Tabithas formidling både muntlig og skriftlig fordi den er konkret, praktisk, humoristisk og ærlig. Jeg opplever at Tabitha gir av seg selv. Hun har fått meg til å føle meg sett og validert og jeg har følt meg mindre alene, når jeg har lest og lyttet til henne.

Den støtten Tabitha ga meg gjennom sine YouTube-videoer, betydde faktisk alfa og omega for at jeg klarte å spise meg opp i vekt de siste 10 kiloene etter utskriving fra Modum Bad. Jeg var fremdeles undervektig da jeg ble skrevet ut derifra, og Tabithas konstante oppfordring om at det er lov å spise «loads and loads of food» når man er i rehabilitering (og faktisk ellers i livet også!) var til stor støtte for meg mentalt sett.

Tabitha “ga meg lov” til å spise mye mat


Min erfaring er at det virkelig vanskelige var å gi meg selv lov til å spise nok mat hver eneste dag, og å spise det jeg hadde lyst på i stedet for å spise det jeg mente var riktig. Så hver dag når jeg skulle spise, så jeg på Tabitha, og hver dag gjorde det at jeg fikk en følelse av å gjøre «det rette» når jeg spiste. I stedet for at jeg følte at jeg gjorde noe galt, så fikk jeg altså en følelse av å være på rett vei.

Tabithas formidling hjalp meg også med å få ende på den tvangspregede treningen som hadde tatt uforholdsmessig mye tid og energi i mange år. Nå har jeg ikke noe problem med tvangstrening lenger, og det kan jeg i stor grad takke Tabitha for.

Ikke lett å gi god hjelp til oppkastproblematikk når man ikke har hatt det selv?


Det eneste jeg føler at Tabitha ikke har klart å dekke på en fyllestgjørende måte, er det som angår oppkastproblematikk. Antakelig skyldes dette at hun selv aldri kastet opp da hun hadde anoreksi. Hun kommer inn på det ad omveier så kart, for Tabitha jobber blant annet som coach, og har coachet mange til å bli friske fra spiseforstyrrelser, sier hun.

Det jeg vet, er at det spesielt er dem som strever med tvangstrening og restriktiv anoreksi som tiltrekkes av Tabitha, for det var jo nettopp disse to tingene som preget Tabithas egen spiseproblematikk, og folk har det med å søke hjelp fra dem de kan se seg selv i.

Jeg så meg selv i Tabitha når det gjaldt behovet for å holde meg i aktivitet og også i det faktum at jeg var alvorlig undervektig. Når det gjaldt oppkast derimot, var det verre. Dette er beklageligvis et eget helvete som noen av oss må avlære oss. Den eneste veien til å slutte med oppkast, er å ikke kompensere ved å kaste opp dersom du er for mett, eller har hatt en subjektiv eller objektiv overspising. Dette vet jeg av egen erfaring.

…og hvordan Tabitha kan hjelpe deg med anoreksi og bulimi


Jeg vil virkelig anbefale Tabithas bok og også formidlingen hennes på YouTube. Podcasten er bra, men den er ikke det som har støttet meg mest i bedringen min, vil jeg si. Det er det YouTube-kanalen hennes som har gjort.

Men altså, summa summarum: Jeg vil absolutt anbefale deg å sjekke ut Tabitha, dersom du synes det jeg har skrevet om i disse to blogginnleggene virker meningsfullt med tanke på det du strever med. Selv tror jeg at Tabitha kan hjelpe mange, kanskje spesielt deg som selv deler hennes pragmatiske, litt fandenivoldske og galgenhumoristiske syn på hvor jævlig anoreksi er og hvor – beklageligvis – dritvanskelig det er å komme seg ut av det.

Som før nevnt vil jeg si at boka passer for deg som strever med restriktiv spising eller er diagnostisert med en restriktiv spiseforstyrrelse. Dette er faktisk alle spiseforstyrrelser, inkludert overspisingslidelse (jepp, overspising som tross alt ofte som følge av en slankekur eller underspising over tid, selv om det ikke alltid gjør det).

Dersom du er voksen og har anoreksi er boka definitivt for deg. Det gjelder uansett hva slags kropp du befinner deg i (altså, uavhengig av BMI) og uavhengig av om du kaster opp, overtrener eller lider av alle de problemene som Tabitha beskriver. Dersom du har gått ned mye i vekt på grunn av restriksjon og kompenserende atferd av noe slag, og dersom du lider på grunn av dette, vil du garantert finne noe du kjenner deg igjen i.

“It takes one to know one”, som man sier, Og Tabitha har vært der selv.

Gi det boka et forsøk, det er mitt råd. Og dersom du har flere spørsmål til boka, eller ikke liker å lese på engelsk, så kan du bare kontakte meg. Jeg skal svare så godt jeg kan.

Ressurser til hjelp for voksne med spiseforstyrrelser


Dersom du vil kjøpe boka til Tabitha, «Rehabilitate, Rewire, Recover!» så finner du den på Amazon.com.

YouTube-kanalen til Tabitha Farrar finner du her:

Podcasten til Tabitha heter The eating disorder recovery podcast.  

Og bloggen til Tabitha finner du her.  

Om du er interessert i å teste ut Tabithas coaching, kan du også gjøre det.  

Tabitha har også et forum for online måltidsstøtte for deg som trenger felleskap og støtte rundt måltidene dine.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »