Hva som hjelper meg i hverdagen (med maten, kroppen og livet:)

Hva som hjelper meg i hverdagen - spiseforstyrrelser og recovery
Foto: Nick Morrison, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Å jobbe med å holde seg i bedring fra det som kalles en spiseforstyrrelse, krever en viss innsats. I dette blogginnlegget kan du lese hva jeg gjør (nå for tiden) som hjelper meg med å opprettholde drivet for bedringen min. Skriving, gode morgenritualer og ikke minst det å bruke erfaringskompetansen min til å hjelpe andre, er noe av det som betyr mye for meg.

Enten du kaller det «recovery», «tilfriskning», «å bli frisk», «bedring» eller «å få det bedre» (eller noe helt annet), så sikter vi til den samme prosessen, selv om forståelsesrammen nok kan være litt forskjellig. I dette blogginnlegget skal jeg i alle fall skrive litt om hva som hjelper meg i hverdagen når det gjelder min egen recovery fra det som kalles anoreksi og bulimi.

En sidenote om ord som syk og frisk og normal


Personlig foretrekker jeg å la være å bruke ord som «frisk» og «syk», og også «normal». Årsaken til det er, som jeg har nevnt andre steder, at jeg ikke finner begrepene meningsfulle. Hvis man snakker om å bli kvitt symptomene på det som kalles anoreksi eller bulimi eller overspisingslidelse, så er det en sak. Men snakker vi om det som ligger bak, altså grunnene til at man utviklet en spiseforstyrrelse, så begynner konseptet «frisk» å gå i oppløsning.

Selv om det å bli symptomfrisk i seg selv kan være og er fantastisk for mange, så kan det også oppleves som svært krevende, kanskje særlig for dem som utviklet spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi i kjølvannet av omsorgssvikt, psykisk og fysisk vold, seksuelle overgrep og traumer av andre slag (bare så det er nevnt; traumer kan også være bilulykker, krig eller det å over tid stå i en situasjon der man blir utsatt for hets og verbale angrep, slik som mobbing) .

Med andre ord, det å «bli frisk» er ikke så enkelt som terminologien skal ha det til. Begrepet skjuler mer enn det legger for dagen. Kanskje er man såkalt normalvektig og ute av de verste spiseforstyrrelsessymptomene, men fortiden, og dermed frykten for fremtiden, kan veie tungt på kropp og psyke (ikke at det er noe klart skille mellom de to).

Bare for å være tydelig: Jeg mener ikke å implisere at jeg selv har traumer. Jeg vil bare anerkjenne at noen har det, og at begrepet «frisk», når man strever med traumer, for meg fremstår som en måte å underkjenne hvordan mennesket egentlig har det. Å være symptomfrisk fra spiseforstyrrelsen er én ting, men å leve livet sitt best mulig som et helt menneske, er en langt større jobb enn det å bli kvitt noen diagnosekriterier i ICD eller DSM.

Det sagt, så skal jeg gå over til å beskrive hva jeg gjør i hverdagen nå for tiden, som gjør at jeg har et godt og meningsfylt liv.


Hjelper meg i hverdagen: Å ikke identifisere meg med spiseforstyrrelsen


«Hvordan går det med deg?»

Å få dette spørsmålet av en kollega eller folk som ikke kjenner meg så godt, er faktisk lettere enn å få spørsmålet fra en som vet mye om spiseforstyrrelser og som kjenner til historien min.

Selv om kollegaer av meg vet at jeg hadde anoreksi, så vet de færreste hvilken kamp det er å få det bedre, og enda færre igjen vet hvor (relativt sett) lav sannsynlighet det er for å bli «helt frisk», dersom man har vært syk lenge.

Når jeg får dette spørsmålet fra folk som vet – fra egen erfaring, eller fra forskning – nettopp hvor mange snubletråder og kløning det er i bedringsprosessen, så føler jeg meg gjennomsiktig.

«Ser du noe jeg ikke ser?» tenker jeg da. Jeg føler meg ubekvem og vet ikke helt hva jeg skal si.

«Altså jo, jeg har jo tanker om mat og kropp og føler meg ikke helt bekvem med kroppen min alltid, men jeg har det bedre enn på mange år.» Det høres jo nesten påtatt ut når jeg sier det, sant?

Men faktum er at det er sant. Jeg har det bedre enn på mange år, for jeg vet hvor langt jeg har kommet og jeg vet hvor nær jeg var ved å dø. Å snakke om det hva som fremdeles lugger sjela, kjennes vansjelig. Jeg vil heller fokusere på det som er bra, og dersom jeg har en dag med crappy kroppsbilde der jeg «føler meg feit» og alt det der, så er min løsning å oppsøke mennesker som har kjent på sånt selv, men som har kommet enda lenger enn meg i sine prosesser med å godta seg selv.

Bare for å være tydelig: Når jeg sier at jeg ikke identifiserer meg med spiseforstyrrelsen, så betyr ikke det at jeg stikker hodet i sanda og later som om alt er yay-okay når det ikke er det. Men min innstilling er at ingen har det superbra hele tiden. Det er for mye forlangt å forvente at jeg skal være spesiell på dette området.

Dersom jeg har en dårlig dag nå for tiden, så er det ikke i hovedsak fordi jeg fremdeles synes mat er vanskelig, det er som oftest fordi jeg ikke har tatt godt nok vare på meg selv (les: ikke sovet nok, hvilt nok, ikke satt grenser, ikke beveget nok på meg, ikke spist regelmessig nok, eller spist noe jeg ikke tåler), og når det skjer trenger jeg å jobbe med meg selv. Skrive dagbok, gjøre noe kreativt, gå en tur, ta en prat med noen jeg har tillit til.

Foto: Ali Marel, Unsplash

Jeg mener ikke at folk ikke skal spørre meg hvordan det går med meg, så klart. Vi bør jo alle bry oss om hvordan det går med hverandre. Men noen ganger får jeg en følelse av at folk forventer at det skal gå dårlig med meg, når det ikke gjør det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at «Nå må du passe på!» eller «Oi, er det lurt å gjøre det, da?» (om en eller annen aktivitet) eller blir nærgående og ser meg dypt inn i øynene. Da får jeg følelsen av å bli veiet og målt i en slags jakt etter spiseforstyrrelsessymptomer.

Antakelig bærer jeg preg av min selvopprettholdne barndom, slik at jeg føler meg litt merkelig når folk vil grave i psyken min. Jeg setter pris på at folk bryr seg om meg, tro meg. Samtidig er det så enkelt som dette, egentlig: Dersom det går dårlig med meg igjen, så ber jeg om hjelp. Jeg har temmelig høy såkalt «hjelpsøkende atferd». Når jeg forstår at det brenner, så går jeg til legen og når jeg får problemer med å opprettholde driven for bedring, så går jeg til psykologen min. Men jeg driver ikke og fisler rundt med småtterier; til det har jeg vært for syk.

Nå vil jeg leve livet mitt så langt bort fra identifikasjon med spiseforstyrrelsen som jeg kan komme. Å blogge om det å ha hatt en alvorlig spiseforstyrrelse og skrive om forskning på dette området, finner jeg veldig meningsfylt.

Å snakke om at «det er så vanskelig å bli frisk»….. vel…

Det er absolutt vanskelig å bli frisk, men jeg tror det beste jeg kan gjøre for meg selv – nettopp fordi det er hardt arbeid – er å fokusere på å leve livet her og nå. Det vil gi det nødvendige påfyll og den nødvendige gløden for å stå på videre.

Hjelper meg i hverdagen: Å gjøre ting som betyr noe for meg


Dette er SÅ viktig! Å ha et meningsfylt liv er nødvendig for alle mennesker og jeg skal ikke late som om jeg er så himla spesiell på dette området, men jeg tror noe av grunnen til tilbakefallet mitt (til anoreksi) da jeg var 32, var at jeg følte jeg hadde mistet meg selv. Min identitet lå i trening og forskning og plutselig kunne jeg ikke gjøre noen av delene, fordi jeg hadde skadet meg og hadde så store smerter.

Så det å gjøre ting jeg liker, sette grenser når jeg merker at jeg er i ferd med å bli slukt inn i noe jeg ikke har tilstrekkelig interesse for, og å kunne hjelpe andre og samtidig bygge meg selv opp ved hjelp av kreative uttrykk (sånn som denne nettsiden), er en drivkraft i livet mitt.

Det gjør at jeg får noe viktigere å fokusere på enn mat og kropp, og i stedet for å orientere fokuset mot min egen navle, så ser jeg utover mot verden.

Jeg er mer opptatt av å få et godt ettermæle for hvem jeg har vært og hva jeg har gjort for andre, enn i kraft av hvordan jeg ser ut. Utseende forfaller med årene allikevel. Medfølelse og skaperkraft gjør det ikke (håper jeg).

Hjelper meg i hverdagen: Fellesskap!


For meg er det meningsfylt å være sammen med andre som har vært gjennom noe av det samme som meg. Vi kan befinne oss på ulike steder i prosessene våre, men jeg har alltid noe å lære av andre. Det gjelder enten du har hatt et tilbakefall, eller om du kaller deg «helt frisk». Uansett, så finner jeg inspirasjon og driv i fellesskapet om å jobbe for bedre et bedre og mer meningsfullt liv.

Å være sammen med folk som forstår, i dypet av sjelen sin (beklager det pompøse språket, men jeg kan ikke forklare det bedre) hvor jævlig det er å være fanget i alvorlige problemer med mat, kropp, psyke og crappy selvfølelse, har en helt egen form for nærhet som jeg setter veldig stor pris på.

Hjelper meg i hverdagen: Å skrive


Ettersom jeg er så glad i å skrive, bruker jeg mange ulike kanaler for skrivevirksomheten min. Foruten bloggen og dagboka, bruker jeg bullet journal, samt at jeg skriver artikler for Spisfo-bladet. Og så skriver jeg på en bok også, men det sistnevnte er et prosjekt jeg ikke forhaster meg med.

For meg handler det å skrive om å bli kjent med meg selv. Jeg bruker ulike skriveøvelser til å skrive om ting jeg egentlig aldri har tenkt særlig over, eller til å besvare spørsmål om meg selv som gjør at jeg forstår mer av mine «likes and dislikes».

Med tanke på at jeg på mange områder ikke har visst hva jeg liker eller hva som faktisk er viktig for meg i livet, så har skrivingen min vært øyeåpnende. Plutselig har jeg fått interesser jeg brenner for og våger å følge og drømme om, i stedet for å late som om ting ikke egentlig er så viktig for meg, slik at andre kan få bestemme.

Foto: Green Chameleon, Unsplash

Been there done that! Vi trenger alle å bruke tiden vår på noe vi finner meningsfullt, og for meg er det å skrive så meningsfullt at jeg føler meg som et halvt menneske når jeg ikke skriver. Skriving er noe som har ligget naturlig for meg siden jeg var barn og jeg har omsider innsett (i en aldrer av 40 år, hehe) at jeg aldri vil gi fra meg den gaven det er å skrive. Jeg bor heller alene resten av livet, enn å ikke få skrive.

Hjelper meg i hverdagen: Behagelige klær


Jepp….Disse klærne altså. I stedet for at vi kjøper oss nye klær, forsøker vi å presse oss inn i klær som ikke passer, og så føler vi oss «feite» som konsekvens av det.

PS: Hvor rart er det egentlig at du føler deg «feit», dersom du tar på deg trange klær? For det er ikke du som er for stor, det er faktisk klærne som er for små. Helt seriøst.

Jeg oppdaterer garderoben min litt her og der, og særlig når jeg ser at jeg er emosjonelt knyttet til å passe inn i en helt bestemt klesstørrelse. Å gi slipp på en størrelse og gå opp til en større en, har sittet langt inne. Men altså..det må da sannelig være lov å gå i fine, men behagelige klær og føle seg vel, i stedet for å gå i trange, ubehagelige klær og føle seg icky og “feit”.

Hjelper meg i hverdagen: Podcasts, bøker og SoMe


Jeg er en stor fan av podcasts, lydbøker og YouTube når det gjelder å finne inspirasjon og driv til bedringsprosessen min, og i tillegg har jeg fysiske bøker og Kindle-bøker.

Noen av de bøkene jeg kan finne på å slå opp helt tilfeldig i, for å få en boost, for eksempel:

Body positive power, av Megan Jayne Crabbe

Body Kindness, av Rebecca Schritchfield

Body of Truth: Change Your Life by Changing the Way You Think about Weight and Health, av Harriet Brown

The beauty myth, av Naomi Wolf

Hunger: A Memoir of (My) Body, av Roxanne Gay

The Body Is Not an Apology: The Power of Radical Self-Love, av Sonya Renee Taylor

Body Respect: What Conventional Health Books Get Wrong, Leave Out, and Just Plain Fail to Understand about Weight, av Linda Bacon

The Obesity Myth: Why America’s Obsession with Weight is Hazardous to Your Health, av Paul Campos og Paul Ernsberger

Shrill: Notes from a Loud Woman, av Lindy West

…eller bøker som

Radical Acceptance, av Tara Brach

The places that scare you, av Pema Shödrön

The compassionate mind, av Paul Gilbert

…bare for å nevne noen.

Illustrasjon: Collage laget av Hilde

Og da kan du jo tenke deg hvem jeg følger på sosiale medier?

Jepp, det er ofte folk som også kan gi meg et boost dersom jeg har dårlig dag, enten det er at jeg føler meg «feit» eller at jeg føler meg «dum» (I’ve been known to feel both 😉)

På YouTube er det litt mer spredt, da. Der følger jeg folk ut i fra hvilke interesser jeg har, og er ikke så opptatt av kropp.

Det handler mer om bullet journaling og litt om webdesign og grafisk design, ettersom dette er nye hobbier jeg har fått i løpet av bedringsprosessen min.

Forsåvidt gjelder de også hvilke podcasts jeg hører på; altså at det handler relativt lite om kropp. Jeg hører på tre Spiseforstyrrelses-podcaster, men ellers er det for det meste kreative ting (eksempelvis WordPress eller blogging), business (gjerne damer som har lyktes i å bygge sine egne businesser) eller podcaster om det å bygge gode liv (det kan være alt fra å utvikle gode vaner til å komme i kontakt med hva som er viktig for nettopp deg).

På bokfronten må jeg dog tilstå at det har gått mye i sakprosa de siste par årene. Jeg har lest mindre skjønnlitteratur enn jeg brukte å gjøre før jeg ble syk. Men…skjønnlitteratur er så verdifullt og kan gi inspirasjon til egen skrivevirksomhet, så nå har jeg en ambisjon om å lese 10 romaner i året, i alle fall.

Jeg finner at desto mindre fokus jeg har på det som angår mat og kropp, desto mer fokus har jeg til lek. Og kunst, deriblant litteratur, har lekne elementer som jeg har godt av å ta inn mer av, det merker jeg.

I det hele tatt handler mye av bedringen min om å legge sten på sten av kunstneriske elementer. Kreativitet har vært en del av meg siden jeg var barn, men i mange år la jeg det til side, i prestasjonens og «flinkismens» navn. I bedringsprosessen min har jeg tatt kreativiteten og leken mer og mer tilbake, og det har bidratt til at jeg har funnet mer tilbake til min egen stemme også.

Jeg kommer aldri til å bli perfekt eller ferdig utlært i dette, men det er heller ikke meningen. Kreativitet og lek er et livsprosjekt, som alltid vil bære i seg potensiale for endring og utvikling.

Hjelper meg i hverdagen: Tillit til at veien blir til mens jeg går


Dette handler om mindsettet (tenkesettet) mitt. Som allerede nevnt identifiserer jeg meg ikke med spiseforstyrrelsen, og jeg er opptatt av å sette pris på det gode jeg har i livet og den fremgangen jeg har nytt, fremover å dvele ved det som kan kjennes vanskelig.

Min erfaring er at etter en vanskelig dag så kommer det en bedre dag. Det er sjelden mange vonde dager på rad, og hvis det er det, så skyldes det at jeg ikke har tatt godt nok vare på meg selv og satt gode nok grenser. Jeg trenger nok søvn og hvile, men jeg har nok også “kreative maur i rævva”, så jeg klarer ikke å sette meg ned og bare glo. Jeg må skape noe! (Sånt som dette blogginnlegget 😉

Jeg innser at jeg gjentar dette til det kjedsommelige, men jeg digger å skrive. Og det betuyr at dette (å blogge) ikke kjennes som jobb, selv om det er en oppgave jeg gjør til hver eneste fredag i uka. Det det kjennes bare ut som…som noe fint, egentlig. Til forskjell går det å jobbe lange dager på min faktiske arbeidsplass langt mer ut over psyken min, fordi arbeidet der ikke er like meningsfylt for meg som det å skrive noe som kan være til hjelp for andre (og meg selv).

Himmel, altså…. Hadde jeg kunnet tjene penger på det jeg gjør, så tror jeg at jeg ville foretrukket å være privat næringsdrivende. Men det er jo sånt det er vanskelig å si høyt, spesielt med tanke på at jeg også er veldig takknemlig for jobben min. Hadde det ikke vært for den, ville jeg ikke hatt det så bra som jeg har det i dag. God økonomi er tross alt sabla viktig for psyken.

Anyaways, I digress.

Over til neste, og siste punkt.

Hjelper meg i hverdagen: gode morgen- og kveldsritualer


Jeg er en sucker for systemer, så det å ha et morgenrituale har betydd enormt mye for meg i bedringsprosessen min. Hver dag har jeg en fast rekkefølge på ting jeg gjør når jeg står opp klokken 06:00. Først pusser jeg tennene og vasker ansiktet og drikker vann. Så lager jeg frokost og kaffe. Deretter mediterer jeg litt og har en kort visualiseringsøvelse (der jeg visualiserer hvordan jeg ønsker at livet mitt skal se ut om et år), skriver dagbok og sjekker bullet journal-en for å se hva som står på dagens agenda.

Og så tar jeg en pushup. Haha, jeg vet, det høres helt dust ut, men faktum er at om jeg sier til meg selv at jeg skal ta 20 pushups hver morgen, så blir det ingenting av. Dersom jeg derimot sier til meg selv at jeg skal ta 1 pushup, så klarer jeg det alltid, og som regel blir det bonusrepetisjoner når jeg først begynner. Med andre ord: Det er en “easy win”.

Jeg har stor tro (og god erfaring) med å bygge opp “mini habits” på denne måten. Bare tenk etter: Dersom du sier til deg selv at du skal gjøre en ting (eksempelvis meditere) i 30 minutter hver dag, så er sjansen stor for at du ikke gjør det, fordi det kjennes så lenge. Men om du ser til deg selv at du skal meditere i 2 minutter, så kan det godt hende du ender med å meditere mye lengre. Alt som er over 2 minutter er jo en bonus, så du vil oppleve mestring av å klare mer, i stedet for nederlag av ikke å klare 30 minutter. Aim for less, så klarer du “more”, det er mitt forslag, om du vil bygge opp en ny vane.

Kveldsritualet mitt har vært litt trial and error, men nå for tiden er det omtrent sånn:

Jeg spiser kveldsmat i 20-tiden og avhengig av hvordan dagslyset er, så skrur blålysfilteret (på de digitale enhetene mine) seg på omtrent ved solnedgang. Da forsøker jeg så godt jeg kan å legge fra meg laptopen og heller lese en bok eller skrive litt, frem til jeg legger meg (men jeg må tilstå at jeg ofte “feiler” i dette…)

Når jeg har lagt meg, setter jeg på en lydfil med japansk og så ligger jeg og lærer litt japansk før jeg sovner. En hel del ganger må jeg skru av lydfila for å sove, for jeg merker at jeg er trøtt. Men for meg er dette faktisk en veldig god måte å sovne på. Jeg merker når jeg er i ferd med å bli trøtt, og når jeg merker det, kan jeg jo bare fortsette å høre på lydfila dagen etter, heller. Det som er så fint er at jeg alltid kommer meg litt fremover med japansken, og det gir meg driv til å planlegge en Japanreise om ikke så lenge. Sånne ting som det bidrar til å gjøre livet mitt så utrolig mye rikere enn det var før, da nettene mine gikk med til tvangstrening eller overspising og oppkast.

Dette er så klart bare et par av de «systemene» jeg leker meg med i hverdagen min, og det er hele tiden i endring etter hva som passer for de andre pliktene og oppgavene jeg har i hverdagen.

Husk at alt handler om å finne vaner som er gode for deg, ikke vaner som funker for en eller annen hotshot på den andre siden av jorda. Jeg ser på det som en form for lek og utforskning av hva som fungerer og ikke fungerer for meg i ulike deler av livet og hverdagen min. Igjen: Ingen ting er statisk, så det som fungerer en stund, fungerer ikke nødvendigvis for alltid. Det kommer jo helt an på hvilke gjøremål du har i hverdagen din.

Så altså….ikke forsøk å kopiere noen annens plan, dersom den ikke er bra for deg.

Det er viktig, altså.

Foto: Dawid Zawiła, Unsplash

Avslutning


Dette blogginnlegget kunne antakelig vært mye lenger, men jeg velger å stoppe her. Så klart, det er en mengde ulike sider ved det å reise seg igjen som menneske etter å ha ligget nede, og det jeg har nevnt her er bare noe av det som er viktig for meg i min hverdag nå for tiden.

Imidlertid blir veien også til mens jeg går og det som er viktig for meg i dag, er ikke nøyaktig det samme som det som var viktig for meg for ett år siden.

Ett eksempel: I går var jeg så heldig å få lov til å undervise – fra erfaringsperspektivet – i Psykisk helse og rus for et knippe sosionomstudenter på Lillehammer. De var så fine, kloke og nære, og våget å stille spørsmål som viste at de hadde både ønske om- og evne til å reflektere over sin egen yrkesutøvelse.

Det å få muligheten til å dele av mine erfaringer på en slik måte, og også bidra til å bygge bro mellom erfaringsperspektivet og profesjonell praksis, ser jeg på som en gave. For bare tre år siden, altså sommeren 2016, da jeg bestemte meg for å ta livet mitt tilbake, var dette noe som drev meg: Å bruke erfaringene mine til noe bedre. Å transformere smerte til mestring. Å gi noe av verdi til andre som strever, fra det jeg selv har fått av vonde erfaringer.

Så det å faktisk gjøre nå, det jeg sa da at jeg ville, det føles enormt stort. Det viser at det er mulig å nå mål, dersom man bare jobber målrettet for det.

En annen ting er at jeg i det siste også begynt å dele litt av de mer skjønnlitterære skriveriene mine. Tilbakemeldingene jeg har fått i den forbindelse, har bidratt til inspirasjon og påfyll jeg aldri ville fått dersom jeg ikke våget nettopp å dele.

Og sist men ikke minst: det å våge å date igjen, – våge å like noen på «den» måten, våge å bli likt på «den» måten, våge å være nær noen igjen, har også gjort meg en erfaring rikere denne sommeren (og høsten).

Våg gi det ukjente (bedringen) en sjanse


For…du kan aldri vite før du legger i vei, nøyaktig hvordan det vil bli. Alt du vet er hvordan du har det nå. Og da blir spørsmålet: Er det slik du vil fortsette å ha det? Eller våger du å stikke tåa ut i det ukjente (eller til og med ta spranget ut i det ukjente)?

Endring kjennes skummelt, det gjør det. Også for meg, – tro meg! Men å sitte fast i noe smertefullt, er enda skumlere. For mens du sitter fast, går livet forbi deg. Og det er ikke sånn jeg vil ha det. Da vil jeg heller være redd, men være på vei i en retning som er mer i tråd med verdiene mine; mer i tråd med den jeg vil være i verden. Så får jeg heller være redd og føle meg “feit”, da. Det er uansett mye bedre enn å ha det slik jeg hadde det de årene jeg var eid av spiseforstyrrelsen.

Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men kanskje kjenner du deg igjen? Hvis du gjør det, har jeg egentlig bare ett forslag:

Våg å stikke tåa uti det ukjente. Våg å gi det en sjanse. Veien vil bli til mens du går, og du vil finne dine egne former for mestring og mening, som kan hjelpe deg på vei. Og hvem vet hva du kan bli da?

Gud vet at hva enn det er, så er det i alle fall bedre enn å sitte fast i hyperfokuset på mat og kropp.

PS: Om du likte dette blogginnlegget, så vil du kanskje også være interessert i dette, som handler om hva som hjalp meg rett etter å ha vært innlagt.


PPS: Det er også andre som har skrevet om dette temaet, altså hva som kan være til hjelp med recovery. Her er en artikkel, kalt 7 secrets to eating disorder recovery

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top