Når hovmod står fall. Om ydmykhet og ærlighet i tilfriskningsprosessen.

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Det er ikke så mye annet å si om bedring fra anoreksi, enn at det er skikkelig vanskelig når andre deler av livet krever sitt. Kanskje er det ikke så mye anoreksi jeg prøver å "bli frisk fra" som det er livet jeg forsøker å lære meg å håndtere.
Anoreksi_tvil_kalorier_vektoppgang_skoliose_benskjørhet_veie_mat
Foto: Paolo Nicolello, Unsplash


Tja. Det er med blandete følelser jeg skriver dette blogginnlegget. Det er den samme gamle følelsen. Du vet, den som dreier seg om ikke å være bra nok. Tanker som “hva vil andre si”, etc.

Men så er det det, da…At er det en ting jeg har lært meg i løpet av de siste to årene, så er det at jeg trenger å ha ydmykhet på min egen prosess, og ikke på død og liv (for da blir det dessverre veldig ofte mer død enn liv) skulle trumfe min vilje gjennom. Så dette blir om ikke et langt innlegg (antakelig blir det det også 😉 så i det minste et ærlig et.

Hvordan gikk det med matveiingen?


Forrige blogginnlegg skrev jeg at jeg skulle slutte med å veie mat, fordi jeg var drittlei spiseforstyrrelsen. Jeg sa at jeg hadde droppet å veie mat ved en del måltider noen dager, og at det hadde gått bra, derfor regnet jeg med at det skulle gå bra  også å lette anker fullstendig.

Her innser jeg at jeg har vært litt for naiv med tanke på hvor lang tid tilfrisning fra en 23 år lang spiseforstyrrelse faktisk tar. Okay, så var det å slutte med selvmedisinering i form av piller og øl en rimelig overkommelig affære; tross alt hadde jeg ikke “drevet med” denslags veldig lenge, og omfanget var også relativt begrenset.

Men en spiseforstyrrelse som har vart i 23 år, blir ikke borte i løpet av 6 måneder. Som jeg har nevnt før, ble jeg skrevet ut fra min siste innleggelse mot slutten av oktober i fjor. Da var jeg fremdeles undervektig, og siden da har jeg gått opp nesten 10 kilo til, for egen maskin. Selv om jeg har gått tilbake til min opprinnelige vekt nå, og verken kaster opp, underspiser eller overtrener, så tar det tid for hjernen å lage nye nervebaner som legger til rette for andre nerveimpulser enn de som spiseforstyrrelsen har besørget.

Jeg må si at selv om jeg har avstått fra å veie og også loggføre matvarer i 80 prosent av tiden som er gått siden sist jeg skrev, så merker jeg at det gjør meg veldig sårbar for stress, og det er jo heller ikke noe bra. Så hvorfor blir jeg stressa? Er det kaloriene det dreier seg om?

Når helseråd slår krokben på hverandre


I ydmykhetens navn kan jeg ikke nekte for at kalorier antakelig spiller inn, men om jeg skal anslå prosentvis hva som er bekymringen min, så utgjør kalorier omlag 30 prosent. Problemet mitt er ikke hovedsakelig spiseforstyrrelsen eller kaloriangst. Det er, dessverre vil jeg egentlig si, blitt mye mer komplekst enn som så.

Snarere enn at spiseforstyrrelsen styrer skuta alene, så har jeg nå gående en blanding av helseråd knyttet til henholdsvis skoliose, osteoporose, plantar fascitt (betennelse i fotsålene) og altså spiseforstyrrelsen. Her er “konfliktene”:

Osteoporose


Med alvorlig osteoporose er det viktig å ha en vekt som er trygg for kroppen. Ikke bare er det altså viktig å unngå undervekt, men det er også viktig å unngå å spise for lite i forhold til energiforbruket. Ikke minst er det viktig å få i seg nok kalsium, D-vitamin og helst også K2-vitamin gjennom kosten. D-vitamin er imidlertid en fettløselig vitamin, derfor er det også viktig å få i seg nok fett.

Det holder ikke å bare pøse på med kalsium, – jeg trenger at kalsiumet går til skjelettet mitt og ikke bare sirkulerer i blodet mitt, der det kan bidra til fortetninger i årene. For mye kalsium kan dessuten føre til nyrestein. Noen studier tyder på at magnesium hjelper med metaboliseringen av D-vitamin, slik at kalsium lettere blir absorbert til skjelettet, og sannsynligheten for de øvrige negative virkningene (nyrestein og trange blodårer) blir mindre.

I tillegg til alt dette, er det nødvendig å trene for å bygge muskler, gjerne løfte så tungt som mulig, for det kan bidra til sterkere benbygning. Men dette kommer i noen grad i konflikt med skoliosen, for det er ikke alle måter jeg kan løfte tungt på. Eksempelvis bør jeg ikke bære særlig mer enn 3 kilo på ryggen over tid. Gjør jeg det, får jeg enda mer vondt enn jeg allerede har.

Skoliose


Med skoliose er det også viktig å ha en vekt som er trygg for kroppen, og også her er det viktig å trene, men da først og fremst styrke i kjernemuskulatur, rygg og bekken. Mitt inntrykk fra den forskningen jeg har lest, samt fra fortellinger fra andre personer med skoliose, er at smertene blir mindre dersom man ikke veier “for mye”.

Hva som er “for mye” er så klart individuelt, men det å ha en høy vekt (“overvekt”, – NB: les forrige blogginlegg for mer om hva jeg mener om dette begrepet) som består av lite muskler og mye fett kan for noen føre til mer smerter. Siden det er noe som tyder på at skoliose er mer enn bare en skjev rygg, men også har med mangel på essensielle aminosyrer (proteiner) og aktiviteten (eller mangelen på den) i nevrotransmittere, er det viktig å ha en balansert kost og begrense mat som er forbundet med økt betennelse, slik som rafinnert sukker.

Notabene: Bananer eller frukt generelt er IKKE hvitt sukker. Når folk sier at man ikke skal spise eksempelvis banan, fordi det inneholder karbohydrater, så vrir det seg langt inni sjela mi og jeg blir temmelig bister. Bananer inneholder karbohydrater som er viktige for både kroppen og hjernen (i den grad vi kan skille mellom de to), men ikke minst inneholder banan kalium, som er viktig for muskler, nerver, hjertet og nyrer. Så mye som jeg har kastet opp, underspist og overtrent, er det veldig viktig at jeg får i meg nok kalium, blant annet, for jeg har hatt lagvarig hypokalemi (underskudd på kalium). Jeg måtte bare understreke dette, så ikke blogginnlegget kommer i skade for å kunne leses som et “jeg-må-slutte-å-spise-frukt”- innlegg, for det er så fjernt fra sannheten at du aner ikke.

Plantar fascitt


Også plantarfascitt kan bli verre av å bli “for tung”. Jeg er dessverre disponert for plantarfascitt, siden jeg er plattfot og har skjeve stortær (hallux valgus), særlig på høyrefoten. Altså, jeg har én skjev stortå på høyrefoten, just to be perfectly clear (et øyeblikk hørtes det ut som om jeg hadde et par stortær for mye).

Nå har jeg hatt en temmelig rask vektoppgang, og fotsålene mine er ikke vant til et så stort trykk. Allerede i januar fikk jeg problemer med føttene, og sist gang jeg hadde så vond plantarfascitt som nå, var i 2012, et par år etter at jeg skadet bekkenet mitt i en overtrening. Så jeg vet at det er noe “ekstra” som har gjort at jeg har så vondt som nå, og vektoppgangen har antakelig litt å si (merk: Litt!)

Men løsningen er ikke å gå ned i vekt…


Løsningen – i den grad jeg skal etterstrebe noen “løsning” – er så klart ikke å gå ned i vekt. Jeg var nylig til gynekolog, for å få en statusrapport på hvordan det står til “der nede”, og for å sitere gynekologen: Det er ingen tegn til menstruasjon.

La oss hypotetisk si at jeg begynte å gå ned i vekt nå, fordi jeg fikk en idé om at jeg kanskje kan få mindre smerter i ryggen og føttene dersom jeg veier litt mindre. Dette vil være en helt ELENDIG idé! Hvorfor? Fordi et energiunderskudd nå, vil sende et signal til kroppen min om følgende: FARE! Du er igjen havnet i en sultsituasjon, der det er viktig å spare på ressursene!

Resultatet vil meget sannsynlig bli at menstruasjonen lar vente enda lenger på seg, siden kroppen ikke vil prioritere å lage kjønnshormoner dersom den tror den er i en energimessig deprivert situasjon. Tross alt har kroppen min lang erfaring med å være i energiunderskudd, og den vet godt hva den skal gjøre.

Jeg antar at det er lenge til kroppen min begynner å stole på meg igjen. Det vil si at jeg må spise regelmessig og næringsrik mat, og sørge for å holde en trygg vekt, dersom jeg skal få tilbake hormonproduksjonen (skjønt, det kan jo tenkes at kroppen min har skrudd seg av for godt, – denslags har jeg ingen garanti for).

Mange råd, mye søl


Allikevel, – med så mange kostholdsråd, treningsråd og vektmessige “råd” å holde seg til, er det blitt viktig for meg å holde en viss oversikt over hva jeg får i meg av vitaminer, mineraler, fett, karbohydrater og proteiner.

Det er mye jeg kunne skrevet om apper for kaloriberegning, – nettopp fordi de er apper for kaloriberegning. Den appen jeg bruker, fokuserer imidlertid hovedsakelig på mineraler og vitaminer, samt de ulike typene fett, karbohydrater og proteiner. Den viser kalorier også, men det er ikke det jeg er opptatt av lenger.

Jeg vet at jeg spiser nok, og sulthormonene mine er noenlunde på plass igjen, så jeg klarer stort sett å skille mellom sulten og mett. Det jeg er opptatt av, er å få i meg nok av det som er bra for skjelett og hode.

Jeg er fullt klar over at det kan bli en fiksering dette også; Altså, det er mulig å bli for oppatt av å “spise riktig”. Blir man for fiksert på noe som helst som har med mat å gjøre, så skaper det negativt stress, men helt ærlig så føler jeg at ved å holde en viss oversikt over hva jeg får i meg, så kan jeg lettere fortelle (og vise) fysioterapeuten min (og andre behandlere) hva det er jeg spiser og hva det eventuelt er jeg har et forbedringspotensiale på.

En annen sak, er at jeg har en tendens til å bli veldig ihuga og overdrive ting, dersom jeg blir stressa. En periode spiste jeg helt ekstremt mye kalsium, og jeg ble veldig oppblåst. Det var ikke før jeg leste om kalsiumopptak, og sammenliknet dette med hva jeg hadde spist, at jeg så hva jeg gjorde “galt”. Da jeg la ned kalsiuminntaket mitt, økte D-vitamininntaket og fettinntaket, ble jeg merkbart bedre i magen, pluss at jeg sluttet å rape som en drage (TMI, I know ;-).

Trenger du en app? Hvorfor det?


Jeg vet jeg sa jeg skulle slutte å veie og loggføre mat, men hvor enn mye jeg skulle ønske jeg kunne slutte med dette nå, så innser jeg at tiden ikke er helt moden. Jeg kan godt gjøre det innimellom, men ikke fullt og helt.

Min erfaring gjennom de siste par ukene, er nemlig at loggføring fremdeles er til mer støtte for meg i tilfriskningsprosessen min, enn det er til opprettholdelse av spiseforstyrrelsen. Jeg trenger denne krykka fremdles, for å vite hvor jeg står og hva jeg eventuelt kan gjøre bedre.

Det finnes ikke én mal for dette. Jeg kan kun fortelle deg hvordan noe er for meg , – men det som er rett for meg, er ikke nødvendigvis rett for deg. For dersom du selv har en spiseforstyrrelse, så kan du være på et helt annet sted i tilfriskningsprossessen eller i sykdommen din, enn det jeg er. 

Det jeg skriver er altså ikke sannheten om hva som er rett eller galt; jeg tror ikke det finnes en slik objektiv sannhet om dette. Alt som er til hjelp for å bli frisk er steg i riktig retning, men en spiseforstyrrelse er en slu jævel, så det som tar oss i riktig retning i en periode, kan plutselig være det som tar oss bort fra tilfriskning, dersom det blir til en fiksering. Apper og matveiing kan bli en slik fiksering.

Det er så viktig å ta temperaturen på motivene våre,når vi kommer fra en aktiv spiseforstyrrelse. Vi må spørre oss sånt som: Hvorfor er det jeg loggfører mat, og eventuelt også trening? Er det fordi jeg har en fiksering på et regnestykke som må gå opp? Er det fordi jeg har en fiksering på forholdstall mellom karbohydrater, fett og proteiner? Er det fordi jeg trenger at kalorier inn aldri må overstige kalorier ut?

Hvorfor er det du trenger en app? Dersom du har utfordringer med loggføring av mat og eventuelt også trening i apper, så er opp til deg, gjerne i samråd med behandlerne dine (jeg håper du har minst én, som du kan være ærlig med) å ta tak i hvorvidt og eventuelt hvordan dette er med på å opprettholde spiseforstyrrelsestanker og -adferd.

Ærlighet varer lengst (tror jeg)


Jeg skulle så ønske jeg kunne si at jeg har sluppet alt som heter matvekt og app, men det har jeg ikke. Jeg legger merke til at jeg trenger det. En del av meg vil gjerne være friskere enn jeg er; en del av meg vil gjerne være “lenger frem”, sammen med de andre der fremme, som er så friske som jeg ønsker å bli, men jeg er ikke det ennå.

Jeg har for mange somatiske komplikasjoner å rå med til at jeg kan la hodet mitt bli klusset til av tvil. Tvil på om jeg spiser variert nok og balansert nok. Tvil på om jeg får i meg nok. Tvil på om jeg er for aktiv, sammenliknet med energiinntaket mitt.

Jada, jeg går opp i vekt, og slitt sett har jeg jo en indikasjon på at jeg spiser nok. Men jeg vet ingenting om hvor mye energi kroppen min trenger for å sette i gang menstruasjonen. Jeg vet ingenting om hvor mye energi kroppen min trenger for å gi meg en god hormonbalanse. Jeg vet ingenting om hvor mye energi min kropp trenger for å helbrede så godt som mulig både indre og ytre skader etter en langvarig, alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg er meg, min sykdomsvarighet, mine senskader, min alder og min manglende menstruasjon. Jeg kan ikke være en annen. Du er kanskje “lenger fremme” enn meg. Grunnene til det, kan være mange. Kanskje har du ikke disse “forvirrende” ekstra sykdommene, som gjør at det i blant kan være vanskelig å si om mat-tanker kommer fra spiseforstyrrelsen, eller fra skoliosen eller osteoporosen.

Når så mye har med kost og trening å gjøre, og når så mye av menneskets hjernekapasitet foregår i det ubevisste, er det virkelig ikke lett å si helt sikkert, hvor tankene om kost og trening kommer fra. Det blir et sammensurium, litt som med diabetes og spiseforstyrrelser, eller med IBS/Crohns og spiseforstyrrelser.

Det griper i hverandre. Hvor det ene begynner og slutter i forhold til det andre, er ikke alltid lett å si, hvor enn ærlig man må ville være med seg selv.

Det jeg kan si sikkert


Jeg kan si sikkert, er at jeg har som mål å slutte både å bruke matvekt og den appen jeg bruker. Jeg tror det vil komme av seg selv, når situasjonen min med alt dette andre somatiske forhåpentligvis roer seg ned. For øyeblikket dog, trenger jeg denne krykka for å fortsette å ta hensyn til osteoporosen og skoliosen.

Jeg trenger den tryggheten. Andre hadde kanskje ikke trengt den, men sånn er jeg. JEG trenger den. Og det er greit. For jeg har tenkt til å bli så frisk som det er mulig for meg å bli! Ikke bare av spiseforstyrrelsen, men også av dette andre som spiseforstyrrelsen har ødelagt for meg.

Skaden er ikke nødvendigvis uopprettelig, men for at jeg skal kunne gjøre mitt ytterste for å bidra til tilheling, må jeg være oppmerksom. Det blir jeg lettere, dersom jeg har litt oversikt over hva jeg får i meg. Jeg snakker ikke om å loggføre hvert gram, – tro meg. Noen ganger måler jeg og noen ganger skriver jeg bare inn omtrentlig hva jeg har spist. Så jeg har blitt langt mindre detaljert enn jeg var i begynnelsen av tilfriskningsprosessen min.

Det finnes en tid for alt. Men målet er å bli så frisk som mulig. Det er mange veier til det målet, og hver av oss må finne den veien som er riktig for oss. Min vei er ikke nøvendigvis rett for deg som leser, derfor er det så viktig at du tenker og vurderer selv hvordan din spiseforstyrrelse og dine eventuelle tilleggslidelser slår potensielle krokben på hverandre.

Det beste vi kan gjøre, er å være ærlig med oss selv. Grunnleggende sett, er det jo bare oss selv vi ødelegger for, dersom vi ikke er ærlige.

Men å være ærlig, innebærer også en grad av ydmykhet på hvor i prosessen vår vi står. Jeg har kommet langt, men står ennå utrygt, siden det skjer så mye uforutsett og smertefullt. Derfor kan jeg ikke late som om jeg er lenger fremme enn jeg er. Jeg er der jeg er. Og da må jeg ta konsekvensene av det.

Min prosess, din prosess


Så hvor er du i din prosess? La oss ikke konkurrere. Tilfriskning handler like lite om å bli frisk raskest og best, som anoreksi handler om å bli tynnere enn noen annen. Det er ikke det som er det vikige.

Det viktige er å være ærlig med oss selv, og være til stede i oss selv. Som mange andre med en spiseforstyrrelse, er dette noe som har vært ekstremt vanskelig for meg gjennom livet mitt. Jeg har så veldig gjerne villet være som andre. Men så er jeg jo ikke det. Jeg er som meg. Jeg er meg. Og det får holde.

Og du er du. Og tro meg. Det holder massevis det også. 

Tilfriskning er unngåelig, om vi fortsetter å jobbe for det. Det tar den tiden det tar. Og det handler ikke om å være først, best, eller lengst fremme. Det handler om å være ærlig med oss selv. Med tanke på psykens irrganger, er det komplekst, for mye er ubevisst. Alt vi kan gjøre, er å gjøre så godt vi kan.

Så jeg skynder meg langsomt.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top