Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay
Foto: i yunmai, Unsplash


Det er lett ut i fra tittelen på dette blogginnlegget å tro at jeg snakker om å veie meg selv. Ikke et gram til opp i vekt, liksom. Men dette blogginlegget handler ikke om det. Jeg kan godt veie meg, men det er ikke noe jeg driver med. Det er ikke noe jeg måler meg ut i fra, lenger.

Jeg vet jeg har gått opp i vekt og det er jeg glad for. Jeg trengte det. Jeg trengte det for å begynne å leve livet mitt igjen. Jeg trengte det, for å ende en sykdom som truet med å ta livet av meg.

En annen ting jeg har trengt, siden jeg ble skrevet ut fra Modum Bad 20. oktober i fjor, har vært en kostplan. Flere måneder etter at jeg ble skrevet ut, laget jeg all maten min, bortsett fra kveldsmat, om morgenen. Dette innebar veiing, måling og telling. Veiing av havregryn, telling av mandler, måling av melk og so on and so forth når det gjaldt alle de øvrige måltidene også.

Nå er det flere måneder siden jeg sluttet med en kostplan. Min eneste plan har vært å spise nok kalorier og å spise jevnt fordelt utover dagen. Men jeg har fremdeles veid, målt og telt maten min. Jeg har trengt å vite om jeg får i meg nok av det jeg trenger.

I begynnelsen var fokuset på kalorier, for å være sikker på at jeg spiste nok. Etter hvert ble det mer på karbohydrater, proteiner, fett, samt vitaminer og mineraler.

Nye takter


Den siste uka, har jeg imidlertid begynt å ekspirementere mer. Lage meg et måltid uten å veie alt sammen. Det har kjentes litt skummelt, først og fremst fordi jeg er redd for at spiseforstyrrelsen skal snike seg inn bakdøra og få meg til å “safe” ved å ta litt mindre i stedet for litt mer.

Det interessante er at så ikke har skjedd.

Jeg spiser til jeg er mett, og hvis jeg ikke blir mett av den porsjonen jeg tok, så har jeg forsynt meg med mer mat, til jeg ble mett. Målet mitt er blitt å ha det bra, å føle meg vel, og å jobbe for kroppen min i stedet for i mot den. Så hvis kroppen min sier at den er mer sulten, så gir jeg den mer mat. Jeg har begynt å stole på kroppen min.

Spise til MIN kropp er mett. Veie det MIN kropp trenger. 


Dette har så klart ikke kommet av seg selv. Som alt annet i livet, har det vært en prosess. Og det er ikke som at jeg aldri har “spist mer” tidligere i tilfriskningsprosessen min.

Noen ganger spiste jeg jo mye mer mat, selv om jeg hadde kommet til veis ende i kostlista mi for dagen. Hele min tilfriskning er bygget på rasjonalet om at dersom kroppen min er mer sulten, så gir jeg den mer mat. Det er sånn jeg har gått opp i vekt!

Faktisk var det ikke før jeg begynte å gjøre det på den måten – å spise mer – at jeg fikk en solid vektoppgang, og ikke bare puslet rundt rett ovenfor det som på BMI’isk kalles undervekt.

Men altså, bare for å være helt klar: Hva som er undervekt, varierer fra person til person.

Det er ikke et standardisert mål, sånn som BMI, som avgjør om noen er undervektige eller ikke. Det finnes tross alt mennesker som går ned fra 150 kilo til 60 kilo og på veien mister både håret og menstruasjonen. Ikke alle kropper trenger å ha en BMI på 18.5 eller lavere for å være undervektige.

Noen kropper trenger en langt høyere vekt! Dette er ikke noe jeg bare finner på, okay? Det er flere studier som viser dette. Ikke alle mennesker er like høye. Og ikke alle mennesker er like tunge. Det er variasjon over hele jordkloden i hvordan kroppene våre ser ut. Naturen foretrekker genetisk variasjon! Det er sånn vi overlever som rase.

Personlig kan jeg ha en BMI på 19.8, som på BMI’isk ikke regnes som undervekt, men kroppen min vil faktisk ikke menstruere på en sånn BMI, og jeg går rundt og tenker på mat hele tiden. Det er derfor det fremdeles er undervekt for min kropp!

Jeg trengte å komme meg opp i en vekt godt over det BMI snakker om som undervekt, før jeg sluttet å tenke på mat. Og hei, – det er faktisk ikke noe rart at kroppen min fikk meg til å tenke på mat. Den var jo sulten fremdeles, og ville at jeg skulle spise mer! Dog, ennå har jeg ikke fått tilbake menstruasjonen min, så hvem vet hva kroppen min egentlig trenger. Det eneste jeg kan gjøre – og som jeg gjør etter beste evne – er å lytte til den.

Jeg må spise til min kropp er mett og min kropp må få veie det den trenger å veie, for å ha det bra.

Notabene: Merk at jeg ikke sier at BMI 18.5 ikke er undervekt, for finnes knapt noen kropper som trives på en så lav BMI. Det jeg sier er at BMI ikke er et godt egnet mål på hva som er en trygg vekt for hver av våre kropper. BMI er et statistisk mål, aldri var ment å bruke på individnivå, kun på populasjonsnivå (altså, på store befolkningsgrupper, for å se på tendenser i befolkningen).

Så hva MIN kropp eller din kropp eller noen andres kropper trenger å veie, er faktisk ikke opp til hverken meg eller deg, og det skal i alle fall ikke dikteres av et populasjonsmål. Hvilken vekt hver av våre kropper trenger å ha, er det kroppene våre som vet best. Mennesket har greid seg i tusenvis av år uten å veie seg!

Vi har spist og levd og veid det vi har veid. Vi er ikke avhengig av en matvekt for å vite når vi er mette eller av en kroppsvekt for å kontrollere hva vi veier. Dette er et moderne påfunn, og frankly så skaper det flere problemer enn det løser, spør du meg. 

Restriktive spiseforstyrrelser, restriktive spisevaner


Okay… Videre i det jeg snakket om før denne lange “notaben’en”: Altså, selv om jeg spiste mer, så veide jeg fremdeles alt jeg la på tallerkenen. Noen dager spiste jeg så mye mer at jeg lå rundt 4000 kalorier. Det føltes enormt mye, men jeg visste fra nettsiden youreatiopia (det heter nå edinsitute), at det er helt normalt å spise mye mat i tilfriskning fra en restriktiv spiseforstyrrelse.

Merk at jeg her ikke skrev bare “i tilfriskning fra anoreksi”, men “i tilfriskning fra en restriktiv spiseforstyrrelse”!

Hvorfor?

Fordi de aller fleste spiseforstyrrelser – jeg vil egentlig si alle spiseforstyrrelser (!) – har restriktive komponenter og kan føre til feilernæring.

I bulimi, og også i overspisingslidelse, er tendensen å “overspise”, for så å kompensere med en eller annen form for renselse, noe som ofte innebærer å spise mye mindre en periode, slik at kroppen igjen havner i en sult-tilstand.

I bulimi er dette noe som ofte skjer i det daglige, altså for eksempel en dag med underspising frem til middag og så en “overspising” på kvelden, og da kanskje kompensering med trening dagen etter, eller oppkast samme dag.

I overspisingslidelse veksler det oftest mellom langvarige perioder med stort matinntak, og så en lang periode med slanking, og ofte da et stort vekttap, før vekta kommer tilbake igjen på grunn av at kroppen blir så sulten og stressa at den ikke orker mer.

Regelmessig, nok, og næringsrik mat


For at kroppen skal føle seg trygg og ikke skrike ut i akutt sult, slik at man ender med å spise hele kjøleskapet (antakelig bare innholdet, men du fatter pointet), trenger den regelmessig, næringsrik og ikke minst nok mat gjennom hele dagen. I bulimi, som i anoreksi, er det kjempeviktig å fremdeles spise neste måltid også, og ikke underspise for å kompensere for en såkalt overspising. Gjør man det, hiver man ved på det bålet som er bulimien.

Og altså, – alle spiser “for mye” i blant. I det heletatt mener jeg at begrepet “overspise” burde kastes ut av spiseforstyrrelsesbehandlinga. Jeg har “overspist” flere ganger i løpet av min tilfriskningsprosess, og det var helt nødvendig for kroppen min. Det er derfor jeg er så frisk som jeg er i dag! Målet mitt var ikke å dra vektoppgangen ut mest mulig i tid.

Nei, jeg snakker ikke om å gå opp mange kilo i uka! Dog, på Modum Bad gikk jeg riktignok opp flere kilo i uka de første ukene, men det var fordi kroppen min holdt på så mye vann, og jeg følte at jeg skvalpet rundt som en vannballong med mat i. Det jeg snakker om er en jevn og god vektoppgang, som sikrer at kroppen faktisk kommer seg godt opp i vekt, og ikke bare lurer seg rundt, rett omkring BMI’ens definisjon på undervekt.

Porsjonspakninger og proteinbarer


En annen ting jeg har sluttet med, er å kjøpe porsjonspakninger og proteinbarer. Jeg mener ikke at det er noe grunnleggende galt i disse matvarene, men for meg har det vært en måte å telle på. Altså, – telle kalorier og makroer (karbohydrater, fett og proteiner). Omtrent samtidig med at jeg begynte å spise mer fett, sluttet jeg med å spise proteinbarer og andre porsjonspakninger.

Jeg har vært klar over at det var en kontrollgreie for meg, i å trenge sånne porsjoner. Lenge syntes jeg det var greit nok, dersom det handlet om å få i meg nok mat. Men nå holder det. Jeg vet at jeg spiser nok. Og jeg vil bare ikke være avhengig av sånt. For meg er det en del av spiseforstyrrelsen.

Notabene: Jeg sier ikke at det er galt å spise proteinbarer eller mat i beger, sånn som yogurt og rislunsj. Jeg sier heller ikke at jeg aldri kommer til å spise disse matvarene igjen. Noen ganger er det jo innmari praktisk! Dersom jeg er på reise og ikke har med meg mat, må jeg jo spise noe. Da gir det ikke mening å kjøpe meg et helt brød og en ost, liksom. Jeg mener heller ikke at jeg har spist meg opp i vekt på proteinbarer og små yoghurtbegere. Tro meg når jeg sier at min vektoppgang har kommet som følge av å spise ordentlige porsjoner med mat, – jeg har ikke pusla rundt.

Friske skudd på stammen (pun intended;)


Jeg føler at dette er enda et skudd på den stammen som er tilfriskning. Det å slutte å veie maten. Jeg har gjort dette flere ganger innimellom det siste halve året, men nå er tiden moden for å gå inn fullt og helt: Ikke mer veiing av matvarer.

Skal mat veies eller måles, må det være fordi jeg følger en oppskrift som krever helt spesifikke mål (men nå er ikke jeg noe glad i å bake, så akkurat det tviler jeg på at vil skje) (tross alt er det først og fremst i bakeoppskrifter at man må være nøyaktig med målene).

Evolusjon


Jeg har ikke lyst til å være avhengig av å veie maten min resten av livet. Jeg har lyst til å spise det kroppen min trenger, og å kjenne etter hva det er jeg har lyst på, uten å måtte veie alt jeg spiser. Det å veie mat har vært en god krykke på veien i min prosess, siden det har hjulpet meg med å se slike ting som at jeg en lang periode spiste alt for lite fett, men alle prosesser evolverer.

Altså, det er utvikling og endring i alle prosesser. Det er jo selve essensen i ordet prosess, er det ikke?

Utvikling! Og jeg har utviklet meg!

Veien er aldri ferdig gått (okay, det kommer an på hva man tror om døden), men jeg føler her og nå at denne delen som jeg har trengt, – dette med å veie maten min, er noe jeg vil plassere på hylla.

Jeg vil være fri. Dette er nok et stort steg på veien mot full frihet fra spiseforstyrrelsen.

Vel. Da var det sagt. Jeg har nå committed meg selv til å slutte å veie maten min, så får vi se hvordan det går, og om spiseforstyrrelsen har noe å si til det. Jeg skal fortelle hva som skjer, dersom det skjer noe 😉

Personlig tror jeg at det kommer til å gå helt fint. Jeg er bare så drittlei den spiseforstyrrelsen at jeg kan ikke få sagt det. Dette er bare enda en måte å vise den fingeren på.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top