Ikke gi opp! (Pluss et dikt fra England)

Ikke gi opp - bedring recovery spiseforstyrrelser psykisk helse
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Denne bloggposten er ganske personlig. Den handler om det å ikke gi opp, om hvorfor jeg selv ikke gir opp, og om en reise til England, der venninna mi og jeg rota oss bort i Stoke on Trent. Og helt til slutt kan du lese et dikt som heter “Don’t quit”. Selv har jeg dette diktet på et laminert kort i lommeboka mi. Det minner meg om å kjempe for det jeg står for. Det minner meg på å holde ord overfor meg selv. Det minner meg om fellesskapet jeg kjemper for. For bedring handler ikke bare om meg. Det handler om håp. Og håpet, det er felleseie. Så å ikke gi opp - det handler om oss.

En reise til England


Da jeg var i slutten av 20-årene, reiste jeg og venninna mi rundt i England en ferie. Vi tok tog og buss og reiste til flere kjente steder, deriblant Bath og Stratford Upon Avon. I blant havna vi uti huttiheita, slik som den ene gangen vi endte opp i en rundkjøring i utkanten av en liten by som heter Stoke on Trent.

Det var SÅ slitent, det hotellet. Det lå langt utenfor allfarvei og hotell-TVen var skikkelig gammel. Vi var utslitt og ville bare ha et sted å bo, og heldigvis var det et ledig rom der. 

Jeg tror ikke vi satte vår fot utafor det hotellet, for det var jo ingenting å se. Vi hadde havnet der uti kveldinga og jeg husker ikke engang hvordan vi endte opp der, for det var ikke noe vi hadde planlagt. Alt jeg husker, er at det var en del av en større plan å kjøre den buss-strekningen. Antakelig var vi på vei et sted, – muligens Stonehenge – og så plutselig gikk ikke bussen lenger. 

Minner fra Stoke on Trent


Det ironiske er jo at nå, over ti år senere, er Stoke on Trent noe av det jeg husker best fra hele Englandsturen. Vi følte oss så fortapt, og samtidig var vi bestevenner på tur, så vi hadde hverandre til å muntre oss opp. Heldigvis har vi begge humor og evne til å se det komiske i litt kjipe situasjoner.

Stuck i et hotellrom nær en rundkjøring, tok vi bilder av oss selv med hotell-TVen i bakgrunn, dusja, fant noe å spise og snakket om hvor mye vi gledet oss til turen videre. Hva vi skulle gjøre i morgen. Hvordan vi skulle komme oss ut av dette ingenmannslandet vi hadde forvillet oss inn i. 

Og det slår meg at dette minner mye om bedringsprosessen. 

Å ikke gi opp, selv om livet er tøft


For å holde ut med alle “ups and downs” gjennom livet, trengs det humor og evne til å se med skråblikk på kjipe situasjoner. Det krever mot og vilje til å våge å tro at det kommer bedre øyeblikk; at det er noe der fremme som du kan glede deg til, og at det er all grunn i verden til å kjempe videre: Til å ikke gi opp. 

Selv om det kan kjennes tungt akkurat når du står der i ingenmannslandet, og selv om det kan kjennes ensomt, så finnes det en vei videre. Og å snakke med noen, gjør det stort sett alltid litt bedre (hvis du snakker med en som forsøker å forstå deg, mener jeg). 

For….Hva om jeg fortalte deg at venninna mi og jeg ble så deppa av å ha rota oss bort på denne måten, at vi droppa resten av reisen?


At vi bestemte oss for at “Nei altså, nå gir vi opp! Vi tar første buss til flyplassen, for nå har vi rota bort et helt døgn i en rundkjøring i ingenmannsland, og det har ført til at vi er blitt forsinka og turen blir ikke sånn som vi hadde planlagt. Vi dropper hele reisen, glemmer alt vi har lært på turen, for dette er fucka uansett.”

Det ville jo virka ganske absurd, ville det ikke?

Allikevel er det altså det mange av oss gjør, eller tenker på å gjøre. Å gi opp, altså. 


For bedringsprosessen går jo ikke alltid etter planen, og da er det så lett å ville scrappe hele greia. Ditche planen, ditche å fortsette, ditche bedringen. Og med det: Ditche drømmen om å i alle fall ha et litt bedre liv. Kanskje til og med et godt liv. Kanskje til og med et liv hvor vi er f*ckings tente lys, som aldri har lyst til å slukne. Tenk på det.

Tenk å gi opp idéen om at bedring er mulig, bare fordi vi roter oss uti ingenmannsland? Skal du gi opp sjansen til å reise videre, bare fordi du akkurat nå føler at du sitter fast? 

Å feile på nye måter, er å feile bedre


Det er mulig å sove på det. Det er mulig å lære av det som har skjedd, justere planen i henhold til lærdommen, og så reise videre. 

Det er mulig å legge opp til at: om jeg skal feile i fremtiden, så skal jeg i alle fall feile bedre; feile på nye måter. 

For om jeg feiler på nye måter, betyr det at jeg beveger meg fremover. 

Det betyr at jeg lærer.
Det betyr at jeg vokser. 
Og det betyr at jeg er på vei mot en løsning. 


Ingen store ting ble bygget over natta. Oppfinnere feiler hele tiden. Det kan ta årevis fra den første skissen, til det endelige produktet ser dagens lys.

Å feile er menneskelig. Det er å lære. 

Uforutsigbarhet og bedring


Det er mulig å være åpen for at uforutsette ting skjer (og vil fortsette å skje, for livet vil aldri gå helt som planlagt) og å leve med det. Men det er også mulig å komme videre. 

Det er mulig at du kan føle deg litt bedre dersom du skriver, leser noe inspirerende, ringer noen, chatter med noen, ser på en fin film eller går en tur og trekker lufta dypt ned i lungene dine, inn i hver eneste celle i hele kroppen. 


Det er mulig. Jeg har opplevd det selv. 

Å stå fast – og å ikke gi opp


Men akkurat nå føler jeg at jeg står fast. 

Jeg føler at jeg går i sirkel. 

At jeg går i sirkel mellom å være tynn og “perfekt” og ute av kontroll og “er feil”. 

Jeg føler at jeg virrer rundt i en rundkjøring i ingenmannsland og ikke vet hvordan jeg skal komme meg videre. 

Det ser ikke ut til å gå noen busser eller tog herfra, så jeg må bruke føttene. Og hodet – for det er ikke engang noen veier her. Bare noen spredte stier, som er mer eller mindre grodd igjen. 

Og gjennom disse irrgangene er det altså jeg skal forsøke å finne vei tilbake til meg selv. Finne en vei til svalgangene. Finne en vei til den jeg vet jeg kan være, om jeg ikke bruker så mye tid og energi på å kjenne på hvordan magen min føles, hvordan klærne strammer, bedømme hvordan haka mi ser ut, om jeg er “tjukk i trynet” og om jeg er i ferd med å kaste bort livet mitt. Frykte det bort. Tømme det ut i do. Alt det der. 

Det er så lett å bli depressiv, da. Å tro at det ikke kan snu. 

Men jeg har et gullkort: Jeg har klart det før. Så jeg vet det er mulig å snu dette til noe bedre.

Derfor gir jeg ikke opp


Ikke bare vet jeg at jeg selv har klart det før, – jeg vet om andre som har klart å komme seg ut av rundkjøringa i ingenmannsland. De har tråkket sine egne stier og funnet en vei som funka for dem. De har våget å ta steget, ikke latt seg overmanne av tristesse og mismot. 

De har kjempa og de har vunnet. Jeg vet det er mulig. 

Og her er greia: Livet kommer ikke til å bli perfekt, selv om du kommer deg ut av dette uføret du føler at du har rotet deg inn i. 

Men styrken og seieren ligger i å ha kjempa kampen mot de indre demonene, å ha stirra dem i hvitøyet, gjennomskua dem for de falske gudene de er, og så ha snudd ryggen til dem og gått.

Styrken ligger i å stå hele kampen gjennom, på egne ben. Å ha gjort jobben selv. Den indre jobben. For det er den som virkelig gjelder. 


Jeg kan redde meg


Personlig tror jeg ikke på den idéen om at noen kan redde meg.

Bare jeg kan redde meg, for det er ingen som kan gjøre denne jobben for meg. Ikke denne indre jobben. For den må gjøres innenfra og ut. 


Det er ingen som kan ta de vanskelige valgene for meg, stå imot for meg, slå inn dører for meg eller redde meg fra meg selv. Den eneste som virkelig kan få til endring i meg, og samtidig ha meg med på laget, er meg. 

Et dikt [“Ikke gi opp!”]


Nå vet jeg ikke om du kjenner deg igjen i det jeg skriver om her. Kanskje føler du at denne teksten er en eneste lang rundkjøring, og du ønsker deg mest av alt ut og vekk fra den.

Men… så fall hadde du antakelig klikka deg ut for lenge siden 😉 Så jeg vil tro at dersom du fremdeles henger med, er det fordi noe jeg skriver gir mening for deg, eller du er på søken etter noe du håper vil kunne hjelpe deg med ett eller annet. 

Og fordi jeg akkurat nå ikke har noe annet å gi deg enn håpet mitt (jeg deler det gjerne), så vil jeg invitere deg til å lese et dikt jeg fant da jeg var på denne Englandsturen med venninna mi. Det sto på et sånt lite, laminert kort i en bokhandel, så jeg kjøpte det og har siden hatt det i lommeboka mi. 

DON’T QUIT


When things go wrong as they sometimes will,

When the road you are trudging seems all uphill,

When the funds are low, and the debts are high,

And you want to smile, but you have to sigh,

When care is pressing you down a bit,

Rest, if you must, but don’t you quit

Life is queer with its twists and turns,

As everyone of us sometimes learns,

And many a failure turns about,

When he might have won had he stuck it out; 

Don’t give up though the pace seems slow-

You may succeed with another blow.

Success is failure turned inside out-

The silver tint of the clouds of doubt.

And you never can tell how close you are,

It may be near when it seems so far.

So stick to the fight when you’re hardest hit-

It’s when things seem worst that you must not quit.


Så…. Ikke gi opp, okay? Det kan bli så mye bedre, selv om det ikke er perfekt.

Uansett hva det er du strever med, om det er mat og kropp eller jobb eller relasjoner, så handler det om å gjøre noe – hva som helst som gir deg mentalt påfyll og håp – og så komme deg videre.

Ikke bli sittende fast i rundkjøringa langt uti ingenmannsland. Ikke tro at det ikke kan gå over. Ikke tro at det ikke kan bli bedre. For det kan det. Og vi kan lære av hverandre på våre reiser. 

Ikke gi opp.

For du har ennå mange vakre steder å se. Du har ennå vakre reiser å ta. Det finnes sanger som ikke er sunget ennå, som du skal få synge. Mange av dem er vakre. Og minst en av dem er din. 

———–

PS: Jeg har tidligere skrevet om snubling i bedringsprosessen når det gjelder det som kalles spiseforstyrrelser. Du finner det på siden som heter “Fortid“, der jeg har lagt inn blogginnlegg fra tidligere blogger jeg har hatt.

PPS: Huffington Post-artikkel: To The Person With An Eating Disorder Who Feels Like Giving Up On Recovery

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »