Kan mine erfaringer være viktige for deg?

Blogg-om-egne-erfaringer-bulimi-overspising
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Du trykka deg inn for å lese dette blogginnlegget. Jeg vet ikke om du gjorde det fordi du har sterke meninger om hva svaret er på spørsmålet jeg stiller, eller fordi du ønsker at jeg skal fortelle deg min mening. Kan hende er det begge deler? Uansett, jeg mener alvor når jeg spør: Kan mine erfaringer være viktige for deg? Kan det at jeg skriver om meg, gi deg noe som er til hjelp for deg? Eller er det bare simpel navlebeskuing jeg driver med, dersom jeg blogger om noe jeg har gjennomgått eller gjennomgår?

Selv har jeg for det meste fått høre at mine erfaringer er meningsfulle, viktige og bidrar til håp og tro for andre som strever med mat, kropp og følelser. Samtidig er det ikke til å komme fra at jeg innimellom tenker: Blir det for mye? For mye *meg*?

Personlige erfaringer om sårbare tema


La meg gi et eksempel: Da jeg blogget om seksualitet, intimitet og kjærlighetsrelasjoner i fjor sommer, tok jeg utgangspunkt i mine egne erfaringer. Det gjorde jeg ikke fordi jeg hadde et behov for å være synlig i bloggposten, eller fordi jeg har høye tanker om min egen verdi og viktighet, men fordi det er et sårbart tema, og jeg synes ikke det er riktig å bruke noen andre som eksempel. Dessuten: Jeg kjenner til mine egne tanker, følelser, handlinger og resultater i livet, men jeg kjenner ikke til andres. Av den grunn tok jeg utgangspunkt i meg selv og situasjoner jeg har vært ute for, da jeg skrev om tematikken.

Hva er poenget med å stille dette spørsmålet?


Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om dette akkurat nå. Det har gått et halvt år siden jeg blogget sist, så bør jeg ikke skrive om noe som har større praktisk verdi for leserne mine? Folk strever tross alt livet av seg for å få i seg nok mat, dømmer seg fordi de overspiser og kaster opp, selvskader og overtrener og overarbeider seg og gud vet hva. Hvorfor ikke heller skrive noe om hvordan man kan begynne å så smått jobbe seg ut av det helvetet?

Kan hende har du rett, dersom du spør meg om det. Kan hende burde jeg skrevet om det. Og jeg har hatt så mange ulike idéer for hva dette blogginnlegget – det første av mange som vil komme i 2021 – har kunnet handle om, tro meg. Jeg har gått frem og tilbake inni hodet mitt, gått i ring i notatblokka, prokrastinert bort kvelder med nettkurs og youtube og i det store og hele ikke klart å bestemme meg.

Det handler om å bestemme seg


Det høres kanskje hardt ut, men jeg mener det. Det som fikk meg til å skrive om akkurat dette temaet, var at jeg bestemte meg for å skrive om akkurat dette temaet – nemlig det å blogge om egne erfaringer med psykisk uhelse. Og jeg bestemte meg for å blogge om akkurat dette, fordi jeg trengte å høre det selv. Jepp, så egoistisk er jeg!

Greia er at jeg har vært på nippet til å slette hele denne nettsiden. Fjerne alt og bare vente på at google skulle glemme alt sammen, slette gamle url-er og skyve alt bort i et arkiv, gjemt way beyond. Grunnen til at jeg vurderte å legge ned bloggen, er at jeg har kjent på en stadig murring i mellomgulvet, en murring som etter hvert har blitt til en knurring, og til slutt til halvkvalte hyl: Du må slutte å skrive om deg selv, Hilde! Folk tror du bare er opptatt av deg selv! Du virker som en selvopptatt fjomp! Get over yourself, hæh? Kan du ikke blogge om noe annet i stedet? Akvarellmaling eller scrapbooking eller bullet journaling eller noe sånt? Du er jo et kreativt vesen? Kan du ikke bare bytte beite, så slipper du å dele om dine egne sårbare erfaringer?

Men noe inni meg sa nei. For jeg vet. Jeg vet hvor mye det betød for meg da jeg selv strevde som verst, at noen skrev om hva de hadde gått gjennom. At noen fortalte meg hvordan bedring kan se ut, at den ikke er lineær, at det er hardt arbeid, men at du kan være sabla stolt av deg selv for at du jobber på, reiser deg igjen og igjen når du faller, og for at du aldri gir opp. For tro meg: Det er ingen grunn til å gi opp. Livet kan bli så mye bedre når du kan stole mer på deg selv igjen, og være den som klapper deg på skuldra når du strever.

Større boltreplass til erfaringsformidling


Så i stedet for å legge ned denne bloggen, har jeg migrert hele nettsiden til en litt større “parkeringsplass” (les: et litt større webhotell), slik at jeg har plass til å skrive enda mer om det å få det bedre med seg selv, når du har strevd lenge med følelser, mat og kropp.

Jeg har selv gått den veien det er å måtte legge på meg 25 kilo, etter alvorlig og temmelig langvarig anoreksi. Nå er jeg i en fase hvor jeg også skal slutte med å overspise, og ja – også slutte med å kaste opp. Men sistnevnte har jeg klart over lengre perioder før. Jeg levde lenge i den villfarelse at dersom jeg bare slutta å kaste opp, kom jeg også til å slutte å overspise. For hvis jeg ikke kaster opp, vil jeg bare bruke lengre tid på å bli sulten igjen, kroppen vil regulere seg selv, og over tid vil jeg lære meg å bare spise meg passe mett.

Overspisinga er en stor del av problemet


For mitt vedkommende passer imidlertid ikke dette tenkesettet lenger. Jeg har vært der, jeg har forsøkt det, og jeg har feilet. Tidligere har jeg holdt meg oppkastfri i så mye som et halvt år, men siden overspisingen var der, vedvarte også følelsen av å ikke helt kunne stole på meg selv, ikke helt kunne være trygg rundt mat, og ikke helt kunne være sikker på at jeg ville slutte å spise når jeg var behagelig fylt opp.

Det jeg innser, etter å ha prøvd og feilet med dette et par ganger nå, er at det å overspise faktisk er den første beveger for meg. For det er overspisingen som gjør at jeg får behov for å kaste opp, og det er overspisingen som gjør at jeg føler jeg ikke kan stole på meg selv. Og jeg VIL kunne stole på meg selv igjen. Faktisk er det lite annet i verden jeg vil mer, enn å ha tillit til at jeg kan stå for det jeg sier at jeg vil gjøre.

2021: Året der jeg ble min egen venn, for alvor


Så i ukene som kommer, kommer jeg til å poste om mine egne erfaringer med det å være i en normalvektig kropp, men ennå ikke helt ha “nailet” dette med å alltid stå opp for meg selv og “have my own back”. Jeg kommer til å fortelle om situasjoner jeg opplever, tanker jeg har, følelser jeg føler (eller forsøker å flykte fra), ting jeg gjør og hvilke resultater det hele medfører for meg.

Jeg håper dette kan gi deg noe. Selv er jeg tidlig i prosessen med å slutte å kaste opp. Sist gang jeg gjorde det var 7. mars, altså dagen før bursdagen min. Den 8. mars fylte jeg 42 år, og et hårete mål jeg har for meg selv, er å la 2021 være det siste året jeg ubevisst (eller bevisst) snakket nedsettende til meg selv, tenkte stygge tanker om magen min, og ellers på ulike vis oppførte meg som min egen verste fiende.

Jeg ønsker at 2021 skal bli året der jeg ble min egen beste venn. En venn jeg kan stole på. En venn som – når jeg sier til meg at jeg skal kose meg med maten – faktisk koser meg med maten, men ikke må ha to store porsjoner for å føle at jeg har fått nok. Jeg vil være den vennen som sier: Hei, Hilde, hvordan vil du føle deg i morra, dersom du ikke skriver på boka di i dag? Du har jo et mål om å få den ferdig i løpet av sommeren, har du ikke? Og du kan gjøre det, om du bare stiller opp for deg selv og gjør det du har satt deg fore, selv om du er redd. Men om du ikke gjør det, trass i at du er redd, så vil det ikke skje noen ting. Bøker skriver seg ikke selv.

Sees vi igjen?


Dersom du ikke synes dette høres alt for navlebeskuende ut, så håper jeg at du kommer tilbake hit ukentlig for å lese hvordan denne ferden fortsetter. Jeg kommer til å skrive om både gode opplevelser og vonde opplevelser, for det er noe vi alle opplever, og det er liten grunn til å rosemale den jobben det er å komme seg ut av dårlige vaner.

Kan hende blir du inspirert til å jobbe med deg selv også, hvem vet? Kanskje vil mine erfaringer kunne bli viktige for deg. Det er lov til å håpe.

Andre innlegg fra bloggen

Ett problem mindre, men fremdeles et problem

Det er tre år siden jeg klarte å komme meg ut av den tilstanden som kalles anoreksi. Tre år siden jeg atter en gang befant meg i en såkalt normalvektig kropp. BMI på 20-tallet, utad så jeg ut som om jeg hadde “levla up” hva angår “recovery”, men enhver som

LES MER »
blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top