Diabetes og cøliaki og spiseforstyrrelser- En systematisk litteraturanalyse

Sammenheng mellom diabetes 1 og spiseforstyrrelser
Foto: Jamie Matociños , Unsplash
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter
Dette er en sammendrag av en systematisk litteraturstudie som gjennomgår 86 forskningsartikler på henholdsvis Diabetes 1, cystisk fibrose, cøliaki og gastrointestinale sykdommer og inflammatorisk tarmsykdom, og som ser på sammenhengen mellom slike kostholdsbehandlede kroniske sykdommer og sannsynligheten for utvikling av spiseforstyrrelser og forstyrret spiseatferd. Forskningen forholder seg i all hovedsak til barn og unge. Ettersom det er langt mer forskning utført på Diabetes 1 enn på de øvrige sykdommene, er det varierende grunnlag for å trekke konklusjoner. Men Jenny Convisier og kolleger som har skrevet originalartikkelen (som dette sammendraget altså springer ut fra) konkluderer med at det er økt risiko for å utvikle spiseforstyrrelser og forstyrret spiseatferd særlig for barn med Diabetes 1 og cystisk fibrose, og at det også ser ut til å eksistere en slik sammenheng for barn og unge med cøliaki.

Dette sammendraget om blant annet diabetes og cøliaki og spiseforstyrrelser, springer ut av artikkelen Are children with chronic illnesses requiring dietary therapy at risk for disordered eating or eating disorders? A systematic review, skrevet av Jenny H. Conviser og kolleger (publisert i 2018).

Du finner referansen i sin helhet ved å søke etter:

Convisier, H.J. mf.l. (2018) Are children with chronic illnesses requiring dietary therapy at risk for disordered eating or eating disorders? A systematic review, i International journal of eating disorders 51(3):187-213

Eller du kan følge denne lenken (obs, artikkelen er ikke open access, altså ikke offentlig tilgjengelig for nedlasting)

Kort sammendrag av artikkelen


Dette sammendraget fremstår i hovedtrekk slik Jenny Convisier og kolleger selv formulerer det i introduksjonen til artikkelen:

Målet med studien


Kronisk sykdom hos barn kan påvirke barnets mentale helse, og kroniske sykdommer som krever at det følges et bestemt terapeutisk kosthold (kostholdsbehandling) kan gi økt risiko for forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser hos barnet.

Denne studien undersøker forholdet mellom kostholdsbehandlede kroniske sykdommer og forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser, og anslår også årsaksrekkefølgen; med andre ord hva som kom først av den kroniske sykdommen og spiseproblematikken.

Hypotesen er at kostholdsbehandlet kronisk sykdom kommer forut i tid for den forstyrrede spiseatferden/spiseforstyrrelsen.

Metode


Et omfattende søk etter empiriske artikler som undersøker sammenhengen mellom kostholdsbehandlet kronisk sykdom (diabetes, cystisk fibrose, cøliaki, gastrointestinale sykdommer og inflammatoriske tarmsykdommer) og forstyrret spiseatferd ble utført i databasene Medline og PsycINFO ved hjelp av retningslinjer for systematiske litteraturstudier og metaanalyser [PRISMA guidelines].

Artikkelen inneholder en lengre tabell med blant annet egenskaper ved utvalgene i tidligere studier, mål på spiseforstyrrelser slik disse ble oppgitt i studiene, samt tidsforholdet mellom den kroniske sykdommen og spiseproblematikken, der dette fremkom i de ulike studiene.

Resultater


Kostholdsbehandlet kronisk sykdom er assosiert med forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser, og den kostholdsbehandlede kronisk sykdommen viste seg [i de studiene hvor man hadde data på dette] oftest å ha oppstått før spiseforstyrrelsen eller den forstyrrede spiseatferden.

Den tydeligste sammenhengen ble funnet for Diabetes 1 og Cystisk fibrose. Et unntak var inflammatoriske tarmsykdommer.

Diskusjon


Intervensjoner for kostholdsbehandlet kronisk sykdom krever et fokus på kosthold og vekt, men kan også øke risikoen for forstyrret spiseatferd.

Mer forskning trengs for å klargjøre mekanismene som er i spill der hvor standard behandlingspraksis (kostholdsbehandling) utvikler seg til patologisk spiseatferd. Slike studier bør inkludere karakteristika ved- og atferd hos både barnet, foreldre/omsorgsgivere/familie, samt hos profesjonelle helsearbeidere som står for barnets behandling.

Langt sammendrag av artikkelen


Kronisk sykdom hos barn øker risikoen for psykiske lidelser som igjen forverrer medisinske symptomer. Diabetes, cystisk fibrose, cøliaki, inflammatorisk tarmsykdom og gastrointestinale sykdommer (f.eks. irritabel tarmsyndrom) er sykdommer med behandling som krever at personen overholder et strengt kostholdsregime.

I denne teksten omtales disse typene sykdommer som kostholdsbehandlede kroniske sykdommer. Videre brukes termen patologisk eller forstyrret spiseatferd som en betegnelse på eksempelvis overdreven slanking og overspising, mens spiseforstyrrelser skiller seg ut ved å innebære symptomer som oppfyller diagnostiske kriterier for anorexia nervosa, bulimia nervosa, overspisingslidelse, eller ARFID.

[OBS: Jeg (Hilde) har tidligere skrevet om ARFID og hva de diagnostiske kriteriene foreløpig er, i denne artikkelen på Spisforsk].

Generelt er streng kontroll av kosthold (dvs. diett) en risikofaktor for utvikling av spiseforstyrrelser og forstyrret spiseatferd.

Selv om det å følge et strengt kostholdsregime er essensielt for overlevelse og helse hos barn med kostholdsbehandlet kronisk sykdom, kan det også innebære en risiko for forstyrret spiseatferd eller spiseforstyrrelser, som også medfører alvorlige medisinske konsekvenser.  


Foreldre er vesentlige i implementeringen av medisinske anbefalinger for barn med kostholdsbehandlet kronisk sykdom og spiller en viktig rolle for å sikre at barna deres følger de foreskrevne kostholdsretningslinjene. Imidlertid innebærer det å kontrollere barns matinntak en viss fare i seg selv. For eksempel kan overdreven kontroll av barns ernæring forstyrre barnets evne til selvregulering omkring sin egen apetitt og spising, inkludert deres indre signaler på sult, metthet og også selvkontroll.  

Foreldrekontroll av barns matinntak er relatert til kostholdsrestriksjon og nedsatt kontroll over hemninger, spising i fravær av sultfølelse, kroppsmisnøye og forsøk på å kontrollere egen vekt hos barnet. Dette er risikofaktorer for spiseforstyrrelser.

Tidligere forskning har diskutert utbredelsen av spiseforstyrrelser og forstyrret spiseatferd hos barn med diabetes, cystisk fibrose, cøliaki og inflammatorisk tarmsykdom, og denne forskningen gir preliminær evidens for at det eksisterer en assosiasjon mellom kostholdsbehandlet kronisk sykdom og forstyrret spiseatferd. Imidlertid mangler vi en systematisk gjennomgang av forskningslitteraturen på dette området.


Hensikten med denne litteraturstudien er derfor å gjennomgå relevant forskning på feltet, og undersøke sammenhengen mellom kostholdsbehandlet kronisk sykdom og forstyrret spiseatferd. Vi gjennomgår litteratur publisert frem til juni 2016 og baserer oss på PRISMA-retningslinjene.

Det vi ønsker å gjøre er å si noe om retningen på forholdet mellom den kroniske sykdommen og forstyrret spiseatferd ved å:

  • presentere assosiasjonen mellom kostholdsbehandlet kronisk sykdom og forstyrret spiseatferd, samt
  • sammenlikne når de to tilstandene først begynte [altså undersøke årsaksrekkefølgen]

Vi har to hypoteser.

For det første antar vi at kostholdsbehandlet kronisk sykdom er positivt assosiert med forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser.  

For det andre antar vi at kostholdsbehandlet kronisk sykdom vil kommer forut i tid for forstyrret spiseatferd.

Utvalg av artikler (kvalifiseringskriterier) og datainnsamling


For at en forskningsartikkel skulle oppfylle kriteriene for å bli med i denne litteraturstudien, krevde vi at studien måtte

  • bestå av personer som både har en historikk med kostholdsbehandlet kronisk sykdom og som også har hatt spiseforstyrrelser eller forstyrret spiseatferd, samt  
  • bestå av barn og unge som var i alderen 0 og 21 år ved begynnelsen av den aktuelle studien, eller bestå av voksne personer og basere seg på retrospektive data på spiseforstyrrelsessymptomer og kostholdsbehandlet kronisk sykdom som begge begynte i barndommen, samt
  • presentere kvantitative data på forholdet mellom spiseforstyrrelsen/forstyrret spiseatferd og den kostholdsbehandlede kroniske sykdommen, samt at
  • artikkelen måtte foreligge i sin helhet på engelsk

Relevante data fra de inkluderte artiklene ble trukket ut, oppsummert og sammenliknet i en tabell.

I tillegg ble startpunktet for den kostholdsbehandlede kroniske sykdommen i relasjon til spiseforstyrrelsessymtomer også oppsummert i enegen tabell. Dette ble gjort kun for de studiene som oppga denne informasjonen direkte, eller dersom denne informasjonen fulgte logisk av sykdommens etiologi (eksempelvis er cystisk fibrose medfødt).

For studier som ikke ga oppga presise data for alder ved startpunktet for spiseforstyrrelsen, ble dette utledet på grunnlag av epidemiologiske data. Gjennomsnittlig alder for utvikling av spiseforstyrrelser er nemlig sent i tenårene (ca 18 år), med den med en nedre alder på noe over 10 år. Vi satte derfor et konservativt estimat på 10 år som kuttpunkt for utvikling av spiseforstyrrelsen, for å kunne estimere det tidsmessige forholdet mellom den kostholdsbehandlede kroniske sykdommen og utviklingen av spiseforstyrrelsen.  

Dersom den kroniske sykdommen startet før det tidligste sannsynlige startpunktet for utvikling av en spiseforstyrrelse (altså eldre enn 10 år), så ville det støtte hypotesen om at den kroniske sykdommen utviklet seg før spiseforstyrrelsen.


[Med andre ord: I flere tilfeller finnes det i disse studiene ikke data for når spiseforstyrrelsen/spisepatologien utviklet seg. Av den grunn lager forskerne her en «regel» basert på epidemiologiske data. Denne «regelen» som de lager, sier at dersom den kroniske sykdommen startet før personen var 10 år, så er det sannsynlig at spiseforstyrrelsen kom etter den kroniske sykdommen i tid, siden de fleste som utvikler spiseforstyrrelser er eldre enn 10 år gamle når de gjør det. Jeg (Hilde) synes det er et poeng å understreke dette, siden det nødvendigvis vil være en svakhet ved studiens evne til å kunne tydelig konkludere om tidsforholdet mellom den kostholdsbehandlede kroniske sykdommen og spisepatologien/spiseforstyrrelsen.]

Resultater


Totalt 86 studier inngikk i grunnlaget for denne systematiske litteraturanalysen, ut i fra de tidligere nevnte inklusjons- og eksklusjonskriteriene.

Antallet artikler med relevante data varierte mellom de ulike kostholdsbehandlede kroniske sykdommene, og noen artikler oppga også data for flere kroniske sykdommer. I alt inkluderte denne litteraturgjennomgangen:

  • 69 studier av diabetes
  • 9 av cystisk fibrose
  • 5 av cøliaki, og
  • 7 for gastrointestinale sykdommer og inflammatorisk tarmsykdom

I de fleste tilfeller hvor relevante data ble presentert, hadde den kroniske sykdommen kommet forut i tid for utviklingen av spiseforstyrrelsen eller den forstyrrede spiseatferden.  


Flertallet av studiene var tverrsnittsstudier og brukte validerte mål på spiseforstyrrelser, men det var flere mangler knyttet til studienes utvalg (for eksempel utvalgets representativitet, størrelsen på utvalget, inklusjons- og eksklusjonskriterier for deltakere i studien, samt hvordan frafall/ikke svarende ble håndtert).

Studier som sammenlignet barn med kostholdsbehandlet kronisk sykdom og kontrollpersoner [altså barn uten slik kronisk sykdom] viste at barn med kostholdsbehandlet kronisk sykdom oftere hadde forstyrret spiseatferd enn kontrollpersonene.


Antall personer som oppfylte kriteriene for å ha en klinisk spiseforstyrrelse varierte mellom studiene, men flesteparten av studiene av anoreksi, bulimi, overspisingslidense og EDNOS rapporterte om ensifrede antall personer:

  • 0.3–16% med anoreksi
  • 10–40% med bulimi
  • 3–13% med overspisingslidelse
  • 0.5–9% med EDNOS

Forhøyede nivåer av forstyrret spiseatferd var også mest utbredt blant barn med kostholdsbehandlet kronisk sykdom, med frekvenser mellom 11% og 70% avhengig av det aktuelle utvalget.

Diabetes


Den mest omfattende litteraturen om kostholdsbehandlet kronisk sykdom og forstyrret spiseatferd finnes for Type 1 diabetes mellitus [Diabetes 1].

Flere studier viser at personer med diabetes har økt risiko for forstyrret spiseatferd, inkludert fokus på å bli tynn, kroppsmisnøye, slanking og overdreven trening og bruk av slankepiller for å kontrollere vekten.

Antallet av personer som oppfylte kriterier for spiseforstyrrelser (anoreksi, bulimi og EDNOS) varierte mellom studier, men generelt var frekvensen høyere blant personer med Diabetes 1 enn i den generelle befolkningen.


Å begrense, manipulere eller utelate å sette insulin er en utbredt måte å kontrollere vekten på, som er assosiert med alvorlighetsgraden på spiseproblematikken. Det å med vilje begrense insulininntaket er en etablert risikofaktor for nevropati, skader i føttene og forhøyet dødelighet (tre ganger høyere enn om man setter insulin som anbefalt).

Sammenliknet med menn med diabetes, har kvinner med diabetes mer usunne holdninger til mat, mer problematisk spiseatferd, et mer ekstremt vekttap og mer vektkontrollerende atferd (insulinbegrensning).

Foreldres personlige holdninger til mat (for eksempel bekymringer omkring vekt og form), spisevaner (for eksempel slanking) og negative kommentarer om deres barns vekt var forbundet med forstyrret spiseatferd hos barnet.

Egenskaper ved maladaptive familiemiljø var assosiert med forstyrret spiseatferd hos barnet og inkluderte blant annet dårligere eller nedsatt kvalitet på: måltidsstruktur i familien, forholdet mellom foreldre og barnet, kommunikasjon og tillit. Konflikt omkring håndtering av barnets diabetes var i særlig grad assosiert med økt grad av forstyrret spiseatferd.

I motsetning til disse negative mønstrene viste forskningen at et godt foreldre-barn-forhold ga bedre metabolsk kontroll hos barnet.

Cystisk fibrose


Cystisk fibrose er en livsvarig, autosomal resessiv genetisk sykdom med en gjennomsnittlig forventet levealder på omlag 40 år. De alvorligste symtpomene på cystisk fibrose hos barn er underernæring og feilernæring, hvilket gjør ernæringsfokuset til en særlig nødvendig prioritet i barnets liv.

Barn med cysisk fibrose har sykdommen medfødt, hvilket betyr at eventuelle symptomer på spiseforstyrrelser kommer senere i tid i alle de ni studiene som inkluderer cystisk fibrose.


Forskning viser at barn som har cystisk fibrose og som utvikler forstyrret spiseatferd, er mer tilbøyelige til å ha symptomer på anoreksi fremfor overspisingslidelse eller bulimisymptomer.

Utvikling av forstyrret spiseatferd er spesielt alvorlig for behandlingsmålsetningene i cystisk fibrose, som handler om å øke barnets næringsinntak og opprettholde en tilstrekkelig kroppsvekt.

Barn med cystisk fibrose oppfylte ikke alle kriterier for anoreksi eller andre spiseforstyrrelser i studiene som inkluderte en diagnostisk vurdering, men omfanget av forstyrret spiseatferd var forhøyet i de fleste studiene, med noen skårer som indikerte en mulig spiseforstyrrelse.  

Barn med cystisk fibrose hadde mindre alvorlig forstyrret spiseatferd enn barn som kun hadde spiseforstyrrelse, men mer alvorlig enn den generelle populasjonen.


Foreldre til barn med cystisk fibrose var svært påvirket av barnets sykdom, noe som inkluderte både økonomisk og sosialt stress. Foreldrene hadde en tendens til å være overinvolvert i barnets liv, men brukte også flere gode mestringsstrategier, blant annet å søke sosial støtte, samt at de utmerket seg som svært gode på problemløsning sammenliknet med foreldre til barn med spiseforstyrrelser.

Det er en mangel på studier av nyere dato som undersøker foreldres mestringsstrategoier i konteksten av forstyrret spiseatferd når det gjelder cystisk fibrose.

Cøliaki


Cøliaki er en autoimmun lidelse som forårsaker en inflammatorisk reaksjon ved inntak av gluten.

Omlag en tredjedel av barn med spiseforstyrrelser rapporterer om magesmerter, inkludert forstoppelse, oppblåsthet og har rapporter om abdominale klager, inkludert forstoppelse, oppblåsthet, magesmerter og syreproblemer (dyspepsi), som altså kan være symptomer på cøliaki.

En studie fant utbredelsen av cøliaki i et utvalg barn (81% jenter) med anoreksi var omtrent som i den generelle befolkningen (0,6%), mens en annen studie som undersøkte et større utvalg av barn med forskjellige typer spiseforstyrrelser fant en frekvens av anoreksi eller atypisk anoreksi som var fire ganger større hos jenter (2,4%), men fraværende hos gutter.

Tilsvarende fant en annen studie av barn med cøliaki at frekvensen av spiseforstyrrelser hos jenter (4,8% med en historie med spiseforstyrrelse, 3,9% med en nåværende spiseforstyrrelse), var vesentlig høyere enn den generelle befolkningen (anoreksi 0,3%; bulimi 1 %; overspisingslidelse 1%).

Imidlertid oppfylte menn ikke kriterier for noen spiseforstyrrelse eller subklinisk spiseforstyrrelse og hadde lave skårer spørreskjemaet Eating Disorder Inventory-2.

En studie fant at symptomer på cøliaki vanligvis utviklet seg forut for den forstyrrede spiseatferden eller spiseforstyrrelsesdiagnosen (85,7%), med et gjennomsnittlig tidsintervall på ca 10 år mellom cøliakidiagnosen og utvikling av spisepatologi

[OBS: denne studien har jeg tidligere skrevet om HER, under tittelen Resultater fra artikkel 2 (du kan søke etter denne tittelen i bloggposten, så hopper du direkte til der hvor jeg skriver om studien].

Denne studien samt ytterligere en studie fant evidens for at cøliaki utviklet seg før spisepatologien fant sted. Flere studier i denne litteraturanalysen inkluderer imidlertid ikke data på rekkefølgen av cøliaki og spisepatologi.

Samlet sett viser forskningen at barn med cøliaki har større risiko for å utvikle spiseforstyrrelser og forstyrret spiseatferd enn barn i den generelle befolkningen, men denne tendensen eksisterer for det meste blant jenter.


Gastrointestinale sykdommer og inflammatoriske tarmsykdommer


Gastrointestinale sykdommer (for eksempel irritabel tarmsyndrom) og inflammatorisk tarmsykdom (for eksempel Crohns sykdom) er en heterogen gruppe av kroniske sykdommer som påvirker mage-tarmkanalen og fordøyelsessystemet.

Barn med gastrointestinale sykdommer og inflammatoriske tarmsykdommer har en tendens til å ha spiseproblemer (eksempelvis at de spiser lite eller kun noen få typer matvarer, at de får kvelningsfornemmelse av enkelte matvarer, eller kaster opp av bestemte typer mat) som vare til tross for behandling av sykdommen.

Litteraturen gir konsistent evidens for at barn med spiseforstyrrelser har stor grad av gastrointestinale sykdommer og inflammatoriske tarmsykdommer.

En studie fant at 97-98% av pasientene med spiseforstyrrelser hadde en gastrointestinal lidelse, 53% hadde tre eller flere gastrointestinale sykdommer, og 77% fortsatte å ha en gastrointestinal lidelse ved 12 måneders oppfølging.

Forskning har også vist at barn med anoreksi har spesielt høy grad av gastrointestinale sykdommer eller symptomer (75-79%) sammenlignet med friske barn, og at alvorlighetsgraden av anoreksi er forbundet med gastrointestinale plager.

Irritabel tarmsyndrom presenterer som den vanligste gastrointestinale sykdommen hos barn med anoreksi.

En retrospektiv studie fant at kvinner med bulimi oppga å ha hatt gastrointestinale problemer som barn (33%), hadde en større sannsynlighet for å være yngre da de utviklet overspisingsproblematikk, hadde mer alvorlig overspisingsadferd og hadde oftere opplevd seksuelt misbruk enn kvinner uten gastrointestinale problemer.

En annen studie fant at barn med irritabel tarmsyndrom hadde mer usunne holdninger til mat og det å spise enn barn med inflammatorisk tarmsykdom og kontrollpersoner i den generelle befolkningen.

Kun en av de syv studiene som inkluderes i denne litteratursyntesen hadde data på alder for når både den kroniske sykdommen og spiseforstyrrelsen begynte. Denne studien fant at den gastrointestinale lidelsen vanligvis startet før spiseforstyrrelsen utviklet seg.


Forskningen viser for øvrig at spiseforstyrrelser og gastrointestinale/inflammatoriske tarmsymptomer har høy komorbiditet og kan forringe barns livskvalitet alvorlig.  

Diskusjon


Dette er den første omfattende, systematiske gjennomgangen som tar for seg sammenhenten mellom kostholdsbehandlet kronisk sykdom og spiseforstyrrelser.

Gjennomgangen fulgte PRISMA-retningslinjene, dekket litteraturen frem til juni 2016, og benyttet en bred definisjon av spisepatologi (det vil si forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser) og barnets alder (dvs. sen ungdom).

Begrensninger i denne studien inkluderer blant annet:

(a) at tidssammenhengen mellom den kostholdsbehandlede kroniske sykdommen og spisepatologien i flere tilfeller måtte utledes fra begrensede data, og at relevante data på denne sammenhengen i flere tilfeller ikke var tilgjengelig

(b) at over 50 ulike definisjoner av forstyrret spiseatferd ble brukt på tvers av de inkluderte studiene, noe som til en viss grad kan forklare variasjonen i funn

(c) at med unntak av for Diabetes, var det kun et fåtall studier for hver kroniske sykdom

Vi fant at kostholdsbehandlet kronisk sykdom som krever et fokus på barns matinntak og ernæring for å optimalisere helsemessige resultater, i noen grad også er forbundet med utvikling av forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser.

Forskningen indikerer at barn med diabetes, cystisk fibrose, cøliaki, gastrointestinale sykdommer og inflammatorisk tarmsykdom har større sannsynlighet for å oppleve forstyrret spiseatferd eller utvikle en spiseforstyrrelse i løpet av barndommen [enn barn i den generelle befolkningen].


Forskningen gir også inntrykk av Diabetes 1, cystisk fibrose og cøliaki oftere finner sted forut for utviklingen av forstyrret spiseatferd [altså at årsaksrekkefølgen innebærer at den kostholdsbehandlede kroniske sykdommen oftest kommer forut i tid for spiseforstyrrelsen/spisepatologien]

Diabeteslitteraturen hadde det største antallet studier og sterkest evidens for sammenhengen mellom kostholdsbehandling og forstyrret spiseatferd eller spiseforstyrrelser.


Blant barn med diabetes fant forskningen at forstyrret spiseatferd, usunne holdninger til mat og spising, kroppsmisnøye og usunn opptatthet av å bli tynn var utbredt. Et mønster av svekket egenomsorg fremstår som tydelig i at medisinske anbefalinger ikke overholdes og at det unnlates å settes insulin ut i fra et ønske om å regulere vekten.  

Cystisk fibrose, cøliaki, gastrointestinale sykdommer og inflammatorisk tarmsykdom er forbundet med lignende forstyrret spiseatferd [som Diabetes 1], men dessverre har kun et begrenset antall studier blitt utført på disse forholdene.


Studier som skilte mellom jenter og gutter viste en høyere sannsynlighet for at jenter hadde en spiseforstyrrelse eller forstyrret spiseatferd enn at gutter hadde det, hvilket speiler funnene fra den generelle spiseforstyrrelses-litteraturen.

Samlet sett viser forskningen at barn med kostholdsbehandlet kronisk sykdom har økt risiko for å utvikle forstyrret spiseatferd og spiseforstyrrelser.

Kostholdsbehandlet kronisk sykdom kommer dessuten vanligvis forut i tid for spiseproblematikken/spiseforstyrrelsen i disse studiene. Dette mønsteret var mest uttalt blant barn med Diabetes 1 og Cystisk fibrose.


Det er behov for mer forskning på dette feltet, deriblant på:

  • forholdet mellom forstyrret spiseatferd/spiseforstyrrelser og cystisk fibrose, cøliaki, gastrointestinale sykdommer og inflammatoriske tarmsykdommer (på grunn av det begrensede antall studier), samt
  • et screening-instrument for å vurdere forstyrret spiseatferd basert på normer som er spesifikke for barn med kostholdsbehandlet kronisk sykdom  

Hvis du vil lese mer om tematikk relatert til diabetes og cøliaki og spiseforstyrrelser, så har jeg skrevet et innlegg om det på bloggen, HER.

Tidligere artikler i Spisforsk

Forskning på langsyke voksne med spiseforstyrrelser - punsvik eielsen

Dårlige prognoser for voksne med langvarige spiseforstyrrelser?

Tidligere i mars i år ble artikkelen “The 17‐year outcome of 62 adult patients with longstanding eating disorders—A prospective study” publisert i det velrennomerte tidsskriftet International Journal of Eating Disorders. Jeg skulle gjerne ha lest hele artikkelen, men siden den ligger bak betalingsmur og jeg ikke har fått satt opp noe nytt system for å allikevel få tilgang (jeg hadde det før), får jeg her bare skrevet om det som står i sammendraget. Med andre ord: I den grad jeg kommer med noen egne vurderinger her, så er det på veldig tynt grunnlag. Studien er skrevet av doktorgradsstipendiat Hanna Punsvik

LES MER »
traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »
Scroll to Top