Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay
Foto: Guilherme Stecanella, Unsplash


Hunden på bildet over har gap mellom lårene. Lårgap. Det gjør hunden helt perfekt, eller hva? Jup. Anoreksilogikk. Syke, syke anoreksien.

Historie:


Jeg pleide å stryke over knoklene mine som om det var arvesølv. Jeg brukte å klonk-klonk-klonke meg nedover ribbeina mine og kjenne på innsiden av bekkenskåla mi når jeg lå på siden. Jeg liksom nøt følelsen av hud mot bein. Bare det. Hud og bein.

Selv ikke når jeg lå på siden tok lårene i mot hverandre. Jeg kunne fått et helt ekstra lår i midten der. Akkurat det synes jeg var deilig, – å slippe at lårene kom nær hverandre. Lårene mine kom aldri nær hverandre, med mindre jeg hadde korslagte bein. Jeg hadde en sånn paraply med håndtak av tre, det var formet som en krok i enden, til å holde i.

Hvis jeg satt på en eller annen form for kollektivtransport og hadde med meg paraplyen, pleide jeg å henge den over det ene låret mitt.

Da jeg fikk anoreksi første gang, som femtenåring, pleide jeg å ta en tråd og måle fra hoftebein til hoftebein hvor stor glippe det var fra beina og ned til magen min.

Dette virker fullstendig meningsløst nå. Fullstendig. Meningsløst. 


Ble du trigga? Syntes du dette hørtes ut som veldig fine ting? Ønsker du deg tilbake? Ønsker du deg frem til det igjen, en gang? Det gjør ikke jeg.

Jeg blir ikke trigga. Jeg synes det er trist. Jeg er trist på mitt yngre jeg’s vegne. Jeg er trist for den 15-åringen som ikke skjønte at hun hadde fått anoreksi, og jeg er trist fordi ingen oppdaget det og kunne hjelpe meg. Jeg måtte finne ut selv at jeg hadde en spiseforstyrrelse.

Det tok meg 13 år før jeg havnet i noen form for terapi for det, og i alle de årene var jeg syk. Fordi jeg ble fanget. Det var det som skjedde. Jeg ble fanget. Min kropps utseende var ikke noe jeg brukte tid på. Ikke før jeg ble fanget av anoreksien. Bare et par kilo ned for å se hva som skjer liksom, og BAM: Curiosity killed the cat.

Forbanna sykdom som setter knokler foran liv. Forbanna sykdom som har stålet skjelettet mitt. Forbanna sykdom som har ståljet emaljen min. Forbanna sykdom.

Thigh gap eller ikke thigh gap, det er spørsmålet


Hvilken mening er det i om lårene mine tar inntil hverandre? Hvilken?!

For jeg kan love deg at lårene mine tar inntil hverandre. De tar ikke bare inntil hverandre når jeg ligger på siden, men også når jeg står. Hvem bryr seg?

For å si det sånn: Spiseforstyrrelsen bryr seg! Hvis man har en spiseforstyrrelse, så bryr spiseforstyrrelsen seg om akkurat sånne ting. Sånne totalt meningsløse ting, som man selv – jeg – mitt ekte jeg, vet svært godt at er av marginal betydning for min evne til glede og kjærlighet.

Mest selvhat har jeg hatt på mitt tynneste. Hvorfor? Fordi jeg skader ALLE. Jeg skader meg selv, jeg skader familien min, og skader vennskap, jeg skader kjærsteforhold (det tok slutt), jeg skader jobbrelasjoner, jeg skader fritidsrelasjoner. Og jeg skader ALT. Arbeidstilknytning. Studier. Reiser. Verdier. Drømmer. Visjoner. Ting. Jeg. Vil. Utrette.

Er det en ting jeg har sett mye av på Instagram og ikke minst IRL, så er det mennesker i større kropper, som er langt mer tilstede i sine egne liv enn det jeg  er og har vært. Menneskets evne til å ha det bra er ikke en funksjon av vekt og form. Det er en funksjon av verdier og ønsker og innsats. Blant annet. 

Jeg fant jeg fant, sa Askeladden. 


Der jeg før fant bein, finner jeg nå former. Der jeg før fant hud som hang, finner jeg nå hud som spretter tilbake, – elastisk. Der jeg før fant rødsprengte øyne, finner jeg nå klare øyne.

Jeg fant riktignok et par ting på veien i tilfriskningsprosessen min som jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å finne, sånn som skoliose, men…hvem vet. Kanskje det er et formål med det. Jeg har hele tiden hatt en visjon om å skulle bli mindfulnessinstruktør og yogalærer.

Nå kan jeg spesialisere meg på yoga for folk med dårlige rygger og litt skrøpelig skjelett. Det å spisse kompetansen sin, er aldri dumt.

Okay, så har jeg vondt og jeg har en vei å gå


Men det er en ting jeg kan si om dette med osteoporose og skoliose, nemlig at det har hjulpet meg med å få tilbake gangsynet.

Jeg  bryr meg så vanvittig lite om hva jeg veier og hva slags kroppsform jeg måtte ha nå, sammenliknet med før. For det er andre ting som er viktigere for meg. Det er mer viktig for meg å deale med skjelettet mitt.

Å ha en viss vekt er helt nødvendig dersom jeg skal kunne gjøre best mulig arbeid for beinbygningen min.

Jeg har, dessuten vært innmari tynn og dypt, dypt ulykkelig, – sågar har jeg hatet meg selv.

Hvis jeg kunne ha det så vondt desto nærmere “målet” mitt jeg kom: Bare én kilo til, så vil det bli et “pent” tall. Bare to kilo til så har jeg litt å gå på.” – Hvis jeg kunne ha det så vondt og være så nær min syke visjon av “målet”, så burde jeg jo være nesegrus nede i depresjonen og kroppsforakten nå? Burde jeg ikke?

Hvis det var en sannhet i at vekt og form er det som gjør at jeg føler meg okay i verden, da burde jeg jo være alt annet enn okay nå?

Vet du hva? Jeg har det vondt på grunn av disse andre sykdommene, jada, det skal jeg ærlig innrømme. Det har vært en kilevink å få det i trynet etter en så heftig innsats for å bli fri fra spiseforstyrrelsen.

Men en ting er helt sikkert: Jeg har MYE viktigere ting å drive med, enn å fokusere på form, vekt, thigh-gap og hoftebein. Seriøst, det er meningsløst for meg nå. I lys av dette andre jeg har å deale med, er spiseforstyrrelsen next to nothing.

Når begynte det?


Når var det dette begynte? Denne friskere måten å forholde meg til min egen kropp på?

Det finnes ikke noe enkelt svar. Det er sammensatt. Personlig føler jeg at det har kommet som en konsekvens av at jeg har tillat meg å spise så mye jeg har lyst til å spise av det jeg ønsker å spise (cue: Fett!), uten å ha blitt til en låvedør over natta.

Ja, jeg har gått opp i vekt, men det var da sannelig også meningen. Jeg forsøker å få tilbake menstruasjonen min, for svingende!

Jeg tror også at det har kommet smygende som en følge av å ha fått vite om osteoporosen og skoliosen.

For slik jeg ser det, er det ingen vei tilbake for meg. Jeg kan ikke gjøre mer ugagn mot kroppen min nå! Mitt nye prosjekt, er å ta vare på kroppen min. Spise variert og næringsrikt og gi kroppen min det den trenger, slik at den kan bære meg videre gjennom livet, hvor nå det måtte ta meg.

Det er mange ting man kan bytte ut her i livet, men kroppen min – genene mine – er ikke en av dem.

Jeg forsøkte å slanke bort de innoverpronerte knærne mine, fordi jeg syntes det så ut som fett på innsiden av knærne mine. Jada, jeg har litt “svingete” bein.

Det er fordi jeg har arvet Hallux Valgus etter moren min. Tærne mine er litt skjeve og knærne mine er litt skjeve. Jeg er tverrplattfot og har foroverlent bekken, noe som gjør at jeg får slakke magemuskler og hofteleddsbøyere, og korte lårmuskler og leggmuskler.

Jeg har ikke noen hake, – det har jeg også arvet av mammas slekt. I det heletatt er det mye muskel- og skjelettplager på mammas side av slekta.

Det er ikke mammas feil, og det er heller ikke min feil. Det bare er. Ting kunne vært gjort annerledes (for eksempel burde jeg hatt innleggssåler allerede som tenåring; det kunne nok demmet opp for en del skjevstilling i bekkenet), og jeg kan gjerne grine litt over det, men så er det jo ikke annerledes, da.

Jeg har den kroppen jeg har.

Vil du fremover eller bakover?


Dette er det jeg har fokusert på: Jeg orker ikke, vil ikke og kan ikke gå tilbake. Jeg vil gå fremover. Og ikke bare vil jeg gå fremover for å bli frisk av spiseforstyrrelsen; jeg vil gå fremover for å bli så frisk som jeg klarer å bli av de andre sykdommene jeg har.

Beinskjørhet, skeiv rygg og bipolar, greit nok. Jeg skal kjempe uansett, jeg. For jeg vil ikke bakover. Jeg vil fremover. Og er det en ting som er fullstendig meningsløst da, så er det om lårene mine tar inntil hverandre, eller om jeg kan kjenne hoftebeina mine.

Ikke vet jeg om noen kan forelske seg i meg, for jeg tror ikke jeg er den letteste å leve med. Det er en del hensyn jeg må ta, og ikke minst er det en del hensyn jeg VIL ta, for min egen del. Men jeg tror ikke min kropps utseende er det vesentligste der.

Jeg forelsker meg ikke i folks utseende. Jeg forelsker meg i folks sjel og spirit. Selfølgelig betyr utseende noe, men det er ikke det vesentligste. Og magre lår står definitivt ikke på lista over attributter jeg har preferanser for i en fremtidig partner.

Grensesetting


Jeg jobber fremdeles med – og kommer nok for alltid til å jobbe med – dette med å kjenne på grensene mine, både i forhold til meg selv og i forhold til andre. Jeg kan presse meg selv for hardt tidvis, og andre ganger kan jeg gå litt for mye i hi. Men på grunn av det jeg har lært, ser jeg meg selv med mer klare øyne enn jeg gjorde før.

Min plass her på jorden, veies ikke i kilo. Ei heller veies den i distansen mellom ulike kroppsdeler.

Ja, jeg bryr meg om kroppen min, men det er fordi jeg bor i den , og jeg ønsker å holde den så frisk som mulig fremover. Ut over det, bruker jeg innmari lite tid på å fabulere om hvordan jeg skulle sett ut. Der setter jeg grensen for hva slags fantasier hodet mitt får løpe av med.

For jeg vet. Jeg VET at jeg var aldri mer ulykkelig enn da jeg var på mitt sykeste. Jeg mistet omtrent alt på grunn av den sykdommen. Jeg har satt en strek for anoreksien.

Jada, jeg vet jeg har en sårbarhet og at jeg skal vokte meg for å si at det aldri vil skje igjen. Men det jeg kan si, er at jeg ikke har noe ønske om at det skal skje igjen og at jeg lever helt greit med kroppen min slik den ser ut i dag.

Mitt ønske er å leve et så godt som mulig liv, ut i fra den jeg er og de verdiene jeg måtte ha. Vi mennesker er hele tiden i vekst, så ingenting er hugget i sten.

Når jeg sier “verdier”, så snakker jeg ikke om de to stentavlene med de ti bud. Verdier endrer seg gjennom livet. Sånn er det bare. Vi formes jo tross alt litt av omgivelsene våre, og ikke minst av våre egne bevisste og ubevisste erfaringer.

Hvem bryr seg? 


Hvem bryr seg om hva jeg måtte mene om lårene mine eller magen min? JEG bryr meg. Jeg bryr meg fordi jeg ikke orker bruke mer tid og energi på å gremmes over noe som jeg synes er helt flott på andre mennesker.

Jeg bryr meg veldig om at jeg faktisk IKKE bryr meg, for jeg finner en viss selvrespekt i det. Det betyr at jeg har kommet meg dit jeg ville. Jeg ønsket meg ut av undervekten, og det har jeg klart.

Jeg er tilbake til start, – skjønt, hvem vet hva kroppen min trenger å veie for å få tilbake menstruasjonen; Det er det ikke jeg som bestemmer, men kroppen min.

Det er mye her i verden jeg kan bestemme over, når det gjelder hvordan jeg vil leve mitt eget liv. Og jeg kommer ikke nødvendigvis til å bli lykkelig av å være såkalt “normalvektig”, heller. Vekt – lav, middels eller høy – er ingen garanti for hverken glede eller kjærlighet, uansett hvor man måtte befinne seg på skalaen.

Men jeg vet med sikkerhet at hadde jeg blitt stående der jeg var, så hadde jeg hatt en enda lenger vei foran meg. Nå har jeg gått de stegene, og jeg vil ikke tilbake.

Hvem vil jeg være, hva står jeg for?


Hva er viktig for meg i livet mitt?

Hva er verdiene mine?

Når jeg ser tilbake på livet mitt, hvordan vil jeg kunne si at jeg levde det?

Det er sånne spørsmål jeg har stilt meg selv gjennom hele denne prosessen, siden detn startet for snart to år siden. 

Skjønt, det er ikke alltid jeg må komme meg noe sted. Noen ganger holder det å bare være. Men akkurat det, kan jeg gjøre (være;-) like godt i en kropp som større og mer robust, enn i en kropp som er skral og svak. Spiseforstyrrelsen var mitt eneste prosjekt i 5 år, og et tilleggsprosjekt i 18 år før det. Det holder nå. 

Mitt nye prosjekt er skjelett og menstruasjon. Så enkelt, og så vanskelig. Så får vi se hvordan det går.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top