Mad in Norway ønsker å endre psykisk helsevern

Mad in Norway vil endre psykisk helsevern fundamentalt - implikasjoner for spiseforstyrrelser
Foto: Marc-Olivier Jodoin, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Forrige fredag skjedde det noe historisk, nemlig at nettstedet madinnorway.org ble lansert på Litteraturhuset i Oslo. Mad in Norway arbeider for en fundamental endring av psykisk helsefeltet i Norge. I korte trekk ønsker vi en helsetjeneste som er mer opptatt av å forstå det enkelte mennesket og dets behov enn å kartlegge og behandle symptomer. Jeg selv er en av dem som har jobbet både med det tekniske og det tekstlige til lanseringen av nettsiden, og som altså brenner for det som Mad in Norway, og resten av denne internasjonale bevegelsen, står for. I dette blogginnlegget vil jeg derfor dele med deg hvilke ambisjoner Mad in Norway har for endring av psykisk helsefeltet i Norge, samt hva jeg personlig – basert på min levde erfaring og forskningsbasert kunnskap – har av håp når det gjelder bedre helsehjelp for mennesker som strever med det som kalles “spiseforstyrrelser”. 

Fra diagnostisk sykdomsfokus til enkeltmenneskers behov


Hvis du ikke har hørt om Mad-bevegelsen før nå, er det ikke så rart. Den rådende modellen innen psykisk helsehjelp i Norge er, som i andre vestlige land, sykdomsbasert og diagnosefokusert. Forsøk på å endre psykisk helsefeltet mer i retning av helhet, sosial kontekst og enkeltmenneskers behov, har så langt vært fånyttes.  

Riktignok har det opp gjennom historien vært mange fagfolk, forskere, personer med erfaring fra pasientrollen, og deres nærstående, som har ytret seg om de skadelige effektene av ujevne maktforhold, overmedisinering og bruk av formell og uformell tvang i psykiatrien. Som blant annet The New York Times skriver, publiserte psykiateren Thomas Szasz boken “The myth of mental illness” allerede i 1961 og Mad in America forteller at: 

Szasz argumenterte utrettelig for at psykiatriske merkelapper, som ikke er annet enn navn på ulike atferdskriterier, ikke bør brukes for å frarøve mennesker deres frihet eller frata dem ansvar.

.

.

Benektelser og omskrivinger av historien


For hver periode der noen har hevet stemmen på denne måten, har imidlertid endringene uteblitt. 

Det som i stedet har skjedd, er at psykiatrien har omskrevet kritikken ved å annektere den og få den til å fremstå som sin egen (dog i en mildere form), eller at psykiatere, som tror på det rådende paradigmet, simpelthen har nektet for sin delaktighet i problemet. 

Et eksempel på dette fra nyere tid var i 2015, da psykiater og tidligere redaktør av Psychiatric Times Ronald Pies sa at ingen profesjonell psykiatrisk organisasjon noengang har erklært offentlig en teori om kjemisk ubalanse i hjernen, og at enhver som påstår at “psykiatrien” noen gang har gjort det, bare snakker tøv.

For mange av oss som har erfaring med å ha vært pasient i psykiatrien, er imidlertid teorien om kjemisk ubalanse rimelig godt kjent.

Må ta medisiner for at ikke livet skal spore av?


Da jeg selv ble diagnostisert med ADHD og Bipolar 2 for noen år tilbake, fortalte psykiateren meg at jeg hadde en kjemisk ubalanse i hjernen, og at jeg måtte ta medisiner for å holde dette i sjakk. Dersom jeg ikke tok medisiner for disse “sykdommene”, ville livet mitt fortsette å spore av, mente han. 

“Kjemisk ubalanse” i serotonin og dopamin har vært fremsatt som årsaker til “depresjon”, “ADHD” og “bipolar lidelse”, og strekker seg lengre enn til mine opplevelser fra psykiatrien. I boken Psychiatry Under the Influence. Institutional Corruption, Social Injury, and Prescriptions for Reform gjør Whitaker og Cosgrove (2015) rede for hvordan teorien har vært fremsatt og argumentert for. 

Som professor Ragnfrid Kogstad skriver, har det vært i psykiateres interesse at opinionen har trodd på teorien om en kjemisk ubalanse i hjernen. Hun påpeker at: 

Den Amerikanske Psykiaterforeningen (APA) har i flere sammenhenger brukt kjemisk ubalanse som forklaringsmodell, men det er typisk at jo mer denne teorien har blitt angrepet, jo mer har de som forsvarte den modifisert den, og kaller den i beste fall en hypotese.

Vi trenger en fundamental endring i psykisk helsefeltet


Mad in Norway arbeider for en fundamental endring i psykisk helsefeltet i Norge. Vi baserer vårt arbeid på verdiene kunnskap, humanisme og menneskerettigheter. Dette gjør vi fordi vi mener at kunnskapsbasen – blant annet når det gjelder forskning på “behandling” – er for snever, og at mye av helsehjelpen som gis, er tuftet på et devaluerende menneskesyn som medfører brudd på menneskerettighetene.

Vi mener at den rådende, diagnosebaserte sykdomsmodellen, med overdreven tro på bruk av medikamenter, ujevne maktforhold og et mangelfullt og ensidig kunnskapsgrunnlag, har mislyktes. Vi tror framtida ligger i sosiale og relasjonelle tilnærminger som fremmer menneskerettigheter, humanisme, fellesskap og åpen dialog.

Mad in Norway vil endre psykisk helsevern
Foto: Psykolog Birgit Valla står i bresjen for tiltaket Mad in Norway, som er en filial av nettstedet Mad in America.

Vi ønsker en endring både i det offentlige ordskiftet, i tjenestene, i akademia, i forskning og innenfor lovverket. Årsakene til at mennesker strever i livene sine, er sammensatte, og må sees i sammenheng med livet som helhet.

Dette betyr at alle former for belastninger enkeltmennesker har erfart, må erkjennes og anerkjennes som primære årsaker til psykiske problemer. 

Helsetjenesten må derfor endre sin tilnærming, og være mer opptatt av å forstå det enkelte mennesket og dets behov enn å kartlegge og behandle symptomer.

Noen kan kanskje tro at Mad in Norway mener at psykiske vansker ikke kan være alvorlige, og at folk ikke trenger hjelp.

Her vil jeg si det så enkelt som: Snarere tvert i mot. 

Selvsagt kan psykiske vansker være svært alvorlige (endog dødelige, slik som ved alvorlig undervekt og suicidalitet), og selvsagt kan folk trenge hjelp i både kortere og lengre perioder. 

Spørsmålet er ikke om de psykiske vanskene er reelle, eller om behovet for hjelp er legitimt eller ikke. Det uenigheten dreier seg om, er hva som er “psykiske lidelsers” natur, samt hva slags type hjelp som vil være til hjelp.

Å forstå nedenfra og opp, snarere enn å forklare ovenfra og ned


Mad in Norway mener at vi bedre kan forstå psykiske vansker ved å lytte til det enkelte menneskes subjektive erfaringer, og at vi ved å ta disse erfaringene på alvor vil kunne gi hjelp som er mer persontilpasset. Dermed kan hjelpen bli mer meningsfull og virksom for det enkelte mennesket enn det symptombehandlingen er.

Perspektivet vi tar, kan kalles en “bottom-up”-tilnærming. Dette handler om at vi søker å forstå psykiske vansker og hjelpe personen nedenfra og opp, snarere enn å forklare “psykiske lidelser” og behandle personen ovenfra og ned (hvilket ofte skjer med ulike grader av tvang).

Mer presist: I en bottom-up tilnærming til psykiske helseplager, spiller det enkelte mennesket som strever, en mer sentral rolle ved at hjelpere lytter til hva personen forteller om sine problemer og erfaringer. Å hjelpe blir i dette tilfellet et samarbeidsprosjekt som hele tiden er gjenstand for evaluering av hva som er til hjelp og hva som ikke er til hjelp for den som strever. Det rettes også oppmerksomhet på personens styrker og hva som fungerer, ikke bare hva personen ikke får til og hva som ikke fungerer. 

Dette står i kontrast til det rådende paradigmet innen psykisk helsevern, der “psykiske lidelser” altså forklares ovenfra og ned, og hvor personen spiller en mindre vesentlig rolle.

Joda: så klart det også i dagens psykiatri finnes helsearbeidere som hører på personens fortelling, men det er en forskjell på bare å høre og virkelig å lytte. Det betyr at det en enkelt pasient forteller, i liten grad blir bestemmende for hvilke konkrete former for hjelp personen får, samt for hvor mye innflytelse “pasienten” får på “behandlingen”. For en “top-down”-tilnærming er diagnosen allerede satt og “behandlingen” allerede bestemt, basert på hva som antas å “ha effekt” på gruppenivå. 

Mad in Norway ønsker altså en mer humanistisk, dialogbasert og personlig tilpasset hjelp, og for at dette skal bli en realitet, vil vi jobbe for en politikk som legger til rette for gode tjenester som møter innbyggernes behov. 

Hva betyr dette for deg som strever med “spiseforstyrrelser”?

For deg som leser bloggen min primært fordi du har store problemer med mat og kropp, og identifiserer deg med diagnosen “spiseforstyrrelse”, så vil jeg være klinkende klar på dette punktet: 


Problemene du opplever er reelle, og du fortjener hjelp med det du strever med!


Jeg mener ikke at symptomer som beskriver “spiseforstyrrelser” ikke eksisterer. Problemer med mat og kropp, slik som å sulte seg, kaste opp, overspise og å være hyperfokusert på kroppsvekt, eksisterer helt opplagt, og hvert liv som går tapt på grunn av underernæring og feilernæring i kjølvannet av psykiske helseproblemer, er ett liv for mye!

Mitt poeng er ikke å underslå alvoret i disse tilstandene, og jeg mener i alle fall ikke at man ikke trenger hjelp for å komme seg ut av- (eller i det minste oppnå bedring fra) slike tvangspregede og selvskadende handlinger.

Det jeg vil bort fra, er det ensidige diagnosefokuset, som reduserer individuelle problemer til gruppegjennomsnitt av symptomer, og som dermed blir noe som fagfolk antas å kunne “behandle”, uten at vi som opplever smerten både innvendig og utvendig, reelt kan påvirke hjelpen vi får. 

For min egen del vil jeg si om alle årene jeg strevde alvorlig, at “anoreksi” ikke var en sykdom jeg led av, men jeg ble innmari dårlig av å ha “anoreksi”.

Hvis du synes dette er tåkeprat, reflekter gjerne over følgende påstander:


“Traumer er ikke en sykdom, men man kan bli innmari dårlig av å ha opplevd traumer.” [Dette er jeg enig i – er du?]

“En motorsykkelkræsj er ikke en sykdom, men man kan bli livstruende skada av å havne i en motorsykkelkræsj.” [Dette er jeg enig i – er du?]

“Å være trist er normalt, og kan forklares ved hjelp av normalpsykologi (eksempelvis at tristheten kan skyldes tapsopplevelser).” [Dette er jeg enig i er du?]

“Å være veldig trist er unormalt, og kan ikke forklares ved hjelp av normalpsykologi (m.a.o. det kan ikke skyldes tapsopplevelser, men må forklares med patologi, altså en psykisk sykdom)” [Dette er jeg uenig i – hva mener du?]

Siden jeg er uenig i at ulike grader av psykisk strev er sykdommer, så følger det også at jeg er uenig i at “anoreksi” er en “psykisk sykdom”.

Men: Jeg mener altså at man kan bli veldig dårlig og endog dø av å leve på en slik måte som kalles “anorektisk”.

Bakenforliggende og opprettholdende faktorer


Poenget er at det som kalles “anoreksi” kan komme av ulike bakgrunnsfaktorer, og opprettholdes av ulike livsomstendigheter.

Jeg kan være diagnostisert med “anoreksi” og samtidig bære på traumer, noe som gjør det plausibelt at “anoreksien” dels er en meningsfull reaksjon på traumatiske livsomstendigheter.

Eller det kan være at jeg ikke har traumer selv, men at moren min og hele hennes familie har det, og at det har påvirket meg via generasjonstraumer, noe som også kan bety at å reagere med “anoreksi” er tildels meningsfullt, og altså ikke enkelt kan reduseres til en sykdom.

Det kan også være at det at jeg utviklet “anoreksi” gjorde at det oppstod konflikter i familien og at jeg opplevde å få skylden for det, noe som bidro til å opprettholde “anoreksien”, fordi jeg trengte noe å numme bort skam- og skyldfølelsen min med.

Hvorfor jeg mener som jeg gjør om behandling av “spiseforstyrrelser”


Det siste tiåret har jeg lest stabler med forskningsartikler og bøker om “psykiske lidelser” generelt og “spiseforstyrrelser” spesielt, og jeg har snakket med, vært innlagt med og intervjuet mange som strever med det som kalles alvorlige spiseforstyrrelser. 

I tillegg har jeg selv vært diagnostisert med alvorlig spiseforstyrrelse (“anorexia nervosa”), og jeg har gjentatte ganger vært innlagt på psykiatriske avdelinger, enten som akuttpasient, på en allmennpsykiatrisk voksenpost, eller som pasient ved ulike “spesialavdelinger for spiseforstyrrelser”. Jeg har også gått i terapi til flere psykologer, og har (både med og uten grundig utredning) blitt diagnostisert med andre “psykiske lidelser” av psykiatere.

Jeg har med andre ord en hel del erfaringer som danner fundamentet for hvordan jeg forstår god helsehjelp for mennesker som strever med (blant annet) mat, spising, kropp og vekt. 

Ulike personer kan ha samme diagnose og vidt forskjellige symptomer


Noe vesentlig jeg har lagt merke til, både fra forskning og fra egne erfaringer, er at selv om det vil være likhetstrekk mellom personer som er diagnostisert med eksempelvis “anorexia nervosa”, “bulimia nervosa” eller “overspisingslidelse”, er det også betydelig variasjon innad i disse diagnostiske kategoriene. 

Dette gjelder både hvilke “symptomer” en person kan oppleve å streve med, samt omfanget av disse “symptomene”.

En person kan dessuten streve med mange andre problemer og “symptomer” enn de som knytter seg spesifikt til en spiseforstyrrelses-diagnose.

Følgelig – på grunn av den individuelle variasjonen i “måter ha symptomer på” – er det ikke lett å få god hjelp som hjelper, for helsesystemet er jo nettopp diagnosebasert, og passer du ikke rimelig perfekt inn i dette systemet, så har du et ekstra problem. 


Jeg har ingen tro på at dette problemet er noe som “Pakkeforløpene for psykisk helse og rus” kan bedre på. Snarere tvert i mot, vil jeg si (men det er en diskusjon som får vente). 

Persontilpasset og dialogbasert hjelp for alle!


Slik jeg ser det, trengs det en betydelig større grad av persontilpasset og dialogbasert psykisk helsehjelp i det psykiske helsevernet. Dette gjelder generelt, og dermed også for personer strever med “spiseforstyrrelser”. 

Selv om personer kan ha “spiseforstyrrelses-symptomer” som likner på hverandre, eller som er mer eller mindre identiske, så vil de også ha problemer som er unike for dem. Dette kan være alt fra Chrons og andre fordøyelsesplager som gjør det å spise til et mareritt, via traumer fra barndom og voksenliv (herunder også traumer fra psykiatrisk behandling), til hvor mange år man har strevd uten å få hjelp, fattigdom, ensomhet, bosituasjon, tapsopplevelser og ikke minst: grad av skam, selvforakt og selvhat. 

Å bare behandle symptomer vil kunne fungere for noen få, men det vil ikke på langt nær fungere for alle, og det vil fungere dårligere desto lenger man har strevd (for jo lenger man har strevd, desto mer vil det som regel ha gått ut over økonomi, fysisk helse og sosialt nettverk), og dersom man bærer på traumer.

Håpløse tilfeller, eller håpløs “behandling”?


Konsekvensene av den mangelfulle eller til og med feilaktige behandlingen i dagens psykiske helsevern, ser vi blant annet i form av at mennesker blir stemplet som mer eller mindre håpløse tilfeller.

Pasienter som går inn og ut av innleggelser blir kalt “kronikere”, “svingdørspasienter” og “behandlingsresistente”. Det tilhører heller ikke unntaket at unge mennesker blir overmedisinert og institusjonalisert i den grad at de aldri kommer seg tilbake til et meningsfullt og deltakende liv som samfunnsborger. 

Jeg tror vi kan gjøre bedre, og jeg tror det er mange i helsefeltet som vil hjelpe, men som i dag stanger hodet i inngrodde rutiner, “slik gjør vi det fordi vi alltid har gjort det”, elendige økonomiske bevilgninger, tidspress og – uten at det sies høyt – frykt for å handle på tvers av det rådende paradigmet. 

.

.

Sluttord


Min forståelse av denne tematikken, springer av en rekke former for kunnskap, herunder: Forskningsbasert kunnskap, samtaler og samvær med personer “pasienterfaring” fra psykiatrien, egne erfaringer knyttet til “behandlingen” jeg fikk, samt refleksjoner over hvordan mine “symptomer” og problemer var mer eller mindre i overensstemmelse med spiseforstyrrelses-diagnosene, slik disse beskrives i diagnosemanualene (eksempelvis ICD-10 og DSM-5). 

Ettersom jeg har jobbet med statistikk og analyse i 15 år og har en doktorgrad der jeg selv brukte avanserte kvantitative teknikker, har jeg en rimelig god forståelse av tallmaterialet som “den evidensbaserte forskningen” hviler på. Her tror jeg det er på høy tid med større bredde i hva slags forskning som føyes inn i evidensbasen. Sannheten om hva som er god og virksom hjelp, hviler ikke ene og alene på randomiserte, kontrollerte studier av gruppegjennomsnitt. 

Vi trenger et mer personorientert psykisk helsevern, der humanisme, menneskerettigheter og dialogiske praksiser står sentralt. Dette innebærer et steg bort fra symptomfokusert behandling og diagnostisk tenkning i psykiatrien. 

Mitt håp er at Mad in Norway vil bli en pådriver for dette i Norge, og at flere mennesker dermed kan få god helsehjelp, økt livskvalitet og som følge av det bli aktive deltakere i egne liv. 

PS: Jeg har tidligere skrevet om hvordan behandling i psykiatrien kan være til skade for dem som trenger hjelp. Her er tre bloggposter:

Samtaleterapi kan skade. Ja, og hva skal vi gjøre med det?

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (del 3)

Helsepersonell kan skade tilfriskningen fra spiseforstyrrelser

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top