Mindful eating og anoreksi – en krevende kombinasjon

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Mindful eating og anoreksi er en krevende situasjon, fordi det å smake på maten kan oppleves nærmes som en invasjon.
mindful-eating-og-anoreksi-er-krevende-hildelearnstoplay
Foto: Bonnie Kittle, Unsplash


Jeg deltok på et kurs i mindfulness forrige helg. Det var en utrolig fin gjeng som deltok, og kort sagt ble det ikke bare like bra, men bedre enn jeg hadde forventet. Jeg skal ikke gi noen “full rapport” om alt vi kom inn på i løpet av de dagene samlingen varte, men det jeg vil si noe om, er en spesifikk øvelse, nemlig “mindful rosinspising”.

Mange av oss som har spiseforstyrrelser (og mange andre også) har vært borti denne øvelsen før. Den handler om å skulle legge merke til hva som skjer i prosessen fra vi holder en rosin, til vi har svelget den.

Men i stedet for bare å ta en rosin og glefse den i seg, skal vi altså se på den, lukte på den, klemme på den og høre om den lager lyd, ta den såvidt i munnen og bare la den ligge på tunga, bite bittelitt i den, bite enda litt mer, tygge såvidt og så nærmest la den smelte i munnen.

Deretter skal vi fortelle hvordan vi opplevde øvelsen, eller i det minste kan man fortelle om det, dersom man vil.

Min fortelling om den “mindfulle rosinen”


Jeg kunne selvsagt latt være å si noe. Det var helt frivillig å fortelle hvordan vi opplevde den “mindfulle” rosinøvelsen.

Men de følelsene som kom opp i meg mens jeg ble utsatt for det ufyselige i å skulle spise noe og være klar over alle nyanser av det, var så vemmelig og fylte meg med en så stor grad av avsky, at jeg følte jeg ikke bare ville bli sittende alene med masse vonde følelser dersom jeg ikke sa noe, – men jeg ville også bidra til en forestilling om at vektnormaliserte “anorektikere” har null problem med å spise, og helt fint håndterer “mindful eating”.

Bare så det er sagt: om du håndterer dette helt fint, så kudos til deg. Jeg skal kun snakke for meg selv, men samtidig så vet jeg jo at jeg ikke er alene om å være vektnormalisert, men fremdeles ha angst for å spise.

Anyways. Etter at et par personer hadde fortalt hvor fint det var å spise rosinen “mindfullt”, sa jeg: “Ehm. Jeg tror ikke min opplevelse av denne øvelsen er helt representativ, for altså….Jeg følte bare en helt ekstrem avsky….”

Og mindfulness-instruktøren (som er en helt fantastisk, dansk dame) sa noe i retning av: “Ja….Og hvordan kunne du kjenne den avskyen?”

Og jeg sa noe sånt som: “Jeg kjente den som en massiv klump i brystet, og hele meg ble fylt av vemmelse. Det kjentes som et overgrep. Jeg følte meg invadert. Jeg ble så forbanna og hadde bare lyst til å forsvinne!”

Og mindfulness-instruktøren speilet dette tilbake til meg med en sånn godhet og empati at jeg bare gikk helt i oppløsning og begynte å hikste og nesten hyperventilere.

Og innimellom hikstingen fikk jeg ut noe i retning av: Og jeg er så utrolig lei meg og sint og frustrert på at det fremdeles skal være sånn som dette! For jeg ser helt normal ut og jeg sitter og spiser lunsjen min her i gruppa, og ingen vet hva som foregår på innsiden av meg, for jeg soner ut når jeg spiser, bare for å slippe unna angsten. Jeg skulle ønske jeg bare kunne være normal, men jeg er ikke normal!”

“Jeg ser normal ut, men det som foregår inni meg når jeg spiser er ikke normalt, og jeg har jobbet så beinhardt og fremdeles er det sånn som dette! Det er en grunn til at jeg ikke sitter og snakker om mat og kommenterer på andres mat. Jeg blir redd! Jeg vil bare spise den forbanna maten og get on with life! Jeg spiser av plikt, fordi jeg må! Men jeg er REDD! Og å spise “mindfullt” fyller meg med avsky og vemmelse og jeg blir kvalm og svett!”

Og på dette tidspunktet hadde jeg sunket sammen i en bylt på setet mitt, – ansiktet i hendene, svetten silte og jeg følte meg så ekstremt mislykket og unormal og ekkel.

Jeg klarte å ikke ende i en hyperventilering, men det skyldes mye instruktørens utrolig fine måte å ta meg i mot på. Hun speilet alt jeg sa tilbake til meg. Lot meg få lov til å føle det jeg følte, og ikke minst, bekreftet det for gruppa. Hun sa noe sånt som:

“Dette er den kampen vi ikke ser. Den som foregår på innsiden. Det ser så greit ut, men det er en krig som pågår.”

Og så sa hun til meg “Du har kommet så vanvittig langt. Du har gjort en fabelaktig jobb. Du er så modig!”

Og nå hadde jeg kommet meg nok til hektene, til at jeg klarte å sette meg litt opp igjen og le litt av hele greia og erklære at jeg måtte kle av meg litt fordi jeg var blitt så svett. Instruktøren sa at jeg skulle gi meg selv en klapp på skuldra, så da gjorde jeg det, litt motvillig.

“Og en klapp på den andre skuldra også” sa hun.

Og jeg adlød. Og det føltes bra. Det føltes skikkelig bra å bli sett. Det føltes skikkelig bra at verken hun eller noen av de andre i gruppa forsøkte å trøste meg eller si at det ikke var noen vits i å føle det jeg følte, eller prøvde å få meg til å slutte å være lei meg og sint og frustrert.

Det føltes så innmari godt å bare få lov til å være.

Hvordan det kan kjennes å spise mindfullt med anoreksi


Det jeg vil frem til, er at man ikke uten videre kan sammenlikne spiseforstyrrede menneskers hjerner, med friske menneskers hjerner, hva angår det som skjer når vi spiser.

For meg er det å spise “mindfullt” helt jævlig. Jeg føler det som om en enorm tsunami slår inn over hele meg. Det kjennes ut som om jeg er hypersensitiv for mat, slik at jeg ikke bare spiser en liten rosin, men at jeg kjenner smaken og tyngden av alle rosiner som noen gang har eksistert i hele jordens historie.

Det er så voldsomt at det eneste jeg kan sammenlikne det med, selv om jeg aldri har vært utsatt for det selv, er et overgrep. Det kjennes ut som om jeg blir angrepet av den pokkers rosinen. Som om den invaderer hele meg.

Hele verden og alt i meg blir bare denne ene forbanna, invaderende rosinen. Det er så utrolig avskyelig! Og det gjør meg sinna og vettskremt, for det er så grenseoverskridende og grensesprengende, at jeg har ikke ord for det. Det gjør meg helt erkeforbanna, for å si det rett ut.

Jeg skjønner at det virker overdrevent


Beklager, du som leser. Jeg vet at dette virker overdrevent. Men…det er dessverre ikke det. Dette er realiteten for meg, og jeg vet jeg ikke er alene om å ha en spiseforstyrrelse på innsiden, men se “normal” ut på utsiden.

Så…Det jeg vil med dette innlegget, er ikke å få sympati eller applaus for at jeg fremdeles holder meg i tilfriskning. Det jeg vil, er å si noe om hvilke vurderinger som gjøres av innsidene våre, med utgangspunkt i utsiden.

Om du har en sønn eller datter (eller kjæreste eller ektefelle, eller søster eller bror, etc) som lider av anoreksi og som har kommet seg opp i en såkalt normal vekt,og dermed ser såkalt normal ut, så gå ikke bare ut fra at denne personen opplever det samme som “normale” mennesker gjør, når hun eller han spiser.

For all del, spør din kjære hvordan det er for ham eller henne, for jeg har ikke monopol på sannheten.

Det vesentlige er omtanke, åpenhet, empati og tålmodighet. Kan hende har ikke “din” person det slik jeg har det. Så igjen: Jeg sier ikke at dette er sannheten for alle. Men det er sannheten for meg, nå for tiden. Og jeg vet jeg ikke er alene om å frike ut av mindfulle spiseøvelser.

Så…jeg er i mot “mindful eating”?


Spørsmålet er vel mer presist: Er jeg i mot mindful eating for dem som har eller er i bedring fra anoreksi?

Nei, slett ikke. Tvert i mot mener jeg det er en viktig øvelse. Det er viktig for å få tilgang til følelsesregisteret. Det er viktig fordi det er så utrolig nødvendig å erkjenne den vanvittige kampen det er å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.

Det er viktig fordi det å kjenne på følelsene, tåle å sitte med de og ikke måtte forklare de, men få lov til å beskrive hvordan og hvor de kjennes, er så utrolig….frigjørende.

Jeg er ikke i mot mindful eating i bedring fra anoreksi, for jeg tror at sammenbrudd kan føre til gjennombrudd, dersom det skjer på riktig tid i prosessen. Og for meg var dette riktig tid i prosessen. Jeg var vektnormalisert og kunne tenke klart. Jeg kunne observere hva som skjedde i meg. Og jeg trengte så veldig å få lov til å la min reaksjon være min reaksjon, og å få sitte i den uten at noen skulle begynne å styre og ordne. Det er dette som er øvelsen “mindfulness”, så slik sett “lyktes” jeg i øvelsen, dersom man skulle brukt et slikt ord .

Vi bruker ikke egentlig det ordet i mindfulness, for du kan ikke lykkes eller mislykkes dersom du sitter med følelsene dine: hele øvelsen er jo å bære være, og det som er, det er. Det finnes ikke noe rett og galt i det du føler nå, – det bare er, slik det er akkurat nå.

Gruppas reaksjon på min reaksjon



Kort sagt: De reagerte som den fantastiske, empatiske, storslagne gruppa med herlige mennesker som de er og var. Det var kun omsorg og empati og ikke minst masse kudos å få.

Og nå skal det sies at selv om en del av øvelsen mindfulness er å ikke kommentere på andres reaksjoner etterpå, så var det allikevel flere som kom bort til meg i pausen og sa at jeg nærmest var helten deres.

eg er snart førti år gammel og jeg har spist en rosin. Det er ikke akkurat noen heltedåd. Men de som kom bort til meg fremholdt at de følte de skjønte mye mer nå, av hvordan det må være å ha en spiseforstyrrelse og å se frisk ut og oppføre seg tilsynelatende friskt rundt mat, men så er det ingen som ser tornadoen på innsiden. De lærte noe viktig av å få lov til å se min reaksjon på øvelsen.

Jeg har ikke følt meg så takknemlig på lenge. Og det høres absurd ut, jeg vet det.

At en øvelse som dette, en så vond øvelse, skulle gi meg så mye godt. Men altså… Jeg er så ubegripelig glad og takknemlig for at jeg ikke holdt mine egne følelser nede. For at jeg turde å snakke om dem.

Og for den fantastiske aksepten og tilstedeværelsen hos instruktøren og de andre deltakerne. For de kunne snudd seg bort, sett vekk, unngått meg etterpå. De kunne ledd. De kunne trodd at jeg løy eller overdrev, for å få sympati eller virke “interessant”. Men ingen av de gjorde det. Alle var bare….akkurat så mindfulle som vi håpet å kunne være i den forbanna rosin-øvelsen.

Hvorfor forteller jeg denne historien?


Det er flere grunner til at jeg forteller denne historien, men kort sagt dreier det seg både om at jeg vil la folk som ikke selv har eller har hatt anoreksi, få vite hvordan det kan kjennes å skulle spise “mindfullt”.

Og til deg som selv har anoreksi, eller kanskje har du en annen spiseforstyrrelse, men du kjenner deg allikevel igjen i det jeg skriver her:

Kun du vet hva som foregår inni deg når du spiser. Men kanskje vet du det ikke, fordi du soner ut, dissosierer, fjerner deg fra den aktiviteten det er å spise. Og alle de som er rundt oss, – de som er friske og aldri har hatt problemer med mat (i alle fall ikke mer enn vi kan forvente i vår food-obsessed’e verden) de vet i alle fall heller ikke hva som foregår på innsiden av deg. For du sier ikke noe. Du vet det ikke selv en gang.

Kanskje er det slik for deg, kanskje er det ikke slik for deg. Men hvis du aldri forsøker å spise med tilstedeværelse, så vil du heller ikke få rede på det.

Så bør vi “tvinge” oss selv til å spise mindfullt?


Nei.

Jeg sier ikke at du eller jeg eller noen andre skal sette seg ned og spise mindfullt hele tiden. Tro meg, det er ikke det som er moralen. Men moralen er at noen ganger så vet vi ikke, for vi våger ikke å kjenne etter. Og moralen er at de rundt oss, de som er “normale”, kanskje trenger å vite mer om nettopp den kampen som foregår på innsiden. At de ikke får lov til å forsøke å ta bort smerten, bare ha empati med den, slik vi gjorde i gruppa.

Det handler ikke om å være utagerende, dette. Det handler ikke om å kyle rosinen gjennom rommet eller kaste tallerkenen i veggen. Det handler om å sitte med det som er, og på et pussig vis bare la det få være det det er.

Å ikke forsøke å endre det, men heller ikke la seg overvelde av det. Det bare er. Det er riktignok noe forbanna drit, men det er det det er. Så da får det være det, og vi (eller jeg, i det minste) kan få lov til å ha det sånn uten at noen skal intervenere og forsøke å rasjonalisere hele spiseprosessen.

Dessverre er det jo ofte det som skjer under måltider, dersom man får et “sammenbrudd” når man spiser, fordi man har en spiseforstyrrelse.

Det er veldig lett for at folk rundt da begynner å komme med en masse velmente råd og fraser. Til det har jeg bare en ting å si: Hvis du vil ha råd og velmente fraser, så si i fra til dine kjære om det, så de kan støtte deg i spisingen. Men om du helst bare vil få aksept for at du føler det du føler, men allikevel, in spite of it all, vil gjennomføre måltidet, så fortell dine kjære om det også. Det må være lov å føle.

Jeg mener ikke at det er en unnskyldning for ikke å spise, – tro meg, det er ikke det jeg sier når jeg sier at det “får være som det er”. Det handler ikke om å forbli i undervekten eller kompenseringen, fordi det er så vanskelig å spise.

Men det handler om å få lov til å føle det som føles, uten å skulle forklare og rasjonalisere.

Hjernen reagerer ikke rasjonelt på mat


For hjernen min reagerer ikke rasjonelt på mat. Det er som om den får en allergisk reaksjon. Og i det jevne, skal jeg derfor ikke drive med mindful spising. Innimellom vil jeg gjøre det ja, fordi jeg vil lære å kjenne meg selv bedre. Men ikke i det jevne. I det jevne, skal jeg spise maten min og get on with life.

Jeg forventer ikke at det skal være enkelt, men det vil antakelig bli enklere på sikt, ettersom hjernen er plastisk også hos voksne, og dermed kan endre kjemi med tid og stunder.

Det vil dog ta tid. Vi snakker år, her. Så mye har jeg skjønt. Hos yngre mennesker som har vært kortere tid syke, kan det gå raskere. For deres hjerner er mer plastiske enn voksnes. Men endring kan skje, også hos “gamle travere” som meg.

Og inntil da, er det “bare” å jobbe videre. Spise fordi det må spises for å kunne eksistere og for å kunne delta i et interessant og meningsfullt virke. Spise fordi jeg ikke orker enda mer undervekt som vil bidra til enda større grad av osteoporose.

Spise fordi jeg ikke har noe valg. Spise fordi det er medisinen min. Det er som når diabetikere må ta insulin. Jeg må ta maten min. Sånn er det. Jeg trenger ikke like det, men jeg får i alle fall leve et mer meningsfylt liv.

Avslutning


Jeg vet at dette ble et rablete og lite “velartikulert” innlegg. Jeg vet at jeg har sagt “vi” der jeg kanskje bare burde sagt “jeg”, selv om det beste alltid er å snakke for seg selv. Men jeg vet at det ikke bare er jeg som har reaksjoner a la dette.

Og jeg vet at det er flere enn meg som strever med det å ha en såkalt normal kropp, men en “unormal” innside, hva reaksjoner på mat angår.

Jeg vet det er flere enn meg som friker ut over å skulle spise en rosin “mindfullt”. Så jeg har empati med dere. Jeg har enmpati med meg selv. Og jeg håper du som leser dette og som kjenner deg igjen i det jeg skriver, kan ha litt empati med deg selv du også. Det er så nødvendig.

For dette er ikke gøy. Dette er en kamp. Men hva er alternativet? Å gi opp?

Jeg kan ikke. Så jeg spiser.

Men mindfullt?

…Bare innimellom.



Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »