Er mobbing og erting assosiert med spiseforstyrrelser? En systematisk litteratursyntese og meta-analyse

mobbing-erting-spiseforstyrrelser-kan-mobbing-forårsake-spiseforstyrrelser
Foto: Sasha Freemind, Unsplash
Share on facebook
Share on pinterest
Share on twitter
Er mobbing og erting assosiert med spiseforstyrrelser? Eller sagt mer folkelig: Kan mobbing og erting føre til spiseforstyrrelser? Dette er et viktig spørsmål, men som forskerne bak denne artikkelen understreker, er det ikke lett å anslå uten longitudinelle data. Tverrsnittstudier tyder imidlertid på at det er en assosiasjon mellom det å bli mobbet/ertet og det å utvikle spiseforstyrrelser. Forbindelsen ser ut til å være spesielt sterk når det gjelder utseenderelatert erting, og da spesielt i sammenheng med bulimi og overspisingslidelse. Evidens hva angår anoreksi er mer blandet. Det samme gjelder evidens hva angår betydningen av selv å mobbe andre og å utvikle spiseforstyrrelser.


I artikkelen “Is bullying and teasing associated with eating disorders? A systematic review and meta-analysis” [ikke offentlig tilgjengelig for nedlasting], skrevet av Selma Øverland Lie og kolleger, undersøker forskerne om mobbing og erting er assosiert med spiseforstyrrelser og i så fall på hvilke måter. Artikkelen ble publisert i International Journal of Eating Disorders i januar 2019

Note: I de tilfellene hvor det står tekst i klammer, slik [tekst], er det jeg som har satt inn forklarende tekst, eller viser til det engelske begrepet forfatterne selv brukte.

Sammendraget beskriver følgende:


Målet med studien:

Å være involvert i mobbing og erting har blitt assosiert med negative konsekvenser for helsen, inkludert spiseforstyrrelser. Formålet med denne systematiske litterturgjennomgangen og metaanalysen var å undersøke assosiasjonen mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser.

Metode:

Et systematisk litteratursøk ble gjennomført. Det inkluderte forskningsartikler som undersøkte assosiasjonen mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser, både for den som blir mobbet* og for den som mobber**. [Dette ble undersøkt i nevnte forskningsartikler ved hjelp av ulike spørreskjema og definisjoner av det som på engelsk kalles *bullying victimization og **bullying perpetration]. Et krav for valg av studier var at hver enkelt studie måtte inneholde sammenlikning med en referansegruppe [mer spesifikt en gruppe mennesker som ikke har spiseforstyrrelser, eller eventuelt en gruppe som er diagnostisert med en annen psykisk lidelse enn spiseforstyrrelser]. Det ble utført en kvalitativ syntese av de inkluderte studiene. I tillegg ble en “random effects metaanalyse” av oddsrater gjennomført for å beregne omfanget av mobbing/erting blant dem med en spiseforstyrrelse, sammenliknet med dem uten en spiseforstyrrelse [“friske kontrollpersoner”].

Resultater:

Totalt 22 studier ble inkludert i litteraturgjennomgangen. Sammenliknet med friske kontrollpersoner hadde personer med spiseforstyrrelser betydelig større sannsynlighet for å ha blitt mobbet eller ertet. Denne sammenhengen var spesielt sterk for bulimia nervosa og overspisingslidelse, men var mer blandet for anoreksia nervosa. Det var uklart om det å ha blitt mobbet eller ertet var mer vanlig blant mennesker med spiseforstyrrelser enn blant mennesker med andre former for psykiske lidelser.  

Metaanalysen viste at sammenliknet med friske kontrollpersoner hadde personer med spiseforstyrrelser to til tre ganger større sannsynlighet for å ha blitt ertet for utseende eller mobbet [“bullying victimization”] før de utviklet spiseforstyrrelsen. Få studier undersøkte om det fantes en assosiasjon mellom det å utføre mobbingen [“bullying perpetration”] og senere utvikle en spiseforstyrrelse. Studiene som ble gjennomgått hadde en rekke metodologiske svakheter.

Diskusjon:

Det eksisterer en assosiasjon mellom det å ha blitt utsatt for mobbing og erting og å utvikle spiseforstyrrelser. Mobbing og erting kan derfor være en risikofaktor for utvikling av spiseforstyrrelser. Vår litteraturgjennomgang vektlegger behovet for flere studier og fremhever hull i forskningslitteraturen. Ettersom mange pasienter har opplevd mobbing og erting, kan det være verdifullt å adressere slike erfaringer i behandling.



Innledning


Mobbing refererer til gjentatte negative typer atferd utført med dårlige hensikter og som er rettet mot en person som har problemer med å forsvare seg selv. Slik atferd inkluderer det å gjentatte ganger bli utsatt for fysiske angrep, bli stjålet fra, fryst ut fra sosiale grupper, utsatt for løgner og rykter, truet eller ertet.

Selv om erting er et tvetydig konsept hvis definisjon varierer mellom kontekster, så betraktes gjentatte sårende kommentarer som en form for verbal mobbing. Ettersom vi anerkjenner tvetydigheten som ofte gjør det vanskelig å sidestille erting med verbal mobbing, så ser vi i denne artikkelen det å erte noen som et konstrukt relatert til, men ikke nødvendigvis sidestilt med, mobbing. Av den grunn bruker vi termene “mobbing” [Eng: bullying] og “erting” [Eng: “teasing”] som separate begreper.

Mens mobbing og erting ofte oppstår gjennom fysiske handlinger, kan det også forekomme gjennom elektroniske kommunikasjonsformer (for eksempel sosiale media). Dette kalles nettmobbing [Eng: “cyber bullying”]

Bakgrunn


Mobbing i barndom og tenårene er vanlig, og en metaanalyse rapporterte at 35 prosent av tenåringer har vært involvert i tradisjonelle former for mobbing, mens 15 prosent har vært involvert i nettmobbing. Verbal mobbing, slik som erting og å kalle folk stygge ting [Eng: “name calling”] er blant de vanligste formene for mobbing.

Å bli mobbet og ertet i barndommen eller ungdomsårene er forbundet med en rekke negative helseeffekter, inkludert psykosomatiske problemer, emosjonelle problemer og depresjon, psykotiske symptomer og selvmord.

Negative helseeffekter vedvarer også inn i ungt voksenliv, med høyere grad av av sykehusinnleggelse og medisinering på grunn av psykiatrisk sykdom. Flere studier har også vist at det å bli ertet spesielt for ens utseende (dvs. kroppsform eller vekt) er assosiert med kroppsmisnøye, begrensninger i kosthold, samt bulimisk atferd.

Også for dem som begår mobbing og erting er det funnet negative helseutfall, inkludert høyere grad av antisosial personlighetsforstyrrelse. Studier viser at de som både blir mobbet og som mobber andre har særlig høy risiko for senere psykiatrisk sykdom og selvmord sammenlignet med dem som enten mobbes eller mobber.

En rekke studier har undersøkt erfaringer med mobbing og erting blant enkeltpersoner med spiseforstyrrelser. Slike erfaringer kan være knyttet til spiseforstyrrelser på flere mulige måter.

  • Å bli mobbet eller ertet er forbundet med emosjonelle problemer, som kan bidra til utvikling av- eller opprettholdelse av spiseforstyrrelser.
  • Mobbing og erting skjer hyppigst i ungdomsårene og sammenfaller dermed med puberteten, som er en tid preget av betydelig psykologisk og biologisk utvikling.
  • Ettersom symptomer på spiseforstyrrelser ofte debuterer i ungdomsårene, kan forstyrrelser i sosiale relasjoner som følge av mobbing og erting være relevant for å forstå utvikling av spiseforstyrrelser.
  • Videre, ettersom mobbing og erting av natur er sosiale fenomener, kan dette gi opplevelser av å være sosialt underlegen og isolert.
  • Pasienter med spiseforstyrrelser har en tendens til å opptre underdanig og sammenlikne seg med andre på ufordelaktige måter, noe som kan forårsakes av- eller forverres av mobbing og erting.
  • Sist men ikke minst er erting ofte utseendefokusert, noe som fører til økt kroppsmisnøye og begrensninger i kostholdet, noe som igjen er risikofaktorer for spiseforstyrrelser

Til tross for interessen for og støtte for en assosiasjon mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser, har det ikke hittil blitt foretatt noen systematisk gjennomgang av foreliggende forskningsresultater. En slik gjennomgang vil være nyttig for vår forståelse av korrelater og risikofaktorer relatert til spiseforstyrrelser.

En tidligere systematisk gjennomgang fokuserte på assosiasjonen mellom utseenderelatert erting og forstyrret spiseatferd, men vurderte ikke mobbing og spiseforstyrrelser spesielt.

Vi gjennomførte derfor den første systematiske litteratursyntesen- samt en metaanalyse av studier som undersøker assosiasjon mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser.

Formålet med litteraturanalysen var å gi en kvalitativ og kvantitativ oppsummering av forskningsresultater, og å gi en oversikt over kunnskapsstatusen på dette forskningsfeltet.

Det primære målet var å vurdere effektstørrelsen på assosiasjonen mellom:

(A) Å bli mobbet/ertet og å ha en spiseforstyrrelse

(B) Å mobbe/erte andre og å ha en spiseforstyrrelse

Metode


Det ble gjort en rekke søk med ulike relevante søkeord i flere databaser (Ovid MEDLINE, psycINFO, Scopus og PubMed), og PRISMA-retningslinjene for gjennomføring av metaanalyser og systematiske litteraturgjennomganger ble fulgt [PRISMA står for “Preferred Reporting Items for Systematic reviews and Meta-analyses”].

I tillegg til litteratursøk med den spesifikke søketermen “spiseforstyrrelse” ble det også gjort søk etter erting, mobbing, kroppsmisnøye og forstyrret spiseatferd.

Sortering av relevante forskningsartikler ble utført av to forskere for 10 prosent av artiklene, for å estimere at de samme artiklene ble inkludert/ekskludert [altså, for å estimere det som kalles “inter-reviewers agreement” i utvalget av artikler].

Det ble også gjort søk bakover i litteraturlistene [Eng: backward citation chaining] til samtlige artikler som fokuserte på utseenderelatert erting, kroppsmisnøye og forstyrret spising.

Utvalg av artikler


Selv om definisjonene av- og forholdet mellom mobbing og erting er tvetydig, ble alle studier som målte erfaringer med mobbing og erting – og som var relevante for målsetningene med denne studien – inkludert.

På denne måten trengte ikke de inkluderte studiene å overholde strenge krav til definisjon og operasjonalisering av erting og mobbing.

Kun engelskspråklige studier eller studier publisert på skandinaviske språk i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrift ble inkludert i analysene.

Alle inkluderte studier måtte overholde to sentrale krav:


For det første måtte individer med spiseforstyrrelser ha blitt identifisert ved hjelp av diagnostiske kriterier, og de måtte oppfylle noen eller alle kriterier for å ha en klinisk diagnostiserbar spiseforstyrrelse.

For det andre måtte samtlige studier gjøre sammenlikninger med en passende kontrollgruppe, og inkludere både et longitudinelt design [i dette tilfellet data bakover i tid] og case-control-sammenlikning [altså, i tillegg til å ha en gruppe individer med spiseforstyrrelser – disse er “case” – også inkludere minst en kontrollgruppe – disse er “control”- som er mest mulig lik dem med spiseforstyrrelser, med unntak av at de ikke har en klinisk spiseforstyrrelse].

Artikler ble ekskludert dersom de


(a) ikke undersøkte assosiasjonen mellom spiseforstyrrelser og mobbing eller erting, eller

(b) kun fokuserte på livshendelser som tangerer mobbing eller erting, slik som seksuell trakassering eller negative kommentarer på utseende, eller

(c) kun fokuserte på trekk spiseforstyrrelses-assosierte trekk, slik som kroppsmisnøye eller selvtillit [men som altså ikke representerer klinisk diagnostiserbare spiseforstyrrelser]

I de videre analysene skilles det mellom

  1. Generisk mobbing (det å ha blitt mobbet)
  2. Erting som ikke er relatert til utseende (ikke-utseenderelatert erting)
  3. Erting relatert til utseende (utseenderelatert erting)


Effektstørrelser rapportert som oddsrater (OR), samt Cohen’s d [nok en effektstørrelse, men da en som brukes for å indikere en standardisert forskjell mellom to gjennomsnitt] ble oppgitt for sammenlikninger av resultater på tvers av studiene. For noen av studiene ble OR og/eller Cohen’s d beregnet av artikkelforfatterne selv.

[Note: Jeg (Hilde) gjennomgår oppgir i dette sammendraget minimalt med tall og tekniske termer. Dette er for at sammendraget skal bli mer lesbart for dem som ikke har metodekompetanse og også av hensyn til åndsverkloven, siden denne vitenskapelige artikkelen ligger bak betalingsmur.]

Ettersom få studier undersøkte assosiasjonen mellom å være den som mobber/erter og å selv utvikle en spiseforstyrrelse, ble ikke denne typen studier inkludert i metaanalysen.

Kun studier som inkluderte data over tid, slik at det med en viss grad av sikkerhet kunne anslås om mobbingen/ertingen kom før spiseforstyrrelsen i tid, ble inkludert i analysen.

I tillegg ble kun studier som gjorde sammenlikninger mellom individer med spiseforstyrrelser og friske kontroller inkludert. Ved hjelp av et slikt design kan denne metaanalysen gi tentativ evidens for at mobbing/erting er risikofaktorer for utvikling av spiseforstyrrelser.  

Separate metaanalyser ble gjort for henholdsvis generisk mobbing, erting som ikke er relatert til utseende, samt erting som er relatert til utseende.

Kun tilfeller av mobbing/erting utført av jevnaldrende (ikke familie) ble inkludert i analysene.

[For mer detaljert informasjon om hvordan eksempelvis heterogenitet mellom studier ble tatt hånd om, henvises leseren til selve artikkelen, som kan lastes ned blant annet på universitetsbiblioteket på Blindern]

Utvalg av vitenskapelige artikler


Det første artikkelsøket identifiserte 868 artikler. Etter inkludering av kun studier som oppfylte inklusjonskriteriene, resulterte det i et utvalg på totalt 22 studier.

Disse ble lest og oppsummert i den systematiske litteratursyntesen. Hovedårsakene til at artikler ble ekskludert var at de manglet en klinisk diagnostiserbar spiseforstyrrelses-gruppe, at de ikke inkluderte noe mål på mobbing, og/eller at de ikke undersøkte assosiasjonen mellom mobbing og spiseforstyrrelser.

Kvalitet og egenskaper ved studiene


Tjueen studier undersøkte det å bli mobbet eller ertet (bullying or teasing victimization), mens kun tre undersøkte det å mobbe eller erte (bullying or teasing perpetration).  

Antall respondenter i gruppene


Total utvalgsstørrelse på tvers av samtlige studier var 15356 unike individer. Den minste studien inneholdt 55 deltakere, og den største – en populasjonsstudie – inneholdt 8787 individer.

Det totale antallet individer med spiseforstyrrelser var 3448, hvilket inkluderte 850 med anorexia nervosa, 1906 med bulimia nervosa, 471 med overspisingslidelse, 204 med uspesifikke spiseforstyrrelser (tidligere EDNOS)  og 17 i uspesifikke spiseforstyrrelses-grupper. Ingen studier inkluderte andre typer spiseforstyrrelser.

Det totale antallet friske kontroller var 10062, og det totale antallet psykiatriske kontroller var  1863.

Egenskaper ved respondentene: Alder og kjønn


Fire av de inkluderte studiene hadde utvalg bestående av voksne, syv hadde utvalg bestående av barn og ungdom, åtte hadde utvalg bestående av både barn og ungdom, samt voksne, og for tre av studiene var aldersspekteret ikke oppgitt, annet enn at gjennomsnittlig alder var over 18 år.

Syv studier inkluderte menn, men kvinner utgjorde hovedandelen av utvalget i samtlige studier med unntak av to. Tretten studier ble klassifisert som å ha case-kontroll-design, åtte hadde tverrsnittsdesign (med påfølgende differensiering mellom case og kontroller) og en hadde et prospektivt, longitudinelt design.

Studienes design


Alle studiene inkluderte tverrsnittsdata og -analyser, dvs de sammenliknet to eller flere grupper på ett tidspunkt, – med unntak av en longitudinell studie som brukte longitudinelle data og analyser.

En frisk kontrollgruppe [“a healthy control group”] var inkludert i 20 av de 22 studiene. Av disse inkluderte syv også en psykiatrisk kontrollgruppe. En studie inkluderte kun en psykiatrisk kontrollgruppe og en longitudinell studie hadde ingen separat kontrollgruppe, ettersom de rapporterte sammenlikninger innenfor samme gruppe (within group comparisons).

Den metodologiske kvaliteten på studien varierte. Utvalgsstørrelse varierte betydelig og de fleste studiene inkluderte under 100 case (individer) i hver av de respektive spiseforstyrrelses-gruppene. Dette begrenser den statistiske kraften i analysene [altså, dette fører til at det ikke er like lett å finne statistisk signifikante resultater, som dersom man har flere tusen deltakere i studien].

Studiene kontrollerte vanligvis for- eller matchet grupper for kjønn og alder. De fleste studiene hadde et case–control design som vanskeliggjorde kalkulering av responsrate. Imidlertid var responsratene tilfredsstillende (78–97%) i tverrsnittsstudiene som rapporterte responsrater.

Den eneste longitudinelle studien rapporterte tilfredsstillende retensjonsrate (92–98%)[med andre ord, kun et fåtall personer droppet ut av studien i løpet av tiden studien pågikk].  

Operasjonalisering av diagnoser


De fleste studiene hadde tilstrekkelig god definisjon av casene og brukte etablerte mål for å vurdere tilstedeværelsen av DSM- eller ICD-kriterier [altså, kriterier for en psykiatrisk diagnose].

Seksten studier brukte intervjuer for å etablere case-status [altså, for å vurdere om- og eventuelt hva slags spiseforstyrrelse deltakerne hadde], fem brukte selvrapporteringer og en studie oppga ikke hvordan case-status var blitt etablert. Noen studier brukte forfatter-spesifikke selvrapporteringsmål, men disse målene baserte seg på diagnostiske kriterier.

Representativiteten til de inkluderte casene [individene] er vanskelig å fastlå med sikkerhet; mange rekrutterte personer fra kliniske settinger, og disse kan tenkes å ikke være representative for populasjonen som sådan.

Utvalg av “friske kontrollpersoner” og “andre psykiatriske diagnoser”


Tverrsnittsstudier identifiserte personer fra såkalte “community samples” [det vil si fra den større populasjonen, ikke bare personer fra kliniske settinger], hvilket kan gi bedre representativitet, men disse personene kan altså tenkes å skille seg fra dem som ble rekruttert fra kliniske settinger.

I tillegg var deltakerne i noen av studiene friske fra spiseforstyrrelsen de tidligere hadde hatt.

Friske kontrollpersoner [healthy controls] var for det meste rekruttert fra “the community” [altså fra det større samfunnet og ikke fra kliniske settinger], bortsett fra to studier som brukte søstre som kontrollpersoner. Noen studier inkluderte også psykiatriske kontrollpersoner rekruttert fra behandlingssteder.

Alle studiene hadde en tilstrekkelig god definisjon av kontrollpersonene de brukte, og involverte at personen ikke møtte kriteriene for å ha en spiseforstyrrelse, eller eventuelt ha en annen psykiatrisk diagnose.

Studienes operasjonalisering av mobbing og erting


Studiene brukte det samme målet for å vurdere erfaringer med mobbing eller erting både for case og kontrollpersoner.

Målene varierte betydelig når det gjaldt tidsramme (f.eks nåværende, tidligere, i løpet av livet, før SF begynte eller uspesifisert) og type (f.eks. generisk mobbing, uspesifikk erting, erting for utseende), og hvem som mobbet/ertet (f.eks. jevnaldrende, familie eller uspesifisert).

Av målene som vurderte utseenderelatert erting, var ertingens natur enten spesifikt relatert til det å være overvektig (f.eks å bli kalt navn, slik som “feit”) eller uspesifisert og om utseende generelt (f.eks. Ertet om kroppsvekt eller kroppsform). Kun en studie vurderte spesifikt erting på grunn av undervekt.

De fleste målte flere former for mobbing eller erting. Kvaliteten på disse målene varierte og var i flere tilfeller svak.

  • Totalt 12 ulike mål på mobbing og/eller erting ble brukt.
  • “Oxford Risk Factor Interview” ble brukt i sju av studiene for å måle mobbingens eller ertingens historie for offeret før spiseforstyrrelsen begynte. Dette var det mest grundige målet, ettersom det inkluderte flere separate spørsmål som vurderte generisk mobbing, utseende-urelatert erting og utseenderelatert erting.
  • Flere studier brukte 1 til 3 enkeltstående ja-nei-spørsmål for å vurdere mobbing eller erting [det å bli mobbet/ertet]. Ingen studier målte nettmobbing.
  • Mange studier inkluderte ikke en definisjon på mobbing eller erting i sine mål. Disse studiene tilskrev vanligvis termene mobbing eller erting uten noen videre form for definisjon.
  • Mange studier skilte ikke mellom ulike former for mobbing, noe som gjorde det uklart hva slags type mobbeopplevelse deltakerne rapporterte (f.eks. verbal eller fysisk).

Det er derfor uklart hvorvidt deltakernes svar har sammenfallende konseptualiseringer av mobbing eller erting, ettersom deltakerne kan ha vært usikre på hva slags atferd disse termene refererer til. Disse begrensningene gir grunnlag for bekymring angående hvorvidt studiene faktisk har målt samme type erfaringer.


Ingen av studiene definerte erting som å ha blitt gjort med intensjon å skade, at den var gjentakende eller vanskelig å forsvare seg mot. Av den grunn bør mobbing og erting betraktes som relaterte men separate erfaringer i dette reviewet.

Resultater fra litteratursyntesen og metaanalysen


Totalt 21 studier sammenliknet rater av mobbing og erting [å bli mobbet/ertet] blant dem med spiseforstyrrelser og en kontrollgruppe.

  • Tjue studier inkluderte en frisk kontrollgruppe og åtte studier inkluderte en psykiatrisk kontrollgruppe.
  • En anoreksigruppe ble inkludert i sju studier (med 21 relevante effektstørrelser)
  • En bulimigruppe ble inkludert i åtte studier (med 21 relevante effektstørrelser)
  • En overspisingsgruppe ble inkludert i fem studier (med 14 relevante effektstørrelser)
  • En blandet spiseforstyrrelsesgruppe ble inkludert i fem studier (med sju relevante effektstørrelser).

Har personer med spiseforstyrrelser oftere blitt mobbet og ertet?


Av de 22 inkluderte studiene undersøkte 21 mobbing eller erting (fra offerets side).

Uttrekk av prevalensestimater for det å bli mobbet var mulig for 10 av studiene.

Basert på disse ble det estimert gjennomsnitt som viste at

  • 17% (9-30%) av individene med spiseforstyrrelser og
  • 10% (4-17%) av sunne kontroller og
  • 17% (13-21%) av psykiatriske kontroller …

…rapporterte å ha blitt mobbet på ett eller annet tidspunkt [tallene i parentes er konfidensintervaller].

Tilsvarende estimater for utseende-urelatert mobbing viste at

  • 23% (8-61%) av individene med spiseforstyrrelser
  • 16% (7-29%) av sunne kontroller og
  • 24% (12-41%) av psykiatriske kontroller…

…rapporterte å ha blitt ertet for noe urelatert til utseende deres på ett eller annet tidspunkt.

Tilsvarende estimaterfor utseenderelatert mobbing viste at

  • 47% (36-59%) av individer med spiseforstyrrelser
  • 24% (13-37%) av sunne kontroller og
  • 33% (28-42%) av psykiatriske kontroller…

…rapporterte å ha blitt ertet for utseendet på et eller annet tidspunkt.

Av de totalt 21 studiene, rapporterte 15 studier (71%) en signifikant høyere rate av en eller annen form for mobbing eller erting blant dem med spiseforstyrrelser, sammenliknet med en kontrollgruppe. Seks studier (29%) rapporterte ingen signifikant forskjell mellom gruppene.


Funn spesifikt for anoreksi


For anoreksi var funnene blandet, men pekte i retning av økt tendens til å ha blitt mobbet/ertet sammenliknet med sunne kontroller.

Mens en forhistorie med å ha blitt ertet både relatert og urelatert til utseende var mest vanlig (OR mellom 1.0 – 4.3) blant individer med anoreksi sammenliknet med sunne kontroller var effektstørrelser for det meste ikke signifikante, med noen unntak.

På samme vis, selv om noen studier viste at en forhistorie med å ha blitt mobbet var mer enn dobbelt så vanlig blant individer med anoreksi som blant sunne kontroller, så var ingen av effektstørrelsene signifikante.

Det var noe evidens for å antyde at ratene av å vært utsatt for erting var signifikant høyere for anoreksi sammenliknet med psykiatriske kontroller (OR mellom 0.70 – 2.91), men evidens var lite utbredt og dessuten blandet.

Funn spesifikt for bulimi


For bulimi var det en klar assosiasjon mellom det å ha vært offer for mobbing eller erting.

Sammenliknet med sunne kontroller hadde personer med bulimi signifikant høyere sannsynlighet for å ha blitt ertet for utseendet sitt og mobbet. Noen av effektstørrelsene var medium store, mens andre var store (OR mellom 2-5 til 7-43 og Cohen’s d mellom 0-56 og 0-88).

Selv om rater av utseende-urelatert erting (offer) også var høyere for bulimi sammenliknet med sunne kontroller (OR mellom 1.20 til 6.0) så var disse forskjellene ikke signifikant forskjellige.

Rater av mobbing og erting [det å bli mobbet/ertet] var signifikant høyere for bulimi sammenliknet med psykiatriske kontroller, men evidens var blandet.

Funn spesifikt for overspisingslidelse


Tilsvarende funn som for bulimi ble gjort for overspisingslidelse.

Sammenliknet med sunne kontroller hadde personer med overspisingslidelse signifikant høyere sannsynlighet for å ha blitt ertet for deres utseende og mobbet, med de fleste effektstørrelser fra medium til høye i styrke (OR mellom 2.3 og 5.5 og Cohen’s d mellom 0.39 og 1.25).

Kun en studie undersøkte spesifikt rater av utseenderelatert erting. Funnet var lavere blant dem med overspisingslidelse sammenliknet med sunne kontroller, men sammenhengen var ikke statistiske signifikant.

Noen få studier viste litt høyere rater av mobbing og erting [å ha blitt mobbet/ertet] blant individer med overspisingslidelse sammenlignet med psykiatriske kontroller (OR mellom 1.00 og 1.88) men forskjeller var usignifikante.

Funn spesifikt for blandet spiseforstyrrelsesgruppe (blandet SF-gruppe)


For studier med blandet SF-gruppe [altså, studier som ikke skilte mellom ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser] viste funn at en historie med å bli ertet for utseende var signifikant mer vanlig blant dem med spiseforstyrrelser sammenliknet med friske kontroller. Effektstørrelser var medium store (Cohen’s d mellom 0,64 og 0.66, OR mellom 2.4 og 2.99).

Ingen studier undersøkte rater av utseenderelatert erting for en blandet SF-gruppe.

En studie som undersøkte mobbing fant at en historikk med å ha blitt mobbet var nesten dobbelt så høy i den blandete SF-gruppa sammenliknet med sunne kontrollpersoner, men funnet var ikke statistisk signifikant.

Denne studien viste også at rater av det å ha blitt mobbet var lavere for dem med spiseforstyrrelser sammenliknet med andre psykiatriske lidelser.

Sammenlikninger av mobbing og erting i spiseforstyrrelses-subtyper


Noen studier sammenliknet rater av mobbing og erting på tvers av spesifikke spiseforstyrrelses-subtyper.

Det var noe evidens for at mens rater av mobbing og erting var lik mellom bulimiske spiseforstyrrelses-typer (bulimi, overspisingslidelse og anoreksi med oppkast/renselse), så var de signifikant høyere for bulimiske spiseforstyrrelsestyper sammenliknet med restriktive spiseforstyrrelsestyper (anoreksi og anoreksi restriktiv subtype) med Cohen’s d mellom 2.23 og 0.40. Imidlertid støttet ikke alle studiene dette.

Alt i alt: Oppsummering av resultater fra analysene

Alt i alt viser studiene generelt at en historikk med å ha blitt mobbet eller ertet var signifikant mer vanlig blant individer med spiseforstyrrelser sammenliknet med friske kontrollpersoner. Denne assosiasjonen hadde den sterkeste støtteni studier av bulimi, overspisingslidelse eller blandete SF-grupper, med effektstørrelser som generelt var medium til høye.


Evidens var imidlertid mer blandet for anoreksi, med effektstørrelser som tenderte til å være lavere og usignifikante, selv om funn pekte i retning av det å oftere ha blitt ertet blant dem med anoreksi, sammenliknet med friske konstrollpersoner

Selv om rater av generisk mobbing og utseenderelatert offer for erting var konsistent høyere blant dem med spiseforstyrrelser sammenlignet med sunne kontroller (med unntak av for anoreksi), så var evidens svakere og mer blandet for utseende-urelatert erting.

Hvorvidt rater av mobbing og erting var høyere blant spiseforstyrrelser sammenliknet med psykiatriske kontroller var uklart, og evidens var sparsom og blandet.

Direkte sammenlikning mellom spesifikke spiseforstyrrelser indikerte at en historikk med å ha blitt mobbet eller ertet er mer vanlig blant bulimiske spiseforstyrrelses-subtyper enn i restriktive spiseforstyrrelses-subtyper. Funn var imidlertid ukonsistente.

Funn fra den kvantitative syntesen


Resultatene fra den kvantitative analysen var i overensstemmelse med funn fra den kvalitative analysen.

[Note: Resultatene fra disse analysene fremkom gjennom det som kalles “random-effects pooled odds ratios”. Tall fra funn er ikke inkludert i dette sammendraget, kun beskrivelser av effektstørrelser. Er du interessert i de mer metodiske aspektene ved artikkelen anbefaler jeg at du leser selve forskningsartikkelen, som jeg lenker til i begynnelsen av dette blogginnlegget. Det eneste metodiske “målet” jeg oppsummerer fra selve forskningsartikkelen er grad av heterogenitet i hver av de tre populasjonene (mobbing/utseenderelatert erting/ikke-utseenderelatert erting)]

Totalt 12 studier oppfylte kriteriene for metaanalysen, og samtlige undersøkte rater av det å være offer for mobbing eller erting forut for utvikling av spiseforstyrrelsen.

Å bli utsatt for mobbing


Data som tillot sammenligning av rater for generisk mobbing blant dem med spiseforstyrrelser sammenliknet med sunne kontroller var tilgjengelig i seks studier og inkluderte 494 personer med spiseforstyrrelser og 516 kontrollpersoner. (Det var kun minimal heterogenitet.)

Å bli utsatt for utseenderelatert erting


Data som tillot sammenligning av rater for utseenderelatert erting blant dem med spiseforstyrrelser og sunne kontroller var tilgjengelig i ti studier og inkluderte 1341 case og 1646 kontroller. (Her var det høy heterogenitet.)

Å bli utsatt for utseende-urelatert erting


Data som tillot sammenligning av rater for utseende-urelatert erting blant dem med spiseforstyrrelser og friske kontroller var tilgjengelig for seks studier og inkluderte 495 case og 478 kontroller. (Her var det moderat heterogenitet.)

Selv om meta-analysene indikerte at det å ha blitt utsatt for utseende-urelatert erting var mer utbredt blant individer som senere utviklet en spiseforstyrrelse enn det var blant friske kontrollpersoner, så var ikke denne effekten signifikant.

Oppsummering av den kvantitative syntesen


Alt i alt var meta-analysene for både generisk mobbing og utseenderelatert erting før utvikling av en spiseforstyrrelse dobbelt til tredobbelt så høy blant dem med spiseforstyrrelser sammenlignet med sunne kontroller.

Disse resultatene er som nevnt i overensstemmelse med den kvalitative analysen.

Har personer med spiseforstyrrelser oftere mobbet/ertet andre?


Av i alt 22 studier som ble inkludert i denne gjennomgangen var det bare tre studier som undersøkte assosiasjonen mellom det å mobbe noen og å selv ha en spiseforstyrrelse.

Alle studiene disse studiene undersøkte dette i forbindelse med generisk mobbeatferd.

Alle tre studiene inkluderte en frisk kontrollgruppe og en studie inkluderte i tillegg en psykiatrisk kontrollgruppe.

En anoreksigruppe ble inkludert i en studie (med to relevante effektstørrelser); en bulimigruppe ble inkludert i to studier (med fire relevante effektstørrelser) og en blandet SF-gruppe ble inkludert i en studie (med en relevant effektstørrelse).

To av artiklene beskrev store populasjonsstudier basert på det samme overordnede utvalget, men brukte ulike case-definisjoner. En av disse artiklene fant at rater av både bulimi og anoreksi var høyere blant dem som mobbet andre, sammenliknet med dem som ikke var involvert i mobbing (OR på hhv 2.7 og 3.9), men effektstørrelsen var signifikant kun for anoreksi. Imidlertid fant den andre studien at både jenter og gutter som mobbet andre hadde en signifikant høyere sannsynlighet for å ha bredt definert bulimi (OR på hhv 2.5 og 4.1), sammenliknet med dem som ikke var kategorisert som mobbere.

Det var noe evidens som antydet at de som både ble mobbet og som også mobbet andre hadde en særskilt større sannsynlighet for å ha anoreksi og bulimi sammenlignet med dem som ikke var involvert i mobbing (OR for anoreksi var 6.4 og for bulimi var OR 9.5).

Til forskjell fant den siste studien at rater av mobbing var lavere i den blandete SF-gruppen sammenliknet med både friske kontrollpersoner og psykiatriske kontrollpersoner. Denne studien skilte seg fra de andre i at rater av det å mobbe andre var basert på mødres rapportering av sine barns oppførsel.

Alt i alt, basert på det svært begrensede evidensgrunnlaget, var assosiasjonen mellom spiseforstyrrelser og det å mobbe andre uklar. Noe evidens antyder at tendensen til å være den som mobber er høyere blant individer som har en spiseforstyrrelse.


Diskusjon av funn


Dette er den første systematiske litteratursyntesen og metaanalysen av assosiasjonen mellom mobbing, erting og spiseforstyrrelser.

Gjennomgangen viste at individer med spiseforstyrrelser hadde en signifikant høyere sannsynlighet for å ha blitt mobbet og ertet, sammenliknet med friske kontrollpersoner. Denne assosiasjonen var særlig sterk for bulimi og overspisingslidelse, mens evidens var med blandet for anoreksi.

Metaanalysen viste at sammenliknet med friske kontrollpersoner hadde individer med spiseforstyrrelser to til tre ganger større sannsynlighet for å ha blitt ertet for utseende og mobbet før spiseforstyrrelsen startet, og denne sammenhengen var statistisk signifikant.


Imidlertid var det uklart hvorvidt det å ha blitt mobbet var mer vanlig blant dem med spiseforstyrrelser sammenliknet med psykiatriske kontrollpersoner.

Basert på et meget begrenset evidensgrunnlag var også assosiasjonen mellom spiseforstyrrelser og det å mobbe andre uklar.

Hovedfunnene i denne litteraturgjennomgangen var at:

  1. Opplevelser av å ha blitt mobbet og/eller ertet er mer vanlig blant personer med spiseforstyrrelser, sammenliknet med friske kontrollpersoner, og denne sammenhengen er statistisk signifikant (Dette funnet er i overensstemmelse med tidligere studier som har funnet en assosiasjon mellom det å være utsatt for mobbing/erting og å ha spiseforstyrrelsessymptomer.)
  2. Opplevelser av å ha blitt utsatt for generell mobbing og utseenderelatert erting er forhøyet blant dem med spiseforstyrrelser sammenliknet med friske kontrollpersoner
  3. Når det gjelder utseende-urelatert erting er det ingen tydelig tendens [evidens er blandet].

Resultatene av analysene indikerer at det å bli ertet for utseende er sterkere assosiert med spiseforstyrrelser, sammenliknet med generelle erfaringer med erting.

Funn for spesifikke spiseforstyrrelsesdiagnoser


Når det angår spesifikke spiseforstyrrelser så var det sterkest støtte for dette hovedfunnet [å ha blitt utsatt for utseenderelatert erting] blant dem med bulimi og dem med overspisingslidelse, med medium til høye effektstørrelser.

Evidens var mer blandet i anoreksi, der effektstørrelsene tenderte til å være mindre og ikke signifikante.

Imidlertid viser studier generelt at en historikk med det å ha blitt ertet var mer vanlig blant dem med anoreksi sammenliknet med friske kontrollpersoner. Dette antyder at mange studier av anoreksi kan tenkes å ha et for lite utvalg til at signifikanstesting er meningsfullt.

Selv om resultatene var blandet var det noe evidens for å antyde at en historikk med det å bli mobbet eller ertet var signifikant mer vanlig i bulimiske subtyper av spiseforstyrrelsersammenliknet med restriktive subtyper av spiseforstyrrelser.

Slike diagnostiske forskjeller har fellestrekk med tidligere studier som har rapportert at negative livshendelser, slik som det å ha blitt dårlig behandlet i barndommen, tenderte til å være sterkere assosiert med bulimiske spiseforstyrrelses-subtyper.

Dette er også støttet av funn fra ikke-kliniske populasjoner som rapporterer sterkere assosiasjon mellom det å ha blitt mobbet og bulimiske symptomer enn mellom det å bli mobbet og restriktiv spising. I tillegg blir barn og unge som er overvektige mobbet og ertet hyppigere enn deres normalvektige jevnaldrende.

Ettersom overspisingslidelse er assosiert med overvekt og fedme kan dette relateres til diagnostiske forskjeller.

Longitudinelle studier versus retrospektive studier – noen utfordringer


De fleste av studiene som ble inkludert i denne litteraturgjennomgangen undersøkte retrospektive rater av det å ha blitt mobbet og ertet før spiseforstyrrelsen startet. [Altså, at deltakerne bes om å huske tilbake i tid, til hvorvidt mobbingen/ertingen startet før spiseforstyrrelsen]

Gitt mangelen på longitudinelle studier gir slike studier [retrospektive tverrsnittstudier] preliminær evidens for mobbing og erting som risikofaktorer som finner sted forut for utvikling av en spiseforstyrrelse.

Meta-analysen av resultater fra disse studiene viser at både generisk mobbing og utseenderelatert erting som ble oppgitt å ha inntruffet før spiseforstyrrelsen begynte, var dobbelt til tredobbelt så mye høyere blant individer med spiseforstyrrelser sammenliknet med friske kontrollpersoner. Denne forskjellen var statistisk signifikant.


En liknende metaanalyse av utseende-urelatert mobbing var ikke signifikant, men resultatene  pekte mot en økt tendens til å ha blitt utsatt for slik mobbing blant dem med spiseforstyrrelser.

Disse resultatene gir preliminært evidens for at å bli ertet for ens utseende eller mobbet kan konstituere risikofaktorer for spiseforstyrrelser.


Imidlertid er det viktig å erkjenne at retrospektive studier av mobbing og erting forut for utvikling av spiseforstyrrelsen hviler på definisjoner av de involverte hendelsene (for eksempel om spiseforstyrrelsens oppstart reflekterte tidspunktet for diagnosen eller tidspunktet for når spiseforstyrrelsessymptomene startet) og også på deltakernes evne til å huske tilbake og rapportere timingen til disse hendelsene.

Det er derfor en viss grad av usikkerhet i hvorvidt disse studiene klarte å nøyaktig tidfeste når mobbingen/ertingen skjedde og når spiseforstyrrelsen startet, og slik fastslå hvorvidt mobbingen/ertingen bidro til utviklingen av spiseforstyrrelsen.


Operasjonaliseringer av når spiseforstyrrelsen startet


Et stort antall studier i denne metaanalysen brukte “The Oxford Risk Factor Interview”, som definerte når spiseforstyrrelsen startet som alderen da de første betydningsfulle og vedvarende typene atferd som er karakteristisk for spiseforstyrrelser begynte.

Andre studier brukte mål som har mindre klar formulering. Tatt i betraktning av disse begrensningene er det nødvendig med longitudinelle studier for å bekrefte resultatene av vår metaanalyse.

Hvorfor en assosiasjon mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser?


Assosiasjonen mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser kan handle om flere ulike ting.

Å bli utsatt for mobbing og erting utgjør en betydelig stressende hendelse, og kan føre til emosjonelle problemer som igjen kan øke risikoen for spiseforstyrrelser.

Å bli ertet for hva man veier utsetter individer for tilbakemeldinger om kroppen deres, noe som kan føre til opptatthet av utseende, økt sosial sammenligning og kroppsmisnøye.


Både erting relatert til utseende og ugunstige sosiale sammenligninger er forbundet med kroppsmisnøye, som er en robust risikofaktor for spiseforstyrrelser.

I tilknytning til dette er det interessant å merke seg at denne litteraturgjennomgangen viste at det var sterkere evidens for en sammenheng mellom utseenderelatert erting og spiseforstyrrelser, sammenlignet med utseende-urelatert erting og spiseforstyrrelser.

Imidlertid er det viktig å erkjenne at sannsynligvis er et gjensidig forhold mellom mobbing, erting og psykiatriske lidelser. For eksempel kan personer med eksisterende psykiatriske problemer eller utviklingsproblemer ha større risiko for å bli utsatt for mobbing og erting, fordi de blir sett på som “rare” eller “annerledes” enn jevnaldrende.


Er det et toveisforhold mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser?


En nyere longitudinell studie av et ikke-klinisk utvalg fant at forstyrret spiseadferd i ungdomsårene kom forut i tid for det å bli utsatt for mobbing av jevnaldrende. Dette understreker betydningen av å vurdere toveisforholdet mellom mobbing, erting og spiseforstyrrelser [altså, at mobbing/erting og spiseforstyrrelsessymptomer påvirker hverandre gjensidig]


I denne litteraturgjennomgangen var det mindre klart om omfanget av mobbing og erting var mer vanlig blant dem med spiseforstyrrelser sammenliknet med dem som lider av andre psykiatriske lidelser. Studiene som undersøkte dette ga inkonsistente resultater.


Å selv mobbe andre – en kort oppsummering


Det å mobbe/erte andre har vist seg å øke risikoen for andre uønskede helseutfall, slik som emosjonelle problemer, depresjon og selvmord.

Bare tre av de inkluderte studiene undersøkte mobbeatferd [å være den som mobber], og da i sammenheng med generisk mobbeatferd.

På grunn av det begrensede omfanget av evidens var assosiasjonen mellom det å selv være den som mobber og det å utvikle spiseforstyrrelser uklar.


Evidens fra to store befolkningsbaserte studier (som begge bygger på omtrent samme utvalg) pekte i retning av økt forekomst av mobbeatferd blant de som hadde en spiseforstyrrelse, sammenliknet med friske kontrollpersoner. Dette funnet er i overensstemmelse med en tidligere longitudinell studie som viste at personer som mobbet andre i barndommen hadde økt risiko for spiseforstyrrelses-symptomer.

Til forskjell fant en annen studie at det ikke var noen assosiasjon mellom spiseforstyrrelser og det å mobbe andre. Denne studien var imidlertid liten sammenliknet med førstnevnte og inkluderte er svært ungt utvalg individer og var basert på hvordan mødrene til barna skåret [vurderte] deres eget barns atferd.

Dersom mobbeadferd og spiseforstyrrelser er assosiert, så er retningen og den underliggende mekanismen i dette potensielle forholdet uklart.

Hvorfor en potensiell assosiasjon mellom å mobbe og å utvikle spiseforstyrrelser?

Det er mulig at enkeltpersoner som kjemper psykisk (for eksempel med lav selvtillit eller spiseforstyrrelser), tyr til det å mobbe andre som en måte å oppnå sosial dominans, for å overkomme sine egne følelser av underlegenhet.

Imidlertid indikerte en tidligere longitudinell studie at det å mobbe andre i seg selv øker spiseforstyrrelsessmptomer. Dette understreker [igjen] behovet for å vurdere potensielle toveisforhold mellom mobbeatferd og spiseforstyrrelser.


Bare en studie undersøkte personer som både ble utsatt for mobbing og som selv mobbet. Disse individene hadde en signifikant høyere sannsynlighet for å fylle kriteriene både for anoreksi og for bulimi, sammenliknet med dem som verken ble utsatt for mobbing eller selv mobbet, og disse effektstørrelsene var særskilt store. Dette funnet er i tråd med tidligere undersøkelser som viser at personer som er både ofre for mobbing og utøvere av mobbing har særlig stor risiko for å komme dårlig ut av det [adverse outcome].

Med tanke på mangelen på studier som undersøker mobbeatferd og spiseforstyrrelser, er det behov for mer forskning.

Ingen av studiene i vår gjennomgang undersøkte assosiasjonen mellom nettmobbing og spiseforstyrrelser, og dette representerer et betydelig hull i forskningslitteraturen. Slik atferd er vanlig og har vært knyttet til negative psykiske helseutfall [dårlig psykisk helse].

Begrensinger ved de inkluderte studiene


Mange studier baserte seg på små utvalgsstørrelser, noe som begrenser den statistiske kraften i analysene [sannsynligheten for å finne statistisk signifikante forskjeller synker når utvalget er lite].

Flere studier skiller ikke mellom bestemte typer spiseforstyrrelser, som ifølge vår gjennomgang kan påvirke resultatene.

Mangel på longitudinelle studier


Den lave forekomsten av spiseforstyrrelser i befolkningen generelt utgjør en stor utfordring for langvarige studier av risikofaktorer for utvikling av spiseforstyrrelser. Imidlertid kan retrospektive forskningsdesign som inkluderer mål både for når mobbingen/erting startet og når spiseforstyrrelsen startet, kunne gi en god indikasjon på det tidsmessige forholdet mellom de to hendelsene.

Mange av de retrospektive studiene i vår gjennomgang omfattet slike mål, hvilket er en styrke. Allikevel: slike mål er sårbare for faren å huske feil [Eng: “recall bias”].

Longitudinelle studier er nødvendige, ettersom retrospektive studier er begrenset av muligheten for å etablere et tidsmessig hendingsforløp (eksempelvis på grunn av faren for at deltakerne, når de skal huske tilbake i tid, husker feil).


Mangel på et grundig mål på mobbing/erting


Den største begrensningen ved mange av de inkluderte studiene var mangelen på et grundig mål på mobbing og erting, samt tvetydighet i definisjonen av disse begrepene.

Mange av studiene i denne litteraturgjennomgangen og metaanalysen brukte kun et fåtall spørsmål/påstander [items] for å vurdere mobbing, ofte med  “ja” eller “nei” som responskategorier.

Det er sannsynlig at slike begrensede mål [for mobbing/erting] ikke er i stand til å tilstrekkelig vurdere tilstedeværelsen av, typen, varigheten eller alvorligheten av mobbingen. Alt dette kan være viktige faktorer som påvirker utviklingen av psykiatriske symptomer.


Mange av målene på mobbing inkluderte dessuten ikke en spesifikk definisjon av begrepet mobbing. Uten at forskerne gir en eksplisitt referanse til hvordan mobbing defineres er det uklart om deltakerne forteller om erfaringer som er i tråd med formelle definisjoner av mobbing.

Erting kontra mobbing


En tidligere metaanalyse fremhevet også variasjonene og tvetydighetene i termene som brukes for å karakterisere “peer victimization” [det å bli utsatt for ulike typer aggressiv atferd fra jevnaldrende som ikke er søsken], inkludert mobbing og erting. Videre skiller mange studier ikke mellom ulike typer mobbing (f.eks. fysisk, verbal, etc.). En vesentlig andel av artiklene i vår litteraturgjennomgang målte erting, ikke mobbing.

Erting har ofte konnotasjoner om å være mindre alvorlig enn mobbing, og uten en klar definisjon er det fare for potensiell tvetydighet som kan påvirke deltakeres svar.

Det er imidlertid klart at erting kan omfatte alvorlige erfaringer med negative helseutfall, som fremhevet i denne litteraturgjennomgangen. Fremtidige studier vil ha nytte av å inkludere definisjoner av mobbing og/eller erting i sine mål. Dette vil redusere tvetydigheten i konseptene.

Avslutning og videre forskning


Alt i alt viser vår litteraturgjennomgang at spiseforstyrrelser er assosiert med det å ha opplevd mobbing og erting, men mer forskning trengs. Det er klare hull i forskningslitteraturen, hvilket inkluderer mangelen på longitudinelle studier og studier som undersøker betydningen av det å selv mobbe [mobbeatferd] samt nettmobbing. Dette bør tas i betraktning i fremtidige studier.

Fremtidig forskning vil dra fordel av å anvende design og mål som etablerer det tidsmessige forholdet mellom mobbing eller erting og spiseforstyrrelser.

I tillegg bør fremtidige studier anvende mer grundige mål som inkluderer definisjonen av mobbing og/eller erting, for å klargjøre hendelsene som måles og slik muliggjøre sammenlikning mellom studier.

Å skille mellom spesifikke spiseforstyrrelsesdiagnoser eller subtyper av spiseforstyrrelser vil også være fordelaktig, noe vi også fremhever i denne litteraturgjennomgangen.

Ettersom mange pasienter har vært offer for mobbing og erting, vil det å adressere slike erfaringer i behandling utgjøre et verdifullt middel for å forstå pasienters bekymringer omkring kroppsbilde og kan åpne opp mulige veier for å diskutere spiseforstyrrelsesrelaterte problemer, slik som lav selvtillit.

 

 

Tidligere artikler i Spisforsk

traumeinformert omsorg trengs for psykiske helseproblemer

Hvorfor vi trenger traumeinformert omsorg (Del 3)

Dette er Del 3 av 3 om traumeinformert omsorg (også kalt traumesensitiv omsorg / traumebevisst omsorg) for det som kalles “spiseforstyrrelser”. Som de to foregående Spisforsk-postene tar også denne utgangspunkt i forskningsartikkelen Trauma-informed care and practice for eating disorders: personal and professional perspectives of lived experiences,som er skrevet av Brewerton, Alexander og Schaefer.  I denne Spisforsk-posten kan du lese Dr. Brewerton’s perspektiv på hvordan bevisstheten om utbredelsen overgrep og traumer, samt om sammenhengen mellom traumer og psykiske og somatiske helseplager, utviklet seg fra 1970 tallet til 1980-tallet. Dr Brewerton forteller også om hva det kan komme av at mange helsearbeidere

LES MER »
Jenni Schaefer - Life without Ed - traumesensitiv omsorg

Hvorfor vi trenger traumesensitiv omsorg (Del 2): Erfaringshistorier

Dette er Del 2 av 3 om traumesensitiv omsorg for det som kalles “spiseforstyrrelser”. I denne Spisforsk-artikkelen kan du lese om Jenni Schaefers historie med å ha blitt seksuelt misbrukt som voksen, og hvordan dette bidro til å eskalere “spiseforstyrrelsen” hun allerede hadde. Som jeg skrev i Del 1, relatert til June Alexanders historie, er det fremdeles mangel på traumesensitiv omsorg for personer som strever psykisk, og kanskje spesielt for voksne som ikke har traumer fra barndommen. Jennis historie bidrar til å kaste lys over viktigheten av ikke bare å spørre den som strever om han heller hun noen gang

LES MER »
June Alexander The diary healer - traumebevisst behandling

Hvorfor vi trenger traumebevisst omsorg (Del 1): Erfaringshistorier

Denne Spisforsk-posten er del 1 av 3 om hvordan traumatiske opplevelser kan gi alvorlige psykiske og fysiske helseplager, og hvorfor det derfor er behov for en mer traumebevisst omsorg i psykiatrien. I denne delen kan du lese June Alexanders historie, som handler om hvordan hun etter å ha blitt seksuelt misbrukt som barn, ble diagnostisert med “anoreksi”, “bulimi”, “angst” og “depresjon”, før hun til slutt fikk diagnosen “PTSD”. Ved at traumene hennes ble anerkjent, fikk June til slutt den hjelpen hun trengte. På grunn av mangelen på traumebevisst omsorg, måtte det imidlertid gå over 40 år før noen erkjente at June led av posttraumatisk stress, og at hun hadde utviklet alvorlige og livstruende problemer med mat, samt vedvarende engstelse og følelser av mismot og meningsløshet, etter å ha blitt utsatt for overgrep som barn. Temaet for denne og de to neste Spisforsk-postene, er altså hvordan sammenhengen mellom traumatiske livshendelser og alvorlige psykiske helseplager, illustrerer behovet for god, traumebevisst omsorg.

LES MER »
Åpen dialog som behandling og helsehjelp ved psykose og andre psykiske lidelser

Åpen dialog: et håp for bedre helsehjelp ved langvarige spiseforstyrrelser?

Dagens behandling for det som kalles «alvorlige psykiske lidelser», er temmelig begredelig. Mange forblir syke eller dårlig fungerende trass i å ha gått i samtaleterapi i årevis, og selv om (eller til og med som følge av) de har vært innlagt på døgnpost en rekke ganger. Så hvorfor er ikke behandling mer til hjelp? Kan det være at det er på tide å forsøke noe nytt? Ja, Åpen Dialog, som er en nettverksbasert tilnærming, kan være et godt og riktig alternativ, mener forskerne bak artikkelen “Open Dialogue as a Human Rights-Aligned Approach”. I denne bloggposten skal du få vite mer

LES MER »
Studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Utfordringer ved studier av genetikk innen anoreksi

Nylig ble det publisert det som kalles en GWAS (Genome-wide association study) i det anerkjente tidsskriftet Nature Genetics. Bak artikkelen står en mengde forskere i et internasjonalt nettverk for studier av genetikk innen anoreksi og andre spiseforstyrrelser, med Dr. Cyntha Bulik som en av fronfigurene. Kort fortalt finner studien at det er åtte såkalte «loci» for gener som koder for trekk som er forbundet med anoreksi, slik som tvangspreget atferd, angst og depresjon. Samtidig finner studien også at flere metabolske trekk er implisert i anoreksi. Forskerne konkluderer med at det kan bety at anoreksi ikke bare er en psykiatrisk, men også en metabolsk lidelse, og at dette påvirker hvordan anoreksi bør behandles. I denne bloggposten kan du lese om studiens sentrale funn og konklusjoner, samt mine kritiske refleksjoner omkring forskning på genetikk innen anoreksi og andre «psykiske sykdommer».

LES MER »