Mobbing, erting og spiseforstyrrelser – noen refleksjoner

Mobbing_erting_og_spiseforstyrrelser
Ilustrasjon: Hilde J. Karlsen
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Denne bloggposten er en refleksjon over over forskningen på assosiasjonen mellom mobbing, erting og spiseforstyrrelser. Det har vært et vanskelig blogginnlegg å skrive. Kort fortalt har jeg kjent veldig på frykten for å skrive noe som kan såre noen. Forskning har ennå ikke kunnet påvise en kausal sammenheng mellom mobbing /erting og spiseforstyrrelser, men assosiasjonen som forskerne finner må tas på alvor. Det enkelte menneskes levde erfaring må dessuten nødvendigvis rommes i terapien, selv om det ikke på gruppenivå finnes finnes en kausal sammenheng. Tross alt er narrativet om "hvordan jeg ble syk" viktig med tanke på hva hver og en trenger for å få det bedre.

Dette blogginnlegget er en refleksjon over en forskningsartikkel skrevet av Selma Øverland Lie, Lasse Bang og Øyvind Rø, som jeg tidligere i mars sammenfattet her på nettsiden (Er mobbing og erting assosiert med spiseforstyrrelser? En systematisk litteratursyntese og meta-analyse).  

I artikkelen finner forskerne at det er en assosiasjon mellom mobbing, erting og spiseforstyrrelser. Mer spesifikt er det en klar assosiasjon mellom det å ha blitt utsatt for kroppsfokusert erting og det å ha bulimi eller overspisingslidelse. For anoreksi er det ingen klar assosiasjon mener forskerne, men tendensen går i samme retning.

Det er imidlertid ikke noen større sannsynlighet for ha opplevd mobbing og/eller erting [bullying victimization] og å ha en spiseforstyrrelse, enn det er å ha opplevd mobbing og/eller erting og å ha andre psykiske lidelser.

Med andre ord er det lite som tyder på at mobbing og/eller erting er spesielt sterkt assosiert med spiseforstyrrelser.

Blant personer som lider av anoreksi er det interessant nok også en tendens til selv å ha mobbet eller ertet andre [bullying perpetration], men få studier har undersøkt dette. 

Kan mobbing og erting forårsake spiseforstyrrelser?


Tusenkronersspørsmålet er så klart:

Kan mobbing og erting forårsake spiseforstyrrelser? Dette er jo noe ganske annet enn det forskerne egentlig kan svare på ved hjelp av tilgjengelige data.

Forskerne snakker om assosiasjoner, ikke om årsaker. Grunnen til det er at de ikke har tilstrekkelig gode data til å kunne si at det er snakk om årsak og virkning, altså at A (mobbing) forårsaker B (spiseforstyrrelser).

Hvorfor er det så vanskelig å forske på dette?


Vel, la meg si det sånn: Det handler ikke om vond vilje. Forskere har i mange år forsøkt å svare på spørsmålet, men det er ingen enkel jobb.

Ser vi bort fra mangelen på longitudinelle, prospektive data, altså data som gjør det mulig å se om mobbingen/ertingen kom før spiseforstyrrelsen i tid, så er det allikevel enda flere fallgruver man kan gå i.

Det finnes ingen sann definisjon på mobbing og erting


For det første: Det er ikke lett å definere hva henholdsvis mobbing og erting er, for det finnes tross alt ingen sann definisjon. Forskningen som er gjort baserer seg derfor på varierende definisjoner og operasjonaliseringer og i enkelte studier mangler faktisk en definisjon, noe også Øverland Lie og kolleger understreker som problematisk.

Denne variasjonen i definisjoner og operasjonaliseringer av konsepter som mobbing og erting gjør det vanskelig å sammenlikne på tvers av studier.

Hvordan forstår respondentene sine opplevelser?


For det andre: Selv om forskerne gjør sitt beste for å definere disse konseptene, er det ikke til å komme fra at folks opplevelser, forståelser og fortolkninger av hva man har opplevd, hvor vondt det var og om det var mobbing eller erting, vil variere litt fra person til person.

Denne variasjonen i opplevelser og følelser gjør det vanskelig å sammenlikne på tvers av individer.

Problemer med definisjoner er ikke unikt for mobbe-forskningen


Nå er ikke dette et problem som er unikt for forskning på mobbing og erting så klart. All forskning som baserer seg på flertydige ord og konsepter vil lide under denne metodiske utfordringen.

Begreper


Jeg har selv jobbet med spørreundersøkelser fra blant annet utdanningssektoren, der begreper som “utdanningskvalitet”, “arbeidslivsrelevans” og “praksis” er tema,så jeg kjenner godt til utfordringer med spørreskjemautvikling og datakvalitet. Å utvikle spørsmål som på en god måte fanger opp disse overordnede konseptene, er ingen enkel sak.

Mennesker


Dessuten vil ulike mennesker ha ulike meninger, avhengig av fag og posisjon. På samme måte som for mobbing og erting finnes det jo ingen sann definisjon av begreper som kvalitet, praksis og arbeidslivsrelevans.

Perspektiver


For å best mulig få tak i hva ulike mennesker i utdanningssektoren mener om disse tingene, er det derfor viktig å stille gode spørsmål som oppfattes som relevante og som fanger opp ulike sider av konseptene. Studenter og undervisere vil i noen grad ha sprikende meninger om hva som er viktig for kvaliteten på utdanningen, og politikere har også et økonomisk kost-nytte-perspektiv.

But why? (Nytteverdi)


Spørreundersøkelser skal også være nyttige for saken. Innen utdanningsforskning ønsker vi å finne ut om utdanning holder god nok kvalitet, hva som bidrar til god utdanningskvalitet og hva som gjør studenter best mulig forberedt på arbeidslivet.

Innen forskning på spiseforstyrrelser og mobbing/erting ønsker man på liknende vis som nevnt å finne ut både hva som bidrar til at noen utvikler spiseforstyrrelser, men også hva som kan gjøres for å forebygge spiseforstyrrelser og hva som kan gjøres for best mulig å hjelpe dem som strever med spiseforstyrrelser.

Poenget er: Som forsker (eller som leser av forskningen), kan vi aldri vite sikkert hvor likt respondentene forstår spørsmålene som stilles, herunder hvordan de tolker begreper og hvordan de forstår sine egne erfaringer. Det vil med all sannsynlighet være en del variasjon mellom individer i hvordan de forstår disse tingene, og det kan også avhenge av faktorer som alder og om man har gått i terapi eller ikke (sistnevnte to faktorer kan jo innebære en modningsprosess og også hjelp til å se at man har blitt utsatt for ting man skulle sluppet å oppleve).

Smerte er en subjektiv erfaring


På samme vis vil også all forskning som baserer seg på surveydata, slik som spørsmål av typen “På en skala fra 1 til 5, hvor enig er du i at (…)” og liknende subjektive spørsmålsformuleringer, bære i seg den «svakheten» at folk vil besvare spørsmålet ut i fra sin egen subjektive skala.

Greit nok, skalaen kan gå fra 1 til 5, 1 til 10, eller noe helt annet, men hvordan folk vurderer sine egne opplevelser i henhold til slike skalaer, er ikke godt å si.

Tross alt har vi alle bare én person å sammenlikne følt smerte med, og det er tidligere versjoner av oss selv. Du kan ikke føle min smerte og jeg kan ikke føle din, men jeg kan huske min smerte fra tidligere, og vurdere om smerten jeg har nå er bedre eller verre enn før.

Et eksempel: Hvis du spør meg «Hvor vondt er dette på en skala fra 1 til 10», og så slår meg over fingrene med en hammer, så har jeg bare min egen smerteopplevelse å gå ut i fra. Jeg kan si at det er 10 på smerteskalaen fordi det er den verste smerten jeg noen gang har opplevd, mens i nabohuset kan det hende at noen mister frityrkjelen over begge lårene sine, og det er antakelig «objektivt sett» (om noe slikt finnes) en verre smerte enn min.

Men jeg vet jo ingenting om det. Jeg kan gjette, eller jeg kan forsøke å forestille meg det. Men grunnleggende sett er det ikke slik mennesker tenker når de besvarer denne typen spørsmål. Man svarer for det meste ut i fra sine egne følelser, altså sin egen indre skala.

Mobbing og erting er til dels subjektive fenomener


Slik vil det også være med mobbing og erting. Kan hende ble du banket opp flere ganger i året, slengt skjellsord etter og folk kan ha frosset deg ut gjennom mange år i skolen.

Jeg, på min side, kan ha opplevd å ikke bli invitert på fester hos medelever, at folk i klassen av og til kalte meg “spiker” fordi jeg var tynn og at de ødela ting i pennalet mitt.

En annen kan ha opplevd det du opplevde, men på daglig basis.

Hva er mobbing og hva er erting her? I noen grad kommer det an på hvordan vi opplevde det som skjedde. Og i noen grad kommer det an på hvem vi sammenlikner oss med.

Hvor tilbøyelig man er til å svare ja kontra nei på om man har blitt mobbet og/eller ertet, vil jo avhenge av hva man legger i ordene og hvordan man opplevde det som skjedde. To personer kan ha blitt utsatt for ganske lik atferd, men det betyr ikke at de vurderer hendelsene likt, nødvendigvis. 

Dette betyr ikke at en av personene “lyver” eller “føler feil”, bare så det er sagt. Poenget er at det vil gjøre sammenlikning på tvers av individer mer komplisert. 

Usynlige faktorer: Den sosiale konteksten


Men så må vi heller ikke glemme at mobbing og erting ofte rammer dem som allerede skiller seg ut på et eller annet vis. Med andre ord er ikke mobbingen/ertingen nødvendigvis den første formen for annerledeshet disse personene står i.

Dersom forskere ikke tar hensyn til dette i analysene, vil det kunne se ut som om det er mobbingen som er hovedproblemet, selv om mobbingen kanskje «bare» var enda et problem i en lengre rekke av problemer.

Sosial bakgrunn


For eksempel: Dersom man kommer fra et hjem med færre økonomiske ressurser, slik at man ikke har råd til “de riktige” tingene, eller dersom man kommer fra et hjem der man ikke har blitt ivaretatt som barn (foreldre kan ha rusproblemer), kan man bli synlig og bli singlet ut som “mobbeoffer”.

Naturlig nok vil det skape et behov for trøst, og dersom man ikke har noen mennesker å søke trøst hos, kan mat/slanking/sunnhet/trening bli en mulig kanal, som igjen kan lede til forstyrret spising og spiseforstyrrelser.

Eller dersom man vokser opp i et hjem med lite penger, dårlig kosthold og manglende måltidsrutiner, så vil det kunne føre til en høyere kroppsvekt enn det dagens vestlige samfunn ser på som “riktig og vakkert”. Dette igjen vil kunne gjøre at man er mer utsatt for kroppsfokusert mobbing og erting, noe som igjen kan bidra til forsøk på å føle seg bedre via slanking/trening/mat, noe som igjen kan lede til forstyrret spising og spiseforstyrrelser.

At man kommer fra en sosialt «svak» posisjon, altså lavere på den sosiale rangstigen, vil altså gjøre at man er mer utsatt for å havne i en ytterligere svak posisjon, som “offer” for mobbing. Og da har personen fått et dobbelt problem: Både relativ fattigdom og/eller omsorgssvikt hjemme, samt og mobbing og/eller erting i skolen/online.

Mobbing og erting i familien


Det bør også legges til at Øverland Lie og kolleger begrenset sin gjennomgang til mobbing og erting begått av jevnaldrende, og da for det meste blant barn og unge.

Imidlertid er ikke mobbing og erting noe som bare skjer utenfor hjemmet. Noen unge – og særlig dem som har en “høyere vekt”- vil kunne oppleve kommentarer og stikk knyttet til kropp og mat også fra foreldre eller søsken.

Dette behøver ikke engang å være ment vondt fra foreldres side, altså intensjonen kan fra deres side ha vært god.

Dessverre er gode intensjoner ingen garanti for at resultatet er godt. Snarere, vil jeg anta, er det en stor sannsynlighet for at det vil kunne bidra til usikkerhet, kroppsmisnøye og potensielt også spiseforstyrrelser.

Sårbar for- eller utsatt for?


Interessant nok er helsevesenet imidlertid ikke laget slik at det virkelig tar inn over seg de sosiale realitetene en person står i. Med dette mener jeg at når en person så blir mobbet, får det vanskelig og etter hvert får en diagnose på en “psykisk sykdom”, virker det som om hovedproblemet er personens
sårbarhet for å bli mobbet. Det er lett å forveksle slik ordbruk med at personen er svak og «overreagerer» på mobbing/erting, sammenliknet med andre mer «psykisk sterke» barn.

Sakens kjerne  – i alle fall sett fra en sosiologs ståsted –  er imidlertid at personen var mer utsatt for å bli mobbet siden han eller hun kom fra et dårlig sosialt utgangspunkt.

Vedkommende er verken svakere eller mer sårbar. Snarere vil jeg si at han eller hun har måttet være sterkere for å klare seg trass i de dårlige vilkårene, men at de samme vilkårene har gjort personen mer utsatt for mobbing og erting.

Flokkdyr


Det er ikke mitt poeng å si at mobbing
i seg selv ikke kan føre til psykiske plager og at det alltid må virke gjennom en eller annen sosial bakenforliggende forklaringsvariabel. Personlig tenker jeg at det er ganske common sense at mobbing kan ha en unik og potent effekt på utvikling av spiseproblemer og dermed også på spiseforstyrrelser, gitt at mennesker er flokkdyr.

At mennesker er flokkdyr, betyr at vi er avhengige av å bli akseptert som “en av flokken”. Er vi ikke en av flokken så havner vi utenfor, og det setter oss igjen i en veldig utsatt posisjon.

På savannen i Afrika ville vi antakelig blitt spist av en eller annen løve. I moderne, vestlige samfunn blir vi dog heller gitt en diagnose, får beskjed om at noe er galt med hjernen vår eller tenkningen vår, og blir så slukt av psykiatrien.

(Og ja, noen får god hjelp i psykiatrien, men dessverre er det også mange som utvikler tilleggsproblemer knyttet til det sterke fokuset på symptomreduksjon og den begrensede tiden til å snakke om levd liv og livskvalitet).

Det virkelige problemet med manglende forståelse for sosial kontekst


Poenget mitt er dette:
Det er problematisk at forskningen i så liten grad tematiserer og problematiserer sosial bakgrunn, familieinntekt og andre faktorer som kan bidra til å sette mobbingen i en sosial kontekst.

For når dette ikke gjøres og heller ikke problematiseres, blir det lett til at man tolker forskningsfunn omtrent slik:

Det er en assosiasjon mellom mobbing/erting og spiseforstyrrelser, og det må bety at noen mennesker som mobbes er sårbare for å utvikle spiseforstyrrelser.

Problemet lokaliseres dermed i individet, fremfor den sosiale konteksten.

Men når den sosiale konteksten får unnslippe er det mennesket som må ta ansvaret, og mennesket som må “behandles”.

Utfordringen med denne måten å forstå “psykisk sykdom” på er at menneskelige reaksjoner på stress og traumer blir redusert til noe den som lider må bære hele byrden av, i form av en diagnose.

Og det blir også noe denne personen må ta konsekvensen av, altså man må gå i behandling – ofte en bestemt form for behandling som man ikke selv kan velge – og i verste fall kan man oppleve å bli tvangsbehandlet eller tvangsmedisinert, noe som ofte gjør alt verre.  

Man trenger hjelp, men hjelp med hva?


Misforstå meg rett, jeg mener ikke man ikke trenger hjelp (“behandling”) når man har en alvorlig spiseforstyrrelse. Det jeg forsøker å si noe om er hva man trenger hjelp med, – altså ikke bare symptomreduksjon, men bedret livskvalitet.

Mobbing er assosiert med spiseforstyrrelser ja, — så da trenger de som har vært utsatt for mobbing å få lov til å bearbeide og snakke om disse hendelsene og hvordan det påvirket dem. Men samtidig trengs det rom for å snakke om det som lå bak mobbingen. Grunnen til at enkelte “singles ut” og blir mobbet eller ertet, er jo ikke kontekstløs.

Signifikans og effektstørrelser: Skaper mobbing spiseforstyrrelser?


Slik jeg leser forskningen er det ingen tvil om at mobbing og erting
kan skape psykiske helseplager. For selv om funnene ikke alltid er statistisk signifikante, så tyder estimatenes retning og styrke på at det er en sammenheng.

At man ikke finner signifikante sammenhenger er ikke så rart, for utvalgene det forskes på er ofte små. Slik jeg ser det bør imidlertid styrken på koeffesientene, særlig dersom det samtidig er lav variasjon (lave standardfeil og smale konfidensintervall), tillegges større betydning enn signifikanssannsynligheten når utvalgene er små.

Greit nok, vi kan ikke konkludere med at det er et kasualforhold (altså at mobbing forårsaker spiseforstyrrrelser), for vi har ikke data som gjør det mulig å se om det ene kommer før det andre (fordi det mangler longitudinelle, prospektive data).

Men data gir ganske klare indikasjoner på at det er en forbindelse – det forskerne kaller en assosiasjon – mellom disse tingene.

Må ikke ha blitt mobbet/ertet for å få en spiseforstyrrelse


Når det er sagt, så betyr ikke disse funnene at alle som har en spiseforstyrrelse eller en annen “psykisk lidelse” har blitt mobbet eller ertet (eller kommer fra utrygge hjem).

Flere ganger har jeg hørt folk si at de føler de ikke har “rett” til å ha en spiseforstyrrelse, fordi de kommer fra “verdens beste hjem” og har hatt en god oppvekst. Dette mener jeg er en viktig fortelling som vi ikke kan tilsidesette, til fordel for “de vonde” historiene.

Skal vi gjøre åpenhjertige forsøk på å forstå hvordan spiseforstyrrelser utvikles (og opprettholdes, – men det må bli et annet blogginnlegg) kan vi ikke besverge oss til historien om at det alltid må skyldes en spesielt vanskelig barndom.

Det er mange som har en vond barndom og ingen av oss er fullstendig skånet for vonde opplevelser, men ikke alle utvikler spiseforstyrrelser. Og det er mange som ikke har en vond barndom eller har spesielt opprivende erfaringer, og som allikevel utvikler spiseforstyrrelser.

Disse menneskene har ikke noe mindre rett til eller behov for hjelp, omsorg og empati.

Men uansett:

Har du en spiseforstyrrelse så har du en spiseforstyrrelse, uansett hva årsaken måtte være til at du har det. En spiseforstyrrelse er ikke noe du må gjøre deg “fortjent” til og det finnes sjelden en enkelt årsak til at man utvikler en spiseforstyrrelse, selv om mobbing og erting kan være en faktor.

Jeg har flere ganger vært innlagt på sengeposter for behandling av alvorlige spiseforstyrrelser. Selv om det alltid har vært noen medpasienter som har opplevd mobbing og erting eller til og med vold og overgrep, så er det også mange som ikke har det, meg selv inkludert.

Jeg ble antakelig ertet


Meg selv inkludert, ja. For jeg regner ikke det jeg ble utsatt for på skolen (altså, det å i blant bli fryst ut/oversett, å bli kalt spiker, å få skrivesakene mine ødelagt/gjemt) som mobbing eller erting. Det gikk simpelthen ikke nok innpå meg til at jeg mener det er noen vits i å kalle det det. Jeg reagerte stort sett med skuldertrekk.

Men, et stort men: Min reaksjon handler om at jeg befant meg i en temmelig bra sosial posisjon. Jeg hadde nerdevenner, hestevenner og speidervenner, og jeg kom fra en rimelig ressurssterk familie.

«Objektivt» sett, var det erting jeg ble utsatt for?

Antakelig.

Men det er ikke en viktig del av mitt narrativ om hvordan jeg utviklet anoreksi. At jeg utviklet en spiseforstyrrelse hadde, slik jeg selv opplever det, altså lite eller ingenting å gjøre med at jeg ble ertet innimellom.

Tilbake til kontekst igjen: nok-punktet


De samme typene handlingene ville imidlertid kunne ha opplevdes mye verre dersom jeg allerede befant meg i en utsatt posisjon, – slik som dersom jeg var utsatt for omsorgssvikt, eller ikke hadde noen venner.

Da ville det å ha blitt behandlet slik jeg i blant ble, vært enda et “bevis” på at jeg ikke var likt eller akseptert.

Men jeg befant meg ikke i en slik utsatt posisjon. Jeg visste at jeg var elsket og jeg hadde venner.

Denne formen for basal trygghet er det imidlertid ikke alle som har.

Derfor mener jeg det er viktig at vi snakker mer om å være utsatt for noe og mindre om å være sårbar for noe.

For igjen: Når vi snakker som om det alltid er enkeltmennesker som er syke og at de er syke fordi de har en sårbarhet, så fratas samfunnet alt ansvar for det bidrag det måtte ha til at folk får det vondt og til slutt når et “nok-punkt”.

Hvordan er dette relevant?


Jeg vet at det kan virke som om jeg har skrevet meg bort her, altså at jeg skriver om noe annet enn det tittelen på blogginnlegget sier. Men slik jeg ser det, er det relevant.

Faktum er at ordene vi beskriver verden med er relevante for konklusjonene vi trekker og dermed også for politikkutforming (les: bevilgning av penger og utvikling av psykiske helsetjenester).

Med andre ord (no pun intended), så er det viktig å reflektere ikke bare over forskningsfunn, men også forskningsmetode, tolkninger av data, definisjoner av ord og konstruksjoner av diagnoser.

Språklige skillelinjer


Tross alt: Med språket tegner vi skillelinjer. Noen mennesker vil tilhøre en kategori (eksempelvis “å bli mobbet” eller “å ha bulimi”) som vi tenker noe spesielt om, og noen vil tilhøre en annen kategori, som vi tenker noe annet om.

Imidlertid endrer disse ordene innhold over tid (diagnosekriterier forandrer seg, slik jeg tidligere har skrevet om både her og her), derfor blir det vanskelig ikke bare å sammenlikne forskning over tid, men også vanskelig å få noe klart grep på hva det egentlig er vi snakker om.

For eksempel: Vet du egentlig om du snakker om det samme som andre, når du snakker om bulimi, mobbing eller erting?

Jojo, det vil være flere likheter enn forskjeller, men det er ikke objektive, solide konsepter, dette. Snarere er det flytende sosiale kategorier, som til en viss grad er avhengig av det enkelte menneskes selvforståelse og erfaringsfortolkning (og som uansett er avhengig av psykiatriens diagnosemanual).

Må ha fått en diagnose


For alt vi vet kan det jo være betydelige psykiske helseplager blant mange som opplever mobbing eller erting, men siden disse personene (ennå) ikke har fått noen diagnose, så inngår de ikke i datamaterialet.

Det igjen vil gjøre det mer vanskelig å finne en klar statistisk sammenheng, fordi forskerne har små utvalg. Man må jo nødvendigvis ha fått en diagnose for at det skal kunne forskes på om det er en sammenheng mellom mobbing og spiseforstyrrelser, og som vi vet er det store mørketall i hvor mange som oppsøker helsehjelp for psykiske helseplager (gutter er antakelig kraftig underrepresentert).

Jeg tar meg i å lure på hvordan assosiasjonen ville sett ut dersom man ikke gikk ut i fra diagnoser, men opplevd livskvalitet og generell psykisk helse. Antakelig ville assosiasjonen vært sterkere, men det er nå bare min “hunch”.

Dog, dette ville så klart vært et helt annet forskningsspørsmål, og gitt den diagnostiske verdenen behandlere og forskere lever innenfor, så er det antakelig et urettferdig spørsmål å stille dem.

Flere diagnoser er ikke svaret


Misforstå meg rett: Jeg mener
ikke at flere må få diagnoser, slik at flere mennesker kan inngå i datamaterialet. Flere psykiatriske diagnoser er ikke svaret.

Det jeg mener er simpelthen at det er viktig å snakke om hva vi snakker om, altså hva ordene og begrepene vi bruker, faktisk impliserer.

Og derfor er det viktig for meg å ikke bare gjengi forskning eller reflektere omkring det forskerne finner ut i fra sin metode og sine konsepter, men også å problematisere selve metoden og konseptene forskningen hviler på.

Men dette er jo viktig for oss alle, siden begrepene og forskningsmetoden i høyeste grad angår oss alle.

Vi ønsker jo at forskningen skal være så presis som mulig. For da vil forskningsfunn kunne gi best mulig grunnlag for å ta politiske beslutninger om utviklingen av det psykiske helsetilbudet.

God forskning kan bidra til god hjelp, men god forskning hviler på gyldig begrepsbruk, ikke bare pålitelige målemetoder. Dette er elementær metodelære. Grunnleggende sett trenger forskning å være både gyldig og pålitelig. Dette er dessverre ofte ikke tilfelle. 

Over til “pasientens” levde erfaring


Uansett hva forskning på gruppegjennomsnitt måtte mene, så er det ikke til å komme fra at hvert enkelt individs forståelse av sine spesifikke problemer er unik og må forstås som uttrykk for en kontinuerlig prosess av levd erfaring, fortolkning, og så ny levd erfaring og ny fortolkning etc.

I denne sammenheng kan mobbing eller erting være en av flere forklaringer en person selv kommer med til terapeuten, eller en forklaring som terapeuten fremsetter i terapien (ja, jeg har selv vært med på at terapeuten har fremhevet noe som et problem i livet mitt, som jeg ikke selv til da hadde opplevd som et problem).

Historien om spiseforstyrrelsen


Slik jeg ser det er historien om hvordan man fikk spiseforstyrrelsen (eller hvordan man fikk tilbakefall) en fortelling i stadig tilblivelse og omskriving, hele tiden i endring i lys av den enkelte persons modning, vekst og nye erfaringer.

Jeg har sett dette hos meg selv og jeg har sett det hos andre, særlig gjennom bedringsprosessen. Historien min er ikke stabil. Den endrer seg ettersom jeg utvikler meg.

Å lete etter én ting – en «psykdoms-starter» – som forårsaker spiseforstyrrelser tror jeg i denne sammenheng er vanskelig.

Joda, mobbing og erting kan spille en rolle, men siden det ofte er forskjell på hva som startet spiseforstyrrelsen og hva som opprettholder den (eller hva som gir tilbakefall), så blir det allikevel flere forklaringsfaktorer.

Symptomer er ofte ikke det vanskeligste, – men livet er det


Det sagt, så mener jeg selvsagt at det er essensielt å la den som strever få lov til å selv sette ord på hva hun eller han opplever som vanskelig i livet sitt, ut over det rent symptomatiske.

For mange vil det jo være slik at spiseforstyrrelsen i begynnelsen er en løsning på et problem, — før den altså blir et problem i seg selv. Symptomene kommer fra et sted; de eksisterer sjelden uavhengig av livets vansker for øvrig (selv om jeg vet om historier om det motsatte; dog dette må bli tema i et annet blogginnlegg).

Hva som skal «kureres»


Symptomene kan ironisk nok være det som gjør at det kjennes mulig å i det hele tatt overleve, selv om spiseforstyrrelsen samtidig er en stor bidragsfaktor til det at man har det vondt.

Ingen har noen gang anklaget spiseforstyrrelser for å være rasjonelle, men de kan være praktiske.

Det betyr at en behandling som har som formål å bare «kurere» noen for symptomene, vil kunne ende med å legge bør til byrden, snarere enn å lette den. Og det vil også kunne innebære å frata personen det eneste hun eller han har, som «fungerer» for de livsproblemene personen opplever.

Er det logisk? Nei. Men for pårørende eller fagfolk som er nye innen feltet spiseforstyrrelser, tror jeg det kan være en grei tanke å ha lagret baki hodet et sted.

Narrativer om mobbing, erting og spiseforstyrrelser


Hvor vil jeg hen med denne lange utlegningen? Jeg skjønner at det kan bli litt høytravende, så her er poenget mitt:

Historier om mobbing, erting, utfrysing, manglende sosial status, dårlig selvbilde og så videre, kan ikke falsifiseres i en behandlingskontekst.

Joda, forskning kan finne mer eller mindre statistisk signifikante assosiasjoner på gruppenivå, men i terapirommet koker det vel uansett ned til dette: Dersom en person opplever seg mobbet eller ertet og opplever at spiseproblemene startet da, eller ble forverret i den perioden av livet hvor dette skjedde, så må det tas på alvor.

Kan det hende at man legger uforholdsmessig stor vekt på  betydningen av en spesiell hendelse eller en enkelt forklaring på hvorfor man har en spiseforstyrrelse?

Ja, det kan skje. Jeg har selv opplevd det. 

Men da er det åpenhjertig nysgjerrighet fra terapeutens/behandlerens side som blir det vesentlige. Det er jo ingen hjelp i å avslå en persons fortelling eller selvopplevelse; da heller hjelpe til med å åpne opp for flere mulige forklaringer eller innfallsporter.

Greit nok, vi kan alle trenge å få røsket litt i forestillingene og historiene våre innimellom, for det å knytte seg sterkt til en spesiell historie og – i forlengelsen av dette – en identitet, er ikke nødvendigvis bra for helsen.

Men vi kan jo ikke avvise historier om at “mobbing utløste spiseforstyrrelsen min” selv om det ikke på gruppenivå finnes statistisk evidens for en slik sammenheng. 

I det hele tatt er det noe dypt problematisk med den evidensbaserte gruppenivå-tenkningen. Hvordan skal vi organisere god helsehjelp for den enkelte, dersom fokuset så ofte blir på hva som gjelder for eller hjelper for mennesker målt som gruppe? Treffer man med hjelpen da, egentlig?

Derfor synes jeg konklusjonen til Øverland Lie og kolleger er viktig:


De sier at det antakelig bør åpnes mer for det å få snakke om opplevelser knyttet til mobbing og erting, og hvordan dette kan tenkes å relatere seg til spiseforstyrrelsen.

Mer spesifikt skriver de at:

As many patients have been victims of bullying and teasing, addressing such experiences in treatment may be a valuable means to understand patients’ body image concerns, and may open up avenues to discuss ED-related problems such as low self-esteem.


Og ja, det vil jeg bare si, at det tror jeg også.

Mer spesifikt tror jeg det vil være bra å åpne for at folk kan få snakke mer fritt om problemene sine, og ikke bundet til skjema. Det kan kanskje ikke måles og testes like mye da, men personlig tror jeg at flere kan få det bedre.

Og det er vel derfor vi har terapi, er det ikke? Ikke for testene selv, men for hjelpen?

Avslutning


Det har, som nevnt innledningsvis, ikke vært lett å skrive dette blogginnlegget.

På den ene siden er mobbing og erting alvorlige handlinger og å bli utsatt for det kan være- og er for mange – skadelig.

Samtidig er det vanskelig å måle slike sosiale fenomener, og særlig retrospektivt. At folk skal huske tilbake på ting som har skjedd er ofte ikke en god metode, for hukommelsen vår er ikke så god som vi gjerne tror.

Men uavhengig av hva slags funn – signifikante eller ikke signifikante – som gjøres på mobbing og ertings betydning for psykisk helse, så er det vesentlig at vi bryr oss mer om enkeltmenneskets opplevelser og behov, enn gruppegjennomsnittets antatte problemer og behov.

Den gruppa mennesker som lider av spiseforstyrrelser er høyst variabel. Det er unge, gamle, jenter, gutter, kvinner, menn, hvite, brune, tykke, tynne, veltrente og sedata. Det er folk som har blitt mobbet eller ertet og det er folk som ikke opplever å ha hatt noen store problemer i oppveksten, annet enn sin egen indre kritiker. Det er ikke en “one size fits all” verken for hvem som utvikler en spiseforstyrrelse eller for hvorfor den utvikles (eller opprettholdes).

Som samfunn må vi få på plass tiltak som kan forebygge utvikling av psykiske helseplager, men i noen grad er det forventet og naturlig at enkelte utvikler det. Tross alt er det mange psykiske helseplager som ikke blir livsødeleggende, slik alvorlige spiseforstyrrelser blir.

Personlig er jeg av den oppfatning av de historiene folk kommer med er viktigere enn gruppegjennomsnittet.

Det er det enkelte menneske og dettes livserfaring og narrativ som bør stå i fokus i behandlingen. Maten er selvsagt et livsnødvendig steg, men uansett hva som ligger bak – eller ikke ligger bak – spiseforstyrrelsen, så bør man få rom til å snakke om sine perspektiver og opplevelser.

Så får forskningen si hva den vil om mobbing på gruppenivå. Tross alt er det individet som bør stå i sentrum, når det kommer til å yte god hjelp.

Og — så trenger vi forskning på netthets og mobbing online!  Dette finnes det nemlig lite forskning på, og derfor inngikk det heller ikke i datamaterialet til Øverland Lie og kolleger. I dagens nettfrelste samfunn er det åpenbart at mye gruff skjer i lukkede rom og over telefon og pc. Får håpe vi ser flere studier på dette i fremtiden. 

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »