Møte med NAV og forventninger om hva som går

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Et litt all over the place blogginnlegg om NAV, forventninger og drømmer om lavterskeltilbud for mennesker som strever alene med psykisk helse. Tross alt: Ikke alle har en familie som hjelper til med alt. Jeg er heldig og har både gode venner og en fin men jeg fikser alt selv. Det tærer på kreftene.
NAV-møte-spiseforstyrrelser-lavterskel-hildelearnstoplay
Foto: Oscar Keys on Unsplash


Endelig fikk jeg møtet mitt med NAV. Første gang ble jeg sendt hjem (lang historie), andre gang ble møtet avlyst og nå altså, endelig, ble det noe av.

Jeg er heldig. Jeg har for første gang i min historie i NAV (himmel, jeg har faktisk en (lang) historie i dette systemet), fått en saksbehandler som får meg til å føle meg hørt og sett. Vi kommuniserer. Hun virker som et veldig fint menneske. Og faktisk, så har jeg fått den samme saksbehandleren som jeg fikk da jeg flyttet hit til Oslo for snart halvannet år siden.

Så da jeg møtte henne i dag, sa jeg noe i retning av: Ja, sist gang jeg var hos deg, så var det jo fordi jeg ville begynne å jobbe igjen, slik at jeg kunne legge meg inn på Modum Bad uten å miste jobben, og nå er jeg tilbake her og jeg har gjort det jeg sa jeg skulle gjøre.

Og hun sa: Ja, men så gikk det ikke allikevel?

Jo, det gikk!


Det var mer en kommentar enn et spørsmål, egentlig. Og det var sagt med mild stemme, nærmest som en ettertanke. Allikevel reagerte jeg. Jeg kjente at her var det viktig for meg å få frem at: Jo, det gikk!

Jeg har gjort akkurat det jeg sa jeg skulle gjøre, og nå er jeg her og kan si at det gikk faktisk. Endelig gikk det.

For planen strakk seg ikke til hva som ville skje etter Modum Bad. Planen strakk seg fra den dagen på kontoret hennes, og frem til jeg ble utskrevet fra Modum Bad. I den grad jeg hadde en plan for tiden etter Modum Bad, så var det å se hva som ville skje. Kanskje ville jeg begynne å jobbe igjen; kanskje ikke.

Og så sa jeg: Jo, det gikk. Men det er jo ikke gitt at det å begynne å jobbe igjen rett etter en innleggelse, er det riktige å gjøre for alle. Jeg har vært syk i mange år, og det å bli frisk tar tid.

Ikke at jeg trengte overbevise henne; hun var jo på min side allerede. Det jeg hadde skrevet i søknaden om arbeidsavklaringspenger, var veldig bra, sa hun. Og hun var helt enig i at det å skulle begynne å jobbe igjen, ikke trenger være det rette å gjøre.

For som hun sa: Jeg opplever at problemet ikke er at folk ikke vil jobbe. Det er snarere at folk går tilbake til jobben for raskt og i for høy stillingsprosent. Og det er veldig mange flinke piker der ute som gjør akkurat det, og så pusher de seg for hardt og forventer for mye av seg selv, og så blir de syke igjen.

Så hadde vi en liten snakk om dette med “flinke piker”. For personlig mener jeg at det ikke er noenting i veien med å være flink, så lenge man også kan ivareta seg selv og lytte til egne behov (og ikke minst er i stand til å gjenkjenne behov, noe jeg har vært temmelig dårlig til selv). Og der, som i så mye annet vi snakket om, var vi enige.

Jeg blir litt sånn: Er det mulig? Skal jeg endelig være heldig? Etter fem år i dette systemet, så får jeg faktisk en saksbehandler som ser meg og som snakker med meg, og ikke til meg (eller forbi meg). Hun ser på meg, og ikke inn i skjermen sin.

Selvsagt kan det ha noe å gjøre med at jeg er blitt friskere, men det er allikevel ikke bare det. For jeg var jo så heldig å få den samme saksbehandleren som jeg møtte den ene gangen for halvannet år siden. Hun jobber på samme stedet fremdeles! Hva er sannsynligheten?!

Tidligere har jeg blitt skyflet rundt som en heit glo; ny saksbehandler annenhver måned, og vedkommende har knapt vært å få tak i når jeg har ringt eller skrevet.

At jeg er paranoid, betyr ikke at jeg ikke blir forfulgt


Jeg må innrømme at jeg har litt høye skuldre, allikevel. For hun er jo mistelig. Å ha mistet tidligere saksbehandlere har vært slitsomt mer enn leit. Slitsomt fordi det aldri har blitt noen kontinuitet i ting, og det å ha en dialog har blitt nærmest umulig.

Nå er jeg i en situasjon hvor jeg endelig har møtt et menneske i systemet som jobber for meg, og jeg kjenner at jeg holder litt igjen på forhåpningsfronten. For å miste henne vil jo være nettopp leit.

Og dessuten, – er det virkelig mulig å være så heldig? Jeg blir nesten litt mistenksom. Ser meg skrått over min indre skulder og tenker: Ja, det der var jo en veldig fin opplevelse, men ikke forvent for mye. Hun er bare et menneske i et system. Hun kan bli sliten av det, hun også.

Hun kan forsvinne. Så ikke håp for mye. Du må fortsette å jobbe, jobbe, jobbe for deg selv, for husk at ingenting kommer gratis. Det kommer ingenting uten at du selv er drivkraft. Det kommer ingenting om du ikke står på. For ingen kan egentlig hjelpe meg.

Folk kan bare støtte meg på veien. Det er jeg som må gjøre jobben. Så ikke hvil på laurbærne, nå. Ikke tro at nå kan du bare plaske rundt i dammen. Ikke bli daff. Du er langt til havs, og det er langt til land. Så svøm videre. Svøm, for svingende!

Jeg vet det høres paranoid ut. Men til mitt forsvar så har jeg en viss grunn til det. Å få byttet saksbehandler seks ganger i løpet av åtte måneder, er ganske drøyt. Og å få avslag på arbeidsavklaringspenger fordi min daværende (danske) lege hadde tabbet seg ut og skrevet at jeg skulle ha reisepenger i stedet for arbeidsavklaringspenger, er ganske latterlig, særlig med tanke på den utfyllende informasjonen legen hadde lagt med om min daværende helsetilstand.

Og å måtte gå til psykologen på akutt-teamet i tre måneder, fordi jeg hadde fått avslag på psykologhjelp i første omgang, er ganske håpløst.

Og å få avslag på hjelp med det jeg selv opplevde som et rusproblem, var virkelig toppen av kransekaka, for avslaget kom sammen med formuleringen “Men du drikker og bruker jo normalt!”. Mon det, med tanke på min daværende kroppsvekt (for bare å nevnte én av mange kompliserende faktorer).

Veiledning og villedning


Det er ikke bare jeg som har gått meg vill i helsesystemet; eller rettere sagt: Det er ikke bare jeg som er blitt villedet i helsesystemet.

Når man er alvorlig syk trenger man veildere, men dessverre er det psykiske helsesystemet så tungrådd og stivbent at mange snarere blir villedet enn veiledet.

I tillegg til å være syk, må man også i mange tilfeller være sin egen veileder, lege, sykepleier, psykolog og ernæringsfysiolog (dog det skal sies at spiseforstyrrelsen har det med å leke ernæringsfysiolog, hvilket ikke er særlig gunstig for tilfriskningen).

Å få all den hjelpen man trenger – om man i det hele tatt får den – tar tid. Oftest altfor lang tid.

Jeg er heldig, fordi jeg har mennesker i livet mitt. Jeg har hele tiden hatt en veldig nær og god venninne som har stilt opp for meg og tålt meg. Jeg har en familie. Og selv om jeg ikke har en egen familie (les: kjæreste/samboer/ektefelle og barn), så har jeg altså noen.

Det er det ikke alle som har. Akkurat det, er jeg innmari ydmyk på. Jeg vet at når det har gått så bra som det (bank i bordet) har gått med meg oppi alt dette,  så skyldes det både meg selv, støttepersoner i livet mitt og at jeg til slutt – hva angikk spiseforstyrrelsen – fikk et behandlingstilbud som jeg trodde på og som passet min personlighet.

Misforstå meg rett; jeg har ikke involverte venner og familie i den grad at de er med meg på møter med NAV eller hjelper meg med å ringe steder når jeg blir utmattet av overveldelse over feilbehandling, forsinkelser og brev fra ulike instanser som ikke snakker sammen. Jeg må gjøre alt dette selv og det koster mer enn jeg kan beskrive.

Men allikevel: det å ha noen som trr på meg og som har støttet meg, har vært vesentlig for min bedring.

Lavterskelstøtte


Er det én ting jeg føler trengs i dette landet, så er det et bedre utviklet lavterskeltilbud for mennesker som kjemper livet av seg med spiseforstyrrelser.

Å få den hjelpen man trenger blir for mange en belastning i seg selv, for energien til å ta den kampen, strekker ikke til. Og det er (blant annet) her jeg mener det trengs et lavterskeltilbud. Hvor mange er det ikke, som ikke kommer seg til legetimen for å be om hjelp til å bli lagt inn for behandling. Eller for å be om å bli fullt sykemeldt, slik at de kan jobbe med tilfriskningen sin?

Hvor mange er det ikke som ikke vet at de trenger å be legen sin om en henvisning til en bentetthetsmåling, dersom de har vært undervektige og mistet menstruasjonen i 6 måneder eller mer?

Hvor mange er det ikke som gir opp seg selv, som gir opp å bli bedre, fordi de ikke orker å kjempe så hardt, og de har ingen som står ved deres side og kjemper med dem og for dem?

Vi trenger et lavterskeltilbud som også inneholder et slikt støttesegment. Et sted det er mulig å få med seg en støtteperson som kan bli med på krevende legetimer eller møter med NAV, og backe personen på at det vedkommende sier, er viktig og må tas på alvor.

Okay, så er det ikke alle som vet at de trenger hjelp og det er ikke alle som vil ha hjelp. Jeg snakker ikke om å prakke hjelp på folk.

Det jeg snakker om, er å ha et hjelpetilbud stående, som kan fungere raskt (altså, som man ikke trenger henvisning fra lege). Dette kunne vært tilknyttet foreninger som jobber med psykisk helse. Det kunne basert seg på et likemannsprinsipp. Det kunne vært en kilde til håp for mennesker som ikke har noen nære som kan stille opp for dem.

Utopier og vyer om lavterskeltilbud


Kanskje er det bare idioti, dette jeg tenker på; kanskje er den utopi. I noen grad så er det bare vyer.

Det jeg ser for meg, er en lavterskel- og rask-hjelp- organisasjon, som huser folk som brenner for å støtte folk i tilfriskning fra spiseforstyrrelser, og som tilbyr terapeutiske former man som pasient ikke vanligvis møter i det institusjonaliserte psykisk-helse-systemet.

Det kunne vært folk som jobbet med kustterapi, musikkterapi, gestaltterapi, hesteterapi, teaterterapi og denslags. Det kunne vært folk som jobbet med massasje (ja, jeg vet det, det er mange som ikke kan fordra å bli massert, men jeg vet jo at det funker for noen, og jeg tror på bredde i behandlingssystemet).

Det kunne vært yogatimer (nope, ikke noe hardkjør for å forbrenne kalorier) og meditasjon og mindfulness, for de som liker denslags. Og det kunne vært turgrupper.

Og ikke minst kunne det vært et slikt hjelpesystem som nevnt over, nemlig støtte til å komme seg frem i helsesystemet, slik at man ikke blir sykere fordi man ikke er i stand til å stå opp for seg selv.

For akkurat det er det mange som ikke er i stand til.

Å bli frisk i et system som omtrent krever at du må være frisk for å være syk, er ingen enkel sak. Jeg tror ikke det er uten grunn at så mange forblir syke. Mange får rett og slett ikke den hjelpen de trenger, til de “små, uvesentlige” tingene. Det samme passer ikke for alle.

Vi er forskjellige. Og i dagens system, er så mye standardisert. Argumentet for at det er slik, er at det blir mer effektivt og oversiktelig, men jeg har mine tvil. Mennesker er ikke diagnoser, de er mennesker. Og når rundinger presses ned i firkantede hull, kommer de ikke friske ut på den andre siden. Ikke engang nødvendigvis friskere.

Det handler om penger


Japp, det er det det koker ned til. Effektivt og oversiktelig? For hvem da? Dypest sett handler det meste om penger.

Beklager å fremstå som en kyniker, men regjeringen har et land å styre. Syke folk er ofte dyre folk. Ofte er de også dyre folk som ikke jobber, og dermed blir de enda dyrere. Hvis de ikke bidrar til statskassa, hvorfor skal statskassa bruke så mye penger på dem? Vel, I should know.

Jeg har selv følt meg som et kjempestort sugerør nedi statskassa. Men hva ville skjedd dersom jeg fikk hjelp da jeg først ba om det? Da tilbakefallet til anoreksien var i sin spede begynnelse? Da jeg bare hadde gått ned 8 kilo? Hva da?

Det vet verken jeg eller staten. Men det vi vet, er at å vente med å gi meg hjelp, ble innmari, innmari dyrt. Med stor sannsynlighet ble det betydelig dyrere enn om jeg hadde fått hjelp da jeg ba om det. Så den sparingen dette landet driver med…

Vi kan jo lure på hvor mye penger som egentlig spares. Hva om vi hadde satt pengene inn i forkant, i stedet for å øse de inn i etterkant?

Som en “gammel” forsikringsreklame engang sa: “Det finnes alltid to sider av en sak. En før, og en etter skade. Sjekk begge.” Dette har vi ikke gjort. Den dagen regjeringen gir Statisisk Sentralbyrå i oppgave å regne på prognosene for hva vi ville spart, dersom vi brukte en milliard på tiltak i forkant og tidlig i forløp, fremfor i etterkant og sent i forløp – den dagen snør det i helvete, tror jeg.

For det kommer jo ikke til å skje. Jeg kan håpe på mer penger til tidlig hjelp, men jeg er realist nok til å tro at det blir med håpet.

Svømme, ikke drukne


Ikke at jeg har tenkt å legge meg ned og grine av det. Jeg har tenkt til å kjempe. Jeg har tenkt til å svømme, ikke drukne. For akkurat det er jeg ganske god til. Jeg har kjempet for meg selv, og jeg kjemper fremdeles for meg selv. Men nå kan jeg også kjempe for andre.

For det gikk jo. Det gjorde jo det. Det gikk jo for meg (nei, ikke sånn, din pervo), som har vært syk i en halv evighet. Og selv om livet er antitesen til enkelt, så er det allikevel bedre.

Så pokker heller: Svøm, for svingende.


Tidligere artikler i "Fortid"

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Det første blogginnlegget jeg skrev om spiseforstyrrelser

Okay, folkens. Jeg har grublet på dette en stund og nå har jeg endelig landet på en avgjørelse, nemlig dette: Det er på tide å begynne å publisere innhold fra den aller første bloggen jeg hadde om det som kalles spiseforstyrrelser. Jeg kommer til å gjøre det kronologisk, altså begynne med begynnelsen og så jobbe meg fremover mot nåtiden. Det innlegget du kan lese her, er dermed det første blogginnlegget jeg noengang skrev på bloggen som het “Veien mot 47”, og som jeg hadde på en blogspot.com-adresse. Du lurer kanskje på hva som er poenget med å grave i fortiden?

LES MER »
Å_snuble_i_recovery_tilbakefall_bedring_anoreksi

Snubling i bedringsprosessen, – hva nå?

Dette er ikke noe kult å skrive, men jeg må. Tross alt er det en recoveryblogg. Day 2 and beyond var aldri ment å være en “fra tragisk til magisk”-blogg. Så da må jeg våge å skrive om det som lugger også. Selv når det lugger skikkelig.

LES MER »
vektoppgang-anoreksi-bulimi-hildelearnstoplay

Ikke et gram til! -Når det blir nok veiing i bedringsprosessen

Det å veie ting er egentlig ganske spiseforstyrra. Veie meg selv. Veie maten min, veie drikken min, telle hvor mange kilometer eller mil jeg har gått. Telle, telle, telle. Denne fikseringen på tall har vært en del av min spiseforstyrrelse, men jeg har trengt å komme meg ut av det. Mennesket trenger faktisk ikke veie noen ting for å ha et godt liv. Det å stå på en vekt og legge mat på en vekt er moderne påfunn. Et godt liv krever ingen vekt. På et punkt må man slutte med veiingen, dersom den ikke er sunn for en.

LES MER »
tigh-gap-lårgap-anoreksi-hildelearnstoplay

Lårgap og anoreksi – og hva som egentlig betyr noe

Jeg vet jeg skriver mye om hvor smertefullt det er å jobbe med tilfriskning, men sannelig er det ting som blir bedre også. Det er bare vanskelig å få øye på, med mindre jeg setter meg ned og tenker over hva som er viktig for meg i livet mitt. Hva verdiene mine er. Hvem jeg vil være. Hva som er betydningsfullt for meg. Og det er ikke å ha mellomrom mellom lårene.

LES MER »
gjøremodus-hvile-bedring-anoreksi-spiseforstyrrelser-hildelearnstoplay

Gjøremodus i bedringsprosessen: Om å gjøre og å hvile

Som så mange andre som strever med spiseforstyrrelser, har jeg i mange år hatt problemer med å hvile. Jeg pådro meg en treningsskade fordi jeg ikke hvilte. Jeg blir utslitt fordi jeg ikke hviler. Men så er det dette konstante behovet for å få ting utrettet, da… Det er så krevende å bare være i gjøremodus.

LES MER »
Scroll to Top