Hvordan finne motivasjon til å bli frisk(ere) fra “spiseforstyrrelsen”?

Motivasjon til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen
Foto: Jonas Svidras, Unsplash
Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest

Hvordan “bli frisk” fra en “spiseforstyrrelse”? Tja. Er det ikke bare å spise mer mat, da? Ehhh. Stopp en halv, så enkelt er det ikke, det vet enhver av oss som har sittet fast i denne tilstanden. Da jeg hadde “anoreksi” var jeg vettskremt for å begynne å spise mer mat, for hver gang jeg begynte å spise føltes det som jeg ikke klarte å stoppe. Dessuten: Hvis jeg først spiste så ville det forårsake a) magesmerter, b) angst av en annen verden og c)…det mest skremmende av alt: vektoppgang. Allikevel klarte jeg (trass i vinglende motivasjon) å komme meg ut av undervekten. Ble jeg “frisk” av den grunn? Eh, nei… Men allikevel: Det krevde både mot og driv å våge å opp i vekt. I dette blogginnlegget kan du lese om hvordan jeg fant motivasjon til å bli frisk(ere) fra “spiseforstyrrelsen”, hva som motiverte meg og hvordan jeg holdt på motivasjonen i begynnelsen av bedringsprosessen min.

Her om dagen kom jeg til å Google “frisk fra spiseforstyrrelser” og “frisk fra anoreksi”. Jeg gjorde det av nysgjerrighet, for jeg ønsket å se hva andre bloggere skriver om det å “bli frisk”. Riktignok poppet det opp et par gode blogginnlegg skrevet av andre med egenerfaring. Men det var ikke det som fanget min interesse. Det mest interessante var de relaterte søkene (altså, ord folk har søkt på i Google, som er relatert til “frisk fra spiseforstyrrelser”). På topp blant relaterte søk lå søkeord av typen “hvordan bli motivert for å bli frisk”. 

Hm.

Dette fikk meg til å tenke. 

Motivasjon schmotivasjon


Selv bruker jeg egentlig sjelden ordet “motivasjon” i min dagligtale om bedringsprosessen, for jeg føler at det hefter et stigma ved ordet. Bare bli motivert, liksom. Det minner meg litt om “skjerp deg” og “ta deg sammen”. 

Men så slo det meg at siden folk faktisk bruker dette ordet, må jeg ta det på alvor. Dersom noen lurer på hvordan de kan finne motivasjon til å bli frisk fra “spiseforstyrrelsen”, så vil jeg skrive om det. Min vei ut av det som kalles anoreksi, var tett forbundet med både å finne motivasjon til “å bli frisk fra spiseforstyrrelsen”, samt det å holde på motivasjonen (sistnevnte er det vanskeligste, for alle er motivert av og til).

For greit nok, rasjonelt sett visste jeg at å gå opp i vekt var akkurat det jeg trengte for å bli friskere. Men hvor lett er det, når du har vondt i magen (og ryggen og knærne og hendene og føttene og ansiktet) hele tiden etter å ha spist?

Og en ting til: Den berømte motivasjonen svingte villt i alle retninger, ikke bare fra dag til dag, men fra måltid fra måltid. Å holde på den såkalte motivasjonen i bedringsprosessen, er alt annet enn enkelt. 

Greia med motivasjon er hvor uhåndgripelig den er; den lar seg ikke fange, men sniker seg unna nærmest hvert øyeblikk. Motivasjon i bedring fra “spiseforstyrrelser” minner om en døgnflue, eller kanskje mer en timeflue eller minuttflue. Den er der, og så dør den. Og så er den der. Og så dør den. Det er et slit.

Så hvordan finner du motivasjon og hvordan holder du på motivasjonen, slik at du kan komme deg ut av det helvetet som “en spiseforstyrrelse” kan være? Vel. Jeg skal ikke innbille deg at jeg vet hva som vil virke for deg, men jeg vet hva som hjalp for meg. Og i og med at jeg har vært innlagt på sengepost for mennesker med spiseforstyrrelser i nesten et år til sammen, så har jeg også sett hva som motiverer andre. Jeg velger derfor å tro at jeg har et og annet relevant å fare med, når det gjelder temaet motivasjon. 


Allikevel: Motivasjon er dypt personlig og hva som motiverer deg, vil kunne være helt andre ting enn det som motiverte meg. Av denne grunn kommer jeg til å stille noen spørsmål underveis i dette blogginnlegget, for å få deg til å reflektere over hva som motiverer deg for å bli frisk. 

Noen ord om “å bli frisk


Før vi hopper til hoveddelen av blogginnlegget vil jeg si et par ord om formuleringen “å bli frisk”.

Dette er ikke en enkel frase å bruke, for mange (deriblant meg selv) føler at ordet “frisk” er stort og til dels meningsløst. Når man har strevd i mange år og kanskje har havnet utenfor samfunnet som følge av det, er det ikke så enkelt som å gå opp i vekt /slutte å kaste opp/slutte å overtrene/slutte å overspise/slutte å selvskade/slutte å telle kalorier, makroer, skritt og alt mulig annet som kan telles — og så er man frisk. For mange er det et helt liv som skal bygges opp igjen. Det tar tid. Det handler om bedring og det er en prosess.

Når jeg bruker ordet “frisk” i dette blogginnlegget, forstår jeg ordet bredt. Jeg har ikke monopol på definisjonen av frisk, og hva hver og en av oss legger i det vil variere. Derfor lar jeg det være opp til deg å definere hva frisk vil være for deg. Naturlig nok bør det være noe som innebærer en bedre psyke og en mer meningsfull hverdag enn du har i dag, men ut over det, skal ikke jeg sette noen kriterier.

Selv definerte jeg frisk(ere) som å ha kommet meg ut av undervekten, sluttet med overtrening, sluttet med selvskading, sluttet med kaloritelling, bedret bentettheten, fått tilbake menstruasjonen, kunne spise mat uten å få angstanfall, kunne spise fett, og ha redusert antallet og omfanget av overspising- og oppkast betydelig. Jeg jobber fortsatt for videre bedring, men jeg er takknemlig for hvor langt jeg har kommet, tross alt. Det er viktig å ta med seg seirene også, – ikke bare fokuser på det du ikke får til.

5 spørsmål som kan hjelpe deg å finne motivasjon


Noe jeg har lært i løpet av min egen bedringsprosess, er at spørsmålene vi stiller oss er vesentlige for å finne ut av hva vi vil.

Noen spørsmål er veldig generelle, slik som “Hvorfor vil du bli frisk?”
Det kan være vanskelig og overveldende å svare på, fordi spørsmålet er så stort. 

Fem spørsmål jeg stilte meg selv, relatert til tilfriskningen min, var følgende: 

  1. Hva ønsker du at folk skal si om deg etter at du er død? Altså, hvordan vil du bli beskrevet og hva ønsker du at dine nære og kjære, venner og kolleger, skal minnes ved deg?

    For min egen del: Jeg vil ikke bli husket for at jeg var tynn, i alle fall! Moren min brukte si til meg: Hva vil du det skal stå på gravsteinen din? “Hun var i alle fall tynn!” ? Og jeg husker at det lo vi godt av, for det var jo litt pussig om det skulle være ambisjonen min for livet.

    Sidenote: For over et år siden intervjuet jeg KariAnne Vrabel i anledning en sak om Compassion focused therapy (CFT). I den anledning spurte jeg henne om hun hadde noen eksempler på CFT-skriveoppgaver som folk kunne gjøre hjemme. Hun ble litt flau og sa at hun kom ikke på noen sånn på stående fot. For å bidra litt foreslo jeg derfor denne oppgaven, altså hvordan man vil bli husket, og jeg fortalte om det moren min hadde sagt til meg. KariAnne lo og hørtes ut som om hun syntes det var ganske festlig. Så, noen måneder senere, hørte jeg henne på podcasten Pia og Psyken, og der hørte jeg henne dra akkurat den vitsen som mamma og jeg hadde hatt gående mellom oss: “Hvordan vil du bli husket? Hun var i alle fall tynn, liksom! Ha-ha!” Og Pia lo godt hun også, for det er jo ganske morsomt. Så altså: Når du hører den podcast-episoden (jeg har dessverre ikke klart å finne frem til hvilken episode det er), så er mammaen min indirekte på Pia og Psyken, via KariAnne Vrabel 😉 Kult for mamma. Hun er litt kjendis nå, uten at noen vet det, haha.

  2. Hvordan ønsker du å føle deg når du våkner om morgenen? Og når du legger deg om kvelden?

    Selv ønsket jeg å føle meg rolig, men energisk og inspirert til å begynne en ny dag. Dette var alt annet enn hvordan jeg følte meg da jeg hadde “anoreksi”. Da følte jeg meg vettskremt, patetisk, utslitt og feit. Ikke noe særlig å våkne til, med andre ord.

    På samme måte var det heller ikke noe gøy å legge seg. Faktisk hatet jeg å legge meg. Jeg var vettskremt for ikke å få sove og så ende med å være våken og sulten hele natta. Det jeg ønsket meg var rolige kvelder, som jeg kunne avslutte med å lese og skrive dagbok. Ikke noe fancy, bare ro, fremfor angst.

  3. Hvis du kunne gjøre akkurat det du har mest lyst til, hva ville du gjort? Her handler det om å drømme fritt og ikke henge deg opp i detaljer. Bare våg å tenke tanken, uten å dømme deg selv for det. Poenget er ikke å måtte gjøre alt eller ha størst mulig ambisjoner – det er våge å kjenne etter hva du egentlig vil.

    Mitt svar på dette spørsmålet, var at jeg ville reist rundt i verden, vært kreativ, skrevet bøker, funnet kjærligheten og ikke minst funnet en meningsfull jobb der jeg kunne få brukt både de vonde og de gode erfaringene og kunnskapen min, for å hjelpe andre.

  4. Hva slags mat liker du egentlig, hvis du er helt ærlig med deg selv?

    For meg var dette et vanskelig spørsmål å svare på, for det innebar at jeg måtte fjerne det filteret som mine egne tanker om nei-mat og ja-mat. Den delen av meg som var vettskremt for å gå opp i vekt, ville ikke at jeg skulle like sjokolade eller is eller boller. Men…sannheten er at jeg, Hilde, liker både sjokolade, is og boller. Og mest av alt liker jeg smågodt. Og spaghetti med kjøttsaus. Og ostesmørbrød.

    Himmel. Det var ikke lett å innrømme, men det gjorde at jeg kunne begynne å lage en liste over mat jeg hadde lyst til å utfordre meg på, og etter hvert kunne spise i hverdagen min.

  5. Hva slags aktiviteter og hvilke mennesker vil du at hverdagen ditt skal være fylt av? Dette spørsmålet er stort, men det knytter seg direkte til hvem du er, hva som er identiteten din og hvem du vil være i verden.

    For min egen del: Den jeg ønsker å være, er kreativ, kjærlig, omsorgsfull, raus og varm. Da jeg hadde “anoreksi” var jeg alt annet enn kjærlig, omsorgsfull, raus og varm – og om noe så var jeg det aldri mot meg selv.

    Siden jeg ønsket å være mer av dette, ville jeg begynne å fylle livet mitt med gjøremål som satte meg i kontakt med disse sidene ved meg selv. Det er blant annet å være sammen med mennesker som gjør meg godt, tegne, skrive og gjøre andre kreative ting, bruke erfaringene mine til noe som kan hjelpe andre (derav denne nettsiden), være mer ute i naturen, elske et menneske igjen, reise, kle meg i klær jeg liker, gå ut og danse og spise på restaurant om jeg vil det. Være en god venn, en god datter, en god søster, en god kjæreste, en god kollega. Være et medmenneske.

    Puh. Lang liste. Men alt dette var ting jeg følte jeg ikke klarte å være da jeg hadde det som kalles “anoreksi”. Jeg hadde verken energi eller fokus til å være eller gjøre noe særlig enn angst og kroppsfiksering. 

Lag et Ressurs-bibliotek for å holde på motivasjonen


At du har tenkt gjennom (og svart på) spørsmålene over, og nå kanskje føler deg bittelitt mer klar for å starte (eller fortsette på) bedringsprosessen din, er ingen garanti for at motivasjonen kommer til å være like høy hver dag. 

Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg surfet rundt på interwebben etter “løsninger” på hvordan jeg kunne bli frisk, og skrev ned en bønsj av råd søndag kveld, bare for å våkne opp til minkende (for ikke å si fullstendig fraværende) motivasjon når det var tid for frokost mandag morgen. 

Ikke la dette bli deg. Lag heller et ressursbibliotek før du går i gang, så har du noe å støtte deg på når det blir vanskelig. 

Med andre ord: Et recoverybibliotek/ressursbibliotek er essensielt for ikke bare å FÅ motivasjon, men for å HOLDE PÅ den. 


Her er noe av det jeg har støttet meg på, når det gjelder å finne motivasjon til “å bli frisk” fra “spiseforstyrrelsen”.

Elementer som kan inngå i et ressursbibliotek: 

  • Recoverysanger. Altså, en spilleliste med låter som motiverer deg for å jobbe videre med bedringen din

  • Mandalas du kan fargelegge, eller til og med tegne selv fra bunnen av

  • Zen-tangles eller andre doodles du kan tegne (hvis du ikke har hørt om zen-tangles og doodleing, så finnes det en rekke YouTube-videoer om det, der du kan få triks og tips)

  • Recoveryvennlige videoer på YouTube. Altså, igjen en spilleliste med videoer som inspirerer deg til å tenke på noe annet enn mat og kropp

  • Bloggliste. Dette kan være blogger om kreative ting, miljøvern, astronomi eller astrologi eller hva som måtte fascinere deg og få tankene dine over på noe annet.

  • En recovery-buddy. Altså, en venn av deg som er (minst) like motivert som deg for å bli frisk. Dere kan avtale å sjekke inn med hverandre daglig og også kunne ringes eller være på Facetime sammen når det blir vanskelig. 

  • En liste over alle måter spiseforstyrrelsen skader deg på. Ja, jeg vet det er litt morbid, men tanken på å få krokete rygg på grunn av benskjørhet, ødelagte tenner på grunn av oppkast eller hodepine, svimmelhet og lav energi på grunn av feilernæring, underernæring og dehydrering, kan faktisk virke motiverende. Igjen, tenk på hvordan du ønsker å føle deg når du våkner om morgenen. Er valgene dine i tråd med det som kan få deg til å føle deg slik du vil? PS: Ikke ha som mål at du vil føle deg tynn og i total kontroll over matinntaket ditt. Du vet like godt som meg hvorfor det er et lite gunstig mål, ikke sant?

  • Følg “de rette folka” på Instagram (og avfølg folk som trigger deg). Her er greia: Folk er energi, og de skaper energi. Det andre mennesker sier og gjør vil påvirke deg, hvor enn skråsikker du måtte være på at du er “bullet proof” for ytre påvirkning. (PS: Ingen er “bullet proof”, vi er mennesker, ikke maskiner). Selv følger jeg eksempelvis @bodyposipanda og @fetmenfattet. Du reiser ikke et øyebryn over å følge folk med ulike kjønn og ulike hudfarger, så jeg vil virkelig anbefale å følge folk i ulike kropper og med ulike aldre også. Jeg følger folk i både tykke og tynne kropper, i aldersspennet fra 16 år og helt opp til 70. Hvorfor? Fordi det er folk som inspirerer meg til å jobbe med bedringen min. Hva som inspirerer deg er det bare du som vet, men vær ærlig mot deg selv. Ikke følg folk som trigger deg. Du kan alltids komme tilbake til dem når du er på et tryggere sted i prosessen din. 

  • Handle ting som du kan bruke til å avlede deg selv med når du føler deg trigget eller demotivert. Dette kan være tegnesaker, strikkesaker, fargeleggingsbøker, scrapbooking-utstyr (selv lager jeg scrappe-kort, og følger flere på Insta som driver med det samme), gode sko til å gå en tur i, behagelige klær til dager i sofaen der du bare føler deg blæh, dagbok til å skrive ut smerte (og glede deg over fremskritt), bullet journal, dersom du liker å lage systemer og utvikle gode vaner. 

  • Et Pinterest-board for recovery. Dette kan være yogaøvelser for bedre søvn, mindre stress og bedre fordøyelse, mindfulnessøvelser eller meditasjoner, ulike typer kreativt virke, (Pinterest er et mekka for kreativitet:), eller skriveøvelser som holder deg motivert og inspirert. 

  • En kriseplan eller kriseboks. Dette er en plan/boks som forteller deg hva du kan gjøre når det er skikkelig vanskelig. Om du lager en kriseboks kan den inneholde en liste over  hvem du kan ringe til, for eksempel. Har du ingen venner eller familie du føler du kan snakke med, så finnes det mange tjenester online, for eksempel Kirkens SOS og Mental Helse, som har både chat og telefonnummer du kan ringe. Boksen kan også inneholde sitater som du synes er spesielt fine og motiverende, beroligende røkelse som du kan tenne for å stresse ned, badesalt  eller essensielle oljer (dersom du er så heldig å ha badekar til å helle godlukten i, men du kan også bruke fotbad, sånn som jeg gjør) og bilder av andre som har blitt friske fra “anoreksi”, og som i dag lever bedre liv i større kropper. Poenget med en kriseboks/kriseplan er at den inneholder det du trenger, når livet er skikkelig vanskelig. Kanskje trenger du å booke en ekstra time til psykologen din, dersom du har en psykolog. Kanskje trenger du en innleggelse, dersom livet er fullstendig uregjerlig. Lag en boks som er tilpasset dine behov, med telefonnumre til mennesker som kan hjelpe deg. 

  • Recoverybøker. Dette kan være arbeidsbøker med skriveoppgaver som handler om å få det bedre med deg selv, det kan være bøker skrevet av mennesker som forteller om hvordan de ble friske fra sine spiseforstyrrelser, eller det kan være bøker som generelt sett gjør deg mer bevisst på kroppspress og som får deg til å ville stå imot presset. Selv har jeg en rekke bøker skrevet av feminister og andre sterke kvinner (og menn) som gir gode råd og tips til hvordan man kan bli venn med kroppen sin igjen.  

  • Å kose med med dyr. Jada, jeg vet det er litt rart ha dyr i et ressursbibliotek, men det er ikke til å komme fra at stryke på en katt, gå tur med en hund eller pusse en hest kan ha en veldig beroligende effekt på nervesystemet vårt. Enten det er å ligge på sofaen med en katt på magen, eller det er å kose med marsvin, så kan samvær med dyr få deg til å glemme mat og kropp for en liten stund. Dersom du har penger, tid og omsorg til det, kan du til og med skaffe deg en et kjæledyr selv, ikke bare passe andres. Bare sørg for å tenke nøye gjennom om du faktisk har energi og vilje nok til å orke å ta deg av dyret på daglig basis. Å ha et kjæledyr er fantastisk, men det er også et stort ansvar. 

  • Spill musikk. Nei, nå sikter jeg ikke til Spotify, men til det å lære deg et musikkinstrument, lære å synge, eller plukke opp et musikkinstrument du tidligere gledet deg over, men som har støvet ned i et hjørne av rommet ditt fordi du bruker tiden din på andre ting (spiseforstyrrelsen, for eksempel..?). Dersom du liker å spille musikk, kan det være veldig terapeutisk å gi seg i kast med å lære sanger du liker, eller til og med forsøke å lage musikk selv. For min egen del har jeg hatt et langt avbrekk fra gitarspillingen min og sang, men nå i det siste har jeg såvidt begynt å lage låter igjen. Du trenger ikke være Christina Aguilera for å lage musikk. Det viktigste er at du lærer noe nytt og fyller livet ditt med noe som er meningsfullt for deg (å engasjere deg i spiseforstyrrelsen er definitivt ikke meningsfullt på sikt, selv om det nok kan være effektfullt for å dempe angst og uro….I should know, for å si det sånn). 

  • Lær deg noe nytt! Å lære noe er i seg selv motiverende og inspirerende. Husk at når du tar bort noe fra livet ditt (spiseforstyrrelsen) må du fylle på med noe annet, hvis ikke blir det igjen et hull som det kan være vanskelig å vite hva du skal gjøre med (og da er veien tilbake til spiseforstyrret atferd veldig kort). Selv elsker jeg nettkurs, og dersom du ikke har noe problem med engelsk kan du ta kurs og lære ting på eksempelvis Skillshare, Teachable og Udemy. I tillegg – om du er som meg – så dukker det antakelig opp tilbud om nettkurs som du kan være interessert i både på Facebook og Instagram. Onlinekurs er hot for tida, og det fine med dem er at du kan bli både smartere og friskere mens du holder på med dem. I tillegg kan du imponere venner og familie ved å vise frem det du har lært. Selv har jeg lært meg mer om blogging ved å ta kurset til Blogg Bedre, og jeg har lært meg å lage nettsider ved å følge Dave Foy (engelsktalende, ja:). Hva kursene koster varierer veldig, så finn noe som fungerer for deg og din lommebok. 

  • Gjør noe for andre. Jepp, det å glemme seg selv kan faktisk være en god måte å holde på bedringen på. Selv er jeg frivillig for Spiseforstyrrelsesforeningen, og jeg finner stor glede i å kunne gi noe tilbake til et miljø som hjalp meg og inspirerte meg da jeg var veldig syk. Det finnes en rekke steder du kan bli frivillig, eksempelvis i Røde Kors, foreninger for dyrevern og miljøvern, eller i kirken, dersom du identifiserer deg som kristen.
     
  • Lag din egen recoveryblogg eller recoverybok, som inspirerer deg. Det å dele om din egen prosess, enten online eller bare for dine egne øyne (altså som en bok), kan være en god måte å prosessere ting du står i. Når det er sagt, så er det igjen vesentlig at du er ærlig med deg selv om hvorfor du eventuelt vil starte en blogg. Du vil ikke at bloggingen skal komme i veien for bedringen din, for å si det sånn. Selv har jeg vært tidvis forvirret over min egen blogging, når jeg har følt at jeg kløner mye rundt med mat og kropp. Greit nok, jeg er vektnormalisert, men jeg regner meg ikke som frisk ennå, hvilket betyr at det å jobbe med motivasjon og fortsette bedringen min, er en oppgave jeg også må arbeide med, ved siden av bloggingen min. Så… Ikke la en blogg gå ut over bedringen din. Da er det bedre å droppe bloggingen for en stund, og heller bare skrive dagbok. Det viktigste er helsa di. Og det gjelder så klart meg selv også, bare så det er sagt. 

  • Gi bort klær du vokser ut av og skaff deg nye, behagelige klær. Det er ingen vits å klynge deg til klær du hadde da du veide mindre. Jeg har ikke tall på hvor mange plagg jeg har gitt bort til Fretex, men det er mange. Å beholde klær som er for små til deg, i håp om at du skal passe inn i dem igjen, er som å beholde en flik av matkontrollen. Tro meg, du vil ikke gjøre det. Bedre å skaffe deg fine, behagelige klær som du kan vokse inn i ditt nye, friskere liv i. Klær som får deg til å føle deg vel. Ikke klamre deg til fortiden. Gi slipp på den, og slipp fremtiden til. Det gjelder klær også. 

  • Å utvikle ressurs-biblioteket ditt. Jada, det høres latterlig ut, men noen ganger er det vi trenger mest av alt bare avledning. Jeg kan sitte og feste pins til Pinterest-boards i det uendelige, dersom jeg først begynner med det. Utfordringen er å begynne. Når du har kommet i gang med hva det enn er du gjør for å avlede deg selv, så blir det lettere. Det er litt som lekser. Det verste var alltid å komme i gang med leksene, eller hva?

  • Lag en plan eller en visjonstavle. Jeg har selv hatt en litt utypisk visjonstavle i flere år. Den er delt inn i fem deler, i “stigende” rekkefølge for mer hårete mål. Små mål, som står i første kolonne, handler mer om å få gjort det som skal gjøres i hverdagen. Men å gjøre disse små tingene, er det som bidrar til at jeg på sikt kan få gjort de store tingene. PS: Denne tavla er så klart under kontinuerlig revurdering, for det vil jo alltid være slik at visse ting må utgå til fordel for andre (på grunn av tid og ressurser), eller at ting du trodde du ville, plutselig ikke er så interessante lenger (fordi noe annet er mer interessant og tar opp tid og fokus).

Noen vanlige grunner til å ikke våge å satse på bedring


Å finne (og holde på) motivasjonen er en sak. En annen sak er hvorvidt du overhodet opplever det som meningsfullt å skulle bli “motivert for å bli frisk”.

Det kan være flere grunner til at du ikke opplever det som meningsfullt. Her er tre av dem, som jeg selv har kjent på og i blant også kjenner på fremdeles. 

  • Jeg er ikke dårlig nok/ikke tynn nok til å ha en spiseforstyrrelse, så hva enn det er jeg har, må jeg bare ta meg sammen

I korte trekk:  Jeg fortjener ikke hjelp, for jeg er ikke skikkelig syk/ikke syk nok/ikke tynn.

Min innvending til dette er følgende: Vel. Hva er egentlig “sykt nok” i så fall? Greia er at “spiseforstyrrelser” ikke er sykdommer i somatisk forstand. Javisst kan man bli alvorlig syk og nedstemt av å ha store problemer med mat og kropp, men en “spiseforstyrrelse” lar seg ikke kurere av en pille eller en fiks behandling, slik en halsbetennelse lar seg kurere av antibiotika. Det er psykiatrien som har bestemt kriteriene for hva som faller inn under diagnosen “spiseforstyrrelse”, og disse kriteriene er under stadig endring. For hver gang diagnosemanualen oppdateres til en ny versjon, kommer det til nye diagnoser, mens andre fjernes eller flyttes på. 

Poenget mitt er dette: Har du et temmelig uproblematisk og uanstrengt forhold til mat og kropp? Bruker du fint lite energi på å tenke på hva du skal spise og hvordan du ser ut og om magen din er flat eller ikke? I så fall har du nok ikke det som kalles en “spiseforstyrrelse”. 

Men: dersom du føler at livskvaliteten din er forringet på grunn av at du har et anstrengt forhold til mat og kropp, så har du et stort nok problem til at du fortjener hjelp, uansett hva du vil kalle det du strever med. “Spiseforstyrrelse” er en diagnose, det er ikke en sannhet om hvem som er verdige trengende og hvem som ikke er verdige trengende. 

Det finnes riktig nok grader av alt, men er det ikke bedre å forsøke å slukke en brann mens den ennå er liten, snarere enn å vente til hele bygningen er overtent? Ikke tro at bare fordi du ikke har fått en diagnose, så fortjener du ikke å få hjelp. Dersom hverdagen din og livet ditt er miserabelt fordi du bruker så mye tid på å tenke på hva du skal spise og hvordan du ser ut, så har du et stort nok problem til at du fortjener å ta deg selv på alvor. 

Hvordan vil du egentlig at livet ditt skal se ut om et år? To år? Fem år? Vil du komme dit, dersom du fortsetter slik du gjør nå?

  • Jeg er ikke tynn nok til å våge å satse på bedring, for dersom jeg spiser det jeg vil og slutter med treningsregimet mitt, så kommer jeg til å bli feit.

I korte trekk: Jeg er vettskremt for å veie mer enn jeg noengang har gjort

Jeg skal være ærlig: Jeg var vettskremt for dette selv da jeg hadde det som kalles “anoreksi”. Grunnen til at jeg var så redd for det, er at jeg hadde ekstrem sult og overspiste og kastet opp på daglig basis, og jeg var veldig redd for bare å gå opp i vekt uten å klare å slutte med oppkast og overspising. Tenk om jeg bare gikk over til det som kalles “bulimi”, eller “overspisingslidelse”? 


Og…sannheten er at det var det som skjedde. Jepp, det var det. Jeg gikk opp i vekt og havnet tilbake på vekta jeg stort sett alltid har hatt (altså det jeg veide før jeg fikk “anoreksi”). Det gikk et halvt år uten oppkast, (men fremdeles med periodevise “overspisinger” på grunn av ekstrem sult) før jeg falt tilbake igjen til periodevis oppkast. I stressende perioder kjenner jeg på det fremdeles, – altså jeg er sårbar for å kaste opp når jeg blir stressa. Det er noe jeg jobber med, men det vil ta tid og jeg kan ikke annet enn å prøve og feile og prøve igjen. Eksperimenterer jeg nok og er modig nok, vil jeg klare det til slutt, det velger jeg å tro.

Var det verdt det – å veie mer? (1)


Så kan man jo spørre seg da: Var det verdt det å komme seg ut av undervekten, når jeg nå i alle fall periodevis har det som kalles “bulimi”?

Vet du hva? Det høres sikkert helt merkelig ut når jeg sier det, men ja, det er faktisk verdt det. Greit nok, jeg skal innrømme at jeg savner litt å være så mager at jeg passer inn i en hvilken som helst minimal klesstørrelse, der ingenting kleber seg til pupper eller lår (fordi jeg ikke hadde verken pupper eller lår), men jeg vet at dersom jeg hadde fortsatt å være så undervektig, ville det hatt ekstremt store og negative konsekvenser for den fysiske helsa mi. 

Da jeg hadde “anoreksi” var jeg alvorlig benskjør og alle pilene viste rett nedover hva angikk bentetthet. Siden jeg gikk opp i vekt har det imidlertid bedret seg en hel del.  Dessuten er jeg ikke redd for mat slik jeg var før, så jeg kan spise på restaurant og sammen med andre, uten å få angstanfall. Jeg har også fått tilbake sexlysten (den var fullstendig fraværende) og jeg har fått tilbake evnen min til å fokusere. Disse tingene gjør at det er verdt det for meg å ha kommet meg ut av undervekten, selv om jeg fremdeles i blant (når jeg er veldig stresset og magen min slår seg vrang) kaster opp.

Var det verdt det – å veie mer? (2) 


En annen grunn til at jeg synes det er verdt det (å veie mer), er at jeg nå slipper å kjempe mot kroppen min lenger. Jeg tror at alle kropper har et naturlig intervall for hva de trives med å veie. Utfordringen er at kulturen vi lever i, legger sterke føringer på hva det er “riktig” å veie. Det betyr at for deg som allerede er såkalt normalvektig eller “overvektig”, så vil det så klart føles enda mer truende å gi slipp på “spiseforstyrrelsen”, dersom du er redd det vil føre til ytterligere vektoppgang. 

Min innsigelse her er den samme som jeg gir meg selv, med tanke på min egen frykt for å gå ytterligere opp i vekt: Hva tror du at du går mest opp i vekt av? Å restrikte spisinga di og så overspise og eventuelt kaste opp, eller å spise jevnlig og unne deg litt av det du har lyst på til alle måltider? 

Personlig har jeg eksperimentert med dette og jeg vet at jeg går opp i vekt av å overspise og kaste opp, mens jeg blir stående ganske på stedet hvil vektmessig av å spise jevnlig og innimellom unne meg noe ekstra godt. 

Det er bedre å spise en bolle hver dag og virkelig nyte den, enn å stappe i seg tre boller og så kaste opp. Det føles bedre, det er bedre for kroppen, og utslaget på vekta er ubetydelig (eller til og med fraværende). Det er også mye mer forenelig med et godt liv.


Jeg vil ikke fortsette å ha det slik som jeg har det nå, selv om jeg har det mye bedre enn før. Så jeg også jobber med motivasjonen min og forsøker å håndtere frykten min for vektoppgang (og følelsen av å være “for stor”), tro meg. Jeg vet hva det vil si å være redd. Men den eneste veien ut av frykten, er gjennom den. 

  • Jeg tør ikke gi fra meg “spiseforstyrrelsen min”, for hvem er jeg når jeg ikke har den lenger?

I korte trekk: Jeg er redd for å ikke være unik og spesiell, slik spiseforstyrrelsen får meg til å føle meg. 

Her er my five cents om dette: Greit, jeg skjønner tanken. Jeg har vært der selv, der jeg følte meg spesiell som klarte å overleve på ingenting, eller spesiell som kunne spise det jeg ville og så bare kvitte meg med det igjen.

Men altså… Hva er det som er så spesielt ved å ikke kunne spise noenlunde normalt? Spør du meg gjelder det altfor mange i samfunnet vårt. I dag er det nærmest pop-kultur å ha en eller annen form for “obsession” omkring mat, kropp eller trening. Den som klarer å leve et liv der disse tingene ikke tar opp brorparten av det mentale og fysiske fokuset, er antakelig et ganske interessant menneske, vil du ikke si? 

Tenk på alt det du har tid og energi til å gjøre, dersom du slapp å bruke så mye fokus på kropp og mat? 

Jeg vet jo selv hva jeg ville gjort dersom jeg klarte å fri meg fullstendig fra all såkalt “spiseforstyrret” atferd: Jeg ville reist mer, jeg ville byttet jobb, jeg ville tatt mer utdanning (skriveutdanning) og jeg ville tilbragt mer tid med dem jeg er glad i. Og jeg ville med all sannsynlighet hatt mer tid og penger til alt dette, fordi måten jeg fremdeles forholder meg til mat og kropp på, ikke er slik jeg vil det skal være. 

Du er unik i kraft av å være deg. Det finnes ingen annen som deg i verden. Du kan så klart forsøke å plastre sammen livet ditt ved å numme bort psykisk og fysisk smerte med det som kalles en spiseforstyrrelse, og du vil være unik. Men du vil være akkurat like unik om du ikke gjør det, og om du i stedet finner en annen måte å håndtere angsten, uroen og selvforakten din på. 


Jeg sier ikke at det er lett, okay? Jeg sier ikke at det vil bli en lett reise. Men dersom vi ikke øver på det, kan vi jo ikke bli bedre?

Selv forsøker jeg så godt jeg klarer å bruke tiden min på ting jeg liker. Det gjør at jeg kan utvikle mine kreative sider, og kreativitet vil alltid ha et unikt uttrykk. Tross alt er ingen kunstnere helt like. Det samme gjelder oss mennesker mer generelt sett: Vi har alle våre unike måter å gjøre ting på, å se verden på, å skape på. 

Så ikke tro at “spiseforstyrrelsen” gjør deg unik. Du er unik i kraft av å være deg. Det lyder pompøst, men det er ikke mindre sant av den grunn. 

Avslutning


Jeg husker da jeg var i begynnelsen av bedringsprosessen min og lurte på hvordan jeg kunne finne motivasjon til å bli frisk(ere) fra spiseforstyrrelsen. Dette var mens jeg fremdeles var alvorlig undervektig, overspiste og kastet opp opp mot 30 ganger i døgnet og knapt nok sov mer enn 3 timer i gjennomsnitt hver natt. Det var et helvete og jeg ville bare bli bedre. Bare litt bedre.

Jeg ville jo allerhelst “bli frisk”, så klart, men altså. Bedre fikk duge, det også, så lenge det innebar bedre livskvalitet, større nærvær, bedre helse, bedre økonomi og ikke minst: Muligheten til å gjøre det jeg virkelig ønsker å bruke livet mitt på, nemlig skrive, være kreativ og bidra til en bedre og mer human psykiatri i landet vårt.

Er det noe jeg virkelig brenner for, så er det å formidle at hva “frisk” er, ikke er entydig. Det finnes ikke noen fasit på det, okay? Og så kan det være at du føler at “spiseforstyrrelsen” er ditt eneste problem og at bare du kunne slutte å overspise eller slutte å kaste opp, så ville alt vært bra, og da skal ikke jeg argumentere på det.

Men jeg vil heller ikke gå i den fella og fortelle deg at dersom du blir kvitt oppkast og overspising og kommer deg ut av undervekt, så vil alt bli helt superdupert, for hva livet bringer, har vi ingen garantier for. Og dersom du strever med “depresjon” og “angst” og “personlighetforstyrrelse” eller hvilken annen “diagnose” du nå måtte ha fått, så er dette også symptomer på underliggende vansker som du trenger hjelp med å håndtere.

Å “bli frisk” fra “spiseforstyrrelsen” betyr ikke nødvendigvis at du vil føle deg frisk, det kan tenkes du kun vil føle deg bedre. Det er viktig å være klar over det, og ikke tro at engler vil komme dalende ned i skjul (eller åpent lende), bare fordi du blir kvitt visse symptomer som er relatert til mat og kropp. Jeg sier ikke dette for å være kjip, det er bare en realitetsorientering. Det kan være livet ditt blir primavera, by all means. Men det kan også være…vel…at du bare føler deg litt bedre. (Og by the way: det er en seier det også. Vit det. All bedring er en seier.)

Min erfaring er at når jeg fjerner ett plaster (for eksempel kontroll over kalori-inntaket mitt), så er det andre plastere som blir mer nærliggende (å bevege seg mer, jobbe mer, prestere, produsere etc).

Allikevel, overordnet sett kan livet så klart bli mye bedre dersom du klarer å bryte fri fra symptomene på “spiseforstyrrelsen”. Dette er det kun erfaring som vil kunne vise, og det vil variere for hver og en av oss. Det vesentlige er at du våger å begynne på reisen mot bedring. For det er det eneste som vil kunne vise deg hva bedring innebærer for deg. Jeg kan fortelle deg hvordan det er for meg, men husk at jeg fremdeles er på min egen reise og at mitt liv, mine erfaringer og den jeg er, er noe annet enn ditt liv, dine erfaringer og den du er.

Bare du kan “bli frisk” for deg, bare du vil få vite hva det vil si for deg, og bare du kan foreta din bedringsreise. Imidlertid kan vi støtte hverandre, lære av hverandre, oppmuntre hverandre og ikke minst, bære håpet og troen for hverandre.

—————————————————————–

Dersom du vil lese noen historier om hva det vil si for andre “å bli frisk”, så har jeg lagt ved en lenke rett under her (10 sannferdige recoveryhistorier). PS: Maria Alstad Øveraas har skrevet en bok som heter Å bli frisk. Veier ut av spiseforstyrrelser, som jeg kan anbefale. Du kan også lese et intervju med Øveraas om bakgrunnen for boka “Å bli frisk”, samt og refleksjoner hun gjør seg om det å bli frisk.

Andre innlegg fra bloggen

blogg om spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi

På lag med kroppen? Tja.

Jeg er bare på lag med kroppen min når den gjør som jeg vil. Det er tøft å innse, men det er sant. Hvorfor er det tøft å innse? Av flere grunner. For det første, så føler jeg at jeg, i en alder av 40 år (den 8. mars fyller

LES MER »
Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

Jeg lot perfeksjonisme kvele skaperkraften min

I hele januar lot jeg perfeksjonisme kvele skaperkraften min, her på bloggen. Jeg begynte å skrive på ikke mindre enn fire blogginnlegg, og alle sammen gikk jeg bort fra, fordi jeg følte at det ikke ble bra nok. Årsakene (les: unnskyldningene) var mange: Jeg følte at jeg ikke kunne nok

LES MER »
Scroll to Top